Hvordan vet en om en bør søke uføretrygd?

[rose23]

Har jobbet 50 prosent over tid. I perioder har det kostet blod, svette og tårer. Mye energi på å holde masken og konsentrere seg om oppgavene sine. Det vises ikke på meg at jeg sliter... Jeg har godt av å ha en jobb, men om jeg skal søke 50 prosent uføretrygd... Hvilke argument kan jeg bruke da? Har blitt utredet der en psykolog konkluderte at jeg var 100 prosent arbeidsufør... Men jeg vet jeg tar bedre vare på meg selv når jeg har en jobb jeg må stille opp for. Det er også godt å være i et sosialt miljø.... Jeg går i terapi en - to ganger i uken.... Bare det betyr at jeg må ta fri en halv dag i uken på grunn av reiseavstanden...

Ellers har jeg diagnosen pstd og emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som urtarter seg i perioder med mye alkohol, selvskading og spiseforstyrrelser. Evig runddans i 10 -15 år med mange gode perioder innimellom.

Trenger råd her... Bør jeg søke delvis uføretrygd?

[Gjest bølger]

Hvis du vet at du ikke klarer å jobbe 100 %, bør du søke uføretrygd

for de 50 % du ikke klarer. Hva sier legen? Mener h*n også at

du er fullt arbeidsfør?

Du kan jo be om vurdering fra en annen

psykolog/psykiater. Det er godt å ha noen som står bak og støtter

opp om uførestønaden når du søker. Nav pleier å be om legeerklæring, men jeg tror også de har sin egen psykiater som kan vurdere det.

Snakk med legen og nav om det.

[rose23]

Hvis du vet at du ikke klarer å jobbe 100 %, bør du søke uføretrygd

for de 50 % du ikke klarer. Hva sier legen? Mener h*n også at

du er fullt arbeidsfør?

Du kan jo be om vurdering fra en annen

psykolog/psykiater. Det er godt å ha noen som står bak og støtter

opp om uførestønaden når du søker. Nav pleier å be om legeerklæring, men jeg tror også de har sin egen psykiater som kan vurdere det.

Snakk med legen og nav om det.

Psykologen snakket med legen som mente jeg måtte regnes som 100 prosent arbeidsufør. Samtidig er han enig i at jobb er bra for meg. Hadde alltids greid 100 prosent - tiden jeg må ta fri for å gå i behandling. Men jeg gikk på en real smell etter å ha jobbet fulltid, masse overtid og pendling. Da tok det to år før jeg kom ut i arbeid igjen....

[Gjest bølger]

Psykologen snakket med legen som mente jeg måtte regnes som 100 prosent arbeidsufør. Samtidig er han enig i at jobb er bra for meg. Hadde alltids greid 100 prosent - tiden jeg må ta fri for å gå i behandling. Men jeg gikk på en real smell etter å ha jobbet fulltid, masse overtid og pendling. Da tok det to år før jeg kom ut i arbeid igjen....

Jeg leste feil. Leste arbeidsfør istedenfor arbeidsufør.

Når både lege og psykolog er enige om at du er arbeidsufør

hadde jeg ikke vært i tvil på om jeg burde søke, så lenge jeg også

så det selv.

Selv er jeg 50% uføretrygdet og det fungerer greit. Det er bedre å

klare 50 % jobb enn å presse deg så mye at det ender med at du ikke klarer noe.

[rose23]

Jeg leste feil. Leste arbeidsfør istedenfor arbeidsufør.

Når både lege og psykolog er enige om at du er arbeidsufør

hadde jeg ikke vært i tvil på om jeg burde søke, så lenge jeg også

så det selv.

Selv er jeg 50% uføretrygdet og det fungerer greit. Det er bedre å

klare 50 % jobb enn å presse deg så mye at det ender med at du ikke klarer noe.

Er det regler for hvor lenge en må gå på attføring/være sykemeldt før en kan søke uføretrygd?

[Gjest bølger]

Er det regler for hvor lenge en må gå på attføring/være sykemeldt før en kan søke uføretrygd?

Det vet jeg ikke, men jeg tror ikke det har med hvor mange år du

har vært på avklaringspenger, men hvordan utsiktene til å jobbe fullt er. Mesteparten må nok på tiltak for å få vurdert arbeidsevnen.

''Hvor lenge du får arbeidsavklaringspenger vil avhenge av behovet ditt for å være i arbeidsrettet aktivitet. Som hovedregel kan du likevel ikke motta arbeidsavklaringspenger i mer enn fire år. Stønadsperioden vil derfor variere fra person til person. I særlige tilfeller kan stønadsperioden forlenges utover fire år''

[Gjest Nerda]

Selv gikk jeg "gradene nedover." Nå heter jo det meste arbeidsavklaringspenger, men for meg het det når jeg nevner veien det gikk: yrkesrettet atføring, rehabiliteringspenger, midlertidig uførestønad. Deretter har jeg hatt varig uførepensjon.

Hvordan jeg følte at jeg trengte det? Rett og slett ved å tenke tilbake på tidligere erfaring og hvordan problemene mine dessverre etter hvert viste seg mer omfattende enn det som var antatt i starten. Jeg kjenner for eksempel på at jeg kan bli unormalt sliten, er temmelig psykisk sårbar, trenger en del mer søvn enn de fleste uten problemer, konsentrasjonsvansker, behov for ca fire avlastningsinnleggelser på 10-14 dager årlig. Jeg prøvde meg i et såkalt VTA (varig tilrettelagt arbeide) tiltak, men hadde ikke en kjangse i havet til å følge det opp. Dette pga arbeidstider og type oppgaver.

Det jeg nå jobber mot er en LITEN jobb - snakker da 20-30% f.eks. Dette er fullt mulig å få til, men det krever samarbeid med NAV og evt andre. Fontenehuset (fontenehuset.no) har egne programmer som både hjelper med å få småjobber til å studere i et adekvat tempo - som psykisk syk. Bor du i nærheten av en fontenhus, bør du sjekke her - siden du kan få veldig god hjelp der. I tillegg er det jo ganske mye frivillig arbeid man kan gjøre. Jeg kjenner f.eks. 100% trygdede som gjør mye for Kirkens bymisjon. Frivillighetssentralene rundt om tilbyr mye man kan gjøre. Røde Kors hjelpekorps er noe et par venner av meg trives veldig godt med å jobbe for.

Jeg tror du rett og slett må kjenne etter selv. Hvis det er krevende for deg å følge opp jobben din, ville jeg helt klart vurdert det. "Koste blod," er jo ganske kraftige ord. Får man sin arbeidsevne vurdert til

Vær obs på at det er viktig at du aktiviserer deg selv om du går på en 100% trygd. Hvis ikke er det ikke så lett å føle seg bedre.