sf psykisk/fysisk

[Gjest undrer i natta-nei er ikke natt enda]

Hvor går skillet mellom kontakt med psykiatrien og det somatiske i en spiseforstyrrelse.

Er det et skille eller er de så flettet sammen at det er vanskelig å kunne svare på?

Hva ville du gjort om en fastlege innkalte deg til et fellesmøte (fastlege, psykiater og pasient) og ville ha din vurdering av pasienten da det tydeligvis er et stort psykisk problem matmessig som fastlegen ikke klarer/vil håndtere selv, eller trenger en utenforstående til å vurdere..

Hvordan vurderer dere egentlig sånne saker?

fysisk har pasienten alle verdier fysisk.ok.

[rose23]

Da gir de f. Det er sannheten. Du må være dødelig tynn eller alvorlige mangler før du blir tatt på alvor. Ellers er det veldig vanskelig å behandle spiseforstyrrelser...

[Gjest undrer i natta-nei er ikke natt enda]

Da gir de f. Det er sannheten. Du må være dødelig tynn eller alvorlige mangler før du blir tatt på alvor. Ellers er det veldig vanskelig å behandle spiseforstyrrelser...

Så da trenger ikke denne personen bekymre seg for et sånt møte da? Fint å vite-for oss rundt å vite :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Synes det er helt naturlig at en vurderer alle sider ved sf. Det er ikke enten eller.

Synes en slik forespørsel fra fastelegen viser stor faglighet i tilnærmingen til problemet.

[Gjest undrer i natta-nei er ikke natt enda]

Synes det er helt naturlig at en vurderer alle sider ved sf. Det er ikke enten eller.

Synes en slik forespørsel fra fastelegen viser stor faglighet i tilnærmingen til problemet.

Tusen takk for svar

Da er det ingenting å frykte.

[Gjest smil til livet :o)]

Alle blodprøver kan være ok, men pasienten kan likevel være svært syk. Det skal mye til før det synes på blodprøver. Jeg var på 30-tallet og hadde ok blodprøver.

Vet man hvordan er det også veldig lett å jukse seg til at blodprøvene blir riktige. Til en viss grense selvfølgelig. Men det overrasker meg hvor lett det er å lure selv de som kun behandler spiseforstyrrelser.

Jeg er frisk nå. Når jeg innså at jeg hadde et problem var jeg veldig ambivalent. Gikk i behandling, forsøkte. Ble bare dårligere. Gikk må på frivillig innleggelse hvor jeg var lenge. Jeg ville bli frisk, men jeg lurte personalet mye der også. Jeg ville/ville ikke - maten var den ene tingen jeg hadde kontroll på i min kaotiske verden. Ingen kunne bestemme at jeg skulle spise. Men jeg hadde ikke kontrollen, maten hadde kontrollen over meg.

Ambivalensen kom særlig til uttrykk når jeg begynte å gå opp i vekt, og når jeg spiste noe jeg syntes var godt. Mat var noe kroppen trengte - jeg hadde ikke lov til å spise noe jeg likte.

For å bli frisk fra en spiseforstyrrelse må man ville det selv. Man kan bli tvangsernært, men så fort man er ute raser man ned igjen. Man må innse at man har et stort problem og selv ville bli frisk. Det er kjempeskummelt! Jeg var veldig, veldig redd for å gli over i bulimi eller overspising - hadde hørt så mye rykter om at mange anorektikere gikk over til dette.

[Gjest undrer i natta-nei er ikke natt enda]

[quote name=smil til livet )' timestamp='1286242163' post='4447258]

Alle blodprøver kan være ok, men pasienten kan likevel være svært syk. Det skal mye til før det synes på blodprøver. Jeg var på 30-tallet og hadde ok blodprøver.

Vet man hvordan er det også veldig lett å jukse seg til at blodprøvene blir riktige. Til en viss grense selvfølgelig. Men det overrasker meg hvor lett det er å lure selv de som kun behandler spiseforstyrrelser.

Jeg er frisk nå. Når jeg innså at jeg hadde et problem var jeg veldig ambivalent. Gikk i behandling, forsøkte. Ble bare dårligere. Gikk må på frivillig innleggelse hvor jeg var lenge. Jeg ville bli frisk, men jeg lurte personalet mye der også. Jeg ville/ville ikke - maten var den ene tingen jeg hadde kontroll på i min kaotiske verden. Ingen kunne bestemme at jeg skulle spise. Men jeg hadde ikke kontrollen, maten hadde kontrollen over meg.

Ambivalensen kom særlig til uttrykk når jeg begynte å gå opp i vekt, og når jeg spiste noe jeg syntes var godt. Mat var noe kroppen trengte - jeg hadde ikke lov til å spise noe jeg likte.

For å bli frisk fra en spiseforstyrrelse må man ville det selv. Man kan bli tvangsernært, men så fort man er ute raser man ned igjen. Man må innse at man har et stort problem og selv ville bli frisk. Det er kjempeskummelt! Jeg var veldig, veldig redd for å gli over i bulimi eller overspising - hadde hørt så mye rykter om at mange anorektikere gikk over til dette.

Tusen takk for svaret ditt.

Det som er det rare er at denne pasienten er ganske kraftig så er jo ikke snakk om "livsfarlige" ting heller..om ikke sulting er det da.

H*n overspiste det ene måltidet som ble inntatt, etter flere år sånn gikk det over til spise lite. Riktignok ble vekttapet 13kg på 3-4 uker, men det er jo ikke mye med tanke på hvor stor kroppen er.

Men dette er vel ikke selve vekttapet som er det viktige...er vel heller mangelen på næringsstoffer og sånt kanskje..

H*n finner vel ut det på det møtet tenker jeg