NHD: psyk ansatt, fastlege & hjelpemuligheter

[Persille1365381127]

Jeg har en ansatt som nå er i oppsigelsestid. Jeg mistenker h*n har psykiske problemer uten at jeg ønsker å gå i detalj på symptomene riktig ennå.

Tidligere arbeidsplass var et psykiatrisk dagsenter hvor konfliktene var de samme som nå - men i tillegg en del grovere situasjoner som eks forhold til brukere. Konfliktnivået var skyhøyt, og det er uten unntak andres feil - slik som nå.

Vedkommende er nå sykemeldt. Flere hendelser i første sykemeldingsuke gjorde at jeg kontaktet fastlegen og meldte en bekymring. Han mente jeg burde kontakte familien, men ettersom h*n allerede følte seg angrepet ønsket jeg ikke å gjøre det, jeg vil ikke eskalere situasjonen. H*n selv oppfattet min kontakt med fastlegen som et angrep, og et forsøk på å så tvil om vedkommende forstand.

Nå har situasjonen blitt verre. Selv om jeg for en uke siden ikke trodde det kunne bli verre hagler det inn med beskyldninger, anklager og trusler. Kollegene begynner nå å føle dette som svært belastende, selv om vi alle ser/forstår at h*n er syk.

Vi har forsøkt å forklare og redegjøre, det ender som nye anklager om trusler osv. Vi har initiert møter med organisasjonen, fortrolige etc - men h*n vil ikke.

Som sagt er vedkommende i oppsigelsestid, sykemeldt og kommer ikke tilbake. Men vedkommende er også åpenbart alvorlig psyk. Hittil har dette bare vært en mistanke/antagelse fra min side - men i dag har jeg fått deg bekreftet av tidligere arbeidsgiver, som altså er et psykiatrisk dagtilbud. Deres "spådom" var alvorlige psykiske problemer og antagelig en personlighetsforstyrrelse - men vedkommende har ingen, som i INGEN, aksept/forståelse for dette selv. Jeg kan ingenting om dette og vet ikke hva deres "diagnose" innebærer.

Rent juridisk arbeidsgiver/arbeidstakermessig er situasjonen helt uproblematisk, men jeg er altså bekymret for personen og veksler mellom å ville hjelpe til en bedre situasjon, og demme opp for at vedkommende skal få ødelegge en ny arbeidsplass. Vedkommende har ca ti år igjen av arbeidslivet.

Hva kan eller bør jeg gjøre eller ikke gjøre?

Bør jeg kontakte fastlegen og redegjøre for problemene som nå har vært hos tre arbeidsgivere? Bør jeg kontakte familien? Bør vi holde oss langt unna? Bør vi forsøke å forklare ytterligere? Kan jeg våge meg på å si at jeg synes h*n skal søke hjelp?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du skal prise deg lykkelig over at det snart er slutt.

Dessuten kan du som referanse advare evt kommende arbeidsgivere slik at ikke nye arbeidsmiljø blir ødelagt.

[frosken]

Siden jeg oppfatter at du genuint ønsker å gjøre noe konstruktivt i denne situasjonen, så vil jeg foreslå at du skriver et brev til vedkommende med kopi til fastlegen, hvor du på en vennlig, men tydelig, måte oppsummerer noe av det du mener å ha sett og hvor du samtidig stiller spørsmål ved om ikke vedkommende vil kunne ha utbytte av å be om hjelp fra sin fastlege til å finne egnet behandling. Fordelen ved å gjøre det skriftlig er at vedkommende kanskje vil være i stand til å ikke reagere impulsivt og avvisende på alt du sier, og ved å sende kopi til fastlegen vil også h*n vite hva som var arbeidssstedets oppfatninger.

Dersom arbeidsgivere på en slik måte forsøker å tydeliggjøre situasjonen sett utenifra og samtidig gjør det synlig også for fastlegen hvordan dere oppfatter det, så ser jeg for meg at man kan være med på å forebygge det økende antall mennesker som faller utenfor arbeidslivet.

[frosken]

Jeg overså opplysningen om at vedkommende kun har ca 10 år igjen av arbeidslivet. I såfall er jeg vel mindre optimistisk mht effekt av tiltak enn jeg var i mitt forrige svar.

[determegdet]

Jeg synes du skal prise deg lykkelig over at det snart er slutt.

Dessuten kan du som referanse advare evt kommende arbeidsgivere slik at ikke nye arbeidsmiljø blir ødelagt.

''Dessuten kan du som referanse advare evt kommende arbeidsgivere slik at ikke nye arbeidsmiljø blir ødelagt.''

Så... Mener du denne personen burde bli uføretrygdet da, eller?

Trodde du mente at alle har godt av å være i jobb. Men en slik person som dette får jo alle sine sjanser om ny jobb spolert pga tidligere referanser.

Jepp, det er det jeg sier; Det finnes mennesker som absolutt burde gå hjemme med god samvittighet og motta trygd!

[Persille1365381127]

Siden jeg oppfatter at du genuint ønsker å gjøre noe konstruktivt i denne situasjonen, så vil jeg foreslå at du skriver et brev til vedkommende med kopi til fastlegen, hvor du på en vennlig, men tydelig, måte oppsummerer noe av det du mener å ha sett og hvor du samtidig stiller spørsmål ved om ikke vedkommende vil kunne ha utbytte av å be om hjelp fra sin fastlege til å finne egnet behandling. Fordelen ved å gjøre det skriftlig er at vedkommende kanskje vil være i stand til å ikke reagere impulsivt og avvisende på alt du sier, og ved å sende kopi til fastlegen vil også h*n vite hva som var arbeidssstedets oppfatninger.

Dersom arbeidsgivere på en slik måte forsøker å tydeliggjøre situasjonen sett utenifra og samtidig gjør det synlig også for fastlegen hvordan dere oppfatter det, så ser jeg for meg at man kan være med på å forebygge det økende antall mennesker som faller utenfor arbeidslivet.

Vi har allerede gjort det

Og det ble av vedkommende ansett som et forsøk på "å så tvil om dennes forstand", svært ydmykende, og som et angrep.

Det er det som er problemet her, at alt vi skriver blir oppfattet som trusler, angrep og anklager - og h*n ser ikke det egentlig er h*n selv som driver med dette i stor grad.

Et eksempel er at h*n føler seg trakassert av en kollega (A). A er bestemt og har meninger, og kan nok oppfattes som krass eller streng. Det vet vi alle, også A. Vi har allerede snakket med dem begge, både sammen og alene - og andre rundt dem.

Så mente vedkommende at to andre kolleger (B og C) ble trakassert av A. B og C føler seg ikke trakassert selv, og opplever heller ikke A som noe problem. Det har vært noen diskusjoner og misforståelser, men ikke noe de har opplevd som problematisk og heller ikke noe som de ikke har avklart på egenhånd. Hverken B eller C har ønsket at ledelsen skal involvere seg i dette. Men vedkommende gir seg ikke. H*n er fast bestemt på at B og C blir trakassert av A, og det er nå dennes jobb å beskytte B og C fra A - og nå også fra meg.

Det har vært mange anklager, men det toppet seg da vedkommende ringte en tidligere ansatt styrer for å spørre henne ut om A. For å få "bekreftet" hvor vanskelig A er, og at jeg ikke tar tak i konfliktene og at jeg nå også har gått over til å trakassere vedkommende ettersom jeg ikke tar tak i konfliktene og hører på det h*n sier. Tidligere styrer kontaktet oss og spurte hva som foregikk, vi forklarte i korte trekk - og siden har hun ikke ønsket å ha noe kontakt med vedkommende. Det mener vedkommende skyldes at jeg har truet henne til å ikke ha kontakt.

Vi sa (i en telefonsamtale) til vedkommende at vi anså en slik henvendelse som brudd på taushetsplikten (det var svært mange påstander som ble lagt frem, både om de ansatte og situasjoner i det daglige) - og det ble til en trussel om at vi i skulle anmelde vedkommende for brudd på taushetsplikten når alt h*n har gjort er å beskytte B og C. Som ikke vil ha noe med dette å gjøre, som ikke føler seg trakassert og som ikke vil snakke med vedkommende i det hele tatt av frykt for å si noe som kan bli feil.

