Min mamma...

[Gjest Ansvarliggjort - alltid]

Jeg har en mor på snart 70 år. Selv er jeg 40..

I oppveksten kranglet foreldrene våre så og si alltid. Moren vår sa til oss barna at "Fra den dagen jeg traff faren deres, har livet mitt vært et helvete..".

Det skal sies at jeg og min eldste bror har to forskjellige fedre..

Husker jeg ba de om å slutte å krangle en gang, og fikk til svar av mor; "Hold kjeften din, det er din skyld at vi krangler"..

En annen gang la hun seg i senga og ble liggende opptil ei uke.. Når jeg og broren min spurte om hun skulle stå opp, sa hun at nei, det skal hun ikke mer... Jeg var kanskje mellom 5 og 7år og bror noe eldre..

Hun trøstet aldri, men sa at "Slik har jeg hatt maaange ganger, og det går over!" eller begynte å skrike og tute selv (særlig når vi kom opp i tenårene og med hva den kan føre med seg). Det endte ofte med at vi måtte trøste henne, for hun har det jo så fælt..

Hver jul sa hun; "Bare så dere vet det, så er dette siste julen jeg er her i huset. Nå gidder jeg ikke mer. Faren deres er umulig å bo sammen med"... så kom samme strofen nyttårsaften.. og jula etterpå..

Jeg fikk flere ganger beskjed om å flytte ut.. da kasta ho hunden etter meg.. når jeg kom til grinda, ropte hun meg tilbake.

15 år... kanskje

Hun har ALLTID fortalt meg og broren min hvor umulig fedrene våre er.. snakket dritt om de og fortalt hvordan samlivet dems var og hvor grusomme de var mot henne.

Når vi konfronterer henne med disse episodene, og andre, sier hun "Nå må dere slutte å lyve!! Dette har jeg ALDRI sagt eller gjort!!!!".

Var hos henne med mine barn forleden.. hun begynte å fortelle meg hvem jeg skulle be på julaften.. Hun har nemlig sagt ja, og da kunne ikke jeg be min far. Da jeg svarte at "jeg lar ingen sitte alene julaften, så hvis noen velger å ikke komme, får det være dems valg, ikke mitt.., men skal det lages bråk, blir jeg værende alene julaften"

Da skriker hun til meg (mens barna mine hører på) at jeg er pill råtten som kan si noe slikt! At hun ALLTID må være den som trekker seg fordi jeg favoriserer faren min! Deretter smeller hun igjen døra, med full kraft, slik at ting faller ned fra veggene..

Jeg reiser da hjem med barna mine.

Skal jeg godta dette? Er jeg pill råtten mot henne når jeg svarte som jeg gjorde? Er det riktig av henne å tvinge meg til å unnlate å be hvem jeg vil, fordi det ikke passer henne?? Hun laget bråk sist hun skulle til meg i julen også.

I det jeg skal gå, skriker hun til meg; "Du skulle bare visst hvor jævlig faren din har vært mot meg!! Du vet ikke alt!!

-Dette sa hun til min bror også.. frem til han døde.. I dag, 7 år etter, er hun omgangsvenn med faren til min bror og hans kone...

[Katt-ja]

Jeg synes det høres ut som moren din kan ha godt av en stille og fredelig jul hjemme hos seg selv ;-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, du skal ikke godta dette. Din mor har en meget alvorlig personlighetsforstyrrelse.

Du skal hevde din og dine barns klare rett, og du skal aldri la henne bestemme over ditt liv mer.

[Gjest Ansvarliggjort - alltid]

Nei, du skal ikke godta dette. Din mor har en meget alvorlig personlighetsforstyrrelse.

Du skal hevde din og dine barns klare rett, og du skal aldri la henne bestemme over ditt liv mer.

NHD.. En slik personlighetsforstyrrelse, er det arvelig? Jeg sliter en del med lav selvfølelsse, og kan til tider ha vanskelig for å være en voksenperson..

[Katt-ja]

NHD.. En slik personlighetsforstyrrelse, er det arvelig? Jeg sliter en del med lav selvfølelsse, og kan til tider ha vanskelig for å være en voksenperson..

Nå er jeg hverken NHD eller har noen kompetanse på dette feltet...men det hadde jo vært rart om ikke en sånn oppvekst hadde preget deg - uten at det derved er arvelig...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

NHD.. En slik personlighetsforstyrrelse, er det arvelig? Jeg sliter en del med lav selvfølelsse, og kan til tider ha vanskelig for å være en voksenperson..

Det du beskriver har nok ingenting med (genetisk) arv å gjøre. Det er en naturlig følge av din mors handlinger.

