bipolar og personlighetsforstyrrelser

[Gjest Lailen]

Hei jeg har diagnosene paranoid og unnvikende personlighetsforstyrrelse, men jeg har lest en del om bipolar lidelse med blandet stemningsleie som kjennetegnes ved en rask veksling mellom oppstemthet og nedtrykthet (uten mani), f.eks. rask irritabel, lav frustrasjonsterskel, sinneutbrudd og så kan man bli plutselig glad og oppstemt. Jeg kjenner meg veldig igjen i det å raskt skifte stemningsleie. Men, jeg har så mye sosial angst og p.g.a. utrygghet og lav selvtillit i forhold til andre at jeg er uføretrygdet. Da jeg gikk hos psykiater spurte jeg om jeg var bipolar fordi jeg hadde hyppige endringer i stemningsleie og hun sa at bipolar var jeg ikke. Jeg har også veldig lett for å ombestemme meg selv om jeg er helt bestemt og sikker på noe, kan jeg like etterpå tvile på om det er riktig og så ombestemmer jeg meg igjen og føler at det er en riktig beslutning for jeg er veldig impulsiv. Er dette noe som kjennetegnes en blandet bipolar lidelse eller? Impulsiviteten min har jeg lært meg å kontrollere ganske bra fra jeg var liten fordi min far kritiserte meg nesten konstant for den personen jeg var og tilslutt visste jeg ikke hvordan jeg skulle være. Kan det tenkes at jeg er blandet bipolar i tillegg til personlighetsforstyrrelsene? Er det noe evt. litteratur eller annen informasjon du kan anbefale meg å lese som omhandler de symptomene jeg har? Og er det da nok at jeg tar Cipralex? Når jeg ikke kontrollerer impulsiviteten min, kjenner jeg angsten forsvinne og jeg føler meg utrolig levende og sterk og har det godt med meg selv. Og det er jo sånn jeg egentlig er, men ble fornektet å være sånn av faren min som jeg vokste opp med, moren min brydde seg ikke så mye, men jeg følte heller aldri at hun var glad i meg etter jeg begynte å si henne i mot for da avviste hun meg og sa jeg ikke var glad i henne. Så jeg fikk aldri utvikle meg normalt og i tillegg opplevde jeg incest fra en bror og en nabo. Kan det være at mitt dårlige oppvekstmiljø kan være grunn til at jeg skifter fort stemningsleie og ombestemmer meg fort og at det ikke har noe med blandet bipolaritet å gjøre i det hele tatt? Jeg er veldig usikker på dette og vil bli veldig lettet hvis du kunne svare på brevet mitt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes dette høres mer ut som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse enn som bipolar lidelse. Du får google litt på denne lidelsen.

[lailen1365381136]

Jeg synes dette høres mer ut som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse enn som bipolar lidelse. Du får google litt på denne lidelsen.

Hei og tusen takk for svar og jeg skal søke mer info om det du skrev.

[lailen1365381136]

Jeg synes dette høres mer ut som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse enn som bipolar lidelse. Du får google litt på denne lidelsen.

Hei nå har jeg lest mye om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og jeg kjenner meg igjen på mange av symtomene på både boaderline og den impulsive typen. Tomhet er kjedsomhet er noe jeg ofte føler, men også intens glede over små ting i hverdagen. Men, det er så lite som setter meg ut av den gode og trygge følelsen jeg kan ha inni meg og som gjør at jeg føler meg samlet og hel. Og da føler jeg meg ikke god nok og får ofte angst og tror andre er bedre enn meg og tenker jeg må oppføre meg som jeg tror de vil jeg skal gjøre. Samtidig vet jeg det er feil å tenke sånn fordi jeg har et sterkt behov for å finne min plass og være meg selv og bli akseptert for det, det er s¨å motstridende følelser i meg i slike situasjoner. Er det noen medisin du vil anbefale meg som gjør at jeg kan ha det mer stabilt og godt inni meg? Føler at cipralex ikke er riktig medisin for meg, den gjør meg bare mindre følsom for alt. Jeg er så fortvilet. Jeg har en datter og hun er det viktigste for meg og jeg klarer å være en god mor for henne og plager henne aldri med mine følelser og med henne føler jeg meg trygg og hel. Og jeg er så glad for at hun har det godt sosialt med venner og på skolen. Hadde jeg ikke hatt henne, tror jeg ikke jeg ville levd. For jeg har ingen føleser igjen for min mor, søster og brødre fordi jeg ikke klarer å gi av meg mer til dem lenger for jeg har blittt skuffet følelsesmessig gang på gang siden jeg var barn. Og det at jeg har det sånn som jeg har det til dem, tror jeg har bidratt sterkt til at jeg føler den tomheten som jeg ofte gjør, og det er grusomt. Men, jeg klarer bare ikke å involvere meg følelsesmessig meg familien min for det gjør så vondt å bli skuffet igjen. Hva anbefaler du meg. Psykoterapi har jeg hatt i over 10 år og det har jeg ikke lenger, for det hjelper ikke nok,og min psykiater ville ikke behandle meg lenger da jeg søkte om uføretrygd og det var også veldig sårende for avvisning er noe av det verste jeg kan oppleve.. Jeg vet verken inn eller ut på noe nå.