Kan en trene seg opp til å tåle fysisk smerte

[Gjest profile]

Hei,

Jeg lurer litt på om det er mulig til å trene seg opp til å tåle fysisk smerte bedre, at en føler seg mindre dårlig av det. Det er kanskje noe som en venner seg til, men om det finnes noen gode teknikker for å trene på det?

Jeg spør fordi jeg er veldig engstelig for smerter som jeg ikke har kontroll over, slik som ved sykdommer.

[Gjest knutemor]

Jeg tror at kognitiv terapi kan bidra med mye her. Jeg tror også at smertene kan være lettere å leve med, hvis man kan vende fokuset på noe annet. Jeg vet om folk som lever med fantomsmerter etter å ha amputert en kroppsdel. De føler fortsatt smerte i den delen som er tatt bort.

[Gjest Frk Rosenkranz]

Tjah til en viss grad.

Da jeg skulle føde fant jeg ut at pusten er en god teknikk for å takle smerte...

når kroppen er anspent blir smerten nemlig verre,

puster du riktig og klarer å slappe av, vil muslene slappe av og dermed vil smerten oppleves bedre/mindre ubehagelig.

Det er et punkt mellom brynene rett over nesen som er et kjent akupunktur/akupressurpunkt, jeg hadde en nål her og trykte samtidig med fingeren her og opplevde at jeg da hadde mer kontroll på pusten og klarte å fokusere på å slappe av, og dette hjalp utrolig nok og fikk smertene til å slippe mer taket enn når jeg bare spente meg, da ble alt bare uutholdelig!

Så det å slappe av, senk skuldrene, fokuser på pusten.

Dette har jeg også merket nå ved amming,

i starten var der jo litt problemer med såre brystvorter, det gjorde dritvondt de første sugetakene til ungen, men klarte jeg å fokusere på pusten og senke skuldrene, så ga smerten seg.

Eneste smerten jeg sliter med nå er arret etter keisersnittet,

det svir grusomt nå når det gror, spesielt når jeg skal reise meg fra liggende til sittende stilling og må ta det rolig og forsiktig.. men også her hjelper det noe å prøve å senke skuldrene, puste rolig og avslappet... skjønt, dette er en rivende smerte som sviiir auuuuuuuuuuuuu.. Noen som har råd her?

[Gjest winda]

Ja, man kan lære seg å tåle smerter. Jeg "setter meg selv litt til siden", isolerer smerten og greier å ikke bry meg om den. Jeg har fått mye juling i en periode. Da greide jeg til slutt å la være å bry meg om dette, han kunne bare slå og slå, jeg brydde meg ikke.

Jeg tror også man blir vant med smerter og at de ikke gjør like vondt når man opplever dem gang etter gang.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, en kan helt klart trene seg opp. Kort sagt kalles det herding. Om en ønsker å bli tøffere, er det bare å utsette seg for ting som også gjør litt vondt: Hard trening, gå med tung sekk, bade ute i ikke alt for varmt vann, avslutte hver dusjing med kaldt vann osv osv

Det er også viktig å bestemme seg for ikke å snakke om ubehag og smerte med andre. På den måten får en fokus bort fra smerten.

Det neste er meget satt på spissen og kan misforstås, men i militæret lærte vi at "smerte er feighet som forlater kroppen".

[Angustia]

Ja, man kan lære seg å tåle smerter. Jeg "setter meg selv litt til siden", isolerer smerten og greier å ikke bry meg om den. Jeg har fått mye juling i en periode. Da greide jeg til slutt å la være å bry meg om dette, han kunne bare slå og slå, jeg brydde meg ikke.

Jeg tror også man blir vant med smerter og at de ikke gjør like vondt når man opplever dem gang etter gang.

''Ja, man kan lære seg å tåle smerter. Jeg "setter meg selv litt til siden", isolerer smerten og greier å ikke bry meg om den. Jeg har fått mye juling i en periode. Da greide jeg til slutt å la være å bry meg om dette, han kunne bare slå og slå, jeg brydde meg ikke.''

Håper detter et tilbakelagt stadium..

