Bare å ta seg sammen?

[Gjest er ikke lett]

Jeg prøver, men klarer tydeligvis ikke å spise nok for tiden. Vekten daler sakte men sikkert. Er fortsatt ikke faretruende lav (bmi like under 16). Det kan jo hende jeg får spisekick og legger på meg igjen, tenker jeg...så må ha litt "å gå på". Har panikk for å begynne å overspise. Miste kontrollen igjen. Det er det verste.

Jeg kan lage en porsjon med for eksempel havregrøt, men etter et par skjeer slår panikken inn og må kaste den. Jeg skjuler vektnedgangen som best jeg kan, tør ike ta det opp med noen, for alle blir bare så sinte på meg. Og hva kan de gjøre uansett? De kan si til meg at jeg er på feil spor, men det vet jeg jo allerede. Jeg skammer meg for at jeg er så "dum".

[frosken]

Det er ikke lett, som du sier - men det er ingen andre enn deg selv som kan snu dette.

Jeg får tanker om at du går og "venter" på at helsepersonell skal gripe inn og "ta over ansvaret". Det kan godt hende at du får det til, men i såfall lærer du ingenting av dette.

Se på dine egne motiver for å gjøre de valgene du gjør. Hva ønsker du å oppnå, hva er det som er så fristende ved å velge selvdestruktiviteten?

[Gjest er ikke lett]

PS:Det fokuset på overvekt som er nå overalt gjør at jeg blir ennå reddere for å spise.

[Gjest er ikke lett]

Det er ikke lett, som du sier - men det er ingen andre enn deg selv som kan snu dette.

Jeg får tanker om at du går og "venter" på at helsepersonell skal gripe inn og "ta over ansvaret". Det kan godt hende at du får det til, men i såfall lærer du ingenting av dette.

Se på dine egne motiver for å gjøre de valgene du gjør. Hva ønsker du å oppnå, hva er det som er så fristende ved å velge selvdestruktiviteten?

Du har vel rett i det at det bare er meg som kan snu det ja.

Jeg vet ikke hva jeg vil oppnå, bare unngå angsten kanskje? Få litt bedre selvtillit, for jeg klarer i hvert fall å slanke meg? :-/

''Jeg får tanker om at du går og "venter" på at helsepersonell skal gripe inn og "ta over ansvaret".''

Nei, det har jeg ikke noe ønske om, tvert imot.

[frosken]

Du har vel rett i det at det bare er meg som kan snu det ja.

Jeg vet ikke hva jeg vil oppnå, bare unngå angsten kanskje? Få litt bedre selvtillit, for jeg klarer i hvert fall å slanke meg? :-/

''Jeg får tanker om at du går og "venter" på at helsepersonell skal gripe inn og "ta over ansvaret".''

Nei, det har jeg ikke noe ønske om, tvert imot.

''Nei, det har jeg ikke noe ønske om, tvert imot.

''

Men hvis jeg ikke har misforstått, så har du gjentatte ganger påpekt din fastleges passivitet i forhold til ditt spiseproblem. Hvorfor er det problematisk?

Jeg mener ikke at du _kun_ ønsker at andre skal ta over, men at du ofte signaliserer et ambivalent forhold til dette - og at du svært ofte tillegger ytre omstendigheter ansvar/årsak til den situasjonen du er i. Jeg mener f.eks. å huske at du har skrevet om spiseproblemet lenge før fedmedebatten eksploderte i mediene?

[Gjest er ikke lett]

''Nei, det har jeg ikke noe ønske om, tvert imot.

''

Men hvis jeg ikke har misforstått, så har du gjentatte ganger påpekt din fastleges passivitet i forhold til ditt spiseproblem. Hvorfor er det problematisk?

Jeg mener ikke at du _kun_ ønsker at andre skal ta over, men at du ofte signaliserer et ambivalent forhold til dette - og at du svært ofte tillegger ytre omstendigheter ansvar/årsak til den situasjonen du er i. Jeg mener f.eks. å huske at du har skrevet om spiseproblemet lenge før fedmedebatten eksploderte i mediene?

Jeg tror du må blande meg med en annen. Jeg har ikke skrevet noe om fastlege osv., og heller ikke om akkurat denne problemstillingen..

[frosken]

Jeg tror du må blande meg med en annen. Jeg har ikke skrevet noe om fastlege osv., og heller ikke om akkurat denne problemstillingen..

Beklager sammenblandingen.

[Gjest er ikke lett]

Beklager sammenblandingen.

Helt i orden:-)

[Gjest sitter ikke på gjerdet]

Beklager sammenblandingen.

