Bipolar

[Gjest sliten av meg]

Er det lett for en psykiater å stille diagnosen bipolar?

Og når man er deprimert,er det vanlig å være oppgegående innimellom,klare å le å være glad,eller er man det da konstant?

Det har blitt et kjør nå siden i rundt juletider i fjord,kan ikke huske hele forløpet. Men i sommer var jeg mer gira enn deprimert..jaja annenhver uke. Nå er det mer deprimert. Er usikker på hva det er.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

''Er det lett for en psykiater å stille diagnosen bipolar?''

Det tror jeg kan bero på flere forhold som i hvilken tilstand personen er når han ser vedkommende, hvor mye han kjenner til bipolar lidelse og generelt hvor erfaren han er.

Et problem er at mange kun søker hjelp når de er deprimerte, og får da depresjonsdiagnose. Når man er i vanlig fase, trenger man jo ikke hjelp. Og... så er det det da at når man er ovenpå av energi, føler man seg så ekstra pigg, fresh, klartenkt osv. at da søker man vel ikke akkurat noe lege?

Da jeg ble henvist til DPS for utredning, så var jeg hos en psykolog. Fastlegen hadde da skrevet en henvisning der hun stilte spm om jeg kunne være bipolar og beskrev da visse symptomer.Var faktisk NHD som var "hjernen bak" i mitt tilfelle, for jeg spurte her og fikk et svar som gikk på bipolaritet. Og jo.... fylte ut skjemaer selv, innhentet fra to andre (komparentopplysninger), familiegener ++. Så utifra svarene og alt kan man vel si at saken var lett å diagnostisere. MEN det er "lett" fordi først når en har peil på skjemaer og informasjon som en må innhente. Hvis ikke, er det vanskelig. Så dette har også mye med psykiaterens/psykologens kompetanse faglig sett og utredningsmessig. Har hørt om psykiatere som nekter å bruke kartleggingsverktøy i sin praksis fordi de mener at de er kanskje skarpere enn de øvrige og nærmest er litt sånn halvsynske på å se med letthet hva pasienten feiler. Med sistnevnte innstilling tror jeg veldig mange kan ende opp med ei pil som ikke treffer blink, for å si det sånn.

''Og når man er deprimert,er det vanlig å være oppgegående innimellom,klare å le å være glad,eller er man det da konstant?''

For meg er det ikke vanlig. Depresjonene jeg har hatt har vært dype, mørke - rett og slett forferdelige. (Unner ingen å være i en slik tilstand!). Det er kun unntaksvis jeg kan glimte til. Livet er generelt et ork, meningsløs, dyster og det er fravær av glede. Når jeg har vært slik, har jeg fått et kraftig funksjonsfall.

Jeg kan kun snakke for meg selv og hva som er vanlig for meg. Det er mulig at depresjoner på ikke et så alvorlig nivå, rommer noe annet for det som kan være vanlig f.eks. Det kan jeg ikke svare deg på. Men det jeg vet er at jeg noen dager _kan_ føle meg aller verst om morgenen og at det blir litt bedre ut over dagen/når kvelden nærmer seg. For meg er det som regel likevel få slike dager og tilstanden er generelt bare konstant, uforandret og stabilt veldig dårlig.

''Det har blitt et kjør nå siden i rundt juletider i fjord,kan ikke huske hele forløpet. Men i sommer var jeg mer gira enn deprimert..jaja annenhver uke. Nå er det mer deprimert. Er usikker på hva det er.''

Om du mener at du har vært gira fra litt før jul til relativt nylig, er det en åpenbar lengre periode. Forstår det slik at du har hatt depresjon tidligere. Med forbehold om jeg forstår deg rett, ville jeg tenkt bipolar - absolutt. Og om jeg tolker deg riktig (ble litt usikker...) så er det først nå du har opplevd sinnstemningsskifte med en uke opp, en uke ned. Dette kan dreie seg om enten at du har nådd BP Rapid Cycling (mer enn 4 episoder pr år - altså mer hyppige svingninger enn hva som er gjennomsnittet av alle personer med bipolar lidelse har). En annen mulighet kan være at du nå etter flere måneders hypomani, er i en slags "blandingsfase" der kroppen på en måte forsøker å kvitte seg med hypomanien og stiller seg inn på en kommende depresjonsfase. Det var en professor på tv som hadde diagnose BP som sa at en slik liten mellomfase var noe helt typisk. At det egentlig ikke er sånn at en bare knipser og går fra "high on the top" til "down,down, down". Og så etter mellomfasen kommer depresjonen.

