Jeg føler jeg saboterer egen fremtid uten å ha et valg

[AnonymBruker]

Mitt liv kan best oppsummeres som en lang rekke "forsøk" hvor jeg starter opp med noe, holder på med det en stund og så faller fra/slutter/dropper ut. Årsaken er selvfølgelig at jeg har hatt forferdelig psykisk helse og tusenvis av problemer som gjør det vanskelig å henge med på 8-4-kjøret som absolutt alt i dette idiotiske samfunnet er innrettet etter.

Nå har jeg fått litt nok og nekter egentlig å prøve mer, bare sturer hjemme og har isolert meg helt. Det hadde jeg vært helt komfortabel med om det ikke var for den gnagende følelsen av at jeg saboterer min egen fremtid og vil måtte betale for det på sikt. Men greia er jo at jeg vet hva som skjer hvis jeg prøver: Det går til helvete hver gang! Ingen dose positiv tenkning kan endre på at hjernen min aktivt protesterer når jeg prøver hver eneste gang, jeg blir mer og mer utbrent, får masse vage smerter, slutter å ville stå opp av senga om morgenen, gjør ingenting i helgene osv. Å la være fremstår dermed helt rasjonelt for meg. Hver gang jeg tenker på å ta et initiativ nå, så merker jeg med en gang at "det er nytteløst", "det blir et helvete" osv. slår inn med en gang. Disse tankene har jeg overvunnet mange ganger før, men når mønsteret er så systematisk så merker jeg at det føles absurd å ta denne runden igjen og igjen i all framtid.

Å melde seg inn i samfunnet for meg er som å holde hånda på en påskrudd kokeplate. Det er varmt i starten, før det blir varmere og varmere, helt til jeg enten må trekke til meg hånda eller få brannsår.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke en person som ikke liker å jobbe med ting eller lære, men innenfor de rammene som samfunnet setter så slutter jeg helt å virke og mister all livsgnist over tid. Hjernen tåker seg til og det blir bare en utholdenhetsprøve hvor jeg begynner å telle timer, minutter og sekunder til jeg slipper fri.

Hva kan jeg gjøre med dette? 

Anonymkode: 15ca4...c56

[AnonymBruker]

Hva kunne du tenke deg å gjøre? Hva kunne du tenke deg å fylle livet ditt med?

Anonymkode: aa126...79b

[AnonymBruker]

Jeg vil trives med å jobbe og bo et fint sted hvor jeg kan være utendørs i fred og ro. 

 

Anonymkode: 15ca4...c56

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (På 20.3.2026 den 12.27):

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke en person som ikke liker å jobbe med ting eller lære, men innenfor de rammene som samfunnet setter så slutter jeg helt å virke og mister all livsgnist over tid.

Hvilke rammer snakker du om her? Manus?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.3.2026 den 12.27):

Mitt liv kan best oppsummeres som en lang rekke "forsøk" hvor jeg starter opp med noe, holder på med det en stund og så faller fra/slutter/dropper ut. Årsaken er selvfølgelig at jeg har hatt forferdelig psykisk helse og tusenvis av problemer som gjør det vanskelig å henge med på 8-4-kjøret som absolutt alt i dette idiotiske samfunnet er innrettet etter.

Nå har jeg fått litt nok og nekter egentlig å prøve mer, bare sturer hjemme og har isolert meg helt. Det hadde jeg vært helt komfortabel med om det ikke var for den gnagende følelsen av at jeg saboterer min egen fremtid og vil måtte betale for det på sikt. Men greia er jo at jeg vet hva som skjer hvis jeg prøver: Det går til helvete hver gang! Ingen dose positiv tenkning kan endre på at hjernen min aktivt protesterer når jeg prøver hver eneste gang, jeg blir mer og mer utbrent, får masse vage smerter, slutter å ville stå opp av senga om morgenen, gjør ingenting i helgene osv. Å la være fremstår dermed helt rasjonelt for meg. Hver gang jeg tenker på å ta et initiativ nå, så merker jeg med en gang at "det er nytteløst", "det blir et helvete" osv. slår inn med en gang. Disse tankene har jeg overvunnet mange ganger før, men når mønsteret er så systematisk så merker jeg at det føles absurd å ta denne runden igjen og igjen i all framtid.

Å melde seg inn i samfunnet for meg er som å holde hånda på en påskrudd kokeplate. Det er varmt i starten, før det blir varmere og varmere, helt til jeg enten må trekke til meg hånda eller få brannsår.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke en person som ikke liker å jobbe med ting eller lære, men innenfor de rammene som samfunnet setter så slutter jeg helt å virke og mister all livsgnist over tid. Hjernen tåker seg til og det blir bare en utholdenhetsprøve hvor jeg begynner å telle timer, minutter og sekunder til jeg slipper fri.

Hva kan jeg gjøre med dette? 

Anonymkode: 15ca4...c56

Er så lei alle trådene du lager her inne. Kom deg videre.

Anonymkode: c15a1...6f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er så lei alle trådene du lager her inne. Kom deg videre.

Anonymkode: c15a1...6f4

Du maser som ett lokomotiv. 

Anonymkode: aaa0d...8f6

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du maser som ett lokomotiv. 

Nå er du i feil tråd. Prøv denne isteden: