Tillit for bruk av antideprisiva

[Gjest Frustrert 41]

Hei. Jeg er en mann på 41 år og har plagdes med angst og uro i en lengre periode. Fortiden så har jeg blitt tildelt antideprisiva og med bra virkning fra fastlegen min. Men det har det seg slik i en periode så sluttet jeg med disse tablettene i 2-3 dager og kjæresten min la merke til dette. Så jeg fikk et ultimatum å ta disse igjen hvis ikke så orket hun ikke å være sammen med meg mere. Det har seg slik at jeg har tenkt å flytte til kjæresten min men det har seg slik at hun vil ha bevis på at jeg tar medisinen min hvis ikke så får jeg ikke flytte ned til henne?? Hun er gravid i 13 mnd nå og jeg har også en sønn som jeg må gi fra meg omsorgen for til min eks samboer. Har du noen råd hva jeg/vi kan gjøre? kan jeg ta blodprøve å bevise at jeg tar medisinen min? jeg tar medisinen min men hun er i tvil ettersom jeg kuttet ut i disse dagene. Håper du kan hjelpe meg med dette spørsmålet

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først må jeg si at du har en meget fornuftig kjæreste. Spesielt nå når dere etterhvert får ansvaret for et barn, er det viktig at du tar ansvar for behandlingen av din sykdom.

Jeg ser to mulige løsninger: a) På eget initiativ tar du medisinen i hennes påsyn hver eneste dag. Det er viktig at du hele tiden tar initiativet, og at hun slipper å mase på deg eller oppfordre deg til å ta medisinen. Du avtaler med henne og fastlegen at du får tatt serumkonsentrasjon med visse mellomrom.

Personlig har jeg mest tro på variant a).

[chrille41]

Først må jeg si at du har en meget fornuftig kjæreste. Spesielt nå når dere etterhvert får ansvaret for et barn, er det viktig at du tar ansvar for behandlingen av din sykdom.

Jeg ser to mulige løsninger: a) På eget initiativ tar du medisinen i hennes påsyn hver eneste dag. Det er viktig at du hele tiden tar initiativet, og at hun slipper å mase på deg eller oppfordre deg til å ta medisinen. Du avtaler med henne og fastlegen at du får tatt serumkonsentrasjon med visse mellomrom.

Personlig har jeg mest tro på variant a).

Takk for svarog jeg er litt frustrert overfor meg selv at hun ikke klarer å stole på meg pga jeg har brutt tilliten til henne og hun har vanskelig med å stole på meg og hun sier at forholdet vårt henger i en tynn trå og allt avhenger av meg på hvordan jeg skal oppføre meg.Vi har ikke hatt det lett og jeg forstår hennes skeptis til meg.Men jeg vil også at hun skal stole på meg og respektere den sykdomen jeg har derfor blir det vaskelig ettersom hun er gravid i 13 uke og er meget hormonel, vanskelig for meg også for å utdype meg å sette riktige ord på ting uten at det blir tolket feil.

Vi ble kjent med hverandre på mai over et nettbasert kontakt formidling og etter dette så har vi nesten vært sammen annenhver uke pga jeg har delt omsorg for min sønn og jeg reiser ca 45 mil annenhver uke for å besøke henne. Hun har også 2 barn fra tidligere. I starten så sa jeg at jeg var villig til å flytte på meg til henne og at det ikke var noe problem og dette tok jeg også opp med min tidligere eks samboer og dette skulle gå bra. Men så ble min nye kjæreste gravid og da begynte problemene å balle på seg. Jeg var villig til å flytte og skulle ordne opp med familevernkontor sammen med min eks,men så klarte jeg ikke dette pga jeg er svært knyttet opp i mot min sønn på 2 år og sa at kanskje vi må vente litt med å flytte og det var hun enig i.Men så har jeg den psykiske lidelsen min med angst og deprisjon og hun sier at hun ikke klarer å takle den og er meget skeptisk til at jeg skal flytte nedover til henne og hun sier jeg har mye å bevise for at dette skal gå bra og derfor vil hun at jeg skal gi henne bevis på at jeg tar medisiner og at det skal bli forbedringer.Hun sier også at hvis jeg skal flytte nedover til henne så bør jeg begynne å jobbe og det er forstålig ettersom vi blir sittende opp på hverandre i lange tider og det er ikke sundt for noen av oss.Jeg har blitt vurdert ufør og har fått dette men for å få dette så går jeg fortiden på sykemelding. Jeg er meget forvira og vet ikke hva jeg skal gjøre og føler at jeg er i mellom barken og veden her. Er det noe vi kan gjøre eller jeg for at dette problemet skal løse seg? jeg har ingen å prate om dette så jeg håper du kan hjelpe meg med dette problemet.

[PieLill]

Takk for svarog jeg er litt frustrert overfor meg selv at hun ikke klarer å stole på meg pga jeg har brutt tilliten til henne og hun har vanskelig med å stole på meg og hun sier at forholdet vårt henger i en tynn trå og allt avhenger av meg på hvordan jeg skal oppføre meg.Vi har ikke hatt det lett og jeg forstår hennes skeptis til meg.Men jeg vil også at hun skal stole på meg og respektere den sykdomen jeg har derfor blir det vaskelig ettersom hun er gravid i 13 uke og er meget hormonel, vanskelig for meg også for å utdype meg å sette riktige ord på ting uten at det blir tolket feil.

Vi ble kjent med hverandre på mai over et nettbasert kontakt formidling og etter dette så har vi nesten vært sammen annenhver uke pga jeg har delt omsorg for min sønn og jeg reiser ca 45 mil annenhver uke for å besøke henne. Hun har også 2 barn fra tidligere. I starten så sa jeg at jeg var villig til å flytte på meg til henne og at det ikke var noe problem og dette tok jeg også opp med min tidligere eks samboer og dette skulle gå bra. Men så ble min nye kjæreste gravid og da begynte problemene å balle på seg. Jeg var villig til å flytte og skulle ordne opp med familevernkontor sammen med min eks,men så klarte jeg ikke dette pga jeg er svært knyttet opp i mot min sønn på 2 år og sa at kanskje vi må vente litt med å flytte og det var hun enig i.Men så har jeg den psykiske lidelsen min med angst og deprisjon og hun sier at hun ikke klarer å takle den og er meget skeptisk til at jeg skal flytte nedover til henne og hun sier jeg har mye å bevise for at dette skal gå bra og derfor vil hun at jeg skal gi henne bevis på at jeg tar medisiner og at det skal bli forbedringer.Hun sier også at hvis jeg skal flytte nedover til henne så bør jeg begynne å jobbe og det er forstålig ettersom vi blir sittende opp på hverandre i lange tider og det er ikke sundt for noen av oss.Jeg har blitt vurdert ufør og har fått dette men for å få dette så går jeg fortiden på sykemelding. Jeg er meget forvira og vet ikke hva jeg skal gjøre og føler at jeg er i mellom barken og veden her. Er det noe vi kan gjøre eller jeg for at dette problemet skal løse seg? jeg har ingen å prate om dette så jeg håper du kan hjelpe meg med dette problemet.

Det høres ut som ting kanskje har gått for fort i svingene.

Dere har begge barn fra før. Du har i utgangspunktet en noe ustibil situasjon. Det er allerede et barn på vei.

For tidlig å flytte sammen kanskje?

Hvor jevnbyrdig er dette forholdet?

mvh

[chrille41]

Det høres ut som ting kanskje har gått for fort i svingene.

Dere har begge barn fra før. Du har i utgangspunktet en noe ustibil situasjon. Det er allerede et barn på vei.

For tidlig å flytte sammen kanskje?

Hvor jevnbyrdig er dette forholdet?

mvh

Jeg i utgangspunktet var for å flytte til kjæresten og ja det er vell litt tidlig å flytte sammen, og at hun ble gravid var pga overgang til ny prevansjon og den samme dagen så ble hun gravid, dette var ikke planlagt rein uflaks for oss begge. Derfor er situasjonen blitt meget komplisert og vi har det vanskelig på begge sider, vi er glade i hverandre men hun setter krav til meg at jeg må bevise ting i forhold til mis sykdom.

[chrille41]

Kanskje det er en form for svangerskap deprisjon for hun er meget hormonell fortiden og jeg vil bevise for henne og gjøre hennes tillit bra igjen.