Kan noen hjelpe oss?

[Gjest dette sliter]

Er veldig redd for en person i familien som har problemer. Vedkommende truer med å ta livet sitt, har også forsøkt, truer andre, er veldig ustabil. Drikker nesten hele tiden. Murer seg inne.

Har tydelige problemer, veldig tiltaksløs. Har prøvd å skaffe hjelp, men personen innrømmer ikke at det er noe problem og bare avfeier dette, snakker seg ut av situasjonen og bagatelliserer tilstanden sin.

Vi er så redde for at det skal skje noe at vi vurderer å ta hjem denne personen og passe på han.

Hva kan gjøres i en sånn situasjon? Det er ikke noe morsomt å ha "ansvaret" for en person som truer med å ta livet av seg

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dere har tatt ansvar ved å skaffe den hjelp vedkommende trenger. Denne hjelpen har han avslått.

Neste trekk nå er ansvarliggjøring. Han må selv ta ansvar for sitt liv. Ved å ta han hjem, overtar dere ansvaret, og med det gjør dere han en bjørnetjeneste.

[Gjest Hm grøss!]

Dere har tatt ansvar ved å skaffe den hjelp vedkommende trenger. Denne hjelpen har han avslått.

Neste trekk nå er ansvarliggjøring. Han må selv ta ansvar for sitt liv. Ved å ta han hjem, overtar dere ansvaret, og med det gjør dere han en bjørnetjeneste.

Tenk deg skyldfølelsene pårørende sitter igjen med hvis de ikke tar over ansvaret og han gjør ende på livet sitt da!?

[Gjest vet ikke jeg altså]

Tenk deg skyldfølelsene pårørende sitter igjen med hvis de ikke tar over ansvaret og han gjør ende på livet sitt da!?

Hva om de kontakter legen hans? Går det an å få en sånn person tvangsinnlagt?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tenk deg skyldfølelsene pårørende sitter igjen med hvis de ikke tar over ansvaret og han gjør ende på livet sitt da!?

Det er jo skyldfølelsen disse spiller på ved å true med selvmord og dermed fraskrive seg ansvaret for egen adferd.

Det er ingenting i det som beskrives som tyder på psykose. Han kan dermed ikke tvangsinnlegges.

[Mammantil3]

Tenk deg skyldfølelsene pårørende sitter igjen med hvis de ikke tar over ansvaret og han gjør ende på livet sitt da!?

Jeg er sterkt uenig med deg!

Enhver må selv ta ansvar for sitt liv. Å true med selvmord er den feigeste måten å bedrive maktutøvelse på. Jeg kan ikke få sagt hvor forferdelig det er å gå rundt og true og true, bare for å få andre til å gjøre som man selv vil/få oppmerksomhet.

Det er KUN en selv som har ansvar for sitt liv. KUN EN SELV!

(Og pårørende har prøvd å skaffe hjelp, mer kan de ikke gjøre. Og de skal IKKE ha dårlig samvittighet!!!)

[Gjest vet ikke jeg altså]

Jeg er sterkt uenig med deg!

Enhver må selv ta ansvar for sitt liv. Å true med selvmord er den feigeste måten å bedrive maktutøvelse på. Jeg kan ikke få sagt hvor forferdelig det er å gå rundt og true og true, bare for å få andre til å gjøre som man selv vil/få oppmerksomhet.

Det er KUN en selv som har ansvar for sitt liv. KUN EN SELV!

(Og pårørende har prøvd å skaffe hjelp, mer kan de ikke gjøre. Og de skal IKKE ha dårlig samvittighet!!!)

Er egentlig veldig enig med deg.

[Gjest dette sliter]

Dere har tatt ansvar ved å skaffe den hjelp vedkommende trenger. Denne hjelpen har han avslått.

Neste trekk nå er ansvarliggjøring. Han må selv ta ansvar for sitt liv. Ved å ta han hjem, overtar dere ansvaret, og med det gjør dere han en bjørnetjeneste.

Vedkommende har slitt over flere år. Drikker i perioder. Jeg tror han drikker fordi han har psykiske problemer, ihvertfall ser det sånn ut.

Det har toppet seg veldig i det siste og han trenger hjelp. Bare det at han har gitt opp, virker det som. Jeg er veldig redd for at det kommer til å skje noe galt. Men det er jo ikke så mye mere å få gjort, annet enn å kanskje snakke med legen hans igjen.