Av alle psykiske lidelser, er denne typen den klart mest skadelige for barn. Personer med slik personlighet skal ikke ha barn.

[Madelenemie]

Hei!

Da jeg leste ditt innlegg i går var det som om jeg skulle skrevet det selv. Min mor er akkurat som din mor og har en blanding av narsissistisk personlighetsforstyrrelse og andre.

Jeg hadde en ytterst vanskelig barndom, men fordi jeg har asperger syndrom har jeg vist tatt mindre skade av den, dette fordi jeg ikke satte sammen alle bitene av hat mot meg, men mere forstod dem enkeltvis og dermed rammet de ikke hele meg.

Likevel har jeg mange vonde minner, og jeg viste da jeg fikk barn selv at mine barn måtte beskyttes mot henne. Det har da ikke vært noe problem fordi de er ikke spesielt glad for å besøke henne, nettopp fordi hun i det ene øyeblikket kan være "veldig snill" for så i neste fullstendig miste all kontroll. Men de minste kan jo glemme en slik lunefullhet og hun kan i slike perioder få innpass i deres liv ved å kjøpe dem gaver, men etter hvert gjør de jo sin erfaring. Men som mamma må jeg beskytte dem og vi har derfor lite kontakt.

I de senere år har jeg begynt å sette min mor på plass, jeg har irettesatt henne når hun har vært grov og ufin i munnen, og det foran andre. Forrige bursdag til min sønn ble hun sint og spurte om jeg ville hun skulle gå, jeg svarte, "Ja hvis du ikke kan være hyggelig", hun ble rasende og gikk. Jeg ble litt skjelven, men jeg kjente meg glad og sterk samtidig. Til og med min mann som ellers er den sterke, trygge og kontrollerte mannen ble skjelven, han sa i det øyeblikket holdt han selv pusten. Men han var glad for at jeg satt henne på plass.

For å skjerme mine barn, bad jeg dem gå å spille et nytt dataspill i et annet rom før jeg gikk bort til min mor ved bordet og sa hva jeg mente. Som vanlig benekter hun alt, og det er denne "benektelsen" jeg aldri riktig forstår om er løgn eller fortrengning?

Min psykiater sier min mor nok husker hva hun sier, at det mere er hennes strategi å benekte. Men også min mor benekter de "utroligste" ting. Det gjør meg helt forvirret i blant.

Vi som har vokst opp med slike mødre bærer alltid sår fra barndommen med oss, men vi må ikke la våre syke mødre ha en kontroll de ikke skal ha over oss.

Vi må frigjøre oss, plassere all skyld og ansvar der den hører hjemme, være de voksne selv som våre mødre aldri var eller vil bli. Jeg har gått gjennom alle følelser i mitt forhold til min mor, men jeg er ikke sint mer, jeg hater ikke, jeg gidder ikke bruke mere krefter på noe så uviktig som min mor, men jeg tror jeg kan takke min psykiater for hjelpen med å komme dit.

[Gjest Ansvarliggjort - alltid]

Hei!

Da jeg leste ditt innlegg i går var det som om jeg skulle skrevet det selv. Min mor er akkurat som din mor og har en blanding av narsissistisk personlighetsforstyrrelse og andre.

Jeg hadde en ytterst vanskelig barndom, men fordi jeg har asperger syndrom har jeg vist tatt mindre skade av den, dette fordi jeg ikke satte sammen alle bitene av hat mot meg, men mere forstod dem enkeltvis og dermed rammet de ikke hele meg.

Likevel har jeg mange vonde minner, og jeg viste da jeg fikk barn selv at mine barn måtte beskyttes mot henne. Det har da ikke vært noe problem fordi de er ikke spesielt glad for å besøke henne, nettopp fordi hun i det ene øyeblikket kan være "veldig snill" for så i neste fullstendig miste all kontroll. Men de minste kan jo glemme en slik lunefullhet og hun kan i slike perioder få innpass i deres liv ved å kjøpe dem gaver, men etter hvert gjør de jo sin erfaring. Men som mamma må jeg beskytte dem og vi har derfor lite kontakt.

I de senere år har jeg begynt å sette min mor på plass, jeg har irettesatt henne når hun har vært grov og ufin i munnen, og det foran andre. Forrige bursdag til min sønn ble hun sint og spurte om jeg ville hun skulle gå, jeg svarte, "Ja hvis du ikke kan være hyggelig", hun ble rasende og gikk. Jeg ble litt skjelven, men jeg kjente meg glad og sterk samtidig. Til og med min mann som ellers er den sterke, trygge og kontrollerte mannen ble skjelven, han sa i det øyeblikket holdt han selv pusten. Men han var glad for at jeg satt henne på plass.

For å skjerme mine barn, bad jeg dem gå å spille et nytt dataspill i et annet rom før jeg gikk bort til min mor ved bordet og sa hva jeg mente. Som vanlig benekter hun alt, og det er denne "benektelsen" jeg aldri riktig forstår om er løgn eller fortrengning?

Min psykiater sier min mor nok husker hva hun sier, at det mere er hennes strategi å benekte. Men også min mor benekter de "utroligste" ting. Det gjør meg helt forvirret i blant.

Vi som har vokst opp med slike mødre bærer alltid sår fra barndommen med oss, men vi må ikke la våre syke mødre ha en kontroll de ikke skal ha over oss.

Vi må frigjøre oss, plassere all skyld og ansvar der den hører hjemme, være de voksne selv som våre mødre aldri var eller vil bli. Jeg har gått gjennom alle følelser i mitt forhold til min mor, men jeg er ikke sint mer, jeg hater ikke, jeg gidder ikke bruke mere krefter på noe så uviktig som min mor, men jeg tror jeg kan takke min psykiater for hjelpen med å komme dit.

Hei Madelenemie!

Takk for innlegget ditt! Det er utrolig "godt" å høre at andre har hatt det som jeg.

Har vel hele oppveksten påtatt meg skylden for at mamma har vært sur og sint.. kanskje fordi jeg alltid har fått høre at jeg er en bortskjemt og vanskelig drittunge (jeg er for ærlig til å la alt gå forbi meg av urettferdighet etc. og sier ifra..)

Mamma klarer i stor grad å beherske seg, men ikke alltid.. Det er der vi andre motsier henne eller sier noe ang henne (hun oppfatter jo alt som kritikk) at alt går på skakke..

Jeg har også alltid vært frustrert over hennes benektelse når det gjelder å ha sagt / gjort ting.. Det er alltid vi som lyver etc. Spørsmålet har kommet til meg også.. lyver hun om at hun ikke husker, eller har hun faktisk fortrengt det? (Kanskje NHD kan svare oss på dette??)

Mamma har stått for splitt og hersk i alle år. Dette har ført til dårlig forhold mellom oss søsken også. I og med at jeg har vært den som har sagt ifra når mine terskler er overtrampet, har jeg vært "en vanskelig" person. Dette har jo mamma fortalt søsken, som igjen har trampet på meg, og kommentert meg negativt.. Jeg er den minst pene, den vanskelige, bortskjemte osv...

Nå skal det sies, at jeg er den av oss som er mest suksessrik, men jeg sliter med tungsinn og lav selvfølelse i forhold til dette.

-Med alt hva det fører med seg.. .. ..

[Gjest winda]

Vil bare si at jeg skjønner litt hvordan det er å få helt feil reaksjoner på ting man sier og gjør.

Min mor var også litt sånn, ikke så sint som din, heller fraværende i reaksjoner. Den eneste reaksjonen jeg fikk når jeg gråt, var at hun begynte og gråte. Dette førte til at jeg sluttet å gi uttrykk for smerte når jeg hadde det vondt, noe som har forfulgt meg i voksen alder.

Kjenner også igjen det å ha en mor som ligger i senga og nekter å stå opp. Hvis jeg presset mor og ba henne om å stå opp truet hun med selvmord, gråt og laget "styr." Hun ble så og si aldri med ut, låste dører og fortalte hvor slemme alle sammen var.

Nå greier jeg å se litt humoristisk på alt dette (når jeg er i godt humør), det var jo litt på trynet kan du si. Jeg har blitt litt rar i mine reaksjonsmåter i voksen alder, men jeg jobber med saken. Lurer mange ganger på hva som er normalt og ikke normalt. Jeg speiler andre mennesker og prøver å finne gjennomsnittet for hva som er normal reaksjonsmåte. Dette for at barna mine også skulle få en så normal oppvekst som mulig.

Vil bare si at jeg forstår deg litt og det du sliter med. Sett grenser for deg selv, ta vare på deg selv, siden ingen andre gjør det. Du kan ikke gå og tenke på hva som er det rette for alle andre, du må først ha energi nok selv.

[Madelenemie]

Hei Madelenemie!

Takk for innlegget ditt! Det er utrolig "godt" å høre at andre har hatt det som jeg.

Har vel hele oppveksten påtatt meg skylden for at mamma har vært sur og sint.. kanskje fordi jeg alltid har fått høre at jeg er en bortskjemt og vanskelig drittunge (jeg er for ærlig til å la alt gå forbi meg av urettferdighet etc. og sier ifra..)

