mor som sliter-3

[Enit78]

Min mor er innlagt på psykiatrisk. Hun har vært der i ca 5 uker og ble gradvs bedre. Hun hadde sterk angst og slet med abstinenser. Hun hadde vært innlagt på avrusning og ettervern, men ble ikke bedre da hun kom ut. Derfor ble hun tilslutt innlagt på psykiatrisk. Hun ble som sagt bedre, men først nå fikk jeg og min far vite hvorfor. De hadde gitt henne sobril. Dette er jo avhengigskapende og siden hun blir så lett avhengig av tabletter, så ble hun det... De driver nå og seponerer, men hun blir bare verre og verre. Jeg og min far er jo ganske sint på klinikken. Hvordan kan man gi rusmisbrukere avhenigskapende stoffer? Vi er nå tilbake til der vi startet for 5 uker siden.

Hva kan vi gjøre med dette? Vi blir så oppgitt over situasjonen og vet ikke hva vi kan gjøre for henne. Noen råd? Noen som har vært i samme situasjon? Som pasient eller pårørende?

[Gjest kkamille]

Hva var det hun fikk avrusning for? Alkohol eller medisiner?

[Enit78]

Hva var det hun fikk avrusning for? Alkohol eller medisiner?

Tabletter. Imovane sovetabletter.

[Gjest kkamille]

Det er sjokkerende at avdelingene har så lite peiling. Men jeg er ikke veldig forbauset. Har din mor vært avhengig av benzodiazepiner før? Jeg tenker da på medisiner som sobril, (alopam), vival, stesolid, valium, xanor, rivotril med mer.

Det er lurt å kutte ut imovane før en kutter benzo, hvis en går på det, siden imovane har så kort halveringstid(den tiden det tar før halve tabletten er ute av systemet). Men her skjønner jeg at de har satt inn sobril for å lette angstabstinensen? Ikke lurt, men det tyder på at din mor har hatt en tøff tid, og er blant dem som virkelig sliter for å komme av imovanen. Imovane kan være beintøff å komme seg av for enkelte. Imovane er ikke et benzo, men har veldig lik virkningsmekanisme. Å slutte på disse medisinene kan være et langvarig helvete, og fem uker er for mange bare starten på avvenningen. Hun er med andre ord ikke ferdig med avvenningen, og uansett om det var aldri så uheldig å sette inn sobril nå, så kan hun ha en lengre reise foran seg før hun er restituert.

Din mor kommer til å trenge mye støtte fremover. Å slutte med disse medisinene kan være et sant helvete, og det går slett ikke alltid like fort over som mange leger tror. De har ikke kunnskap rett og slett.

En annen liten, men viktig ting, er at hun heller bør trappe ned på vival(stesolid) enn sobril. Vival er i utgangspunktet mer avhengighetsskapende enn sobril, og jeg antar det er derfor de har gitt henne dette og ikke vival. Men vival har mye lengre halveringstid, og er derfor mye bedre egnet til nedtrapping. Mange steder bruker de bare stesolid til nedtrapping, for da blir det en jevnere og lettere nedtrapping. Roligere i kroppen. Men det er ikke like lett å få alle fastleger til å forstå dette. Det er jo her snakk om nedtrapping, ikke bruk. Hun er jo allerede avhengig. 12, 5 mg sobril er det samme som 5 mg vival, mener jeg.

Om du vil jeg skal fortelle deg mer om hvordan det er å ha slike abstinenser så kan jeg gjøre det.

Det er viktig å holde fast på at din mor kommer til å bli bra igjen fra abstinensene sine (all abstinens går over til slutt). Det er viktig at hun kutter mest mulig av alle medisiner, med forbehold om at de ikke er livsnødvendige. Ikke før hun slutter på alle benzoliknende medisiner så kan tilfriskningen begynne. Langsom nedtrapping er viktig. Man er også gjerne hypersensitiv i nervesystemet når en går gjennom noe slikt, og selv blir jeg dårligere av abstinensene ved bruk av medisiner(noe reagerer jeg mer på enn andre), trening(gåturer går greit), helsekostprodukter, vitaminer osv. Kroppen trenger tid til å lege, den må få være helt i fred. Heller ikke kaffe og alkohol bør en bruke i slike perioder. I hvertfall minst mulig kaffe, om hun ikke orker kutte helt. Te med koffein likeså. Alkohol kjører abstinensen i gang og er helt fyfy. Dette høres kanskje hysterisk ut, men tro meg på at for den som er hardt rammet kan det ha store konsekvenser i hverdagen.

Jeg vil anbefale deg å gå inn på sidene til medisinmotpiller.no. Les bivirkningslista.Ta kontakt med han som driver nettstedet for en samtale. Det vet jeg du vil ha mye igjen for.