Kan man ikke tvanginnlegge noen som er for syk til å ta vare på seg selv? Han spiser nesten ikke heller, det blir bare verre og verre.

[Gjest pårørande]

Vedkommende har slitt over flere år. Drikker i perioder. Jeg tror han drikker fordi han har psykiske problemer, ihvertfall ser det sånn ut.

Det har toppet seg veldig i det siste og han trenger hjelp. Bare det at han har gitt opp, virker det som. Jeg er veldig redd for at det kommer til å skje noe galt. Men det er jo ikke så mye mere å få gjort, annet enn å kanskje snakke med legen hans igjen.

Kan man ikke tvanginnlegge noen som er for syk til å ta vare på seg selv? Han spiser nesten ikke heller, det blir bare verre og verre.

Hva med å si at dere godt kan ringe legen hans og bli med han dit, men der stopper det. Han må selv si fra når han vil dette. Har levd med en narkoman søster som ødela hele familien over år for å si det slik. Til slutt måtte vi alle avvise henen fullstendig. Det var faktisk da hun la seg inn, fikk hjelp og et normalt liv.

Samme hva vi sa, gjorde, og hvor mye vi stillte opp og kjempet hjalp det ikke det spytt. Det samme gjelder vel denne personen. Han må finne det ut selv.

[Madelenemie]

Hei!

Det er leit at jeg skal så mye til for å tvangsinnlegge mennesker som er til fare for seg selv.

Hvis det var mitt barn ville jeg tatt det hjem og vernet om det med alt, rett eller ikke, man går i hvilken som helst krig for sitt barn. Og noen ganger er det som ser ut som en bjørnetjeneste det eneste rette.

Jeg har dessverre mange sånne i min familie, jeg er veldig lei dem, sist gang, det kom en trussel, sa jeg bare, "Det skjer ikke noe selvmord!", det skjedde ikke heller, men jeg følte meg hard og kynisk, tenkte, "tenk om jeg tar feil", men jeg er bare så lei!

Det er mennesker som nekter å se sine begrensninger, ta i mot hjelp, ingenting nytter på noe vis, men dette med alkohol, virker jo veldig ødeleggende inn på deres fornuft også, slik at jeg skulle ønsket det var bedre muligheter for å tvangsinnlegge mennesker som står i så stor fare for å ta sine liv, psykose eller ikke.

Det er ganske så håpløst.

[Gjest dette sliter]

Hei!

Det er leit at jeg skal så mye til for å tvangsinnlegge mennesker som er til fare for seg selv.

Hvis det var mitt barn ville jeg tatt det hjem og vernet om det med alt, rett eller ikke, man går i hvilken som helst krig for sitt barn. Og noen ganger er det som ser ut som en bjørnetjeneste det eneste rette.

Jeg har dessverre mange sånne i min familie, jeg er veldig lei dem, sist gang, det kom en trussel, sa jeg bare, "Det skjer ikke noe selvmord!", det skjedde ikke heller, men jeg følte meg hard og kynisk, tenkte, "tenk om jeg tar feil", men jeg er bare så lei!

Det er mennesker som nekter å se sine begrensninger, ta i mot hjelp, ingenting nytter på noe vis, men dette med alkohol, virker jo veldig ødeleggende inn på deres fornuft også, slik at jeg skulle ønsket det var bedre muligheter for å tvangsinnlegge mennesker som står i så stor fare for å ta sine liv, psykose eller ikke.

Det er ganske så håpløst.

Hei og takk for at du svarer. Dette gjelder ikke min sønn, men en som vi likevel har hatt ansvar for. Kan si vi er sånn resverveforeldre på en måte.

Jeg tror at vedkommende er så syk at han ikke ser han trenger hjelp. Alt blir bare verre. Jeg er nødt til å gjøre noe, men føler at vi stanger hodet i veggen. Nå kan det jo tenkes at jeg snart stanger hodet gjennom veggen fordi jeg ikke orker å se på dette lenger.

Jeg er også klar over, som NHD sier, at vi ikke skal sy puter under armene på folk. Men når de er så syke at vi ikke stoler på hva vedkommende gjør verken med seg selv eller andre, da MÅ jo noen reagere.

Dessuten tror jeg en del ting går i arv her, kanskje noe bipolart. Dette har jeg sett hos flere i familien.

