Er så fortvila, ser ingen løsning

[Gjest Vil ikke bruke nick]

Jeg har slitt lenge, prøvd ulike behandlinger, men hverdagen er og blir et ork, og kun det. Finner ingen glede noen steder.

Jeg studerer på masternivå. Har hanglet gjennom mange år, hatt et par skikkelige nedturer, men klart å hente meg inn igjen/"ta meg sammen" igjen. Men nå virker det som om den "kvoten" er oppbrukt. Har lyst til å hyle.

JEG KLARER IKKE MER!!!!!!!!!!

Alt er så meningsløst, klarer hverken å motivere meg eller konsentrerer meg lengre. Hodet "henger ikke der det skal være". Itillegg er jeg utmattet, fysisk. Men ingen forstår. De bare presser, presser, presser. Vet de mener det godt. "Dette klarer du","Er det noe å være redd for da?", "Stå på!"

Sykmeldt har jeg vært før, det er ikke noe alternativ. Har tenkt og tenkt på om det er en jobb jeg kunne fungert i, men det er ikke det. Så nå ser jeg bare en utvei, og det er å ta livet mitt. Selv om jeg ikke egentlig vil det! Har hatt større ønske om å dø før. Nå vil jeg bare sove, slippe alle kravene som det å leve innebærer... men det går jo ikke...:´(

Bare griner og griner når jeg tenker på hvordan jeg skal løse dette, og det ene svaret dukker opp igjen og igjen. Ser for meg begravelsen, ansiktene til foreldrene mine...mormor...og tantebarna...vil jo ikke noen av dem noe vondt!! (

[Gjest nemlig hemlig]

Du hadde sikkert hatt godt av ett opphold på en åpen avdeling, for du er jo alvorlig deprimert. Vet ikke hvor lett det er å komme inn på en sånn?

[cathlin]

Er det noe du har lyst til å gjøre?

Høres forøvrig slitsomt ut å ha det sånn.

[Gjest Vil ikke bruke nick]

Du hadde sikkert hatt godt av ett opphold på en åpen avdeling, for du er jo alvorlig deprimert. Vet ikke hvor lett det er å komme inn på en sånn?

Jeg vet ikke. Men jeg ser ikke for meg at det kan hjelpe meg å være på en plass med mange (andre) psyke, deprimerte folk..Ikke våger jeg be om (mer) hjelp heller. Ingen forstår.

Dessuten- hvis jeg hopper av studiet nå, kommer jeg meg nok aldri i gang igjen, så da er framtiden/yrkesdrømmen ødelagt likevel:-(

Huff, nei, det ser ut som at uansett hvordan jeg vrir og vender på dette, står døden igjen som det beste alternativet. Selv om jeg synes det er helt forferdelig. Blir skremt av meg selv faktisk. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg jeg:(

[Gjest Vil ikke bruke nick]

Er det noe du har lyst til å gjøre?

Høres forøvrig slitsomt ut å ha det sånn.

Nei, ingenting:( Det er det som er forttvilende:(

[Gjest winda]

Jeg vet ikke. Men jeg ser ikke for meg at det kan hjelpe meg å være på en plass med mange (andre) psyke, deprimerte folk..Ikke våger jeg be om (mer) hjelp heller. Ingen forstår.

Dessuten- hvis jeg hopper av studiet nå, kommer jeg meg nok aldri i gang igjen, så da er framtiden/yrkesdrømmen ødelagt likevel:-(

Huff, nei, det ser ut som at uansett hvordan jeg vrir og vender på dette, står døden igjen som det beste alternativet. Selv om jeg synes det er helt forferdelig. Blir skremt av meg selv faktisk. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg jeg:(

Å ta livet ditt er ikke et alternativ, det må du bestemme deg for.

Om du er sliten er det bedre å ta en uke eller to i fjelltelt, bort fra mas og krav.

Jeg tror du er deprimert og da er det kanskje beste å kontakte fastlegen din? Bruker du medisiner? Kanskje det hjelper å få justert dem litt. Innleggelse er ofte en god hjelp selv om det ser veldig mørkt ut på forhånd.

[Gjest Kayia]

Kjære deg, slike tanker skal du ikke sitte med uten å kontakte fastlege. Jeg syns det høres ut som du burde hatt en sparringspartner for å finne ut _hva du har lyst til_, og ikke bli opphengt i _hva du burde fullføre_. Det er ALLTID flere veger til Rom, og det høres ut som du burde tatt en pause fra den vegen du er på nå.

Mvh

[Gjest sjaber]

Jeg vet ikke. Men jeg ser ikke for meg at det kan hjelpe meg å være på en plass med mange (andre) psyke, deprimerte folk..Ikke våger jeg be om (mer) hjelp heller. Ingen forstår.