Et sted der fremme er det lys i vente. Men jeg lider med din mor på alle måter.

[Gjest kkamille]

Tabletter. Imovane sovetabletter.

Det er sjokkerende at avdelingene har så lite peiling. Men jeg er ikke veldig forbauset. Har din mor vært avhengig av benzodiazepiner før? Jeg tenker da på medisiner som sobril, (alopam), vival, stesolid, valium, xanor, rivotril med mer.

Det er lurt å kutte ut imovane før en kutter benzo, hvis en går på det, siden imovane har så kort halveringstid(den tiden det tar før halve tabletten er ute av systemet). Men her skjønner jeg at de har satt inn sobril for å lette angstabstinensen? Ikke lurt, men det tyder på at din mor har hatt en tøff tid, og er blant dem som virkelig sliter for å komme av imovanen. Imovane kan være beintøff å komme seg av for enkelte. Imovane er ikke et benzo, men har veldig lik virkningsmekanisme. Å slutte på disse medisinene kan være et langvarig helvete, og fem uker er for mange bare starten på avvenningen. Hun er med andre ord ikke ferdig med avvenningen, og uansett om det var aldri så uheldig å sette inn sobril nå, så kan hun ha en lengre reise foran seg før hun er restituert.

Din mor kommer til å trenge mye støtte fremover. Å slutte med disse medisinene kan være et sant helvete, og det går slett ikke alltid like fort over som mange leger tror. De har ikke kunnskap rett og slett.

En annen liten, men viktig ting, er at hun heller bør trappe ned på vival(stesolid) enn sobril. Vival er i utgangspunktet mer avhengighetsskapende enn sobril, og jeg antar det er derfor de har gitt henne dette og ikke vival. Men vival har mye lengre halveringstid, og er derfor mye bedre egnet til nedtrapping. Mange steder bruker de bare stesolid til nedtrapping, for da blir det en jevnere og lettere nedtrapping. Roligere i kroppen. Men det er ikke like lett å få alle fastleger til å forstå dette. Det er jo her snakk om nedtrapping, ikke bruk. Hun er jo allerede avhengig. 12, 5 mg sobril er det samme som 5 mg vival, mener jeg.

Om du vil jeg skal fortelle deg mer om hvordan det er å ha slike abstinenser så kan jeg gjøre det.

Det er viktig å holde fast på at din mor kommer til å bli bra igjen fra abstinensene sine (all abstinens går over til slutt). Det er viktig at hun kutter mest mulig av alle medisiner, med forbehold om at de ikke er livsnødvendige. Ikke før hun slutter på alle benzoliknende medisiner så kan tilfriskningen begynne. Langsom nedtrapping er viktig. Man er også gjerne hypersensitiv i nervesystemet når en går gjennom noe slikt, og selv blir jeg dårligere av abstinensene ved bruk av medisiner(noe reagerer jeg mer på enn andre), trening(gåturer går greit), helsekostprodukter, vitaminer osv. Kroppen trenger tid til å lege, den må få være helt i fred. Heller ikke kaffe og alkohol bør en bruke i slike perioder. I hvertfall minst mulig kaffe, om hun ikke orker kutte helt. Te med koffein likeså. Alkohol kjører abstinensen i gang og er helt fyfy. Dette høres kanskje hysterisk ut, men tro meg på at for den som er hardt rammet kan det ha store konsekvenser i hverdagen.

Jeg vil anbefale deg å gå inn på sidene til medisinmotpiller.no. Les bivirkningslista.Ta kontakt med han som driver nettstedet for en samtale. Det vet jeg du vil ha mye igjen for.

Et sted der fremme er det lys i vente. Men jeg lider med din mor på alle måter.

[Gjest kkamille]

Tabletter. Imovane sovetabletter.

Det kan være at avdelingen har hatt tanken om å trappe ned imovane ved hjelp av sobril, og at det er årsaken til at de har satt inn sobril. Som jeg nevnte er det vanskelig å trappe på medisiner som har kort halveringstid, og det er ikke uvanlig å bruke vival også til å trappe ut imovanen. Uansett er det merkelig at de da velger sobril i stedet for vival til å trappe ned på...

[rose23]

Jeg har erfart som pasient at B-preperater var strengt forbudt på avrusning, selv ved sterke smerter... Og jeg har erfart at sobril kan gi økt angst, spesielt den første tiden etter en har sluttet. Men så kan det bli bedre :-)

[Enit78]

Det er sjokkerende at avdelingene har så lite peiling. Men jeg er ikke veldig forbauset. Har din mor vært avhengig av benzodiazepiner før? Jeg tenker da på medisiner som sobril, (alopam), vival, stesolid, valium, xanor, rivotril med mer.

