Hvordan unngå umyndiggjøring pga BPII?

[Gjest antepartum]

Jeg er gravid, har nylig flyttet og hadde tidligere i uken min første svangerskapskontroll hos jordmor. På spørsmål om jeg nå eller tidligere hadde hatt psykiske problemer, svarte jeg som sant var; at jeg har diagnosen BPII, men at jeg for tiden verken går i samtaleterapi (den ble avsluttet i samråd med behandler rett over jul) eller står på noen medisiner (seponerte SS og AD i fjor høst, også i samråd med behandler, ettersom jeg ønsket å bli gravid, men først ville se om jeg kunne fungere stabilt uten medikamenter).

Dersom jeg skulle oppleve en forverring, kommer jeg naturligvis til å ta kontakt med hjelpeapparatet igjen, men så langt har jeg hatt et nærmest helt stabilt år, med kun et par svake depresjoner jeg utmerket godt kan håndtere på egen hånd. Jeg er i full jobb og har et stabilt familieliv.

Jordmor spurte og grov om denne problemstillingen - og unnlot helt å forholde seg til de spørsmålene jeg hadde om konkrete, fysiske komplikasjoner. Hun fremsto primært som omsorgsfull, men på en såpass kvelende og nedlatende måte at jeg angret på at jeg svarte ærlig. Vi gikk en halvtime over oppsatt tid på grunn av tilleggsspørsmålene hennes. Hun ønsker å informere fødeavdelingen om at de må ta "ekstra godt vare på meg" og be helsestasjonen sørge for spesialoppfølging i etterkant av fødselen.

For det første har jeg faktisk en mann som etter tolv års ekteskap utmerket godt vet å si ifra dersom han så mye som aner en begynnende ned- eller opptur - og dessuten vil være til langt større støtte enn ukjente ansatte ved en fødeavdeling eller helsestasjon. For det andre: Ettersom hun helt klart ikke besitter noen kompetanse på dette feltet (hun hadde f.eks. ikke hørt om stemningsstabiliserende medisiner, og kjente ikke til skillet mellom BPI og BPII), føler jeg det blir helt feil å skulle bruke energi og krefter på å i fortsettelsen bruke timene på å drøfte dette. Fordi dette av andre grunner er et risikosvangerskap, må jeg imidlertid møte henne jevnlig fremover.

Hvordan skal jeg på en høflig måte si at jeg takker for omsorgen, men at jeg virkelig ikke ønsker at dette skal være noe tema fremover med mindre jeg selv tar det opp? Det har kostet meg en god del å frigjøre meg fra hjelpeapparatet og ta tilbake ansvaret for min egen psykiske helse, og det egenansvaret ønsker jeg å beholde - ikke minst fordi jeg opplever denne selvstendigheten som avgjørende for å kunne fylle en rolle som omsorgsperson.

Jeg er imidlertid redd for at en slik insistering i seg selv vil tas til inntekt for at jeg ikke vet mitt eget beste/ikke innser mine begrensninger og på sikt vil koste meg mer enn å jatte med. Noen som ønsker å dele noen tanker eller erfaringer?

[lealaus]

Hei.

Skjønner at fu blir litt stressa, men prøv å puste dypt og ta det for nettopp det det antageligvis er: omsorg.

Tenk at hun ser hele deg, og ikke bare de fysiske utfordringene. Saken er nemlig det at det er mye som tyder på at svangerskap og ikke minst fødsel kan - jeg sier kan - trigge BP, og det er også derfor helstasjoner og jordmødre etterhvert er blitt mer oppmerksomme på problemstillingen. Jeg tror det er mye større sjanse hvis man greier å spille på lag og ta imot den støtten man kan få.

Føler du at hun kommuniserer nedlatende, så prøv å formidle hvordan du oppfatter henne. Hun mener det sikkert ikke slik - kanskje merket hun motstanden din og prøvde å nå inn til deg - jeg vet ikke.

Har selv BP og opplevde gode svangerskap og fødsler (2), så det trenger slett ikke bli vanskelig. Hvis du er redd de skal stille spørsmålstegn ved omsorgsevnen din, kan jeg fortelle at min nå ex i to runder sendte barnevern og advokater etter meg for å få omsorgen for ungene, uten at han kom en millimeter på vei - barnevernet ga meg full oppbacking, bl.a. fordi jeg har tett kontakt med lege, god selvinnsikt og ellers har lav terskel for å søke hjelp.

Gratulerer med graviditeten, og lykke til!

[Gjest antepartum]

Hei.

Skjønner at fu blir litt stressa, men prøv å puste dypt og ta det for nettopp det det antageligvis er: omsorg.

