psykisk lidelse og dating

[Gjest Trenger råd jeg]

Inspirert av tråden "Å møte en mann og slite psykisk". Trådstarter der har vanlig jobb ved siden av attføring. Jeg har også en overgrepsbakgrunn og har vært singel lenge. Nå føler jeg at jeg kan begynne å date litt. Har utdannelse, men kan ikke svare på hvor jeg jobber.... - er uføretrygdet.

Vil gjerne finne noen, men hvordan skal jeg gjøre det? Hva skal jeg si, hva skal jeg svare?

Er en jeg har litt kontakt med, har sagt jeg er sykemeldt men ikke hvorfor. Han ser jo at det ikke er noe synlig galt, men det kan jo være somatisk selv om det ikke synes. Så det er ikke gitt at jeg er "sykemeldt" pga noe psykisk.

[Gjest Elextra]

Har ikke direkte erfaring, men jeg vil tro du har lite å tape på åpenhet. De som bakker ut nå de hører du sliter eller har slitt psykisk er vel kanskje greit å få sortert ut med en gang likevel.

[Gjest nemlig hemlig]

Det jeg har gjort er å si att jeg sliter med angst. Men att jeg er frisk i lange perioder. Egentlig har jeg schizofreni og, men det prøver jeg å holde skjult så lenge det går, da de fleste ikke hvet hva det er, og fordi de som vet hva det er ofte har en dårlig oppfattning av schizofrene.

I mitt forrige forhold sprakkk dog boblen, da jeg ble psyk.

[Gjest winda]

Jeg tror det er greit å være litt åpen. Si ting som det er kort og greit.

Selv var jeg sammen med min mann i tre år før jeg fortalte at jeg er misbrukt. Hadde aldri fortalt dette til noe og trodde helt sikkert han kom til å si "ha det bra". Trodde også at taket kom til å ramle i hode på meg, men ingen av delene skjedde. For han forklarte det visst endel hendelser. Som at jeg plutselig rømte når vi lå i senga og koste oss. Han skjønte jo ikke at jeg hadde litt vonde minner der jeg lå..stakkar. Det var bedre å få en forklaring for han.

Tror det har mye å si om du finner den rette med stor R, og hvilken type han er.

[Gjest Trenger råd jeg]

Jeg tror det er greit å være litt åpen. Si ting som det er kort og greit.

Selv var jeg sammen med min mann i tre år før jeg fortalte at jeg er misbrukt. Hadde aldri fortalt dette til noe og trodde helt sikkert han kom til å si "ha det bra". Trodde også at taket kom til å ramle i hode på meg, men ingen av delene skjedde. For han forklarte det visst endel hendelser. Som at jeg plutselig rømte når vi lå i senga og koste oss. Han skjønte jo ikke at jeg hadde litt vonde minner der jeg lå..stakkar. Det var bedre å få en forklaring for han.

Tror det har mye å si om du finner den rette med stor R, og hvilken type han er.

Jeg har samme bakgrunn. Tør ikke å invitere til middag feks fordi jeg føler at det kanskje da forventes noe mer. Og det klarer jeg ikke. Tror han ville respektert et nei, men vet ikke om jeg ville klart å sette grensen å si stopp. Jeg er vant til at når noen vil noe så blir det sånn. Jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt.

Går i behandling, har gjort det lenge. Har hatt kjæreste som tema mange ganger, men jeg klarer ikke. Jeg har aldri hatt en kjæreste. Jeg er for redd. Når jeg har forsøkt har det gått galt. Men jeg vil jo ikke leve resten av livet alene...

Redd for å skremme han bort om jeg forteller. Uansett kan jeg ikke fortelle omfanget.

[Gjest Trenger råd jeg]

Det jeg har gjort er å si att jeg sliter med angst. Men att jeg er frisk i lange perioder. Egentlig har jeg schizofreni og, men det prøver jeg å holde skjult så lenge det går, da de fleste ikke hvet hva det er, og fordi de som vet hva det er ofte har en dårlig oppfattning av schizofrene.

I mitt forrige forhold sprakkk dog boblen, da jeg ble psyk.

Ja, den forstår jeg. Er så mange fordommer knyttet til schizofreni. Blir det alvor er det vel sikkert lurt å fortelle det. Forklare litt grundig, ta bort mange av de grunnløse fordommene. Kanskje ha han med til behandler som kan hjelpe deg å forklare om sykdommen. Være forberedt på tilbakefall og hvordan da forholde seg.

[Gjest Trenger råd jeg]

Har ikke direkte erfaring, men jeg vil tro du har lite å tape på åpenhet. De som bakker ut nå de hører du sliter eller har slitt psykisk er vel kanskje greit å få sortert ut med en gang likevel.

Ja, jeg må nok si noe. Men hvor mye. Jeg kan definitivt ikke fortelle alt. Da ville jeg nok skremt bort alle.

Om jeg skulle finne noen som vil ha meg må han tåle at jeg har opplevd mye man ikke skal oppleve, og at det preger meg i dag.