En annen ting jeg vil nevne for deg er at om du tar antidepressiva, så kan det resultere i sånne merkelige en uke av hver-opplegg. Det skjedde i mitt tilfelle. Om man reagerer slik på AD, er det nok et tydeleig tegn å merke seg ift at bipolare lett kan få slik respons pga det er feilmedisinering. Dette visste man ikke før, men er noe psykiatrien har fått klarhet i nå.

Håper noen av svarene mine kan hjelpe deg. Men som sagt må ta et forbehold om at jeg forsto innlegget ditt.

Mvh

[Gjest sliten av meg]

''Er det lett for en psykiater å stille diagnosen bipolar?''

Det tror jeg kan bero på flere forhold som i hvilken tilstand personen er når han ser vedkommende, hvor mye han kjenner til bipolar lidelse og generelt hvor erfaren han er.

Et problem er at mange kun søker hjelp når de er deprimerte, og får da depresjonsdiagnose. Når man er i vanlig fase, trenger man jo ikke hjelp. Og... så er det det da at når man er ovenpå av energi, føler man seg så ekstra pigg, fresh, klartenkt osv. at da søker man vel ikke akkurat noe lege?

Da jeg ble henvist til DPS for utredning, så var jeg hos en psykolog. Fastlegen hadde da skrevet en henvisning der hun stilte spm om jeg kunne være bipolar og beskrev da visse symptomer.Var faktisk NHD som var "hjernen bak" i mitt tilfelle, for jeg spurte her og fikk et svar som gikk på bipolaritet. Og jo.... fylte ut skjemaer selv, innhentet fra to andre (komparentopplysninger), familiegener ++. Så utifra svarene og alt kan man vel si at saken var lett å diagnostisere. MEN det er "lett" fordi først når en har peil på skjemaer og informasjon som en må innhente. Hvis ikke, er det vanskelig. Så dette har også mye med psykiaterens/psykologens kompetanse faglig sett og utredningsmessig. Har hørt om psykiatere som nekter å bruke kartleggingsverktøy i sin praksis fordi de mener at de er kanskje skarpere enn de øvrige og nærmest er litt sånn halvsynske på å se med letthet hva pasienten feiler. Med sistnevnte innstilling tror jeg veldig mange kan ende opp med ei pil som ikke treffer blink, for å si det sånn.

''Og når man er deprimert,er det vanlig å være oppgegående innimellom,klare å le å være glad,eller er man det da konstant?''

For meg er det ikke vanlig. Depresjonene jeg har hatt har vært dype, mørke - rett og slett forferdelige. (Unner ingen å være i en slik tilstand!). Det er kun unntaksvis jeg kan glimte til. Livet er generelt et ork, meningsløs, dyster og det er fravær av glede. Når jeg har vært slik, har jeg fått et kraftig funksjonsfall.

Jeg kan kun snakke for meg selv og hva som er vanlig for meg. Det er mulig at depresjoner på ikke et så alvorlig nivå, rommer noe annet for det som kan være vanlig f.eks. Det kan jeg ikke svare deg på. Men det jeg vet er at jeg noen dager _kan_ føle meg aller verst om morgenen og at det blir litt bedre ut over dagen/når kvelden nærmer seg. For meg er det som regel likevel få slike dager og tilstanden er generelt bare konstant, uforandret og stabilt veldig dårlig.

''Det har blitt et kjør nå siden i rundt juletider i fjord,kan ikke huske hele forløpet. Men i sommer var jeg mer gira enn deprimert..jaja annenhver uke. Nå er det mer deprimert. Er usikker på hva det er.''

Om du mener at du har vært gira fra litt før jul til relativt nylig, er det en åpenbar lengre periode. Forstår det slik at du har hatt depresjon tidligere. Med forbehold om jeg forstår deg rett, ville jeg tenkt bipolar - absolutt. Og om jeg tolker deg riktig (ble litt usikker...) så er det først nå du har opplevd sinnstemningsskifte med en uke opp, en uke ned. Dette kan dreie seg om enten at du har nådd BP Rapid Cycling (mer enn 4 episoder pr år - altså mer hyppige svingninger enn hva som er gjennomsnittet av alle personer med bipolar lidelse har). En annen mulighet kan være at du nå etter flere måneders hypomani, er i en slags "blandingsfase" der kroppen på en måte forsøker å kvitte seg med hypomanien og stiller seg inn på en kommende depresjonsfase. Det var en professor på tv som hadde diagnose BP som sa at en slik liten mellomfase var noe helt typisk. At det egentlig ikke er sånn at en bare knipser og går fra "high on the top" til "down,down, down". Og så etter mellomfasen kommer depresjonen.

