Min mamma...

[Madelenemie]

Så akkurat det samme og tenkte det samme.. be om å få den slettet... )

Klem

Hei

Hvis du skriver til den får du mitt ordentlige navn, det er mer for å beskytte meg selv litt for det har jeg fått klar beskjed om.

[Dorthe]

Hei!

Takk for tipset, men jeg tok rådet til en klok psykiater som vet jeg skriver også på nettet, derfor bruker jeg navnet til min fantasivenn som barn, det er ikke mitt navn. Vanligvis utgir jeg for mye informasjon slik at jeg måtte gjøre dette. jeg diskuterte lenge om ikke dette er løgn og bedrag, men for å beskytte meg selv og min familie måtte det bli sånn.

Jeg liker det ikke, men det måtte bare bli sånn. Og siden jeg ikke har så voldsom fantasi, ligger navnet nært opp til vanlige navn, det var et navn jeg så på en ringeklokke som barn også tenkte jeg videre selv og slik ble madelene en god venn i mange mange år:) Jeg ringte til og med på, men jeg sa ingenting da de åpnet for jeg viste ikke hva jeg skulle si for jeg trodde jo det var en jente på min alder som skulle åpne, men det var en riktig gammel dame. Da var jeg 6 år. ca.

Men det var bra, jeg kjenner jeg blir helt skrekkslagen hvis det hadde vært ditt navn. Fantasinavn er jo det vi bruker her inne alle sammen og så har vi gjerne en hotmailadresse med nicket vårt så vi kan ta imot epost )

[Gjest en gåte]

Det du beskriver har nok ingenting med (genetisk) arv å gjøre. Det er en naturlig følge av din mors handlinger.

Av alle psykiske lidelser, er denne typen den klart mest skadelige for barn. Personer med slik personlighet skal ikke ha barn.

Hvilken personlighetsforstyrrelse mener du det er? Hadde vært interessant å lese mer om det. Jeg trodde dette var en typisk generasjonsting, mer som at de er oppdratt til at de er fast i en rolle, og ikke har muligheter. . Kvinner som tar martyrrollen. Og hersker og styrer familien ut fra det.

Jeg har selv en mor som aldri tar ansvar selv for at hun skal ha det bra i livet. Selv om hun tar ansvar for penger og hushold og sånt.

Typiske utsagn fra henne:

- da er mor god å ha

- det virker som alt er min feil(underforstått vi skal si at hun selvf ikke har gjort noen feil)

Samt gråt over dårlig ekteskap og hvor ille hun har hatt det.

Gjennom psykologer har jeg skjønt to ting:

- hun tar ikke ansvar for livet sitt

- hun har svært dårlig selvinnsikt. Tåler ikke å bli korrigert, eller kan innrømme noen feil. Eller skjønner at hun rett og slett gjør ting verre for seg selv med sin oppførsel. Eksempel skremmer bort sine egne barn.

Jeg har ofte tenkt at min oppvekst var like ille som om jeg hadde vokst opp med alkoholikerforeldre, uten at de drakk. Grunnet at mine oppførte seg så destruktivt. Min mor minner meg om et barn på mange måter. Hennes mor mente at hun alltid hadde vært et vanskelig barn, det ser ikke ut til at det har gått over enda. Samtidig synes jeg det er leit at hennes foreldre så på henne som et vanskelig barn, og muligens ikke ga henne det hun trengte. Tror de var veldig strenge med henne.

[Gjest Ansvarliggjort - alltid]

Hvilken personlighetsforstyrrelse mener du det er? Hadde vært interessant å lese mer om det. Jeg trodde dette var en typisk generasjonsting, mer som at de er oppdratt til at de er fast i en rolle, og ikke har muligheter. . Kvinner som tar martyrrollen. Og hersker og styrer familien ut fra det.

Jeg har selv en mor som aldri tar ansvar selv for at hun skal ha det bra i livet. Selv om hun tar ansvar for penger og hushold og sånt.

Typiske utsagn fra henne:

- da er mor god å ha

- det virker som alt er min feil(underforstått vi skal si at hun selvf ikke har gjort noen feil)

Samt gråt over dårlig ekteskap og hvor ille hun har hatt det.

Gjennom psykologer har jeg skjønt to ting:

- hun tar ikke ansvar for livet sitt

- hun har svært dårlig selvinnsikt. Tåler ikke å bli korrigert, eller kan innrømme noen feil. Eller skjønner at hun rett og slett gjør ting verre for seg selv med sin oppførsel. Eksempel skremmer bort sine egne barn.

