holder jeg på å bli gal? Hjelp meg

[Sool1365380740]

Hei. Må bare få ut noe av det jeg sitter inne med. Jeg er en kvinne på 30 år,jeg har slitt med perioder med depresjoner gjennom hele mitt liv så lenge jeg kan huske. Ble mye mobbet på skolen og hadde det veldig ustabilt hjemme. Med en forelder som var alkoholiker blandt annet. Har aldri blitt fysisk mishandlet,bare psykisk. Jeg har dårlig selvtillit og er redd og nervøs i de fleste situasjoner. Jeg er overbevist om at jeg er anneledes og at folk ser ned til meg. Er redd for å dumme meg ut eller ikke være bra nok.Har i det sisste skjønt at jeg så ofte som mulig unngår slike situasjoner.Bare det å kjøre bil er slitsomt da jeg er sikker på at den som kjører bak meg syns at jeg er en elendig sjåfør. Nervøs når jeg skal parkere i tilfelle noen ser og jeg ikke gjør det perfekt. De jobbene jeg har hatt er jeg alltid på vakt med frykt for å gjøre noe galt.Har hatt en del vaskejobber og er livredd for at jeg ikke gjør en grundig nok jobb.Dette er nok med på at ting tar lenger tid. Nå har jeg nettopp avsluttet et forhold,eller i det minste flyttet fra samboeren min. Ting har blitt mye verre etter jeg ble sammen med han.Han har mange dårlige trekk som mangel på empati. Hjalp meg aldri med noe i huset.Jeg har laget all mat til han alltid. Vasket og brettet klær,ja allt.Det han gjør er å komme hjem fra jobb å sitte i sofaen forran pcen.De gangene jeg prøvde ta opp dette med han gikk han bare til motangrep,og ble sur.Gjerne iskald avisning i flere dager. Jeg har en sønn på 5 som han ikke en eneste gang har stått opp med eller lagt på eget intiativ. Om jeg er lei meg eller gråter er det ALDRI trøst å få.Snur seg bare med ryggen til. Han er en mester i å manipulere og har aldri innrømt en feil.Han snakker meg rundt så jeg tror til slutt det er meg det er noe galt med. Han er svært sjalu av seg og han viser meg det ofte i form av mistenksomhet. Liker ikke at jeg gjør noe på egenhånd. Skylder dette på tidligere erfaringer med kvinner. Jeg føler jeg har utslettet meg selv i jakten på å være god nok for han. Jeg har gitt og gitt og får ikke noe tilbake. Har gjort ting for han uten å ville det fordi jeg er så redd for å ikke være bra nok. Vi har enda kontakt,han vil ha meg tilbake,og viser nå en mye snillere side av seg selv. sånn som han var før vi flyttet sammen) Han har aldri 4vært voldelig fysisk,men den psykiske volden er fæl nok.Men tror ikke han ser selv hvor vondt han gjør meg med å være som han er. Når jeg har tatt opp ting med han truer han med å forlate meg. Nå sisst orket jeg ikke mer og flyttet ut.Men klarer ikke kutte kontakten med han heller. Det er så hardt,hadde jeg ikke hatt mitt barn å ta hensyn til hadde jeg aldri klart forlate han. Så til en ting til... Jeg er submissiv. Tenner på underkastelse...og han er stikk motsatt. Dette er også noe jeg føler stor skam over. Føler at jeg ikke er riktig vel bevart som liker å bli behandlet nedverdigende seksuellt. Han liker å slå meg og kalle meg stygge ting i senga.Han er veldig inspirert av den harde sorten porno på nettet. Men hvorfor jeg tenner på å bli behandlet slik skjønner jeg ikke! For det er jo nedverdigende måten han behandler meg på ellers også,det at han ikke verdsetter meg.Bare tar som en selvfølge at jeg eksisterer for å gjøre livet behagelig for han på alle områder. Så kan jeg få noen synspunkter på hva det er med meg egentlig? Han har helt klart mange psykopatiske trekk... Men han har ikke løyet til meg som jeg vet om.Ikke kriminell. Men kjeder seg alltid og vet alltid best. Alle andre tar feil. Jeg har fått litt bedre selvinnsikt siden jeg flyttet ut. Har en sterk mistanke om at han er sosiopat og at jeg selv lider av unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg må jo være det perfekte offer for han i så fall. Jeg har det så tugt psykisk,begynt på antidepressiva og tar i tillegg beroligende noe jeg nå har gjørt daglig i 2 mndr. Fått time hos psykolog i slutten av måneden,og gruer og gleder meg på samme tid.Har en frykt for ikke å bli trodd og selvfølgelig frykt for at han skal si at jeg er gal eller noe. Midt oppi det hele har jeg panikk for at barnevernet skal bli koblet inn...Men det er den eneste tingen jeg føler jeg har kontroll på.Jeg er en god mor! Kan de ta barnet mitt fra meg pga mine psykiske plager? Er bare redd,redd,redd... Håper på noen synspunkter...