Kjenner meg igjen fra barndomen (far & andre pårørende), men etter den tid har jeg "hylt høyt & sparka" om noen har trått over mine grenser.

Ja, tror vi kan fortrenge / legge bak oss ganske mye, på godt og vondt - lykke til :-)

[Gjest Nerda]

Utvilsomt som alle sier. Min måte er å si til meg selv at det kun sitter i hodet. Er også blant de som har opplevd mye smertefullt igjennom livet mitt. Herding er nok ordet. En del typer kampsort inkluderer nettopp trening på å øke smertetåleransen.

[Gjest badeengelen:-)]

Ja, en kan helt klart trene seg opp. Kort sagt kalles det herding. Om en ønsker å bli tøffere, er det bare å utsette seg for ting som også gjør litt vondt: Hard trening, gå med tung sekk, bade ute i ikke alt for varmt vann, avslutte hver dusjing med kaldt vann osv osv

Det er også viktig å bestemme seg for ikke å snakke om ubehag og smerte med andre. På den måten får en fokus bort fra smerten.

Det neste er meget satt på spissen og kan misforstås, men i militæret lærte vi at "smerte er feighet som forlater kroppen".

Vi er en vennegjeng som har badet fast 2 ganger i uka i hele høst og som har tenkt å fortsette. Og det er helt klart at vi har herdet oss i prossessen. Men i forhold til kraftig fysisk smerte opplever jeg det anderledes. Jeg fikk ryggproblemer i sommerferien som medfører masse muskelsmerter og som har gitt kronisk hodepine i over 2 mnd. Og min opplevelse er at toleransen min har sunket på veien. I følge kiropraktor og fysioterapeut tåler jeg smerte godt men opplevelsen har blitt verre og verre selv om lidelsen nå er på retur. Må si jeg har enorm respekt for alle de som lever med kroniske smerter. Når smertene er slik over tid at man ikke får sove om natta og ingen stilling avhjelper da blir nok noen og enhver litt smådesperate. I hvertfall jeg.

[Gjest Hulderen]

Min erfaring er at kjent smerte takler jeg godt. Hvis jeg vet at det ikke er noe farlig, så tar jeg svært lite/sjelden smertestillende. Mens ukjent smerte (at det plutselig skulle gjøre vondt et sted jeg ikke bruker å ha smerter) takler jeg dårlig.

[Gjest Hulderen]

Tjah til en viss grad.

Da jeg skulle føde fant jeg ut at pusten er en god teknikk for å takle smerte...

når kroppen er anspent blir smerten nemlig verre,

puster du riktig og klarer å slappe av, vil muslene slappe av og dermed vil smerten oppleves bedre/mindre ubehagelig.

Det er et punkt mellom brynene rett over nesen som er et kjent akupunktur/akupressurpunkt, jeg hadde en nål her og trykte samtidig med fingeren her og opplevde at jeg da hadde mer kontroll på pusten og klarte å fokusere på å slappe av, og dette hjalp utrolig nok og fikk smertene til å slippe mer taket enn når jeg bare spente meg, da ble alt bare uutholdelig!

Så det å slappe av, senk skuldrene, fokuser på pusten.

Dette har jeg også merket nå ved amming,

i starten var der jo litt problemer med såre brystvorter, det gjorde dritvondt de første sugetakene til ungen, men klarte jeg å fokusere på pusten og senke skuldrene, så ga smerten seg.

Eneste smerten jeg sliter med nå er arret etter keisersnittet,

det svir grusomt nå når det gror, spesielt når jeg skal reise meg fra liggende til sittende stilling og må ta det rolig og forsiktig.. men også her hjelper det noe å prøve å senke skuldrene, puste rolig og avslappet... skjønt, dette er en rivende smerte som sviiir auuuuuuuuuuuuu.. Noen som har råd her?

''Eneste smerten jeg sliter med nå er arret etter keisersnittet, det svir grusomt nå når det gror, spesielt når jeg skal reise meg fra liggende til sittende stilling og må ta det rolig og forsiktig.. men også her hjelper det noe å prøve å senke skuldrene, puste rolig og avslappet... skjønt, dette er en rivende smerte som sviiir auuuuuuuuuuuuu.. Noen som har råd her?''

