Å forelske deg i sin psykiater

[Madelenemie]

Hei! Endelig kjenner jeg meg sikker, jeg har både forelsket meg i min psykiater og elsker min psykiater. Og jeg tørr sette ord på og erkjenne det, helt og holdent. Det har vært både smertefylt og godt, men nå som jeg skjønner hvilke følelser det er snakk om tenker jeg at, på en måte kjennes det også litt naturlig. Jeg er bare glad det ikke var den første psykiateren for det var en mann og det ville min mann IKKE likt, noe jeg jo forstår. Men nå som jeg både har vokst på denne kjærligheten og nærmest tilbedelsen, så kjenner jeg meg både tryggere og helere, som tiden går skjønner man litt og litt bedre hvordan ting likevel henger sammen. Det fine med denne forelskelsen har vært at jeg har vært svært åpen, for alt min psykiater sa og gjorde var nesten litt sånn, "Guds ord", men nettopp det at de kom fra et klokt og godt menneske gjorde denne beundringen både konstruktiv og ekte. I følge min psykiater har jeg hatt en "fremragende utvikling" sagt med ord og uttrykk som om det virker som det er litt mer enn normalen, men det vet jeg ikke med sikkerhet. Kan det ha noe med denne forelskelsen å gjøre? Jeg lurer på om min psykiater vet om dette? eller om det ville kommet som en overraskelse? Jeg bruker aldri min psykiaters fornavn, jeg liker fulle titler og etternavn og uansett hvor godt jeg kjenner noen er det vanskelig å endre for meg. Jeg er litt sånn formell av meg, det sier min mann:) som syns det er morsomt, men jeg mener ikke å være formell, men kanskje skjuler dette hvilke følelser jeg har for min psykiater også? I så fall er jo det bra for det har vært ganske smertefylt å elske noen på denne måten , selv om jeg har holdt ut den smerten fordi jeg har kjent at dette møtet var bra, det er fint å lære så mye av et menneske, men kunne jeg lært det samme uten denne beundringen og forelskelsen? Det er jeg jammen ikke sikker på. Min datter sier, "Mamma du er den beste i denne verden, min sønn sier, mamma jeg vil gifte meg med noen som deg, det minner meg litt om min egen beundring og speiling i min psykiater. Er det noe av det samme?

[laban]

Hvis du søker på "overføring", finner du mer om dette fenomenet.

Det er ganske riktig i slekt med det man føler for "autoriteter som vil en vel" som f.eks. foreldrene.

Det kan tenkes at psykiateren din merker det, men dette er ikke ukjent for behandlere. At hun ikke gjør noe utav det, er et bevis på at hun er profesjonell og flink.

Tenk på hvordan du kan bruke de positive følelsene til å komme deg videre i den fine utviklingen du har hatt hos henne, ikke vær overfokusert på selve "forelskelsen".

[Gjest Hmmm lurer...]

Min umiddelbare reaksjon er at dette ikke er noe godt grunnlag for å utvikle seg mot selvstenighet. Det er et ordtak som sier kjærlighet gjør blind. Du kan miste din kritiske sans når det er sterke følelser involvert, og jeg har fått inntrykk fra tidligere innlegg at du hviler deg veldig mye på behandleren din.

Er ikke målet ditt for behandling å bli et selvstendig menneske som kan stole på egne vurderinger.

Anbefaler deg å ta opp med henne at du har fått slike følelser slik at dere kan snakke litt rundt det. Normalt er jo formålet med behandling å gjøre pasienten skikket til å stå på egne ben.

[Gjest tenker jeg]

Overføringer i terapi er særs vanlig. Bare les om det, google i vei. Din terapeut er nok klar over situasjonen, enten hun nå bruker ord som forelskelse på det eller ikke. Hun tenker kanskje i litt andre termer.

[Madelenemie]

Hvis du søker på "overføring", finner du mer om dette fenomenet.

Det er ganske riktig i slekt med det man føler for "autoriteter som vil en vel" som f.eks. foreldrene.

Det kan tenkes at psykiateren din merker det, men dette er ikke ukjent for behandlere. At hun ikke gjør noe utav det, er et bevis på at hun er profesjonell og flink.

Tenk på hvordan du kan bruke de positive følelsene til å komme deg videre i den fine utviklingen du har hatt hos henne, ikke vær overfokusert på selve "forelskelsen".

Hei!

Takk.

Det kjennes nettopp som om disse følelsene som i begynnelsen var mest skremmende, dernest ble en slags blanding av gode og såre følelser, for så å gå inn i en ny fase hvor jeg føler meg så sterk og sikker, som om noe av min psykiaters stødighet har smittet.

Derfor tenker jeg at det kan jo nettopp være snakk om en naturlig prosess, som slett ikke er farlig når den utvikles videre til selvstendighet.

Men mekanismene er litt uklare for meg, men det spiller kanskje ikke så stor rolle når utfallet blir glede i hjertet.

Det skremmende i begynnelsen var at jeg aldri har vært så knyttet til et menneske eller så avhengig, heller ikke av min mann. Jeg tar mine avgjørelser og er ikke kjent for å diskutere for å komme frem til løsninger, mitt motto har vært, "Sterkest er den mann som står alene".

Da blir det nettopp ganske skummelt å møte noen man kommer i et avhengighetsforhold til, men jeg tror for min del at nettopp det var riktig, lærerrikt og utviklende, slik kunne jeg kanskje bedre lære.