[Gjest sjøstjerna]

Så bra du har tatt initiativ til å få hjelp. Dette er et skritt i riktig retning.

Du har mye å bære på, og det å få snakket med en psykolog vil gjøre deg godt. H*n vil hjelpe deg å få sortert tankene.

I mellomtiden så husk at du er like mye verdt som alle rundt deg.

Dette med frykt for å gjøre noe galt.... Kan du snu tankene litt? Se på det du faktisk fikk til. Du fikk vasket bra, du parkerte helt fint osv. Fokuser på det du fikk til- og ikke let etter noe som kanskje ikke var helt perfekt.

God mor; ja , jeg har ingen grunn til å tro noe annet. Du tar ansvar for din helse og tar kontakt med lege og psykolog. Ergo ønsker du bli bedre og du vil få støtte på det. Dette kommer ditt barn til gode :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du er på rett vei. Psykologen har hørt tilsvarende historier mange ganger før, vet at mange har det slik, og hun vil helt sikkert tro deg.

Jeg kan bare ønske deg lykke til på veien mot et bedre liv som du fortjener.

[Sool1365380740]

Du er på rett vei. Psykologen har hørt tilsvarende historier mange ganger før, vet at mange har det slik, og hun vil helt sikkert tro deg.

Jeg kan bare ønske deg lykke til på veien mot et bedre liv som du fortjener.

men tror du at jeg har rett i mine antagelser? at jeg ikke bare har sosial fobi men faktisk unnvikende pf? Har liksom nektet for meg selv at det er noe galt med meg tidligere.Skjønner ikke hvorfor jeg skal gjøre hva som helst for å bli godtatt og for å være bra nok. Så slitsomt å alltid være nervøs. Men er tross allt gla jeg ikke bor under samme tak som han jeg var sammen med.For han har gjort meg mye verre og det var vel det som skulle til for at jeg innså at det faktisk er noe galt.Både med meg og han- Tusentakk for så snart svar!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

men tror du at jeg har rett i mine antagelser? at jeg ikke bare har sosial fobi men faktisk unnvikende pf? Har liksom nektet for meg selv at det er noe galt med meg tidligere.Skjønner ikke hvorfor jeg skal gjøre hva som helst for å bli godtatt og for å være bra nok. Så slitsomt å alltid være nervøs. Men er tross allt gla jeg ikke bor under samme tak som han jeg var sammen med.For han har gjort meg mye verre og det var vel det som skulle til for at jeg innså at det faktisk er noe galt.Både med meg og han- Tusentakk for så snart svar!

Ja, jeg tror du har en unnvikende (og avhengig??) pf.

[Sool1365380740]

Så bra du har tatt initiativ til å få hjelp. Dette er et skritt i riktig retning.

Du har mye å bære på, og det å få snakket med en psykolog vil gjøre deg godt. H*n vil hjelpe deg å få sortert tankene.

I mellomtiden så husk at du er like mye verdt som alle rundt deg.