Dessuten- hvis jeg hopper av studiet nå, kommer jeg meg nok aldri i gang igjen, så da er framtiden/yrkesdrømmen ødelagt likevel:-(

Huff, nei, det ser ut som at uansett hvordan jeg vrir og vender på dette, står døden igjen som det beste alternativet. Selv om jeg synes det er helt forferdelig. Blir skremt av meg selv faktisk. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg jeg:(

''Men jeg ser ikke for meg at det kan hjelpe meg å være på en plass med mange (andre) psyke, deprimerte folk..''

Hva har du å tape på å prøve?

''Ikke våger jeg be om (mer) hjelp heller.''

Hva har du å tape på å prøve?

'' Ingen forstår.''

Kanskje ikke. Men kanskje det er mulig å få noe hjelp uten at noen forstår en helt?

''Dessuten- hvis jeg hopper av studiet nå, kommer jeg meg nok aldri i gang igjen, så da er framtiden/yrkesdrømmen ødelagt likevel:-(''

Det vet du ikke.

''Huff, nei, det ser ut som at uansett hvordan jeg vrir og vender på dette, står døden igjen som det beste alternativet. Selv om jeg synes det er helt forferdelig. Blir skremt av meg selv faktisk. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg jeg:(''

Hva har du å tape på å prøve å motta hjelp? Det er ikke logisk å heller skulle dø.

[cathlin]

Nei, ingenting:( Det er det som er forttvilende:(

Ok. Da får du i alle fall få en stor virituell trøsteklem! :-)

[Gjest Vil ikke bruke nick]

Å ta livet ditt er ikke et alternativ, det må du bestemme deg for.

Om du er sliten er det bedre å ta en uke eller to i fjelltelt, bort fra mas og krav.

Jeg tror du er deprimert og da er det kanskje beste å kontakte fastlegen din? Bruker du medisiner? Kanskje det hjelper å få justert dem litt. Innleggelse er ofte en god hjelp selv om det ser veldig mørkt ut på forhånd.

Ja, jeg bruker medisiner, har prøvd flere ulike. Har vært deprimert i mange år, tror jeg...Kan nesten ikke huske hvordan det er å være ordentlig glad. Og så har jeg skubbet bort så og si alle jeg kjente, så jeg har ingen venner. Ingen kjæreste, hobbyer eller interesser. Det er bare denne utdannelsen jeg har klart å holde fast i liksom... Men nå går ikke det heller.

[Gjest Vil ikke bruke nick]

''Men jeg ser ikke for meg at det kan hjelpe meg å være på en plass med mange (andre) psyke, deprimerte folk..''

Hva har du å tape på å prøve?

''Ikke våger jeg be om (mer) hjelp heller.''

Hva har du å tape på å prøve?

'' Ingen forstår.''

Kanskje ikke. Men kanskje det er mulig å få noe hjelp uten at noen forstår en helt?

''Dessuten- hvis jeg hopper av studiet nå, kommer jeg meg nok aldri i gang igjen, så da er framtiden/yrkesdrømmen ødelagt likevel:-(''

Det vet du ikke.

''Huff, nei, det ser ut som at uansett hvordan jeg vrir og vender på dette, står døden igjen som det beste alternativet. Selv om jeg synes det er helt forferdelig. Blir skremt av meg selv faktisk. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg jeg:(''

Hva har du å tape på å prøve å motta hjelp? Det er ikke logisk å heller skulle dø.

Er jo det at jeg ikke vil påføre familien mer bekymring/skam o.l. også... Hvis jeg blir borte, så slipper de ha mer jobb og trøbbel med meg i hvert fall. Men jeg har ikke tenkt å argumentere for at det å ta livet sitt er noen god løsning, jeg vil jo egentlig ikke, men det er pest-eller-kolera, og hvor mange ganger skal man forsøke å bli bedre før man gir opp? Vet ikke om dette ble fortsåelig eller bare en ugjenkjennelig suppe av ord. Ser knapt hva jeg skriver for tårene renner. Og egentlig skjønner jeg ikke meg selv heller.

[Gjest Vil ikke bruke nick]

Ok. Da får du i alle fall få en stor virituell trøsteklem! :-)

takk

[cathlin]

Ja, jeg bruker medisiner, har prøvd flere ulike. Har vært deprimert i mange år, tror jeg...Kan nesten ikke huske hvordan det er å være ordentlig glad. Og så har jeg skubbet bort så og si alle jeg kjente, så jeg har ingen venner. Ingen kjæreste, hobbyer eller interesser. Det er bare denne utdannelsen jeg har klart å holde fast i liksom... Men nå går ikke det heller.