En annen ting jeg vil nevne for deg er at om du tar antidepressiva, så kan det resultere i sånne merkelige en uke av hver-opplegg. Det skjedde i mitt tilfelle. Om man reagerer slik på AD, er det nok et tydeleig tegn å merke seg ift at bipolare lett kan få slik respons pga det er feilmedisinering. Dette visste man ikke før, men er noe psykiatrien har fått klarhet i nå.

Håper noen av svarene mine kan hjelpe deg. Men som sagt må ta et forbehold om at jeg forsto innlegget ditt.

Mvh

Tusen takk,du har mye kunnskap om dette.

Var nhd og folk her inne som nevte det for meg også,og jeg har tenkt på det siden. Venter på å komme til i psykiatrien,er redd jeg ikke er flink å forklare. Er litt surrehue og glemmer ting,som jeg kan komme på etterpå. Og har en tendens til å si "Det går bra,jeg er bedre nå". Men når jeg er deprimert er det jævlig,helt utmattet og forferdelig tungt. Føler jeg er i Helvete da,men så er det dager innimellom at det er litt lettere. Er tungt i kroppen osv men klarer å være oppe,ellers ligger jeg i senga.

Jeg har hatt det slik hele livet opp/ned/normal,til og med min mor ser det. Tenker de burde gjort noe når jeg var liten,kanskje livet hadde blitt annerledes. Men de skulle aldri ha meg til lege,til og med når jeg knakk foten skulle de fikse det selv. Og psykiske ting var utelukket,men folk reagerte på meg. Husker slektninger sa "Hun er rar hun" osv, "Hun er bare sånn" osv.

Blir litt sprø av å tenke tilbake,vil ikke det. Men begynte med det for å finne ut om bipolar kan stemme.

Men får heller bare vente til noen proffesjonelle kan finne det ut,men det er tungt å vente. Ting går seint når en er deprimert. Har tatt tester på nettet,og de sier jeg har det. Har begynt å tenke på hjernen min,må være en påkjenning for den. I sommer tror jeg det skiftet ofte fra mani/depresjon,annen hver uke. Er litt redd for hva som skjer fremover,har ikke kontroll på dette. Vanskelig å planlegge f.eks høstferien,jeg vet ikke hvordan jeg er da. Får ha tolmodighet.

[miakami]

en sosionomdame som jobber i psykiatrien påsto at jeg ikke kunne være bipolar, slik min mor var, fordi når min mor var deprimert, så var det umulig får henne å i det hele tatt smile.

Men jeg fikk faktisk diagnosen bipolar jeg og, så det hun sa stemte ikke i det hele tatt!!

fordi om jeg kan greie å le litt når jeg er deprimert, så betyr ikke det at depresjonen ikke er like ille.

leste faktisk på nett at det er et tegn som peker mot bipolar at man greier le litt til tross for dyp depresjon.

[Gjest sliten av meg]

en sosionomdame som jobber i psykiatrien påsto at jeg ikke kunne være bipolar, slik min mor var, fordi når min mor var deprimert, så var det umulig får henne å i det hele tatt smile.

Men jeg fikk faktisk diagnosen bipolar jeg og, så det hun sa stemte ikke i det hele tatt!!

fordi om jeg kan greie å le litt når jeg er deprimert, så betyr ikke det at depresjonen ikke er like ille.

leste faktisk på nett at det er et tegn som peker mot bipolar at man greier le litt til tross for dyp depresjon.

Ok. Ja en kan vel ha stunder med smil og latter innimellom,selv om man er deprimert. Bare håper jeg hører noe snart. Vet ikke om papirene er sendt en gang,alt tar sin tid.

[miakami]

Ok. Ja en kan vel ha stunder med smil og latter innimellom,selv om man er deprimert. Bare håper jeg hører noe snart. Vet ikke om papirene er sendt en gang,alt tar sin tid.

ja jeg mister ikke humoren min fordi om jeg er deprimert.

om noen sier noe gøy så kan jeg fint trekke på smilebåndet.