Dette med frykt for å gjøre noe galt.... Kan du snu tankene litt? Se på det du faktisk fikk til. Du fikk vasket bra, du parkerte helt fint osv. Fokuser på det du fikk til- og ikke let etter noe som kanskje ikke var helt perfekt.

God mor; ja , jeg har ingen grunn til å tro noe annet. Du tar ansvar for din helse og tar kontakt med lege og psykolog. Ergo ønsker du bli bedre og du vil få støtte på det. Dette kommer ditt barn til gode :-)

takk for svar. Har prøvd snu på ting.Men hvordan kan jeg stole på meg selv når jeg prøver overbevise meg selv om at jeg gjorde det bra? Kan gå tilbake å sjekke dær jeg har vasket i frykt for at det ligger et hår igjenn i sluken eller en kaffeflekk jeg har oversett. Innerst inne vet jeg jo at folk ikke går med forstørrelsesglass og studerer det jeg gjør,men likevell.Hodet vil plage meg med disse tingene,lurer på om dette kanskje er en form for tvangstanker.Det har blitt så ille nå at jeg skjønner at jeg trenger hjelp.Fungerer ikke i jobb for tiden og sitter stort sett bare inne å venter på å få komme til samtale. Vet ikke om det er tablettene jeg tar som gjør det men føler meg liksom på siden av meg selv. Er fjern.Og ikke helt meg selv. Men på samme måte føler jeg at jeg har fått mer selvinnsikt. Lengter bare etter å ha en god dag....

[Sool1365380740]

Ja, jeg tror du har en unnvikende (og avhengig??) pf.

så da har jeg en del å jobbe med fremover... Har iallefall insett at jeg trenger hjelp til dette. Kan man bli kvitt dette? Eller må man lære seg leve med det? Legen min er av den tause typen som bare skriver ut resepter. Går nå på venlafaxin depot.og sobril i tillegg. Er dette riktig medisin for meg? Håper det finnes en mulighet for meg til å få det bedre...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

så da har jeg en del å jobbe med fremover... Har iallefall insett at jeg trenger hjelp til dette. Kan man bli kvitt dette? Eller må man lære seg leve med det? Legen min er av den tause typen som bare skriver ut resepter. Går nå på venlafaxin depot.og sobril i tillegg. Er dette riktig medisin for meg? Håper det finnes en mulighet for meg til å få det bedre...

Medisinene er fornuftige valg. Etter hvert bør du slutte med Sobril.

Jeg tror at for alle pf i denne gruppen (engstelig/unnvikende) er alt mulig for den som vil, tør og har bestemt seg for å bli bra. Utfordringen er å tåle ubehag.

Hovedforskjellen i behandlingen av unnvikende pf vs angstlidelser, er at ved unnvikende pf hjelper det enda mindre å bare snakke. En må utfordre angsten og unnvikenheten i aktiv handling. Videre viser det seg at personer med denne pf ikke bare unnviker det de har angst for, men de unnviker ubehag generelt. Dette er det viktig å ta fatt i i behandlingen.

[Sool1365380740]

Medisinene er fornuftige valg. Etter hvert bør du slutte med Sobril.

Jeg tror at for alle pf i denne gruppen (engstelig/unnvikende) er alt mulig for den som vil, tør og har bestemt seg for å bli bra. Utfordringen er å tåle ubehag.

Hovedforskjellen i behandlingen av unnvikende pf vs angstlidelser, er at ved unnvikende pf hjelper det enda mindre å bare snakke. En må utfordre angsten og unnvikenheten i aktiv handling. Videre viser det seg at personer med denne pf ikke bare unnviker det de har angst for, men de unnviker ubehag generelt. Dette er det viktig å ta fatt i i behandlingen.

takk for at det finnes en plass å lufte tanker,for i kveld renner det over liksom. Har fått sterke reaksjoner nå etter jeg begynner å innse at jeg faktisk sliter med psyken.Skulle ønske dette ikke var så tabu. d me psykiske sykdommer. Min største frykt er å ikke bli trodd! Tusentakk for svar iallefall. Ha en fin kveld.