Det er lurt å kutte ut imovane før en kutter benzo, hvis en går på det, siden imovane har så kort halveringstid(den tiden det tar før halve tabletten er ute av systemet). Men her skjønner jeg at de har satt inn sobril for å lette angstabstinensen? Ikke lurt, men det tyder på at din mor har hatt en tøff tid, og er blant dem som virkelig sliter for å komme av imovanen. Imovane kan være beintøff å komme seg av for enkelte. Imovane er ikke et benzo, men har veldig lik virkningsmekanisme. Å slutte på disse medisinene kan være et langvarig helvete, og fem uker er for mange bare starten på avvenningen. Hun er med andre ord ikke ferdig med avvenningen, og uansett om det var aldri så uheldig å sette inn sobril nå, så kan hun ha en lengre reise foran seg før hun er restituert.

Din mor kommer til å trenge mye støtte fremover. Å slutte med disse medisinene kan være et sant helvete, og det går slett ikke alltid like fort over som mange leger tror. De har ikke kunnskap rett og slett.

En annen liten, men viktig ting, er at hun heller bør trappe ned på vival(stesolid) enn sobril. Vival er i utgangspunktet mer avhengighetsskapende enn sobril, og jeg antar det er derfor de har gitt henne dette og ikke vival. Men vival har mye lengre halveringstid, og er derfor mye bedre egnet til nedtrapping. Mange steder bruker de bare stesolid til nedtrapping, for da blir det en jevnere og lettere nedtrapping. Roligere i kroppen. Men det er ikke like lett å få alle fastleger til å forstå dette. Det er jo her snakk om nedtrapping, ikke bruk. Hun er jo allerede avhengig. 12, 5 mg sobril er det samme som 5 mg vival, mener jeg.

Om du vil jeg skal fortelle deg mer om hvordan det er å ha slike abstinenser så kan jeg gjøre det.

Det er viktig å holde fast på at din mor kommer til å bli bra igjen fra abstinensene sine (all abstinens går over til slutt). Det er viktig at hun kutter mest mulig av alle medisiner, med forbehold om at de ikke er livsnødvendige. Ikke før hun slutter på alle benzoliknende medisiner så kan tilfriskningen begynne. Langsom nedtrapping er viktig. Man er også gjerne hypersensitiv i nervesystemet når en går gjennom noe slikt, og selv blir jeg dårligere av abstinensene ved bruk av medisiner(noe reagerer jeg mer på enn andre), trening(gåturer går greit), helsekostprodukter, vitaminer osv. Kroppen trenger tid til å lege, den må få være helt i fred. Heller ikke kaffe og alkohol bør en bruke i slike perioder. I hvertfall minst mulig kaffe, om hun ikke orker kutte helt. Te med koffein likeså. Alkohol kjører abstinensen i gang og er helt fyfy. Dette høres kanskje hysterisk ut, men tro meg på at for den som er hardt rammet kan det ha store konsekvenser i hverdagen.

Jeg vil anbefale deg å gå inn på sidene til medisinmotpiller.no. Les bivirkningslista.Ta kontakt med han som driver nettstedet for en samtale. Det vet jeg du vil ha mye igjen for.

Et sted der fremme er det lys i vente. Men jeg lider med din mor på alle måter.

Tusen takk for svar:)

Forklarte meg kanskje litt dårlig i det første innlegget. Min mor ble nemlig lagt inn på avrusning i april i år. Der ble hun i ca 3 uker. Deretter ble hun sendt til en klinikk for ettervern. Her var hun i ca 2 mndr. Hun ble forsåvidt kvitt avhengigheten, men ble sendt hjem for tidlig.. pga klinikken stengte for sommeren og alle pasientene ble sendt hjem.. Helt utrolig bare det.. Så var hun altså hjemme i ca 1 mnd og ble bare verre og verre. Tilslutt måtte min far ta henne med på legevakten. Derfra ble hun sendt i ambulanse til et DPS. Så ble hun flyttet litt fram og tilbake før hun endte opp der som hun er nå.. Har vært mye styr med andre ord.

De sier på den psykiaktriske klinikken at hun var så dårlig når hun kom inn, at de ikke hadde noe valg og bare måtte sette henne på sobril. Symptomene hun hadde før dette var ekstrem angst, "vugging", risting i beina og var veldig urolig. Hun var rett og slett veldig syk. Etterhvert som ukene gikk ble hun bedre og bedre. Vi klarte å ha en samtale med henne igjen og hun klarte å gå små turer med oss. Etter en uke til kunne vi gå på cafe og shopping:). Vi var så glade og tenkte at nå vil alt bli bra igjen. Vi skjønte det ville ta tid, men hun var på veldig god vei.