Jeg har ofte tenkt at min oppvekst var like ille som om jeg hadde vokst opp med alkoholikerforeldre, uten at de drakk. Grunnet at mine oppførte seg så destruktivt. Min mor minner meg om et barn på mange måter. Hennes mor mente at hun alltid hadde vært et vanskelig barn, det ser ikke ut til at det har gått over enda. Samtidig synes jeg det er leit at hennes foreldre så på henne som et vanskelig barn, og muligens ikke ga henne det hun trengte. Tror de var veldig strenge med henne.

Hei en gåte!

Jeg kan kjenne igjen det du skriver om moren din.. er mye slik min mor er og alltid har vært..

Nå skal det sies, at min mor har begynt å innta piller / alkohol i voksen alder.. så psykiatri og rus henger mye sammen...

Har ofte spurt meg selv hvorfor mine foreldre skulle ha barn.. Ikke har de vært tilstede emosjonelt, og ikke har de hjulpet når vi har hatt behov for det.. Aldri har det vært viktig å komme i bursdagsselskaper til barnebarna, og har de barnebarn på besøk, er det bebreidelser og formaninger hele tiden.

Dette gjelder spesielt min mor.. Pekefingeren opp til enhver tid.. ingen lun, god bestemor, med raushet og mye tid..

Min far er nok en meget bortskjemt herremann, som aldri har tatt ansvar for andre. Skulle jeg noe som barn, måtte jeg komme meg dit på egenhånd (andre fedre kjørte somregel, og jeg fikk høre at nå kunne mine foreldre snart kjøre). Er det snakk om besøk, blir besøket så lenge det passer ham, selv om jeg setter datoer kan han gjerne bli lengre..og gjør det.. og jeg skal varte opp...

Husker jeg hadde ham på besøk. Han satt ved bordet, og jeg spurte om han kunne sette seg på stolen ved siden av, slik at jeg kom frem til noe som lå bak ham der han satt.. Da fikk jeg til svar; "Er det så jævlig vanskelig for deg å gå rundt meg eller??". Jeg blir satt ut av slike svar, for jeg forventer ikke slike tilbakemeldinger når jeg spør på en skikkelig måte om noen kan passe seg litt, så jeg kommer frem...

Men ja, mødrene våre har likhetstrekk...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvilken personlighetsforstyrrelse mener du det er? Hadde vært interessant å lese mer om det. Jeg trodde dette var en typisk generasjonsting, mer som at de er oppdratt til at de er fast i en rolle, og ikke har muligheter. . Kvinner som tar martyrrollen. Og hersker og styrer familien ut fra det.

Jeg har selv en mor som aldri tar ansvar selv for at hun skal ha det bra i livet. Selv om hun tar ansvar for penger og hushold og sånt.

Typiske utsagn fra henne:

- da er mor god å ha

- det virker som alt er min feil(underforstått vi skal si at hun selvf ikke har gjort noen feil)

Samt gråt over dårlig ekteskap og hvor ille hun har hatt det.

Gjennom psykologer har jeg skjønt to ting:

- hun tar ikke ansvar for livet sitt

- hun har svært dårlig selvinnsikt. Tåler ikke å bli korrigert, eller kan innrømme noen feil. Eller skjønner at hun rett og slett gjør ting verre for seg selv med sin oppførsel. Eksempel skremmer bort sine egne barn.

Jeg har ofte tenkt at min oppvekst var like ille som om jeg hadde vokst opp med alkoholikerforeldre, uten at de drakk. Grunnet at mine oppførte seg så destruktivt. Min mor minner meg om et barn på mange måter. Hennes mor mente at hun alltid hadde vært et vanskelig barn, det ser ikke ut til at det har gått over enda. Samtidig synes jeg det er leit at hennes foreldre så på henne som et vanskelig barn, og muligens ikke ga henne det hun trengte. Tror de var veldig strenge med henne.

''Hvilken personlighetsforstyrrelse mener du det er?''

Problemet med å svare på det, er at jeg alltid får negative tilbakemeldinger når jeg er tydelig på dette.

Tross dette: Jeg snakker om borderline personlighetsforstyrrelse.

Jeg gjentar for n-te gang: Selv om dette er en klar borderline, betyr det ikke at alle som har denne diagnosen er slik.

[Gjest Trådstarter]

''Hvilken personlighetsforstyrrelse mener du det er?''

Problemet med å svare på det, er at jeg alltid får negative tilbakemeldinger når jeg er tydelig på dette.

Tross dette: Jeg snakker om borderline personlighetsforstyrrelse.