Jeg ser for meg at du har en vei å gå på et plan for å få det bedre, men det er absolutt løsninger:-)

[Gjest sjaber]

Er jo det at jeg ikke vil påføre familien mer bekymring/skam o.l. også... Hvis jeg blir borte, så slipper de ha mer jobb og trøbbel med meg i hvert fall. Men jeg har ikke tenkt å argumentere for at det å ta livet sitt er noen god løsning, jeg vil jo egentlig ikke, men det er pest-eller-kolera, og hvor mange ganger skal man forsøke å bli bedre før man gir opp? Vet ikke om dette ble fortsåelig eller bare en ugjenkjennelig suppe av ord. Ser knapt hva jeg skriver for tårene renner. Og egentlig skjønner jeg ikke meg selv heller.

Jeg kan love deg dette: Det aller, aller verste du kan gjøre mot familien din er å ta livet ditt. Det sier jeg ikke for å være slem (eller god).

Klem til deg. Hold deg fast.

[Gjest Vil ikke bruke nick]

Kjære deg, slike tanker skal du ikke sitte med uten å kontakte fastlege. Jeg syns det høres ut som du burde hatt en sparringspartner for å finne ut _hva du har lyst til_, og ikke bli opphengt i _hva du burde fullføre_. Det er ALLTID flere veger til Rom, og det høres ut som du burde tatt en pause fra den vegen du er på nå.

Mvh

Jeg har prøvd, både på egen hånd og med behandler(e), å finne på noe jeg har lyst til. Men jeg kommer aldri på noenting. Har prøvd å ta opp hobbyer jeg hadde som barn, men det gir meg ingen ting. Det eneste jeg kan like er å lese krimbøker - når jeg bare har konsentrasjon og ro nok til det..

[Gjest Kayia]

Jeg har prøvd, både på egen hånd og med behandler(e), å finne på noe jeg har lyst til. Men jeg kommer aldri på noenting. Har prøvd å ta opp hobbyer jeg hadde som barn, men det gir meg ingen ting. Det eneste jeg kan like er å lese krimbøker - når jeg bare har konsentrasjon og ro nok til det..

Selv om du ikke har funnet løsning på dette tidligere bør du snakke med fastlegen om det du skriver her inne. Vi mennesker er dynamiske, og kanskje kan noe som virket utenkelig tidligere virke fristende nå. Uansett bør du snakke med legen om de mørke tankene dine.

Mvh

[filiokus81]

Fastlege - antidepressiva - psykolog.

Herfra kan det jo bare gå oppover?

[Gjest winda]

Ja, jeg bruker medisiner, har prøvd flere ulike. Har vært deprimert i mange år, tror jeg...Kan nesten ikke huske hvordan det er å være ordentlig glad. Og så har jeg skubbet bort så og si alle jeg kjente, så jeg har ingen venner. Ingen kjæreste, hobbyer eller interesser. Det er bare denne utdannelsen jeg har klart å holde fast i liksom... Men nå går ikke det heller.

Hei, håper du har bestemt deg for å søke hjelp?

Dette trenger ikke ta så lang tid om du søker hjelp nå og får mere medisiner f.eks. Du trenger sikkert ikke gi opp studiene dine fordi om det går et par uker hvor du er syk. Det kan du jo faktisk bli av andre ting også, influensa og mere til?

Om du må innlegges i to uker og trenger en pause, trenger jo ikke dette være en katastrofe? Husk at det er de deprimerte tankene dine som taler til deg nå, du vil ikke tenke sånn når du blir friskere.

[rose23]

Følte det slik en gang selv. Fanget i karrieren. Toppstilling. Til slutt ble jeg fullstendig tom, utbrent og på randen av selvmord. Nå er jeg lykkelig etter først en langtidssykemelding og så en langt mindre krevendes jobb. Jeg trives fordi jeg har kjekke kollegaer :-)

Det er bare å hoppe i en forandring! Ta deg en lang pause først med god samvittighet.

[Gjest Vil ikke bruke nick]

Hei, håper du har bestemt deg for å søke hjelp?

Dette trenger ikke ta så lang tid om du søker hjelp nå og får mere medisiner f.eks. Du trenger sikkert ikke gi opp studiene dine fordi om det går et par uker hvor du er syk. Det kan du jo faktisk bli av andre ting også, influensa og mere til?

Om du må innlegges i to uker og trenger en pause, trenger jo ikke dette være en katastrofe? Husk at det er de deprimerte tankene dine som taler til deg nå, du vil ikke tenke sånn når du blir friskere.

Hei igjen. Har fått litt hjelp nå, og klarer å se at dette kanskje bare er en kneik det er mulig å komme seg over.

Fant oppmuntring og trøst i svaret ditt-takk skal du ha:-)