Mamma klarer i stor grad å beherske seg, men ikke alltid.. Det er der vi andre motsier henne eller sier noe ang henne (hun oppfatter jo alt som kritikk) at alt går på skakke..

Jeg har også alltid vært frustrert over hennes benektelse når det gjelder å ha sagt / gjort ting.. Det er alltid vi som lyver etc. Spørsmålet har kommet til meg også.. lyver hun om at hun ikke husker, eller har hun faktisk fortrengt det? (Kanskje NHD kan svare oss på dette??)

Mamma har stått for splitt og hersk i alle år. Dette har ført til dårlig forhold mellom oss søsken også. I og med at jeg har vært den som har sagt ifra når mine terskler er overtrampet, har jeg vært "en vanskelig" person. Dette har jo mamma fortalt søsken, som igjen har trampet på meg, og kommentert meg negativt.. Jeg er den minst pene, den vanskelige, bortskjemte osv...

Nå skal det sies, at jeg er den av oss som er mest suksessrik, men jeg sliter med tungsinn og lav selvfølelse i forhold til dette.

-Med alt hva det fører med seg.. .. ..

Hei!

Takk det samme, det er virkelig både deilig og en slags rar trøst i det å vite at man ikke er alene om å ha hatt slike voksen personer å rellatere til. (men de kan vel knapt kalles voksne)

Jeg har bare en gang tidligere og det er ikke så lenge siden møtt en annen kvinne som har hatt samme oppvekst som meg, hun er sterkt preget av det, noe jeg forstår, det er nok vanskelig for henne å skjønne hvordan jeg klarer å leve med sårene og svikene i den grad jeg faktisk klarer.

Jeg har også som deg vært et vanskelig barn i min mors øyne fordi jeg var vanskelig å knekke, jeg har en sterk egenvilje, og jeg ble den vanskeligste å dominere.

Men også min mor kan besinne oss, og jeg tror det kan være vanskelig å se /oppdage ting fra utsiden, en del ting er ganske så skjult. Men selvfølgelig siden min mor drikker så kjenner jo alle til hennes forferdelige oppvekst for den gråter hun over da. Og hvor mange ganger har jeg ikke sittet fullstendig oppgitt inni meg og hørt på hvor forferdelig hun har hatt det.

Din beskrivelse er som tatt ut av min historie, jeg skulle nesten noen ganger ønske å møte likesinnede. Når mine egne venninner har klaget på sine mødre så tenker jeg inni meg at de vet bare ikke hvor godt de har hatt det. De har fine mammaer som gjør bittesmå feil, iblant, men de er ikke monstermammaer. De vet ikke hva det vil si å være liten, våkne, holde pusten, lytte til alle lyder i huset og lure på om man skal tørre å gå ut av rommet eller ikke. Så kvelende er den frykten å ha en ustabil mamma for et lite barn, det er klart man blir preget og at mange rett og slett for resten av sitt liv må slite med angst, sorg over en tapt barndom, mindreverdighetsfølelse m.m.

Den andre kvinnen jeg møtte har gått hele sitt liv mer eller mindre i psykoterapi, hun er svært preget, vil aldri komme ut i jobb, men også for henne var det en rar opplevelse å møte meg. Et slags fellesskap som bare kan deles mellom de som aldri fikk en barndom.

[Gjest winda]

Hei!

Takk det samme, det er virkelig både deilig og en slags rar trøst i det å vite at man ikke er alene om å ha hatt slike voksen personer å rellatere til. (men de kan vel knapt kalles voksne)

Jeg har bare en gang tidligere og det er ikke så lenge siden møtt en annen kvinne som har hatt samme oppvekst som meg, hun er sterkt preget av det, noe jeg forstår, det er nok vanskelig for henne å skjønne hvordan jeg klarer å leve med sårene og svikene i den grad jeg faktisk klarer.

Jeg har også som deg vært et vanskelig barn i min mors øyne fordi jeg var vanskelig å knekke, jeg har en sterk egenvilje, og jeg ble den vanskeligste å dominere.

Men også min mor kan besinne oss, og jeg tror det kan være vanskelig å se /oppdage ting fra utsiden, en del ting er ganske så skjult. Men selvfølgelig siden min mor drikker så kjenner jo alle til hennes forferdelige oppvekst for den gråter hun over da. Og hvor mange ganger har jeg ikke sittet fullstendig oppgitt inni meg og hørt på hvor forferdelig hun har hatt det.