Jeg gjentar for n-te gang: Selv om dette er en klar borderline, betyr det ikke at alle som har denne diagnosen er slik.

Uff.. jeg har vært inne og lest om denne typen personlighetsforstyrrelse. Begynner å bli redd for at jeg selv har det... men er veldig glad for svarene dine her inne!!

[Gjest winda]

Hei!

Er det meg du sier det til?

Jeg har fått tips av 3 psykiater å skrive bok, men jeg fikk innvendig panikk av forslaget og det så den ene psykiateren som ble min og bad meg slappe av, hun sa, "Jeg mener ikke nå, kanskje en gang i fremtiden hvis du føler for det". Også smilte hun sånn at jeg ble glad og fikk fred i hjertet mitt igjen.

Nå har det gått 4 år siden det første forslaget kom og jeg har tenkt å gjøre det. Dette er nok fordi min selvtillit har økt, samt at en annen psykiater forklarte meg at jeg ikke må tenke sånn at man sender inn en ferdig bok, nei man sender et utkast som forlaget tar stilling til også hjelper de faktisk veldig mye underveis. De har nemmelig alle utgitt bøker og har kunnskap om prosessen.

Dette gjør sitt til at det ikke lenger virker som noen umulighet, fordi jeg har store organiseringsvansker som jeg gjør at jeg nettopp vil trenge hjelp til å sortere og inndele stoff.

Jeg har ikke fortalt min psykiater det enda for jeg pleier ikke så si ting før jeg er rellativt sikker. Og jeg vil ikke skuffe henne.

Den ene boken er om asperger syndrom:) Påbegynt.

Den andre er om min oppvekst.Påbegynt.

Den tredje er en kjærlighetserklæring til psykiatrien:)påbegynt, det er en litt morsom bok med tegninger.

(Jeg elsker min psykiater vet du, uten denne psykiateren hadde jeg verken tenkt tanken, tatt utdanning eller fått det så godt inni mitt hjerte.)

De andre 2 er to små bøker om dyr, det er to barnebøker som jeg mangler illustrasjoner til. Ferdige.

Også er det en haug med ord på kryss og tvers og på snei og hei:) Jeg elsker å lage rare ord, det har jeg elsket hele livet, det har vært mitt frirom fra savn og svik og hat

Det gjør meg nemmelig så glad at jeg må le.

Jeg vet ikke rekkefølgen jeg skal sende det inn i og jeg vet ikke om forlaget vil utgi det og jeg vet ikke når jeg skal gjøre det. Jeg har nemmelig en avtale med NAV jeg må oppfylle som går på utdanning, men jeg har dette som en hobby.

Hvis det var til meg du sa det sier jeg: Mange takk

Ja, det var til deg jeg skrev, og jeg mente det jeg skrev :-)

[Madelenemie]

Hei en gåte!

Jeg kan kjenne igjen det du skriver om moren din.. er mye slik min mor er og alltid har vært..

Nå skal det sies, at min mor har begynt å innta piller / alkohol i voksen alder.. så psykiatri og rus henger mye sammen...

Har ofte spurt meg selv hvorfor mine foreldre skulle ha barn.. Ikke har de vært tilstede emosjonelt, og ikke har de hjulpet når vi har hatt behov for det.. Aldri har det vært viktig å komme i bursdagsselskaper til barnebarna, og har de barnebarn på besøk, er det bebreidelser og formaninger hele tiden.

Dette gjelder spesielt min mor.. Pekefingeren opp til enhver tid.. ingen lun, god bestemor, med raushet og mye tid..

Min far er nok en meget bortskjemt herremann, som aldri har tatt ansvar for andre. Skulle jeg noe som barn, måtte jeg komme meg dit på egenhånd (andre fedre kjørte somregel, og jeg fikk høre at nå kunne mine foreldre snart kjøre). Er det snakk om besøk, blir besøket så lenge det passer ham, selv om jeg setter datoer kan han gjerne bli lengre..og gjør det.. og jeg skal varte opp...

Husker jeg hadde ham på besøk. Han satt ved bordet, og jeg spurte om han kunne sette seg på stolen ved siden av, slik at jeg kom frem til noe som lå bak ham der han satt.. Da fikk jeg til svar; "Er det så jævlig vanskelig for deg å gå rundt meg eller??". Jeg blir satt ut av slike svar, for jeg forventer ikke slike tilbakemeldinger når jeg spør på en skikkelig måte om noen kan passe seg litt, så jeg kommer frem...

Men ja, mødrene våre har likhetstrekk...

