Voksent barn av alkoholiker

[EnolaGay]

¨Tidvis når jeg blir gående med arbeid som ikke krever at hjernen min er aktivt innvolvert. Så vandrer tankene bakover i tid til ting som skjedde i tidlig barndom, oppvekst og ungdomstid. Faktisk helt opp til ung voksen. Sant å si så har jeg bare vært "den jeg var ment å skulle være" i kanskje seks år. Og jeg blir 38 om få dager.

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt helt fra fødsel av og har hele barndommen og frem til for et år siden fungert som mor for min egen mor. Hun har hensynsløst brukt meg for å trygge seg selv i hele mitt liv. Og hun har sviktet meg gjentatte ganger på samtlige plan og i flere dimensjoner (om slike finnes). Det samme gjelder min biologiske far.

Hele livet har jeg brukt meg selv til å GI omsorg til disse to menneskene, og fordi det var alt jeg lærte av dem, så har jeg konsekvent GITT omsorg til alt og alle rundt meg. Det være seg om de fortjente det eller trengte det overhodet. Uten å noensinne forvente eller få noe igjen.

Begge foreldrene mine sviktet meg på det groveste og forklarer konsekvent sviket som en feil I MIN personlighet! JEG er årsaken til at det ble slik eller slik. Tanken gjør meg så sint, så rasende at jeg kunne drept!

Hvordan kvitter man seg med redselen for sine foreldre? Redselen for at de skal greie å dra deg inn i nettet sitt igjen? Hvordan blir man fri for alt raseriet over hva de har gjort? Hvordan hindrer man dem å ta fra en makten og sin nyvunne selvrespekt og nyvunne evne til grensesetting?

Er den eneste løsningen å aldri snakke med dem igjen?

Dette er første julen uten kontakt. Sender jeg presanger? Hva med barna, sender jeg fra dem? (Nei de har ikke kontakt og har aldri vært nære, et par ganger i året og morro med penger og oppmerksomhet i noen dager av gangen) Jeg er skrekkslagen for alt som kan komme til å oppfattes som en invitasjon. Og alikevel er jeg ikke interessert i å demonstrere eller gni inn.

Tenk om man hadde noen som kunne stått støtt ved ens side i "krigen" og hjulpet med å sette grenser.. hele livet har jeg ønsket meg en eller annen... vi er en STOR slekt, så mange vellykkede mennesker. Og alle vet alle har visst alltid. Ingen har noen sinne åpnet kjeften. Hvordan tilgir jeg dem alle?

I dag fikk min mann en mail, signert en med mitt sjeldne familienavn. En ung kusine, en som ikke kjenner meg. Jeg stakk av mens hun var et lite barn. Nå sitter hun et sted i organisasjonen min mann jobber i. Og sender mail til alle ansatte. Hun kjenner ikke ham og ikke meg. Hjertet hoppet i meg og det gjør vondt. Søsteren hennes gikk i klassen min, onkelen vår var klasseforstander for den andre klassen på samme trinn. Kona hans var der... alle visste om drittsekken som drakk og herjet. Alle visste han var et svin. Og ingen løftet en finger eller spurte noen gang om hvordan jeg hadde det. Hele bygda visste det. Vet det den dag i dag. Ingen sier noe til meg. Ingen spør om jeg lever engang.

Og hun sitter nå der i den jobben, mens jeg er ufør. Hvorfor var jeg så lite verdt for dem?

Så mange tanker noen ganger. Jeg skulle ønske jeg bare kunne viske dem ut.

[Sør]

Hei EnolaGay,

Det er ingen lette svar på det du skriver. Jeg skulle selvsagt ønsket at jeg kunne funnet på noen "fryktelig smarte ord" som hjalp, og ga svar.

Det jeg kan si er å alltid minne deg selv på at du ikke skylder dem noe som helst. At du skal være uendelig stolt av deg selv som unnslapp (til slutt) og klarer å leve et liv (forhåpentligvis godt mye av tiden) med barn og mann. Det er mange som ikke ville klart det. Ta det til deg.

Det er vanskelig å vite hva man hadde gjort "hvis jeg var en annen", men jeg kan aldri tenke meg at jeg ville latt ungene mine hatt kontakt med slike besteforeldre. Både for å beskytte ungene, og for å beskytte deg selv. For det (å beskytte deg selv) er viktig. Ikke glem det nå - selv ikke "for noen andre".

Ønsker deg alt godt, og sender deg masse styrke.

Med vennlig hilsen

[hidi, the scorpion]

''Tenk om man hadde noen som kunne stått støtt ved ens side ikrigen" og hjulpet med å sette grenser.. hele livet har jeg ønsket meg en eller annen... vi er en STOR slekt, så mange vellykkede mennesker. Og alle vet alle har visst alltid. Ingen har noen sinne åpnet kjeften. Hvordan tilgir jeg dem alle?''

Jeg vil gjerne stå på din side i denne krigen....