Din beskrivelse er som tatt ut av min historie, jeg skulle nesten noen ganger ønske å møte likesinnede. Når mine egne venninner har klaget på sine mødre så tenker jeg inni meg at de vet bare ikke hvor godt de har hatt det. De har fine mammaer som gjør bittesmå feil, iblant, men de er ikke monstermammaer. De vet ikke hva det vil si å være liten, våkne, holde pusten, lytte til alle lyder i huset og lure på om man skal tørre å gå ut av rommet eller ikke. Så kvelende er den frykten å ha en ustabil mamma for et lite barn, det er klart man blir preget og at mange rett og slett for resten av sitt liv må slite med angst, sorg over en tapt barndom, mindreverdighetsfølelse m.m.

Den andre kvinnen jeg møtte har gått hele sitt liv mer eller mindre i psykoterapi, hun er svært preget, vil aldri komme ut i jobb, men også for henne var det en rar opplevelse å møte meg. Et slags fellesskap som bare kan deles mellom de som aldri fikk en barndom.

Må bare si at jeg synes du er veldig flink til å skrive :-). I tillegg har du mye kunnskaper som andre i lignende situasjoner kan lære av. Kanskje du skulle skrive en bok? :-)

[Madelenemie]

Hei Madelenemie!

Takk for innlegget ditt! Det er utrolig "godt" å høre at andre har hatt det som jeg.

Har vel hele oppveksten påtatt meg skylden for at mamma har vært sur og sint.. kanskje fordi jeg alltid har fått høre at jeg er en bortskjemt og vanskelig drittunge (jeg er for ærlig til å la alt gå forbi meg av urettferdighet etc. og sier ifra..)

Mamma klarer i stor grad å beherske seg, men ikke alltid.. Det er der vi andre motsier henne eller sier noe ang henne (hun oppfatter jo alt som kritikk) at alt går på skakke..

Jeg har også alltid vært frustrert over hennes benektelse når det gjelder å ha sagt / gjort ting.. Det er alltid vi som lyver etc. Spørsmålet har kommet til meg også.. lyver hun om at hun ikke husker, eller har hun faktisk fortrengt det? (Kanskje NHD kan svare oss på dette??)

Mamma har stått for splitt og hersk i alle år. Dette har ført til dårlig forhold mellom oss søsken også. I og med at jeg har vært den som har sagt ifra når mine terskler er overtrampet, har jeg vært "en vanskelig" person. Dette har jo mamma fortalt søsken, som igjen har trampet på meg, og kommentert meg negativt.. Jeg er den minst pene, den vanskelige, bortskjemte osv...

Nå skal det sies, at jeg er den av oss som er mest suksessrik, men jeg sliter med tungsinn og lav selvfølelse i forhold til dette.

-Med alt hva det fører med seg.. .. ..

Hei!

Ang. det du skrev:

"Jeg har også alltid vært frustrert over hennes benektelse når det gjelder å ha sagt / gjort ting.. Det er alltid vi som lyver etc. Spørsmålet har kommet til meg også.. lyver hun om at hun ikke husker, eller har hun faktisk fortrengt det? (Kanskje NHD kan svare oss på dette??)"

Dette har jeg nettopp begynt å snakke med min psykiater om, jeg har derfor ikke fått bearbeidet svarene hun ga meg. Jeg lurer og lurer selv på dette. Min psykiater sier, "Nei din mor husker nok". Vil det da si at hun lyver eller fortrenger da?

Siden min mor også utrolig nok fordømmer og kritiserer de samme egenskapene hos andre som hun selv har, sa min psykiater at hun projiserer. Slik Hitler som selv hadde jødiske aner tok livet av nettopp jødene for å bli kvitt noe av sitt eget problem.

Nei det er så ferskt enda jeg husker ikke helt alle svarene jeg fikk, men det var slett ikke sjelden at man benekter og fornekter, det blir jo en type løgn det, et selvbedrag, men det er jo svært vanskelig å skjønne.

For personlig tenker jeg at jeg jammen ikke ville sittet og fordømt andre for ting jeg selv, og alle vet det, gjør eller har problemer med, men min mor har heller ingen selvinnsikt og derfor er det kanskje mulig at hun på denne måten ikke klarer å tenke hvordan dette må høres, for det blir jo veldig merkelig.

Har din mor det sånn at hun ikke har egne meninger??