Men når de for 1 uke siden begynte å trappe ned på sobrilen ble alt bare verre og verre igjen. Vi er jo livredd for at hun skal falle helt tilbake slik hun var når hun kom ut av avrusningen. Jeg vil kalle det psykotisk. Gikk inn i seg selv og var blant annet overbevist om at vi var død og var gjenferd som spøkte for henne.. Det var skikkelig ekkelt å se henne slik.

Har du gått igjennom dette selv? Hva gjorde du for å bli bedre?

[Gjest kkamille]

Tusen takk for svar:)

Forklarte meg kanskje litt dårlig i det første innlegget. Min mor ble nemlig lagt inn på avrusning i april i år. Der ble hun i ca 3 uker. Deretter ble hun sendt til en klinikk for ettervern. Her var hun i ca 2 mndr. Hun ble forsåvidt kvitt avhengigheten, men ble sendt hjem for tidlig.. pga klinikken stengte for sommeren og alle pasientene ble sendt hjem.. Helt utrolig bare det.. Så var hun altså hjemme i ca 1 mnd og ble bare verre og verre. Tilslutt måtte min far ta henne med på legevakten. Derfra ble hun sendt i ambulanse til et DPS. Så ble hun flyttet litt fram og tilbake før hun endte opp der som hun er nå.. Har vært mye styr med andre ord.

De sier på den psykiaktriske klinikken at hun var så dårlig når hun kom inn, at de ikke hadde noe valg og bare måtte sette henne på sobril. Symptomene hun hadde før dette var ekstrem angst, "vugging", risting i beina og var veldig urolig. Hun var rett og slett veldig syk. Etterhvert som ukene gikk ble hun bedre og bedre. Vi klarte å ha en samtale med henne igjen og hun klarte å gå små turer med oss. Etter en uke til kunne vi gå på cafe og shopping:). Vi var så glade og tenkte at nå vil alt bli bra igjen. Vi skjønte det ville ta tid, men hun var på veldig god vei.

Men når de for 1 uke siden begynte å trappe ned på sobrilen ble alt bare verre og verre igjen. Vi er jo livredd for at hun skal falle helt tilbake slik hun var når hun kom ut av avrusningen. Jeg vil kalle det psykotisk. Gikk inn i seg selv og var blant annet overbevist om at vi var død og var gjenferd som spøkte for henne.. Det var skikkelig ekkelt å se henne slik.

Har du gått igjennom dette selv? Hva gjorde du for å bli bedre?

Vondt å høre om din mor, og dere har det selvsagt ikke lett dere som er rundt henne.

Jeg har gått gjennom dette selv ja. I flere måneder hjalp mine foreldre meg gjennom dette, og uten dem ville jeg vært innlagt. Jeg var for det meste ikke i stand til å ta vare på meg selv de første månedene. De fikk i meg mat, dro meg på bena, holdt rundt meg når jeg som din mor klikket av angst og smerte. Det var et helvete på jord.

Jeg kan fortelle litt om abstinenssymptomene jeg gikk gjennom. Man kan lese lister, men kanskje det kan gi deg et litt bedre inntrykk av hvordan det kan arte seg. Jeg ramser opp i litt tilfeldig rekkefølge... Ord kan dessverre ikke beskrive hvordan det egentlig er, men de sier noe. Jeg skriver det ikke fordi jeg har behov for det, men kanskje det kan hjelpe deg.

Med abstinensen kom en enorm følelse av uvirkelighet. Det er som å befinne seg inne i en glasskuppel atskilt fra verden rundt seg. Man kjenner seg svimmel. Synet er annerledes, tåkesyn. De første par månedene var jeg lyssky og gikk med solbriller inne. Jeg kunne ikke lese teksten på skjermen på tv på ganske lang tid. Sidesynet forsvant, og det blir mørkt på kantene. Jeg visste heller ikke hvor jeg hadde kroppen min, og evnen rundt romfølelse og avstander blir helt forstyrret. Evnen til å koordinere kroppen blir forstyrret. Problemer med å snakke skikkelig rent hadde jeg også. Synsforstyrrelsene kan for noen bli så ille at en kan tro en er i ferd med å bli blind. Jeg kjenner mennesker som skiftet brilleinnfatning opp til flere ganger til abstinensene endelig ebbet ut...Når man går er det som å tråkke på bevegelige masser. Det gynger under en, selv om kroppen kjennes som bly, bena vil ikke bære en av kraftløshet.

Et annet slitsomt symptom de første par månedene var at jeg fikk problemer med hjertet, hjertecystoli. Hjertet fikk ekstraslag, og jeg hadde serier av ekstraslag i ett bankende kjør i perioder. Det var vel da jeg virkelig forstod at jeg aldri noensinne skulle ta benzo mer i hele mitt liv.

Jeg ble ekstremt lydsky, og alle sansemessige ting blir forsterket. Det gjør vondt om noen tar i en. En svetter og fryser om hverandre, og leddene verker.

