Borderline personlighetsforstyrrelse?

[Gjest Bekymret ung voksen]

Jeg er en jente på 20 år som har slitt hele mitt liv med psyken. Jeg var veldig nervøs og redd som barn, og var overbevist om at ukjente mennesker ønsket meg vondt. Rundt 10 års-alderen begynte jeg med selvskading for å takle angsten og depresjonen. Oppveksten min var preget av uro. Foreldrene mine kranglet mye, noe som gikk sterkt innpå meg som barn. Årene fra jeg var 10-18 er som et svart hull for meg, men jeg klarte meg relativt godt på skolen og klarte å skjule for de aller fleste hva jeg slet med. Jeg har alle symptomene på Borderline personlighetsforstyrrelse, men ble ikke tatt på alvor da jeg gikk til psykolog. Psykologen mente at jeg hadde et for reflektert forhold til min sykdom til å kunne være ordentlig syk. Jeg hadde da vært syk i 8 år og hadde hatt nok av tid til å reflektere over hva som feilte meg. Jeg har relativt god kontroll på meg selv nå, etter mye hard jobbing, men jeg sliter med plutselig tilbakefall hvor jeg kan si ting og oppføre meg helt annerledes enn hva jeg normalt ville gjort. Det føles som om jeg skifter personlighet plutselig når jeg kommer inn på tema som er vanskelig for meg. Jeg er ufattelig redd for å få tilbakefall og bli ute av stand til å leve normalt igjen. Nå føler jeg at jeg trenger flere hjelpemidler ettersom jeg merker mer og mer at jeg holder på å falle tilbake i et usunt mønster. Men hva skal jeg gjøre når ingen tror på meg? Jeg har selvmordstanker oftere og oftere, og har ønsker om å skade meg selv for å takle hverdagen. Jeg har et ekstremt lavt selvbilde og fungerer dårlig sosialt, hvilket bidrar til at jeg føler meg unormal og gjør det vanskelig å late som om jeg er normal. Har du noen tips og råd til en som jobber hardt for å holde seg frisk?

[Gjest profile]

Hei, jeg har ikke noen gode råd til deg annet enn at du kan forsøke å finne ut hva som har hjulpet deg før når du har greid deg på et vis.

Angående det med å søke hjelp fra andre tror jeg det er lurt å kun legge fram symptomene og ikke gi noen konklusjon på det det er. Det er legens jobb å koknkludere med hva slags lidelse det er. Kan du ikke bare fortelle om at du sliter med angst, mindreverdighetsfølelse og selvskading også la helsepersonellet finne ut var hva det er?

[Gjest bølger]

Hei, jeg har ikke noen gode råd til deg annet enn at du kan forsøke å finne ut hva som har hjulpet deg før når du har greid deg på et vis.

Angående det med å søke hjelp fra andre tror jeg det er lurt å kun legge fram symptomene og ikke gi noen konklusjon på det det er. Det er legens jobb å koknkludere med hva slags lidelse det er. Kan du ikke bare fortelle om at du sliter med angst, mindreverdighetsfølelse og selvskading også la helsepersonellet finne ut var hva det er?

Noen ganger er det ikke så dumt å si hvilke diagonose du tror det kan være.

Jeg erfarte at det var når jeg selv sa hva jeg hadde mistanke om, at jeg

ble tatt alvorlig. Diagonosen var rett. Dette var en somatisk lidelse.