Har du en Anton? Det var det sykehuset kalte det, et belte som de knøt fast i bunnen av sengen, og som man kan dra i med hånden samtidig som man setter seg opp. Det hjelper enormt mot smertene. Hvis keisersnittet er så ferskt at det gjør vondt å le eller hoste, så hjelper det å ha en fast pute som du trykker forsiktig mot magen under hostingen.

[Gjest Frk Rosenkranz]

''Eneste smerten jeg sliter med nå er arret etter keisersnittet, det svir grusomt nå når det gror, spesielt når jeg skal reise meg fra liggende til sittende stilling og må ta det rolig og forsiktig.. men også her hjelper det noe å prøve å senke skuldrene, puste rolig og avslappet... skjønt, dette er en rivende smerte som sviiir auuuuuuuuuuuuu.. Noen som har råd her?''

Har du en Anton? Det var det sykehuset kalte det, et belte som de knøt fast i bunnen av sengen, og som man kan dra i med hånden samtidig som man setter seg opp. Det hjelper enormt mot smertene. Hvis keisersnittet er så ferskt at det gjør vondt å le eller hoste, så hjelper det å ha en fast pute som du trykker forsiktig mot magen under hostingen.

Søsterhjelp kalles det vel på sykehuset, men jeg prøvde den når jeg skulle dra meg opp, men det var ikke alltid det hjalp, det rev og sved i såret...

[Gjest Gurijenta]

Det kan du. Begynn med løping så kan du kjenne smerten.

[Gjest winda]

''Ja, man kan lære seg å tåle smerter. Jeg "setter meg selv litt til siden", isolerer smerten og greier å ikke bry meg om den. Jeg har fått mye juling i en periode. Da greide jeg til slutt å la være å bry meg om dette, han kunne bare slå og slå, jeg brydde meg ikke.''

Håper detter et tilbakelagt stadium..

Kjenner meg igjen fra barndomen (far & andre pårørende), men etter den tid har jeg "hylt høyt & sparka" om noen har trått over mine grenser.

Ja, tror vi kan fortrenge / legge bak oss ganske mye, på godt og vondt - lykke til :-)

Etter alt jeg har opplevd har jeg vel satt meg selv litt tilsiden. Jeg bryr meg ikke så mye med egne grenser lengre. Tåler stress veldig dårlig og dissosierer mye når noe står på.

Jeg blir ikke slått nå, det er over 10 år siden. Det og endel hendelser har vel gjort at jeg reagerer litt rart på smerte. Når jeg slår meg skikkelig, kan jeg f.eks begynne å le. Jeg holder stort sett hodet over vannet og da bør jeg vel være fornøyd :-)

[Angustia]

Etter alt jeg har opplevd har jeg vel satt meg selv litt tilsiden. Jeg bryr meg ikke så mye med egne grenser lengre. Tåler stress veldig dårlig og dissosierer mye når noe står på.

Jeg blir ikke slått nå, det er over 10 år siden. Det og endel hendelser har vel gjort at jeg reagerer litt rart på smerte. Når jeg slår meg skikkelig, kan jeg f.eks begynne å le. Jeg holder stort sett hodet over vannet og da bør jeg vel være fornøyd :-)

''Etter alt jeg har opplevd har jeg vel satt meg selv litt tilsiden. Jeg bryr meg ikke så mye med egne grenser lengre. Tåler stress veldig dårlig og dissosierer mye når noe står på.

Jeg blir ikke slått nå, det er over 10 år siden. Det og endel hendelser har vel gjort at jeg reagerer litt rart på smerte. Når jeg slår meg skikkelig, kan jeg f.eks begynne å le. Jeg holder stort sett hodet over vannet og da bør jeg vel være fornøyd :-)''

Ja, du har all grunn til å være fornøyd som har hodet over vannet etter disse dyrekjøpte, smertefulle erfaringene!

Men husk å verdsette egne grenser høyt; ingen har rett til å krenke deg fysisk eller psykisk - stå på, winda :-)