Tenk at hun ser hele deg, og ikke bare de fysiske utfordringene. Saken er nemlig det at det er mye som tyder på at svangerskap og ikke minst fødsel kan - jeg sier kan - trigge BP, og det er også derfor helstasjoner og jordmødre etterhvert er blitt mer oppmerksomme på problemstillingen. Jeg tror det er mye større sjanse hvis man greier å spille på lag og ta imot den støtten man kan få.

Føler du at hun kommuniserer nedlatende, så prøv å formidle hvordan du oppfatter henne. Hun mener det sikkert ikke slik - kanskje merket hun motstanden din og prøvde å nå inn til deg - jeg vet ikke.

Har selv BP og opplevde gode svangerskap og fødsler (2), så det trenger slett ikke bli vanskelig. Hvis du er redd de skal stille spørsmålstegn ved omsorgsevnen din, kan jeg fortelle at min nå ex i to runder sendte barnevern og advokater etter meg for å få omsorgen for ungene, uten at han kom en millimeter på vei - barnevernet ga meg full oppbacking, bl.a. fordi jeg har tett kontakt med lege, god selvinnsikt og ellers har lav terskel for å søke hjelp.

Gratulerer med graviditeten, og lykke til!

Takk for svar Jeg har nok gått og irritert meg i noen dager og skal forsøke å følge dine råd. Det føles imidlertid svært frustrerende å ikke bli betraktet som intellektuelt oppegående på grunn av sykdomshistorien min. Jeg liker rett og slett ikke å bli snakket til som om jeg var et litt tungnemt barn (hun la om stemmeleiet og begynte å snakke veldig TY-DE-LIG da jeg svarte bekreftende på spørsmålet hennes).

Det ironiske er at da jeg for syv år siden fikk barn for første gang, var jeg langt mer ustabil - men udiagnostisert, og seilte dermed gjennom systemet uten noen som helst form for oppfølging. Heldigvis gikk både graviditet, fødsel og barselperioden svært bra - fokuset lå jo hele tiden hos barnet, ikke på mitt hode. Jeg oppsøkte selv psykolog et par år senere og ble da utredet.

Godt å høre at du har opplevd oppbacking fra barnevernet. Det er vel i grunnen det jeg er mest bekymret for - at jordmor brått skal finne ut at min diagnose i seg selv er nok til å kontakte BV. Jeg får drasse med meg husbonden på neste møte - både for å høre om han er enig i mine observasjoner, og for å vise Stabilt Familieliv ;-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Si nettopp det du sier på slutten i ditt innlegg. Takk fo romsorgen. Si at du har andre gode støttespillere på dette området, og at du er fronøyd me dette og ikke trenger mer hjelp på dette området.

[lealaus]

Takk for svar Jeg har nok gått og irritert meg i noen dager og skal forsøke å følge dine råd. Det føles imidlertid svært frustrerende å ikke bli betraktet som intellektuelt oppegående på grunn av sykdomshistorien min. Jeg liker rett og slett ikke å bli snakket til som om jeg var et litt tungnemt barn (hun la om stemmeleiet og begynte å snakke veldig TY-DE-LIG da jeg svarte bekreftende på spørsmålet hennes).

Det ironiske er at da jeg for syv år siden fikk barn for første gang, var jeg langt mer ustabil - men udiagnostisert, og seilte dermed gjennom systemet uten noen som helst form for oppfølging. Heldigvis gikk både graviditet, fødsel og barselperioden svært bra - fokuset lå jo hele tiden hos barnet, ikke på mitt hode. Jeg oppsøkte selv psykolog et par år senere og ble da utredet.

Godt å høre at du har opplevd oppbacking fra barnevernet. Det er vel i grunnen det jeg er mest bekymret for - at jordmor brått skal finne ut at min diagnose i seg selv er nok til å kontakte BV. Jeg får drasse med meg husbonden på neste møte - både for å høre om han er enig i mine observasjoner, og for å vise Stabilt Familieliv ;-)

Det synes jeg høres ut som en god strategi å ta med mannen. Dessverre er det alt for mange som får rare bilder oppi hodet i møte med folk med ulike utfordringer - mytene blankpusses uten at man setter seg skikkelig inn i det og lærer at det er mange oppegående mennesker der ute, diagnose eller ikke. Du skal se du kan lære henne noe i denne tiden.

Som sagt, ville jeg sagt fra hvis det opplevdes veldig nedlatende - da er det lurt å bruke jeg-budskap.

[Gjest det mener jeg]

Takk for svar Jeg har nok gått og irritert meg i noen dager og skal forsøke å følge dine råd. Det føles imidlertid svært frustrerende å ikke bli betraktet som intellektuelt oppegående på grunn av sykdomshistorien min. Jeg liker rett og slett ikke å bli snakket til som om jeg var et litt tungnemt barn (hun la om stemmeleiet og begynte å snakke veldig TY-DE-LIG da jeg svarte bekreftende på spørsmålet hennes).