Så var det hodet. Smerter i nakke og et bånd som ligger rundt hodet og strammer. Voldsomme migreneanfall.

Kroppen dovnet mye bort. Spesielt plagsomt om nettene. Stikninger i kroppen her og der. Store problemer med å svelge. Ting kjennes ut som om det sveller opp i munnen. Det verker på halsen, på sidene, og det er et voldsomt sug fra mellomgulvet og opp. Brenning i brystet. Andre har brenninger andre steder i kroppem, men hos meg er det stort sett i brystet.

Det er veldig vanlig å bli paranoid og ha sosial fobi i denne fasen. jeg ble også ekstremt nærtagende, alt gjør vondt. Fremtiden kjennes håpløs ut, og fortiden kommer alt for nær. Man henger seg lett opp i tanker, og det er vanskelig å gi slipp.

Angsten kan være helt enorm, og den sitter i kroppen til den selv finner det for godt å slippe taket. Depresjonen likeså. Det er ganske vanlig å få depresjon en måneds tid ut i abstinensforløpet, og sllik har det vært for meg alle gangene jeg har sluttet. Jeg har til tider ikke vært i stand til å snakke med de rundt meg, så kraftløs at jeg ikke orket få frem et ord. Alt var som bly.

Innimellom forsvant jeg ned i forvirring, alle tanker forsvant, alt ble tomt, og av alle ting har det vært det aller verste med abstinensen for meg.

Jeg slet med å sove selvsagt, mye mareritt. Kroppen tålte ikke mat, apetittløshet, diare, brekninger. I perioder hadde jeg sterk metallsmak i munnen. Slik en har det når en tar imovane, men mye sterkere.

Jeg har hatt store problemer med hukommelse og med konsentrasjon. Store kognitive problemer.

Jeg stopper her selv om symptomene ikke stopper, men hadde lyst å nevne noe for å få frem hvor massivt symptombilde det er for en som er hardt rammet av benzoabstinens. I begynnelsen var mye av dette på en gang. Etterhvert kan ting komme og gå. Men som du skjønner er det umulig å fungere normalt som menneske når hele mekanismen er i en slik tilstand. Og for meg varte dette i mange måneder. Innimellom har en bedre perioder, men abstinensen er slik at den kommer og går. Etter en stund ble det slik at det kunne svinge helt enormet bare på en og samme dag. Livet ble fullt av svingninger. Jeg har aldri vært ustabil av meg.

Mine foreldre kjenner meg heldigvis godt nok til å se at dette jeg har gått igjennom ikke har mye med noen grunnlidelse. Jeg har aldri vært slik som dette tidligere.

Det er ikke mulig å si hvor lang tid det tar å komme seg. Men din mor er nok blant dem som ikke har fått det lett. En tommelfingerregel er at det tar like mange måneder som år en har gått på medikamentet eller benzo, men det er store individuelle variasjoner. Jeg skjønner du er redd din mor skal bli veldig dårlig igjen, men sannheten er at din mor aldri har vært ferdig med dette.

Uansett hvor skremmende det ser ut, er det ikke farlig, og hun kommer til å bli helt bra av abstinensen til slutt. Men nå må hun gjennom denne tøffe perioden med nedtrapping fra sobril. Benzo avvenning skiller seg fra heroin og opiatabstinens, som er kortvarig. Da kan de si på avdelingen at en person er ganske avvennet, men det er ofte ikke tilfelle med benzo. Når de skriver ut en pasient er det ofte på langt nær over. Ofte vet ikke pasienten det, og mistolker abstinensen og tror at det er angsten som er forverret. Så begynner en på benzo igjen, og en blir aldri bra.

Det er ikke noe vits å skille på sobril og imovaneabstinensen, det er samme sak det hun lider av om du forstår hva jeg mener. Når de satte inn sobril igjen var det fordi de mente at avvenningen hadde vært for tøff og sikkert for hard. Et av problemene med avvenning på sykehus er at de avvennes for raskt. En bør bruke laaang tid på nedtrapping. Selv gjorde jeg ikke det, men det er en annen sak. Reseptorene hennes kan ikke lege før disse stoffene er ute av systemet.

Det er slik med denne abstinensen at en kan ha gode perioder, og så smeller det igjen. Da har enkelte leger en tendens til å sette inn nye medisiner. Men for en som er hypersensitiv gjør det ofte bare ting verre. Selv vil jeg ikke ha antidepressiva mot depresjonen. Når jeg har abstinensfri, er jeg helt fin.. Derfor skal det få gå seg til i fred og ro. Man vil gjerne lete etter noe som kan lindre, men min og mange andres erfaring er at det forverrer og forlenger abstinensen. Ha det i mente med din mor.