Hei!

Ja min mor har i vertfall narsissistisk personlighetsforstyrrelse selv om denne ikke brukes i Norge, tror det er noe sånt, men de har likevel bekreftet dette et sted jeg var som barn.

Ja ja det spiller ikke så stor rolle for meg egentlig, ufølsom og gal er hun, men hun har gode perioder, men de skal man ikke tro har endret henne for etter en stund og særlig hvis noe går i mot henne er hun igjen slem, min manns ord. Det virker som stress utløser det også forresten.

Min mor drikker også, egentlig misbruker de fleste i min familie rus. Det er helt håpløst og jeg har så mange ganger foreslått kostbevissthet, moderasjon av alkohol og trening, men ingen hører på det.

[Madelenemie]

Ja, det var til deg jeg skrev, og jeg mente det jeg skrev :-)

Hei:)

Mange takk det er veldig hyggelig å høre for meg.

[Madelenemie]

''Hvilken personlighetsforstyrrelse mener du det er?''

Problemet med å svare på det, er at jeg alltid får negative tilbakemeldinger når jeg er tydelig på dette.

Tross dette: Jeg snakker om borderline personlighetsforstyrrelse.

Jeg gjentar for n-te gang: Selv om dette er en klar borderline, betyr det ikke at alle som har denne diagnosen er slik.

Hei!

Faktisk er min mor nå inne i en god periode, men jeg vet jo ikke hvor lenge den varer. Min psykiater har sagt at personlighetsforstyrrelsen vil vare livet ut, men at den kan mildnes med årene.

Jeg lurer på hvor mye hun mildner og om det vil bli enklere å ha kontakt etter hvert?

Men det må jeg si at hun har forandret seg mye, jeg aner ikke hvorfor? Jeg har en hypotese: At hun ikke lenger klarer å såre meg uansett hvor mye stygt hun sier. Jeg ber henne jo bare gå hvis det blir for mye. Kanskje er det grunnen?

Eller så er det at hun har mistet sin sønn til en meget kontrollerende dame. Det er en annen hypotese.

Hun kritiserer meg ikke mer og sier faktisk hyggelige ting til meg, eller så er det bare en veldig lang god periode hun har nå, men jeg må holde fast ved min psykiaters ord, dette går ikke over.

[Gjest en annen variant av det samme]

Min mor har vært en variant av det du beskriver.

Hun har alltid hatt et meget uforutsigbart humør. Hun kunne fly i taket for den minste filleting. Resultatet var at vi gikk på nåler, og ble ganske så nervøse av oss. Livredde for å gjøre feil, selvsagt. Et av resultatene har vært passivitet.

Redningen for alle søskenene var at vi måtte flytte tidlig hjemmefra pga skolegang.

Evnen/viljen til å se egne feil er og har alltid vært totoalt fraværende hos min mor.

Alt har blitt sett på som et ork. Negativ omtale om alt og alle har vært det som har vært gjeldende.

Det har tatt sin tid å frigjøre seg fra grepet, men nå er det godt å vite at man ikke er forpliktet til samvær med folk som suger energi, heller ikke egne foreldre.

[Gjest Ansvarliggjort - alltid]

Identifiserbar epostadresse fjernet av WM.

Hei igjen. Jeg har lagret e-postadressen din. Du vil få mail fra meg så fort jeg får tid til å sette meg ned hjemme )

Kjæresten min leste opp noen sms fra min mor i går, som jeg ikke orket å lese selv (vet jo hva det står...) Dette gjaldt julen og bråket det ble ut av det..

"Det hadde vært godt for meg hvis du hadde forstått at jeg bare er et menneske med følelser. Har funnet meg i mye fra en person over tid uten å ha sagt noe og hadde faktisk håpet at du hadde forstått meg. Hadde håpet dere kom tilbake i stad (Merk: jeg tok med meg barna og reiste pga slamringen med dørene og skriket), for jeg vil ikke diskutere temaet mer og kanskje barna dine hadde hatt godt av å oppleve at man kan sette strek over et tema uten at det må gå lang tid.

HAdde jeg ikke sagt noe, hadde ikke dette skjedd. Men jeg begynner å bli så sliten og lei av å skulle finne meg i hva andre sier til meg uten at jeg skal kunne ta til motmele eller få forståelse for at alt ikke er så lett alltid. Du skal likevel ha ros for at du vil at alle skal være samlet i julen".

Jeg gadd ikke lese disse da de plumpet inn på mobilen min.. Visste jo akkurat hva som stod...

Dere kan jo tolke selv...