Redd for å bli frisk

[tjohei]

Noen som kjenner seg igjen i denne problemstillingen når man har en psykisk lidelse? Det er på en måte trygd å være syk, farlig å bli frisk.

[cathlin]

Jeg syns det er omvendt.

[Gjest Missja]

Tror mange kjenner seg igjen at forandring og mer ansvar på en måte er litt skremmende. Det kan det også være når man bytter jobb. Så jeg skjønner det enda bedre om man har gått hjemme og skal prøve seg i arbeidslivet igjen. Men som oftest uroer man seg uten grunn

Også stemmer det vel det med at man angrer sjelden på ting man har gjort eller prøvd. Mer på alle de ting man ikke har turt å gjøre.

[Gjest Sennepsgryte]

Selvfølgelig er man redd for å bli frisk, da må man jo møte det man er redd for.

[Gjest ikke redd]

Selvfølgelig er man redd for å bli frisk, da må man jo møte det man er redd for.

Jeg er ikke redd for å blir frisk. Når jeg er frisk er jeg jo ikke så redd, og vil takle det jeg tidligere var så redd for når jeg var syk.

Det er en selvmotsigelse i denne redselen deres. En tenker at en egentlig har det likedan inne i seg, men likevel skal måtte takle det friske livet. Slik er det jo ikke. En har det ikke likedan, en er frisk.

Jeg er redd for ikke å bli frisk.

[Gjest AtHomeMom]

Jeg tror ikke det gjelder bare psykisk sykdom. Jeg har selv tenkt tanken om at jeg frykter å bli frisk fra min fysiske sykdom fordi jeg ikke orker tanken på å ut i jobb (pga smerter og utmattelse). Men så husker jeg at det er tross alt i syk tilstand jeg frykter dette, og hvis jeg faktisk er frisk så har jeg ikke de samme plagene med smerter og utmattelse, og dermed har overskudd til å jobbe...

[Gjest bølger]

Jeg skrev et lignende innlegg tidligere

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=4223342

[Gjest bølger]

Jeg skrev et lignende innlegg tidligere

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=4223342

Hvordan kopierer jeg for å få med hele tråden? Jeg fikk bare selve innlegget i linken jeg sendte

[tjohei]

Tror mange kjenner seg igjen at forandring og mer ansvar på en måte er litt skremmende. Det kan det også være når man bytter jobb. Så jeg skjønner det enda bedre om man har gått hjemme og skal prøve seg i arbeidslivet igjen. Men som oftest uroer man seg uten grunn

Også stemmer det vel det med at man angrer sjelden på ting man har gjort eller prøvd. Mer på alle de ting man ikke har turt å gjøre.

Hvis man har dårlige erfaringer fra arbeidslivet, er det ikke lett å prøve på nytt. Noen har ikke innsikt i sine begrensninger når man har psykisk lidelse. Da går man på den ene smellen etter den andre.

[Gondor]

Jeg er ikke redd for å bli frisk. Men så føler jeg meg også frisk. Og jeg blåser i at det bl.a skyldes medisiner.

[Gjest verinoca]

Men når man er frisk, da er man heller ikke redd lenger. Det er jo fordi du er syk at du er redd. :-)

[tjohei]

Men når man er frisk, da er man heller ikke redd lenger. Det er jo fordi du er syk at du er redd. :-)

Kanskje man er redd for å bli frisk fordi man har vært psyk så lenge at man vet ikke hva det vil si å være syk?

[tjohei]

Kanskje man er redd for å bli frisk fordi man har vært psyk så lenge at man vet ikke hva det vil si å være syk?

å være frisk mente jeg.

[Gjest verinoca]

å være frisk mente jeg.

Antakelig. Jeg har ikke direkte erfaring med psykiske lidelser, men sliter med kronisk sykdom av annen art, og kan relatere til dette. men i friske perioder forstår jeg at det er _frisk_ jeg vil være.

[Sør]

Hei,

Det tror jeg er ganske vanlig, og jeg tror det er to-tre forskjellige hovedårsaker:

1) Når man er (p)syk, så har man vanligvis en (god eller mindre god) unnskyldning for å gjøre det man gjør. Er man erklært frisk, så må man ta ansvar i større grad.

2) Mange er redde for endringer - selv om det faktisk er til det bedre. Man er trygg på den situasjonen man kjenner, selv om det er bedre å være frisk.

