Fortrenge eller behandle?

[Gjest gjøre vondt verre?]

Jeg er ei kvinne sent i tredveåra som tror jeg har blitt misbrukt i barndommen og fortrengt det. Jeg kan huske små bruddstykker av før og etter, men ingenting om selve overgrepene. Jeg har aldri gått i terapi, selv om jeg har slitt med noe depresjoner/ spiseforstyrrelser opp gjennom årene, noe som også kan spores tilbake til mobbing og ensomhet i barneårene. Nå har jeg et fint liv med ok selvfølelse, en samboer jeg elsker og en jobb jeg trives med. SF-tankene er jeg ikke helt kvitt, men depresjonen er borte. Vil jeg ha nytte av samtaleterapi for å bli kvitt tankene om overgrep, eller vil det bare gjøre vondt verre å rippe opp i ting jeg tydeligvis har klart å fortrenge? Er det sannsynlig at slik terapi vil bringe frem glemte minner som kan være ødeleggende for mitt samliv med min samboer? Vi har et godt forhold med mye nærhet og et godt sexliv, og om det er fare for at dette vil bli skadelidende av eventuell terapi vet jeg ikke om jeg ønsker å starte prosessen.

Hva tror dere?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg anbefaler at du legger dette bak deg og retter din oppmerksomhet mot en nåtid og fremtid som du kan gjøre noe med.

Slike tilbakeskuende "terapier" fører sjelden noe godt med seg.

[Gjest gjøre vondt verre?]

Jeg anbefaler at du legger dette bak deg og retter din oppmerksomhet mot en nåtid og fremtid som du kan gjøre noe med.

Slike tilbakeskuende "terapier" fører sjelden noe godt med seg.

Takk for svar! Det er det jeg har tenkt selv også, men jeg har folk nær meg som mener at man må "snakke om det". Jeg mener ikke det har noe for seg når jeg er velfungerende og har lykkes i å fortrenge det. Fortiden kan jeg ikke gjøre noe med, fremtiden er min egen og blir slik jeg gjør den selv. Håper du får en fin dag!