Min mor kan nemmelig mene forskjellige ting. Hun mener ting ut fra situasjonen hun er i og hva hun mener passer. Det er svært forvirrende, men jeg har kommet til en konklusjon om at min mor dermed må ha en sviktende evne til å tenke selv, hun kopierer andres meninger. Jeg har skrevet et langt skriftlig arbeide som går på de mulige skadene hun kan selv ha blitt påført hvis omsorgssvikten hun påberoper seg i "fylla" stemmer. Jeg skal ikke ta hele det nå, men det er ulike teorier, og noen går på at økt stress som liten kan påvirke utviklingen av de høyere funksjoner i hjernen som empati m.m. dette pga av høye cortisolnivåer, jeg tenker det da har påvirket min mors evne også til å tenke. (jeg har selv problemer med empati, men det er pga av asperger syndrom, men jeg har heldigvis evnen til å tenke, men du skal vite at jeg har både sympati og stor medfølelse)

Men dette var ikke min psykiater enig i, hun mener det dreier seg om noe i hennes personlighet som i et dårlig miljø har utviklet seg til en personlighetsforstyrrelse, hun mente at man ikke kunne kalle det er hjerneskade.

Jeg prøver nemmelig å finne en forklaring på hvordan mennesker handler på en så lite gjennomtenkt og absurd måte. Når/hvis man har lidd selv, vil man vel heller gjøre sitt ytterste for å gi sine barn alt det man selv ikke fikk.

Mangler din mor sympati, medfølelse, og er hun kald?

[Madelenemie]

Må bare si at jeg synes du er veldig flink til å skrive :-). I tillegg har du mye kunnskaper som andre i lignende situasjoner kan lære av. Kanskje du skulle skrive en bok? :-)

Hei!

Er det meg du sier det til?

Jeg har fått tips av 3 psykiater å skrive bok, men jeg fikk innvendig panikk av forslaget og det så den ene psykiateren som ble min og bad meg slappe av, hun sa, "Jeg mener ikke nå, kanskje en gang i fremtiden hvis du føler for det". Også smilte hun sånn at jeg ble glad og fikk fred i hjertet mitt igjen.

Nå har det gått 4 år siden det første forslaget kom og jeg har tenkt å gjøre det. Dette er nok fordi min selvtillit har økt, samt at en annen psykiater forklarte meg at jeg ikke må tenke sånn at man sender inn en ferdig bok, nei man sender et utkast som forlaget tar stilling til også hjelper de faktisk veldig mye underveis. De har nemmelig alle utgitt bøker og har kunnskap om prosessen.

Dette gjør sitt til at det ikke lenger virker som noen umulighet, fordi jeg har store organiseringsvansker som jeg gjør at jeg nettopp vil trenge hjelp til å sortere og inndele stoff.

Jeg har ikke fortalt min psykiater det enda for jeg pleier ikke så si ting før jeg er rellativt sikker. Og jeg vil ikke skuffe henne.

Den ene boken er om asperger syndrom:) Påbegynt.

Den andre er om min oppvekst.Påbegynt.

Den tredje er en kjærlighetserklæring til psykiatrien:)påbegynt, det er en litt morsom bok med tegninger.

(Jeg elsker min psykiater vet du, uten denne psykiateren hadde jeg verken tenkt tanken, tatt utdanning eller fått det så godt inni mitt hjerte.)

De andre 2 er to små bøker om dyr, det er to barnebøker som jeg mangler illustrasjoner til. Ferdige.

Også er det en haug med ord på kryss og tvers og på snei og hei:) Jeg elsker å lage rare ord, det har jeg elsket hele livet, det har vært mitt frirom fra savn og svik og hat

Det gjør meg nemmelig så glad at jeg må le.

Jeg vet ikke rekkefølgen jeg skal sende det inn i og jeg vet ikke om forlaget vil utgi det og jeg vet ikke når jeg skal gjøre det. Jeg har nemmelig en avtale med NAV jeg må oppfylle som går på utdanning, men jeg har dette som en hobby.

Hvis det var til meg du sa det sier jeg: Mange takk

[Gjest Ansvarliggjort - alltid]

Hei!

Ang. det du skrev:

"Jeg har også alltid vært frustrert over hennes benektelse når det gjelder å ha sagt / gjort ting.. Det er alltid vi som lyver etc. Spørsmålet har kommet til meg også.. lyver hun om at hun ikke husker, eller har hun faktisk fortrengt det? (Kanskje NHD kan svare oss på dette??)"

Dette har jeg nettopp begynt å snakke med min psykiater om, jeg har derfor ikke fått bearbeidet svarene hun ga meg. Jeg lurer og lurer selv på dette. Min psykiater sier, "Nei din mor husker nok". Vil det da si at hun lyver eller fortrenger da?

Siden min mor også utrolig nok fordømmer og kritiserer de samme egenskapene hos andre som hun selv har, sa min psykiater at hun projiserer. Slik Hitler som selv hadde jødiske aner tok livet av nettopp jødene for å bli kvitt noe av sitt eget problem.