Det er så viktig at de rundt en setter seg inn i dette så godt det lar seg gjøre, for hvis abstinensen fortsetter en periode, trenger en at de rundt en kan holde håpet oppe.

Jeg tror ikke dere kommer forbi en tøff tid nå med nedtrapping. Men hun kommer til å komme seg. Har hun ikke hatt psykoseproblematikk før, er det noe jeg er temmelig sikker på vil forsvinne etter som abstinensen ebber ut. Det kommer til å bli bra. Dette er medisiner en ikke skulle gå på over lang tid. De kan gjøre mye større skade enn mange vil tro.

Selv er jeg ikke ferdig med det, men det går da fremover. Jeg har god tro på at jeg vil bli helt bra til slutt. Jeg holde rmeg altså unna medisiner som kan forverre. Det som vanligvis hjelper når en har psykiske problemer, fungerer ikke på samme måte når en har abstinenser. Jeg holder meg unna alkohol, kaffe og te med koffein. Jeg kan ikke trene, da jeg merker at det kjører i gang abstinens, men jeg går turer. Jeg prøver å spise regelmessig, få nok søvn og holder kontakten med familie og de næreste vennene mine. Og jeg har støtte fra lege og mennekser som kan mye om dette og som har opplevd dette selv. Ellers er tiden ens beste venn.

[Gjest kkamille]

Tusen takk for svar:)

Forklarte meg kanskje litt dårlig i det første innlegget. Min mor ble nemlig lagt inn på avrusning i april i år. Der ble hun i ca 3 uker. Deretter ble hun sendt til en klinikk for ettervern. Her var hun i ca 2 mndr. Hun ble forsåvidt kvitt avhengigheten, men ble sendt hjem for tidlig.. pga klinikken stengte for sommeren og alle pasientene ble sendt hjem.. Helt utrolig bare det.. Så var hun altså hjemme i ca 1 mnd og ble bare verre og verre. Tilslutt måtte min far ta henne med på legevakten. Derfra ble hun sendt i ambulanse til et DPS. Så ble hun flyttet litt fram og tilbake før hun endte opp der som hun er nå.. Har vært mye styr med andre ord.

De sier på den psykiaktriske klinikken at hun var så dårlig når hun kom inn, at de ikke hadde noe valg og bare måtte sette henne på sobril. Symptomene hun hadde før dette var ekstrem angst, "vugging", risting i beina og var veldig urolig. Hun var rett og slett veldig syk. Etterhvert som ukene gikk ble hun bedre og bedre. Vi klarte å ha en samtale med henne igjen og hun klarte å gå små turer med oss. Etter en uke til kunne vi gå på cafe og shopping:). Vi var så glade og tenkte at nå vil alt bli bra igjen. Vi skjønte det ville ta tid, men hun var på veldig god vei.

Men når de for 1 uke siden begynte å trappe ned på sobrilen ble alt bare verre og verre igjen. Vi er jo livredd for at hun skal falle helt tilbake slik hun var når hun kom ut av avrusningen. Jeg vil kalle det psykotisk. Gikk inn i seg selv og var blant annet overbevist om at vi var død og var gjenferd som spøkte for henne.. Det var skikkelig ekkelt å se henne slik.

Har du gått igjennom dette selv? Hva gjorde du for å bli bedre?

Ellers; Jeg vet ikke om din mor har hatt psykoseproblematikk før, men om hun har hatt det så er hun nok mer mottakelig i denne strevsomme tiden. Ellers vet jeg om flere som ikke har hatt psykoser tidligere i livet, men som har hatt psykoser eller psykoseliknende tilstander under abstinens. Når de ble bra ble de også bra fra psykosene og har ikke siden hatt det, og de bruker heller ikke medisiner for det. Det var abstinensen som gav hallusinasjoner.

[Enit78]

Vondt å høre om din mor, og dere har det selvsagt ikke lett dere som er rundt henne.

Jeg har gått gjennom dette selv ja. I flere måneder hjalp mine foreldre meg gjennom dette, og uten dem ville jeg vært innlagt. Jeg var for det meste ikke i stand til å ta vare på meg selv de første månedene. De fikk i meg mat, dro meg på bena, holdt rundt meg når jeg som din mor klikket av angst og smerte. Det var et helvete på jord.

Jeg kan fortelle litt om abstinenssymptomene jeg gikk gjennom. Man kan lese lister, men kanskje det kan gi deg et litt bedre inntrykk av hvordan det kan arte seg. Jeg ramser opp i litt tilfeldig rekkefølge... Ord kan dessverre ikke beskrive hvordan det egentlig er, men de sier noe. Jeg skriver det ikke fordi jeg har behov for det, men kanskje det kan hjelpe deg.