Dine foreldre er ikke verd din oppmerksomhet! Sky dem som pesten, og forhold deg til mennesker som bryr seg og er glad i deg. Og det betyr ikke nødvendigvis familie, EnolaGay.

Vil du ha min e-post adresse, så si i fra.

Klem

[EnolaGay]

Hei EnolaGay,

Det er ingen lette svar på det du skriver. Jeg skulle selvsagt ønsket at jeg kunne funnet på noen "fryktelig smarte ord" som hjalp, og ga svar.

Det jeg kan si er å alltid minne deg selv på at du ikke skylder dem noe som helst. At du skal være uendelig stolt av deg selv som unnslapp (til slutt) og klarer å leve et liv (forhåpentligvis godt mye av tiden) med barn og mann. Det er mange som ikke ville klart det. Ta det til deg.

Det er vanskelig å vite hva man hadde gjort "hvis jeg var en annen", men jeg kan aldri tenke meg at jeg ville latt ungene mine hatt kontakt med slike besteforeldre. Både for å beskytte ungene, og for å beskytte deg selv. For det (å beskytte deg selv) er viktig. Ikke glem det nå - selv ikke "for noen andre".

Ønsker deg alt godt, og sender deg masse styrke.

Med vennlig hilsen

Takk for innspill. Å beskytte seg selv ja, det er hva jeg prøver å gjøre. Uten at det skal "gå ut over noen"... hvor teit er ikke det liksom.

Godt var det å få sagt det til noen uansett!

[Sør]

Takk for innspill. Å beskytte seg selv ja, det er hva jeg prøver å gjøre. Uten at det skal "gå ut over noen"... hvor teit er ikke det liksom.

Godt var det å få sagt det til noen uansett!

''Takk for innspill. Å beskytte seg selv ja, det er hva jeg prøver å gjøre. Uten at det skal "gå ut over noen"... hvor teit er ikke det liksom.''

Sånn umiddelbar reaksjon:

1) Det vil trolig "gå ut over" ungene mer hvis de ofte ser dine foreldre; du beskytter dem (og deg selv) ved å holde avstand.

2) I den grad at det "går ut over noen", så er det dine foreldre som sitter med det hele og fulle ansvaret. Du gjør det riktige.

''Godt var det å få sagt det til noen uansett!''

Det forstår jeg godt. Det er utrolig at voksne mennesker (slektningene) ikke så eller "så". Horribelt. Og du har all rett til å være sint og skuffet. Uten at du skal ha dårlig samvittighet.

Med vennlig hilsen

[Gjest Nerda]

Takk for innspill. Å beskytte seg selv ja, det er hva jeg prøver å gjøre. Uten at det skal "gå ut over noen"... hvor teit er ikke det liksom.

Godt var det å få sagt det til noen uansett!

Jeg synes ikke det er teit. Hvorfor skal man alltid beskytte? De som faktisk har laget et helvete for deg trenger ikke å beskyttes over hodet!

Her er det DU som teller. Både hts og Sør har sagt mer enn jeg kunne kommet på. Er totalt enig med de! Det er sikkert lett for meg å si, men de idiotene der ville jeg holde meg (og barna) langt unna. Dette er IKKE din skyld!

Fastlegen din kan evt. hjelpe deg om du trenger samtaler for å få bearbeidet det du har vært igjennom om du føler du trenger det. Enten kan legen selv gi deg samtaler, eller så kan hn henvise deg til en psykolog.

[Gjest no nick right now]

Jeg har litt samme bakgrunn som deg, bortsett fra at moren min var en god mor, det var pappa som var problemet. Mye sinne og drikking og jeg visste aldri hvor jeg hadde ham liksom. Jeg var redd faren min i hele oppveksten.

Foreldrene mine er nå skilt, og det har endt opp med at jeg har minimal kontakt med faren min. Barna mine kjenner ham ikke, annet enn som en perifer og snill (faktisk!) bestefar som legger bursdagsgaver i postkassa og som vi er innom hver julaften. Jeg prøvde å ha litt mer kontakt etter at eldstemann ble født, men syntes det var så ubehagelig at han skulle håndtere babyen min at jeg ikke orket etter en stund. Han kommer aldri innom meg, av frykt for å møte moren min tror jeg.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle ha fokus rettet framover, mot mine barn og min familie, ikke bakover mot min far og familien jeg vokste opp i. Jeg har god kontakt med den ene av søsknene mine, de to andre har jeg mindre kontakt med. Vi takler faren vår ganske forskjellig alle tre, men jeg som er eldst har nok kommet lengst i løsrivelsen fra ham. En gang jeg var innom der slo deg meg at han hadde krympet! Han var ikke lenger fysisk truende, det var en merkelig følelse.

Det gjør gradvis mindre vondt, men det sitter nok igjen innerst inne selv om jeg ikke tenker på det i hverdagen.

Håper det blir bedre for deg også og at du klarer å komme deg videre til tross for oppveksten din. Det er DITT liv, og de har ødelagt det nok nå.