Jeg orker ihvertfall ikke å la være å bry meg, kanskje er dette dumt, kanskje ikke.

[frosken]

Hei og takk for at du svarer. Dette gjelder ikke min sønn, men en som vi likevel har hatt ansvar for. Kan si vi er sånn resverveforeldre på en måte.

Jeg tror at vedkommende er så syk at han ikke ser han trenger hjelp. Alt blir bare verre. Jeg er nødt til å gjøre noe, men føler at vi stanger hodet i veggen. Nå kan det jo tenkes at jeg snart stanger hodet gjennom veggen fordi jeg ikke orker å se på dette lenger.

Jeg er også klar over, som NHD sier, at vi ikke skal sy puter under armene på folk. Men når de er så syke at vi ikke stoler på hva vedkommende gjør verken med seg selv eller andre, da MÅ jo noen reagere.

Dessuten tror jeg en del ting går i arv her, kanskje noe bipolart. Dette har jeg sett hos flere i familien.

Jeg orker ihvertfall ikke å la være å bry meg, kanskje er dette dumt, kanskje ikke.

Hvor gammel er han, og hva sier han til dere når dere konfronterer ham med bekymringen?

[Gjest dette sliter]

Hvor gammel er han, og hva sier han til dere når dere konfronterer ham med bekymringen?

Han er passert 40. Han lover gull og grønne skoger, greier å ta seg sammen et par dager, så er det samme gata opp igjen.

Vi har jobbet endel med saken og tror vi finner en løsninger her snart. Ihvertfall en begynnelse om ikke annet. Tror ikke dette kan løses på 24 timer nei.

[frosken]

Han er passert 40. Han lover gull og grønne skoger, greier å ta seg sammen et par dager, så er det samme gata opp igjen.

Vi har jobbet endel med saken og tror vi finner en løsninger her snart. Ihvertfall en begynnelse om ikke annet. Tror ikke dette kan løses på 24 timer nei.

Det er utrolig belastende å se på at noen en setter pris på ikke får til livet sitt. Det er selvfølgelig viktig å ikke gjøre folk altfor mange bjørnetjenester - men samtidig vil det ofte være avgjørende at noen holder ut og bryr seg.

Lykke til videre :-)

[Madelenemie]

Hei og takk for at du svarer. Dette gjelder ikke min sønn, men en som vi likevel har hatt ansvar for. Kan si vi er sånn resverveforeldre på en måte.

Jeg tror at vedkommende er så syk at han ikke ser han trenger hjelp. Alt blir bare verre. Jeg er nødt til å gjøre noe, men føler at vi stanger hodet i veggen. Nå kan det jo tenkes at jeg snart stanger hodet gjennom veggen fordi jeg ikke orker å se på dette lenger.

Jeg er også klar over, som NHD sier, at vi ikke skal sy puter under armene på folk. Men når de er så syke at vi ikke stoler på hva vedkommende gjør verken med seg selv eller andre, da MÅ jo noen reagere.

Dessuten tror jeg en del ting går i arv her, kanskje noe bipolart. Dette har jeg sett hos flere i familien.

Jeg orker ihvertfall ikke å la være å bry meg, kanskje er dette dumt, kanskje ikke.

Hei!

Ja det er det jeg mener også, det er vanskelig og ikke alltid riktig å ikke gjøre noe, selv om det kanskje er lite man kan gjøre.

Jeg vet ikke, jeg deler i vertfall mye av din fortvilelse og selv om det logiske og rasjonelle, som ofte er å foretrekke, kanskje også her er det beste, det vet en jo ikke, så er det jo følelsene i hjertene våre som også skal etterleves. En balanse må det være.

Jeg kjenner også stor fortvilelse over mange skjebner i min egen familie, jeg har prøvd så mange ganger å hjelp, blitt truet på livet og vært i mange farlige situasjoner, derfor har jeg nå sluttet med det. Også fordi jeg nå har ansvar for mine egne barn og trenger avstand til min egen familie.

Likevel har jeg vel på et sett gitt opp, sett at når personene ikke selv innser sine problemer så er det lite å gjøre, men jeg tror det likevel finnes personer som utad kan virke som håpløse tilfeller, men likevel kanskje bare trenge å bli møtt med uforbeholden kjærlighet.

Det er i vertfall så forferdelig fortvilende at mennesker skal få lov å ta sine liv, når de er så syke at de ikke selv klarer å gjøre fornuftige valg.