Med abstinensen kom en enorm følelse av uvirkelighet. Det er som å befinne seg inne i en glasskuppel atskilt fra verden rundt seg. Man kjenner seg svimmel. Synet er annerledes, tåkesyn. De første par månedene var jeg lyssky og gikk med solbriller inne. Jeg kunne ikke lese teksten på skjermen på tv på ganske lang tid. Sidesynet forsvant, og det blir mørkt på kantene. Jeg visste heller ikke hvor jeg hadde kroppen min, og evnen rundt romfølelse og avstander blir helt forstyrret. Evnen til å koordinere kroppen blir forstyrret. Problemer med å snakke skikkelig rent hadde jeg også. Synsforstyrrelsene kan for noen bli så ille at en kan tro en er i ferd med å bli blind. Jeg kjenner mennesker som skiftet brilleinnfatning opp til flere ganger til abstinensene endelig ebbet ut...Når man går er det som å tråkke på bevegelige masser. Det gynger under en, selv om kroppen kjennes som bly, bena vil ikke bære en av kraftløshet.

Et annet slitsomt symptom de første par månedene var at jeg fikk problemer med hjertet, hjertecystoli. Hjertet fikk ekstraslag, og jeg hadde serier av ekstraslag i ett bankende kjør i perioder. Det var vel da jeg virkelig forstod at jeg aldri noensinne skulle ta benzo mer i hele mitt liv.

Jeg ble ekstremt lydsky, og alle sansemessige ting blir forsterket. Det gjør vondt om noen tar i en. En svetter og fryser om hverandre, og leddene verker.

Så var det hodet. Smerter i nakke og et bånd som ligger rundt hodet og strammer. Voldsomme migreneanfall.

Kroppen dovnet mye bort. Spesielt plagsomt om nettene. Stikninger i kroppen her og der. Store problemer med å svelge. Ting kjennes ut som om det sveller opp i munnen. Det verker på halsen, på sidene, og det er et voldsomt sug fra mellomgulvet og opp. Brenning i brystet. Andre har brenninger andre steder i kroppem, men hos meg er det stort sett i brystet.

Det er veldig vanlig å bli paranoid og ha sosial fobi i denne fasen. jeg ble også ekstremt nærtagende, alt gjør vondt. Fremtiden kjennes håpløs ut, og fortiden kommer alt for nær. Man henger seg lett opp i tanker, og det er vanskelig å gi slipp.

Angsten kan være helt enorm, og den sitter i kroppen til den selv finner det for godt å slippe taket. Depresjonen likeså. Det er ganske vanlig å få depresjon en måneds tid ut i abstinensforløpet, og sllik har det vært for meg alle gangene jeg har sluttet. Jeg har til tider ikke vært i stand til å snakke med de rundt meg, så kraftløs at jeg ikke orket få frem et ord. Alt var som bly.

Innimellom forsvant jeg ned i forvirring, alle tanker forsvant, alt ble tomt, og av alle ting har det vært det aller verste med abstinensen for meg.

Jeg slet med å sove selvsagt, mye mareritt. Kroppen tålte ikke mat, apetittløshet, diare, brekninger. I perioder hadde jeg sterk metallsmak i munnen. Slik en har det når en tar imovane, men mye sterkere.

Jeg har hatt store problemer med hukommelse og med konsentrasjon. Store kognitive problemer.

Jeg stopper her selv om symptomene ikke stopper, men hadde lyst å nevne noe for å få frem hvor massivt symptombilde det er for en som er hardt rammet av benzoabstinens. I begynnelsen var mye av dette på en gang. Etterhvert kan ting komme og gå. Men som du skjønner er det umulig å fungere normalt som menneske når hele mekanismen er i en slik tilstand. Og for meg varte dette i mange måneder. Innimellom har en bedre perioder, men abstinensen er slik at den kommer og går. Etter en stund ble det slik at det kunne svinge helt enormet bare på en og samme dag. Livet ble fullt av svingninger. Jeg har aldri vært ustabil av meg.

Mine foreldre kjenner meg heldigvis godt nok til å se at dette jeg har gått igjennom ikke har mye med noen grunnlidelse. Jeg har aldri vært slik som dette tidligere.

Det er ikke mulig å si hvor lang tid det tar å komme seg. Men din mor er nok blant dem som ikke har fått det lett. En tommelfingerregel er at det tar like mange måneder som år en har gått på medikamentet eller benzo, men det er store individuelle variasjoner. Jeg skjønner du er redd din mor skal bli veldig dårlig igjen, men sannheten er at din mor aldri har vært ferdig med dette.