Imidlertid føler A dette som ganske belastende nå. Forståelig nok. Da ble fortalt vedkommende (skriftlig) så ble det til en trussel om anmeldelse for mobbing, ytterligere trakassering og ikke minst svært belastende for vedkommende å vite at dette er slik vi har fremstilt vedkommende til resten av personalet...

Og sånn går det...

Vi redegjorde for alt dette til legen, men vet selvfølgelig ikke hva han har gjort med det - utover å kontakte vedkommende. Jeg registrerer bare at det blir verre og verre, og eskalerer på ukentlig basis på tross av at det kun er to uker igjen av oppsigelsestiden.

[Persille1365381127]

Jeg synes du skal prise deg lykkelig over at det snart er slutt.

Dessuten kan du som referanse advare evt kommende arbeidsgivere slik at ikke nye arbeidsmiljø blir ødelagt.

Jeg gjør jo egentlig det. Men samtidig føler jeg at jeg bør gjøre noe for å hjelpe vedkommende rent menneskelig sett. Som arbeidsgiver er det ingenting jeg kan gjøre.

Takk for svar

[frosken]

Vi har allerede gjort det

Og det ble av vedkommende ansett som et forsøk på "å så tvil om dennes forstand", svært ydmykende, og som et angrep.

Det er det som er problemet her, at alt vi skriver blir oppfattet som trusler, angrep og anklager - og h*n ser ikke det egentlig er h*n selv som driver med dette i stor grad.

Et eksempel er at h*n føler seg trakassert av en kollega (A). A er bestemt og har meninger, og kan nok oppfattes som krass eller streng. Det vet vi alle, også A. Vi har allerede snakket med dem begge, både sammen og alene - og andre rundt dem.

Så mente vedkommende at to andre kolleger (B og C) ble trakassert av A. B og C føler seg ikke trakassert selv, og opplever heller ikke A som noe problem. Det har vært noen diskusjoner og misforståelser, men ikke noe de har opplevd som problematisk og heller ikke noe som de ikke har avklart på egenhånd. Hverken B eller C har ønsket at ledelsen skal involvere seg i dette. Men vedkommende gir seg ikke. H*n er fast bestemt på at B og C blir trakassert av A, og det er nå dennes jobb å beskytte B og C fra A - og nå også fra meg.

Det har vært mange anklager, men det toppet seg da vedkommende ringte en tidligere ansatt styrer for å spørre henne ut om A. For å få "bekreftet" hvor vanskelig A er, og at jeg ikke tar tak i konfliktene og at jeg nå også har gått over til å trakassere vedkommende ettersom jeg ikke tar tak i konfliktene og hører på det h*n sier. Tidligere styrer kontaktet oss og spurte hva som foregikk, vi forklarte i korte trekk - og siden har hun ikke ønsket å ha noe kontakt med vedkommende. Det mener vedkommende skyldes at jeg har truet henne til å ikke ha kontakt.

Vi sa (i en telefonsamtale) til vedkommende at vi anså en slik henvendelse som brudd på taushetsplikten (det var svært mange påstander som ble lagt frem, både om de ansatte og situasjoner i det daglige) - og det ble til en trussel om at vi i skulle anmelde vedkommende for brudd på taushetsplikten når alt h*n har gjort er å beskytte B og C. Som ikke vil ha noe med dette å gjøre, som ikke føler seg trakassert og som ikke vil snakke med vedkommende i det hele tatt av frykt for å si noe som kan bli feil.

Imidlertid føler A dette som ganske belastende nå. Forståelig nok. Da ble fortalt vedkommende (skriftlig) så ble det til en trussel om anmeldelse for mobbing, ytterligere trakassering og ikke minst svært belastende for vedkommende å vite at dette er slik vi har fremstilt vedkommende til resten av personalet...

Og sånn går det...

Vi redegjorde for alt dette til legen, men vet selvfølgelig ikke hva han har gjort med det - utover å kontakte vedkommende. Jeg registrerer bare at det blir verre og verre, og eskalerer på ukentlig basis på tross av at det kun er to uker igjen av oppsigelsestiden.