Det ironiske er at da jeg for syv år siden fikk barn for første gang, var jeg langt mer ustabil - men udiagnostisert, og seilte dermed gjennom systemet uten noen som helst form for oppfølging. Heldigvis gikk både graviditet, fødsel og barselperioden svært bra - fokuset lå jo hele tiden hos barnet, ikke på mitt hode. Jeg oppsøkte selv psykolog et par år senere og ble da utredet.

Godt å høre at du har opplevd oppbacking fra barnevernet. Det er vel i grunnen det jeg er mest bekymret for - at jordmor brått skal finne ut at min diagnose i seg selv er nok til å kontakte BV. Jeg får drasse med meg husbonden på neste møte - både for å høre om han er enig i mine observasjoner, og for å vise Stabilt Familieliv ;-)

Jeg synes du skal fortelle henne akkurat hvordan det opplevdes og føltes. Og si til henne hvilken rolle du vil hun skal innta i forhold til deg. Hun har ingen grunn til å kontakte noe barnevern bare fordi du er bipolar. Om ikke dette hjelper ville jeg tatt med mannen, men jeg er i utgangspunktet skeptisk til å bruke mannen som buffer, når en har gode muligheter ved hjelp av ord til å sette vern rundt seg selv. Sett grenser først selv, deretter eventuelt trekke inn mannen, er mitt råd. Du må bare være helt tydelig. Er du det signaliserer du at du har kontroll på både det ene og det andre.

[Gjest antepartum]

Det synes jeg høres ut som en god strategi å ta med mannen. Dessverre er det alt for mange som får rare bilder oppi hodet i møte med folk med ulike utfordringer - mytene blankpusses uten at man setter seg skikkelig inn i det og lærer at det er mange oppegående mennesker der ute, diagnose eller ikke. Du skal se du kan lære henne noe i denne tiden.

Som sagt, ville jeg sagt fra hvis det opplevdes veldig nedlatende - da er det lurt å bruke jeg-budskap.

Ideelt sett mener jeg det ikke burde vært nødvendig å ha ham med, men når hun øyensynlig ikke har full tillit til mine utsagn om at jeg har et stabilt familieliv, kan det jo ikke skade å vise ham fram ;-) For min egen del kunne jeg forøvrig tenkt å høre hvordan han oppfatter henne - han må være Norges mest flegmatiske fyr, og er sånn sett en veldig god observatør. Jeg er heller ikke redd for å bli overkjørt; jeg er uansett den mest aktive og verbale av oss i slike situasjoner.

Mange situasjoner ble enklere da jeg for en god del år siden oppdaget at folk reagerer helt annerledes på utsagn av typen "når du gjør/sier xxx, opplever jeg at xxx" i stedet for "du er xxx", ja ;-)

[Gjest antepartum]

Jeg synes du skal fortelle henne akkurat hvordan det opplevdes og føltes. Og si til henne hvilken rolle du vil hun skal innta i forhold til deg. Hun har ingen grunn til å kontakte noe barnevern bare fordi du er bipolar. Om ikke dette hjelper ville jeg tatt med mannen, men jeg er i utgangspunktet skeptisk til å bruke mannen som buffer, når en har gode muligheter ved hjelp av ord til å sette vern rundt seg selv. Sett grenser først selv, deretter eventuelt trekke inn mannen, er mitt råd. Du må bare være helt tydelig. Er du det signaliserer du at du har kontroll på både det ene og det andre.

Takk for svar Jeg skal vurdere en kombinasjon - dersom opplevelsen vedvarer i neste møte, skal jeg følge NHDs og dere andres råd (men kommer nok til å legge mindre vekt på hvordan jeg føler hennes opptreden, enn på hva jeg faktisk har bruk for; jeg har erfaring med at det fungerer bedre som grenseesettende atferd).

Og så kan det nok likevel hende at jeg tar med mannen min på et senere møte. Ikke for å bruke ham som buffer, men for å vise at 1) mine utsagn om mitt familieliv faktisk stemmer, 2) for å ha en nøytral observatør.

Hvis du leser mitt svar til lealaus, vil du se at jeg ikke er redd for å bli overkjørt av de to - jeg er normalt både mer aktiv og mer verbal i slike situasjoner.

[Gjest antepartum]

Si nettopp det du sier på slutten i ditt innlegg. Takk fo romsorgen. Si at du har andre gode støttespillere på dette området, og at du er fronøyd me dette og ikke trenger mer hjelp på dette området.

Takk Da forsøker jeg det og håper det har ønsket effekt.