Nei det er så ferskt enda jeg husker ikke helt alle svarene jeg fikk, men det var slett ikke sjelden at man benekter og fornekter, det blir jo en type løgn det, et selvbedrag, men det er jo svært vanskelig å skjønne.

For personlig tenker jeg at jeg jammen ikke ville sittet og fordømt andre for ting jeg selv, og alle vet det, gjør eller har problemer med, men min mor har heller ingen selvinnsikt og derfor er det kanskje mulig at hun på denne måten ikke klarer å tenke hvordan dette må høres, for det blir jo veldig merkelig.

Har din mor det sånn at hun ikke har egne meninger??

Min mor kan nemmelig mene forskjellige ting. Hun mener ting ut fra situasjonen hun er i og hva hun mener passer. Det er svært forvirrende, men jeg har kommet til en konklusjon om at min mor dermed må ha en sviktende evne til å tenke selv, hun kopierer andres meninger. Jeg har skrevet et langt skriftlig arbeide som går på de mulige skadene hun kan selv ha blitt påført hvis omsorgssvikten hun påberoper seg i "fylla" stemmer. Jeg skal ikke ta hele det nå, men det er ulike teorier, og noen går på at økt stress som liten kan påvirke utviklingen av de høyere funksjoner i hjernen som empati m.m. dette pga av høye cortisolnivåer, jeg tenker det da har påvirket min mors evne også til å tenke. (jeg har selv problemer med empati, men det er pga av asperger syndrom, men jeg har heldigvis evnen til å tenke, men du skal vite at jeg har både sympati og stor medfølelse)

Men dette var ikke min psykiater enig i, hun mener det dreier seg om noe i hennes personlighet som i et dårlig miljø har utviklet seg til en personlighetsforstyrrelse, hun mente at man ikke kunne kalle det er hjerneskade.

Jeg prøver nemmelig å finne en forklaring på hvordan mennesker handler på en så lite gjennomtenkt og absurd måte. Når/hvis man har lidd selv, vil man vel heller gjøre sitt ytterste for å gi sine barn alt det man selv ikke fikk.

Mangler din mor sympati, medfølelse, og er hun kald?

''Har din mor det sånn at hun ikke har egne meninger??''

For meg virker det som om hun ikke "tør" å ha egne meninger, i redsel for å gjøre feil.. Hun spør meg nærmest om hvordan hun skal koke poteter når vi er sammen...

Skal hun mene noe, er det i allefall hvis hun kan mene negativt om noen.. snakke nedsettende.. (men huff, slik har jeg begynt å bli selv også... kanskje pga misunnelse over andres hav av venner etc...jeg er ingen veldig sosial person, selvom jeg ofte føler meg ensom.. tenker og tror ingen liker meg..)

Moren min har ingen forståelse for andres sykdom, behov for trøst etc.

Hun kan ringe meg og spørre "hvordan har du det?" Før jeg rekker å svare, er hun i gang med hvor vondt hun har det, hjertebanke, høyt blodtrykk, vond rygg osv.. Hun har det ALLTID mye verre enn meg...

Trengte jeg trøst som barn, fikk jeg til svar; "Sånn vondt har jeg hatt mange ganger, men det går over", eller hun begynte å hyle og trampe i bena og fortelle hvor ille hun hadde det, som hadde døtre som utsatte henne for så mange problemer (kjærlighetssorg etc..)

Skulle gjerne hatt mail-adressa di... og snakket mer med deg...

[Madelenemie]

''Har din mor det sånn at hun ikke har egne meninger??''

For meg virker det som om hun ikke "tør" å ha egne meninger, i redsel for å gjøre feil.. Hun spør meg nærmest om hvordan hun skal koke poteter når vi er sammen...

Skal hun mene noe, er det i allefall hvis hun kan mene negativt om noen.. snakke nedsettende.. (men huff, slik har jeg begynt å bli selv også... kanskje pga misunnelse over andres hav av venner etc...jeg er ingen veldig sosial person, selvom jeg ofte føler meg ensom.. tenker og tror ingen liker meg..)

Moren min har ingen forståelse for andres sykdom, behov for trøst etc.

Hun kan ringe meg og spørre "hvordan har du det?" Før jeg rekker å svare, er hun i gang med hvor vondt hun har det, hjertebanke, høyt blodtrykk, vond rygg osv.. Hun har det ALLTID mye verre enn meg...

Trengte jeg trøst som barn, fikk jeg til svar; "Sånn vondt har jeg hatt mange ganger, men det går over", eller hun begynte å hyle og trampe i bena og fortelle hvor ille hun hadde det, som hadde døtre som utsatte henne for så mange problemer (kjærlighetssorg etc..)