Tror jeg bare hadde ligget "lavest mulig i terrenget" i forhold til vedkommende, når hun er såpass lite realistisk. Hun høres ut til å være i stand til å lage utrolig mye styr ut av ingenting :-(

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg gjør jo egentlig det. Men samtidig føler jeg at jeg bør gjøre noe for å hjelpe vedkommende rent menneskelig sett. Som arbeidsgiver er det ingenting jeg kan gjøre.

Takk for svar

Jeg støtter froskens svar. Et brev der du viser til historien: Gjentatte arbeidskonflikter på ulike arbeidsplasser. Vedkommendes ansvar for å få hjelp med endring. Forslag til hjelpsøking.

Et problem vil sannsynligvis være at vedkommende vil fremlegge en helt annen virkelighet til sin behandler og dermed avskjære muligheten for hjelp til endring. Med det er vedkommendes ansvar.

[Persille1365381127]

Jeg støtter froskens svar. Et brev der du viser til historien: Gjentatte arbeidskonflikter på ulike arbeidsplasser. Vedkommendes ansvar for å få hjelp med endring. Forslag til hjelpsøking.

Et problem vil sannsynligvis være at vedkommende vil fremlegge en helt annen virkelighet til sin behandler og dermed avskjære muligheten for hjelp til endring. Med det er vedkommendes ansvar.

Sistnevnte er nok det eneste alternativet, så det blir antagelig bortkastet tid for oss alle. Man kan jo ikke tvinge noen til hjelp...

[Persille1365381127]

Tror jeg bare hadde ligget "lavest mulig i terrenget" i forhold til vedkommende, når hun er såpass lite realistisk. Hun høres ut til å være i stand til å lage utrolig mye styr ut av ingenting :-(

Ja, det ser sånn ut. Men det er bare styr, h*n gjør ikke alvor av truslene om fagforeninger og arbeidstilsyn osv. Jeg har jo ønsket dem velkommen, nettopp fordi vi ønsket en dialog - men da trekker h*n seg.

Type: Saksbehandleren i fagforbundet er langtidssykemeldt, derfor kan vi ikke ha noe møte. Det finnes ingen andre i fagforbundet som kan møte i den (eventuelt) sykemeldtes sted.

Nær familie er advokater (både barnet og den barnet er gift med), men h*n ønsker ikke å være til bry for dem, derfor kan ikke de være med på noe møte. Heller ikke noen av deres kolleger.

Det er nok lost case... Jeg vil bare være sikker på at jeg har gjort det jeg kan for å hjelpe, for min egen del.

[PieLill]

''Dessuten kan du som referanse advare evt kommende arbeidsgivere slik at ikke nye arbeidsmiljø blir ødelagt.''

Så... Mener du denne personen burde bli uføretrygdet da, eller?

Trodde du mente at alle har godt av å være i jobb. Men en slik person som dette får jo alle sine sjanser om ny jobb spolert pga tidligere referanser.

Jepp, det er det jeg sier; Det finnes mennesker som absolutt burde gå hjemme med god samvittighet og motta trygd!

''Men en slik person som dette får jo alle sine sjanser om ny jobb spolert pga tidligere referanser.''

Feil.

En slik person spolerer sine muligheter i arbeidslivet med sin egen adferd og manglende vilje til endring. Man høster det man sår.

mvh

[determegdet]

''Men en slik person som dette får jo alle sine sjanser om ny jobb spolert pga tidligere referanser.''

Feil.

En slik person spolerer sine muligheter i arbeidslivet med sin egen adferd og manglende vilje til endring. Man høster det man sår.

mvh

Feil, din nedlatende nolldus.

[PieLill]

Feil, din nedlatende nolldus.

Men hvem er det sin skyld at vedkommende har oppført seg slik at tidligere arbeidsgiver ikke kan anbefalle vedkommende til en ny arbeidsgiver?

Mener du tidligere arbeidsgivere skal lyve til eventuelle fremtidige arbeidsgivere?

Man ødelegger for seg selv ved å ha en adferd som blir ulevelig for andre, diagnose eller ikke.

mvh