Tror du sikter til meg da jeg har tatt opp dette temaet tidligere, og fått tilsvarende svar. men jeg sitter ikke på gjerde å venter på hjelpeapparatet. Jeg har som mål å spise noe hver dag, og sett bort i fra noen dager i måneden lykkes jeg i dette. Jeg trykker i meg mat, ser at magen eser ut, at buksen noen ganger er trangere enn til vanlig. Går opp til en time rundt på en dagligvarebutikk før jeg finner noe jeg kanskje kan greie å spise, som har den rette konsistense, da jeg har det med å sette fast maten i halsen i perioder hvor jeg er mye anspent. I selskap der mat er en del av kvelden spiser jeg det de andre spiser, (mest for å ikke skape mistanke om at jeg har spiseforstyrrelser) fortrenger store magesmerter, da magen får sjokk. Men det tøffeste med spise er at jeg må legge vekk kontrollen min, la følesen om at det kommer til å skje noe forferdelig, komme. Når jeg føler at jeg er i ferd med å bryte sammen gjør jeg praktiske ting eller oppsøker venner for å få noe annet å tenke på. Jeg har sluttet å veie meg, fordi uansett om jeg går opp eller ned, så er det ille.

I stad skrev jeg saksliste til neste ansvarsgruppemøte som jeg har ca. annenhver måned. Å det første jeg ønsker å ta opp er hvorfor alle er så stille på møtene. Fem personer og lange pinlige pauser. Slik burde det ikke være. Å når de andre er så stille, blir jeg også usikker og stille.

Jeg går til en ruskonsulent to-tre timer i måneden, og fastlegen to ganger i måneden. Jeg har så og si gitt opp å håpe på at jeg kan få noe hjelp. Å som trådstarteren sier, er det ikke bare å ta seg sammen heller. I mellomtiden tar jeg utdannelse, uten at jeg vet om jeg lever om tre år. Jeg håper ikke på at jeg greier å spise normalt. Jeg håper jeg en gang kan få følelsen av at det er trygt å leve og at jeg ikke vil stå splitters alene når neste katastrofe rammer meg. For jeg vet den kommer.

[frosken]

Tror du sikter til meg da jeg har tatt opp dette temaet tidligere, og fått tilsvarende svar. men jeg sitter ikke på gjerde å venter på hjelpeapparatet. Jeg har som mål å spise noe hver dag, og sett bort i fra noen dager i måneden lykkes jeg i dette. Jeg trykker i meg mat, ser at magen eser ut, at buksen noen ganger er trangere enn til vanlig. Går opp til en time rundt på en dagligvarebutikk før jeg finner noe jeg kanskje kan greie å spise, som har den rette konsistense, da jeg har det med å sette fast maten i halsen i perioder hvor jeg er mye anspent. I selskap der mat er en del av kvelden spiser jeg det de andre spiser, (mest for å ikke skape mistanke om at jeg har spiseforstyrrelser) fortrenger store magesmerter, da magen får sjokk. Men det tøffeste med spise er at jeg må legge vekk kontrollen min, la følesen om at det kommer til å skje noe forferdelig, komme. Når jeg føler at jeg er i ferd med å bryte sammen gjør jeg praktiske ting eller oppsøker venner for å få noe annet å tenke på. Jeg har sluttet å veie meg, fordi uansett om jeg går opp eller ned, så er det ille.

I stad skrev jeg saksliste til neste ansvarsgruppemøte som jeg har ca. annenhver måned. Å det første jeg ønsker å ta opp er hvorfor alle er så stille på møtene. Fem personer og lange pinlige pauser. Slik burde det ikke være. Å når de andre er så stille, blir jeg også usikker og stille.

Jeg går til en ruskonsulent to-tre timer i måneden, og fastlegen to ganger i måneden. Jeg har så og si gitt opp å håpe på at jeg kan få noe hjelp. Å som trådstarteren sier, er det ikke bare å ta seg sammen heller. I mellomtiden tar jeg utdannelse, uten at jeg vet om jeg lever om tre år. Jeg håper ikke på at jeg greier å spise normalt. Jeg håper jeg en gang kan få følelsen av at det er trygt å leve og at jeg ikke vil stå splitters alene når neste katastrofe rammer meg. For jeg vet den kommer.

Det stemmer at det var deg jeg tenkte på da jeg leste det andre innlegget. Det jeg synes er vanskelig i forhold til temaer du skriver om, er at jeg på den ene siden får lyst til å "trøste" og si at ting jo etterhvert vil bli bedre, mens jeg på den andre siden er ganske sikker på at det er helt avgjørende hvilke valg du selv tar underveis.

Synes du har en bra plan for neste ansvarsgruppemøte.