3) Er man frisk har man kanskje ikke støttespillere som psykologer, osv., og det kan nok være skummelt hvis man er vant med det.

Med vennlig hilsen

[Leibniz]

Ja jeg kjenner meg litt igjen. Det føles kunstig/utrygt å være frisk, utrygt å stå på egne ben, ingen psykiater å støtte seg til. Men det er bare en følelse, ikke et ønske om å være syk for min del. Er jeg "frisk" hvis man skal bruke det begrepet i denne kontekst, er jeg kjempeglad. Men det å være syk har en hvis forutsigbarhet og vanemønstre, å bli frisk eller friskere blir som å trå ut i en glemt verden.

[tjohei]

Ja jeg kjenner meg litt igjen. Det føles kunstig/utrygt å være frisk, utrygt å stå på egne ben, ingen psykiater å støtte seg til. Men det er bare en følelse, ikke et ønske om å være syk for min del. Er jeg "frisk" hvis man skal bruke det begrepet i denne kontekst, er jeg kjempeglad. Men det å være syk har en hvis forutsigbarhet og vanemønstre, å bli frisk eller friskere blir som å trå ut i en glemt verden.

Jeg vil selvfølgelig også bli frisk, men føler at jeg har ingen store interesser og at livet bare vil bestå av sur plikt.

[frosken]

Jeg er ikke redd for å blir frisk. Når jeg er frisk er jeg jo ikke så redd, og vil takle det jeg tidligere var så redd for når jeg var syk.

Det er en selvmotsigelse i denne redselen deres. En tenker at en egentlig har det likedan inne i seg, men likevel skal måtte takle det friske livet. Slik er det jo ikke. En har det ikke likedan, en er frisk.

Jeg er redd for ikke å bli frisk.

''Det er en selvmotsigelse i denne redselen deres. En tenker at en egentlig har det likedan inne i seg, men likevel skal måtte takle det friske livet. Slik er det jo ikke. En har det ikke likedan, en er frisk.

''

For mange er det ikke fullt så enkelt, da det jo ikke er snakk om å _enten_ være "helt syk" _eller_ "helt frisk". For de fleste vil det være gradvise overganger, og det kan være strevsomt å komme i gang igjen og orke å forholde seg til en del av hverdagslivets belastninger.

[Gjest hvorfor ikke]

Jeg hadde det så innmari vondt når jeg var "syk" at det eneste som holdt meg oppe var ønsket om å bli frisk. Men jeg kan på en måte forstå at enkelte kan føle seg bekymret for å slutte å gå til en behandler de føler de har god kontakt med. Det kan muligens bli et dilemma???

Å bli frisk er jo en relativ sak. Også "friske" mennesker har problemer og sliter med mange ting. Jeg vet ikke hvordan frisk defineres. Jeg har flere diagnoser og må bruke medisiner. Jeg har også kroniske begrensninger som har gjort meg arbeidsudyktig. Men jeg anser meg ikke "syk" i forhold til at det defineres som hjelpetrengende. Jeg klarer meg selv og fungerer greit i forhold til forutsetningene mine. Så derfor tenker jeg ikke på meg selv som "syk". Men dette ble muligens litt ullent.

[Gjest En tanke]

Jeg syns det er utrolig bra at folk blir obs på slikt selv, og innrømmer det. Forandring kan være fryktelig skummelt, og livet har sine utfordinger når en blir frisk også. Det er en evig lære dette livet her, for vi blir aldri utlært. Det er viktig å vise andre som er sykere, at det er mulig å komme seg ut av det. Få et "normalt" liv, og klare seg selv.

Husker når jeg var på mitt verste, jeg ba til høyere makter..bare jeg klarte å stå på bena og gå skulle jeg bli fornøyd. Missunte alle som klarte det. Jeg klarer det nå, og vet jeg vil videre. Det er mye bedre å ha kontroll på livet sitt, selv om ansvar er truende for noen. Ansvar for eget liv..bare tenk på hvor mye en vokser på det å ta ansvar. En får det bedre selv, og har mye å gi andre.

Forandring er tøft, å gå fra syk til frisk byr på utfordringer. Men da bør vi tenke på det vi alt har gjennomgått, ingenting er vel verre enn det, og vi vil vel ikke tilbake til det?

Sykdom og elendighet. Det er lettere tross alt å se fremover, satse på et liv i sunnhet og glede. Et liv med utrfordringer ja, men det er lettere å møte dem når man er frisk.