Bør jeg være mer bekymret? (får ikke til å lage avsnitt, prøvd flere ganger)

[tunglettlett]

Min exmann er det jeg vil kalle en narssisst - min tolkning etter å ha lest mye rundt. Da vi var gift syntes han det var så urettferdig at folk stadig spurte hvordan det gikk med meg, og han oppsøkte mitt DPS for å få en psykolog å snakke med. Etter tre timer avsluttet han imidlertid det hele med begrunnelsen at det var ikke sånne ting han ville snakke om Jeg spurte aldri hva samtalene gikk ut på, og han fortalte heller ikke noe. Heldigvis ble vi skilt, noe som utgjorde en enorm forskjell mht min stabilitet og psykiske helse. Det tok noen år, men nå er jeg på plass med hele meg, og det er deilig. Vi har imidlertid to barn (10 og 12) og omsorgsordningen har stort sett vært 50/50 disse 8 årene. Vi har på forunderlig vis greid å fokusere på ungene og samarbeide der det har vært nødvendig. Det har vært noen skudd oss imellom, men stort sett har vi greid å holde ungene utenfor. Nå begynner imidlertid ungene å bli store og gjør seg tanker om hva som er greit og ikke. Jeg bor nær skolen og venner, faren bor i en annen skolekrets ute på landet, og han kjører dem til og fra skolen. Fra tid til annen kommer ungene til meg og forteller om episoder som har opprørt dem borte hos faren. Jeg lytter til dem, prøver å sette ting litt i perspektiv og støtter dem på punkter der jeg ser det nødvendig, men jeg har gjennom disse årene aldri blitt utpreget emosjonell eller snakket dritt om faren deres. Sier ting som at "han skjønner ikke helt at dere begynner å bli store, men hvis dere snakker med han i en rolig stund, vil han sikkert prøve å gjøre ting annerledes" Det virker som om ungene synes det er bra at jeg ikke lar meg følelsesmessig rive med, og det virker som om de føler de kan stole på at det ikke blir store opplegg, selv om de av og til forteller ganske graverende ting. De lider under at de har veldig liten kontakt med venner utenom skoletiden de ukene de er hos han. Vennene vil ikke dra dit, bl.a. fordi han har en tendens til å oppdra disse vennene på en ganske nedlatende måte. Hvis ungene drar til venner, disser han først vennene fordi de ikke kommer til hans hus, før han lar ungene dra. Da kan han ofte finne på å hente dem 2-4 timer før avtalt fordi det passet best for han å kjøre akkurat da. Det blir en del historier, og jeg utfører en del reparasjonsarbeid. Men jeg er samtidig opptatt av at ungene skal ha et så godt forhold til sin far som mulig. Derfor har jeg valgt å ikke ta de store konfrontasjoner med han. Han er som en forvokst unge, og jeg må velge mine kamper med omhu. Jeg har lest og tatt til meg filosofien om at en stabil forelder kan veie opp mye for ubehageligheter. Stemmer det?