Uansett hvor skremmende det ser ut, er det ikke farlig, og hun kommer til å bli helt bra av abstinensen til slutt. Men nå må hun gjennom denne tøffe perioden med nedtrapping fra sobril. Benzo avvenning skiller seg fra heroin og opiatabstinens, som er kortvarig. Da kan de si på avdelingen at en person er ganske avvennet, men det er ofte ikke tilfelle med benzo. Når de skriver ut en pasient er det ofte på langt nær over. Ofte vet ikke pasienten det, og mistolker abstinensen og tror at det er angsten som er forverret. Så begynner en på benzo igjen, og en blir aldri bra.

Det er ikke noe vits å skille på sobril og imovaneabstinensen, det er samme sak det hun lider av om du forstår hva jeg mener. Når de satte inn sobril igjen var det fordi de mente at avvenningen hadde vært for tøff og sikkert for hard. Et av problemene med avvenning på sykehus er at de avvennes for raskt. En bør bruke laaang tid på nedtrapping. Selv gjorde jeg ikke det, men det er en annen sak. Reseptorene hennes kan ikke lege før disse stoffene er ute av systemet.

Det er slik med denne abstinensen at en kan ha gode perioder, og så smeller det igjen. Da har enkelte leger en tendens til å sette inn nye medisiner. Men for en som er hypersensitiv gjør det ofte bare ting verre. Selv vil jeg ikke ha antidepressiva mot depresjonen. Når jeg har abstinensfri, er jeg helt fin.. Derfor skal det få gå seg til i fred og ro. Man vil gjerne lete etter noe som kan lindre, men min og mange andres erfaring er at det forverrer og forlenger abstinensen. Ha det i mente med din mor.

Det er så viktig at de rundt en setter seg inn i dette så godt det lar seg gjøre, for hvis abstinensen fortsetter en periode, trenger en at de rundt en kan holde håpet oppe.

Jeg tror ikke dere kommer forbi en tøff tid nå med nedtrapping. Men hun kommer til å komme seg. Har hun ikke hatt psykoseproblematikk før, er det noe jeg er temmelig sikker på vil forsvinne etter som abstinensen ebber ut. Det kommer til å bli bra. Dette er medisiner en ikke skulle gå på over lang tid. De kan gjøre mye større skade enn mange vil tro.

Selv er jeg ikke ferdig med det, men det går da fremover. Jeg har god tro på at jeg vil bli helt bra til slutt. Jeg holde rmeg altså unna medisiner som kan forverre. Det som vanligvis hjelper når en har psykiske problemer, fungerer ikke på samme måte når en har abstinenser. Jeg holder meg unna alkohol, kaffe og te med koffein. Jeg kan ikke trene, da jeg merker at det kjører i gang abstinens, men jeg går turer. Jeg prøver å spise regelmessig, få nok søvn og holder kontakten med familie og de næreste vennene mine. Og jeg har støtte fra lege og mennekser som kan mye om dette og som har opplevd dette selv. Ellers er tiden ens beste venn.

Tusen hjertelig takk for all informasjonen! Listen med symptomer på abstinens stemmer helt med sånn mamma har det. Nesten litt godt å vite at det da har ned abstinensen å gjøre og at det ikke er noe mer "alvorlig", som svulst på hjernen osv.. Hun har tatt CT, så vi får vel svar på den snart. Men da er det som sagt sikkert abstinensen som gjør henne sånn.

Fikk også mye info fra siden du refererte til: medisinmotpiller.no. Skal få min mor til å se litt på denne når hun er litt bedre. Vet selv av erfaring at det alltid er godt å høre om andre som har gått igjennom det samme som en selv. Spesielt når de har klart å komme seg ut av det og blitt friske.

Takk igjen for råd og info! Setter veldig pris på det:)

[Gjest kkamille]

Tusen hjertelig takk for all informasjonen! Listen med symptomer på abstinens stemmer helt med sånn mamma har det. Nesten litt godt å vite at det da har ned abstinensen å gjøre og at det ikke er noe mer "alvorlig", som svulst på hjernen osv.. Hun har tatt CT, så vi får vel svar på den snart. Men da er det som sagt sikkert abstinensen som gjør henne sånn.

Fikk også mye info fra siden du refererte til: medisinmotpiller.no. Skal få min mor til å se litt på denne når hun er litt bedre. Vet selv av erfaring at det alltid er godt å høre om andre som har gått igjennom det samme som en selv. Spesielt når de har klart å komme seg ut av det og blitt friske.

Takk igjen for råd og info! Setter veldig pris på det:)

Ønsk din mor lykke til fra meg, og fortell henne at hun kommer til å bli bra. Ofte mye bedre enn da hun satt fast på medisinene.

Og det er særs vanlig å tro at en er alvorlig syk i denne fasen. Mange har fått bipolar diagnose, ja endog MS. Men senere har det da vist seg at det "bare" var abstinens. Det er også vanlig at tvilen kommer inn, tvil om det virkelig kan være abstinens og tvil om den kommer til å forsvinne.

Lykke til videre!