Skulle gjerne hatt mail-adressa di... og snakket mer med deg...

Identifiserbar epostadresse fjernet av WM.

[Dorthe]

Identifiserbar epostadresse fjernet av WM.

Du har hele navnet ditt i emailadressen din, jeg synes ikke du bør legge ut en så lite anonym emailadresse her inne. Så fjern den nå før for mange ser den )

[Madelenemie]

''Har din mor det sånn at hun ikke har egne meninger??''

For meg virker det som om hun ikke "tør" å ha egne meninger, i redsel for å gjøre feil.. Hun spør meg nærmest om hvordan hun skal koke poteter når vi er sammen...

Skal hun mene noe, er det i allefall hvis hun kan mene negativt om noen.. snakke nedsettende.. (men huff, slik har jeg begynt å bli selv også... kanskje pga misunnelse over andres hav av venner etc...jeg er ingen veldig sosial person, selvom jeg ofte føler meg ensom.. tenker og tror ingen liker meg..)

Moren min har ingen forståelse for andres sykdom, behov for trøst etc.

Hun kan ringe meg og spørre "hvordan har du det?" Før jeg rekker å svare, er hun i gang med hvor vondt hun har det, hjertebanke, høyt blodtrykk, vond rygg osv.. Hun har det ALLTID mye verre enn meg...

Trengte jeg trøst som barn, fikk jeg til svar; "Sånn vondt har jeg hatt mange ganger, men det går over", eller hun begynte å hyle og trampe i bena og fortelle hvor ille hun hadde det, som hadde døtre som utsatte henne for så mange problemer (kjærlighetssorg etc..)

Skulle gjerne hatt mail-adressa di... og snakket mer med deg...

Hei!

Hm ja min mor syns jeg er helt håpløs på praktiske ting i huset, det sier hun høylydt så der har hun meninger, men hun har sluttet å kommentere, hvorfor vet jeg ikke, men noe har skjedd.

Hun har også meninger om andre mennesker, mange, de kler seg stygt og hun vil vite hva jeg tenker og jeg svarer da, "Jeg syns de ser helt fine ut jeg", så blir hun sjokkert og sier, "ja du har jo ikke smak". Jeg bare lukker ørene for gnålet hennes.

Det er synd at du tenker at andre mennesker ikke liker deg, det har vel med barndommen å gjøre, slik føler den andre damen jeg snakker om også. Jeg sa til henne at "Du må tenke på ditt og slutte å tenke at andre mennesker tenker ting de ikke gjør".

Det er nok enkelt for meg å si, men jeg syns bare det er dumt hun skal tenke på ting som mest sannsynlig er bortkastet å tenke på.

Jeg tror der kommer min personlighet inn, jeg tenker ikke så mye om noe som ikke blir sagt/uttalt eller skrevet, jeg gjør meg lite tanker om andre mennesker utfra det usagte. Der får jeg ikke mye informasjon å lage meg reelle tanker utfra, det som blir sagt kan man derimot ta stilling til. Ellers blir det mye bekymringer man kan spare seg.

[Gjest Ansvarliggjort - alltid]

Du har hele navnet ditt i emailadressen din, jeg synes ikke du bør legge ut en så lite anonym emailadresse her inne. Så fjern den nå før for mange ser den )

Så akkurat det samme og tenkte det samme.. be om å få den slettet... )

Klem

[Madelenemie]

Du har hele navnet ditt i emailadressen din, jeg synes ikke du bør legge ut en så lite anonym emailadresse her inne. Så fjern den nå før for mange ser den )

Hei!

Takk for tipset, men jeg tok rådet til en klok psykiater som vet jeg skriver også på nettet, derfor bruker jeg navnet til min fantasivenn som barn, det er ikke mitt navn. Vanligvis utgir jeg for mye informasjon slik at jeg måtte gjøre dette. jeg diskuterte lenge om ikke dette er løgn og bedrag, men for å beskytte meg selv og min familie måtte det bli sånn.

Jeg liker det ikke, men det måtte bare bli sånn. Og siden jeg ikke har så voldsom fantasi, ligger navnet nært opp til vanlige navn, det var et navn jeg så på en ringeklokke som barn også tenkte jeg videre selv og slik ble madelene en god venn i mange mange år:) Jeg ringte til og med på, men jeg sa ingenting da de åpnet for jeg viste ikke hva jeg skulle si for jeg trodde jo det var en jente på min alder som skulle åpne, men det var en riktig gammel dame. Da var jeg 6 år. ca.

[Madelenemie]

Så akkurat det samme og tenkte det samme.. be om å få den slettet... )

Klem

Hei!

Håper du så mitt svar til Dorthe