Være for seg selv når man opplever noe vondt

[Madelenemie]

Hei!

Alltid hvis jeg blir fortvilt eller lei meg må jeg være for meg selv.

Da må jeg ordne opp i de vonde følelsene på egenhånd , sensitive følelseting snakker jeg sjelden med andre mennesker om, jeg er forsiktig med slikt, for jeg har behov for å være alene med det som evt. kjennes vondt.

Derfor er det lite jeg har snakket med min psykiater om min barndom, jeg har ikke sagt noe før nylig og da fordi jeg ble spurt, og da min psykiater spurte sa jeg, "Jeg kan snakke om min mor, men jeg går ikke i noen detaljer", det var greit. Jeg kunne jo komme til å gråte og det gjør jeg ikke foran mennesker, jeg har fått tårer i øynene og det er ubehagelig nok.

Jeg tenker heller ikke på detaljene selv fordi jeg blir lei meg lar jeg det være, Jeg leser heller eller rydder. Det fungerer fint og mye bedre.

Nå sa min psykiater for lenge siden at det med å stenge seg inne med det vonde er en typisk manneting, da mener jeg stenge det inne i seg selv og heller gå å klippe gresset alene.

Men min mann har nettopp sagt noen ganger når jeg har vært lei meg og han har oppdaget det, at "Hvorfor skjuler du det for meg?". Da svarer jeg "Det er ikke noe jeg vil snakke om". Han kan da mase, men min munn er forseglet, jeg klarer ikke. Hvis jeg har snakket med han om noe gjør jeg det i situasjoner der det kan knyttes til noe, der det blir mere en sak man objektivt ser på og der følelser ikke er oppe. Det føles mere konstruktivt også fordi man bedre er i stand til å løse ting når man tenker praktisk og rasjonelt om en sak.

Noen ganger har han også sagt at det er rart at jeg går for meg selv når jeg blir lei meg, men det sier altså han som er mann, det må bety at ikke alle menn er slik. Min mann gråter så jeg ser det han, men jeg er jammen ikke flink på å trøste, men det skal jeg øve på for jeg ser og tenker og lurer, Hva gjør jeg nå? Også blir jeg liksom overveldet av indre smerte selv, som om den blir overført også blir jeg likevel så klossete i handling.

Jeg har blitt flinkere til å si i fra nå, fordi jeg har lært det, samt lært mer om følelser og nyansene på dem, det gjorde vi ved å bruke farger og tall, det gjør det lettere å snakke, men som sagt blir jeg veldig lei meg, vil jeg være alene en tid før jeg vil se noen. Jeg må reparere meg selv først, litt sånn er det.

Spørsmål er:

Er dette en normal menneskelig reaksjon eller er det bare menn som er slik? Og mange menn er jo ikke sånn?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Folk ønsker å takle motgang på forskjellige måter.

På gruppenivå er det nok klart flere menn enn kvinner som foretrekker den ensomme mestringsmetoden, men spredningen er stor for begge kjønn.

Som belest antar jeg at du forstår betydningen av "på gruppenivå".

[nitty-gritty]

Jeg er kvinne og jeg er slik som deg.

[Madelenemie]

Folk ønsker å takle motgang på forskjellige måter.

På gruppenivå er det nok klart flere menn enn kvinner som foretrekker den ensomme mestringsmetoden, men spredningen er stor for begge kjønn.

Som belest antar jeg at du forstår betydningen av "på gruppenivå".

Hei!

Takk for svar.

Ja jeg kjenner det uttrykket fra samfunnsmedisinen spesielt.

Men jeg er ikke så belest enda, men jeg blir det kanskje det håper jeg.

Uttrykket, "på timen" hadde jeg ikke hørt og jeg har ikke fått spurt noen om det enda. Jeg trodde jo du mente på timen (slik i terapitimene), ikke spesielt akutt på legevakttimen etc...

Når jeg har funnet ut av om det er noe galt med en hvis man ikke forstår dette uttrykket skal jeg gi tilbakemelding.

[Gjest Hulderen]

Jeg foretrekker også å være alene når jeg har det vondt. Det hender min mann kommer over meg når jeg sitter og gråter. Når han så spør hva som er galt, så forteller jeg det. Men jeg foretrekker å kunne holde det for meg selv. Jeg tror ikke det er så uvanlig for kvinner, vet om flere venninner som også har det slik.

[Madelenemie]

Jeg er kvinne og jeg er slik som deg.

Hei!

Ja akkurat det var godt å høre, jeg kjenner ikke så mange som er sånn, men jeg tror også det er slik at kvinner generelt er flinkere til å sette ord på følelser, det har jeg forstått på "jentepraten".

Men jeg har nå lært det, tatt for meg følelse for følelse og jeg klarer nå utmerket å beskrive dem på pc for da kan man kjenne på dem selv først og bestemme dem.

De fleste kvinner i min familie og som jeg kjenner begynner nemmelig fortere å gråte (det er når de blir så rørt eller sinte), da blir jeg så stresset for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Når de gråter vil de gjerne klemme hverandre i tillegg, man kan jo da tenke seg til resten. Jeg prøver å puste rolig å tenke fornuftig, "Hva gjør jeg nå?" jeg sier da noen trøstende ord, men de er litt klossete føler jeg. Prøver med "Så så ta det med ro", men jeg hører jo selv at det ikke blir riktig.

Heldigvis er jeg flinkere med barn, jeg har vennet meg til det som kommer av snørr og tårer og jeg trykker dem inntil meg og tenker jeg kan bare bytte skjorte og stryker dem over håret, da kan man si "Så så lille venn hva er vondt for deg?" . Det er veldig lett med barn.

[Madelenemie]

Jeg foretrekker også å være alene når jeg har det vondt. Det hender min mann kommer over meg når jeg sitter og gråter. Når han så spør hva som er galt, så forteller jeg det. Men jeg foretrekker å kunne holde det for meg selv. Jeg tror ikke det er så uvanlig for kvinner, vet om flere venninner som også har det slik.

Takk:)

[Kolesjanka]

Jeg er kvinne og har det også slik som deg.

-Først når det har gått en tid og jeg har fått det på avstand, dvs. at jeg ikke lenger kjenner de følelsene jeg hadde da det var vanskelig, kan jeg snakke om det.

Men det gjør jeg bare hvis noen spør, for selv har jeg sjeldent behov for å dele vanskelige følelser. Jeg rydder best opp i dem alene, i tankene mine.

Jeg er sterkt introvert, og tror det er derfor jeg håndterer problemer på denne måten.

[Gjest søtbanana]

Hei!

Takk for svar.

Ja jeg kjenner det uttrykket fra samfunnsmedisinen spesielt.

Men jeg er ikke så belest enda, men jeg blir det kanskje det håper jeg.

Uttrykket, "på timen" hadde jeg ikke hørt og jeg har ikke fått spurt noen om det enda. Jeg trodde jo du mente på timen (slik i terapitimene), ikke spesielt akutt på legevakttimen etc...

Når jeg har funnet ut av om det er noe galt med en hvis man ikke forstår dette uttrykket skal jeg gi tilbakemelding.

"på timen" blir jo grammatisk feil om man skal bruke det slik du trodde han mente det, da måtte man jo sagt "i timene", videre forklarte han jo nærmere hva han mente i samme innlegg (at det var antiterapeutisk å ikke greie holde ut ubehag, men kreve hjelp tvert).