Program om asperger og barnevern

[Madelenemie]

Hei!

I går så jeg et sjokkerende program om en familie i Bærum, som fikk en krise med sin datter i 11 års alder.

De søkte hjelp og for å gjøre en lang historie kort, endte dette med at de ble fratatt datteren, men mor rømte til familie i Sveits der hun og barna nå bor.

Far bor alene i Bærum.

Jeg ble så opprørt, i tilfeller der man burde ta barna, der barn går med blåmerker og bærer synlige tegn på omsorgssvikt og tom. mishandling er tilfellene mange der man ikke griper inn!

I Sveits får familien god hjelp, bekreftelse på at diagnosen asperger stemmer og ikke er noe resultat av omsorgssvikt.

Man kan lure på kompetansen her i Norge, når man ikke skjønner at å ha et barn, udiagnostisert, med en annerledeshet(for det skjønte verken psykolog eller barnevern), man ikke har navn på er vanskelig nok og lett kan føre hvem som helst ut i en krise. Jenta var skoleflink i alle fag og jeg tror virkelig det er lite forenlig med utrygge oppvekstvilkår, man glemmer å se på helheten, også tror jeg dessverre det kan gå stolthet i å fastholde sitt rigide ståsted.

psykiateren i Sveits sa til og med at å ta et barn med asperger syndrom ut av en familie kan forverre tilstanden da man er meget mer avhengig av det faste og kjente. Det var så vanvittig å se, for begge foreldrene var så ressurssterke og barna bar alle 3 så preg av å være trygge i seg selv på en slik måte man ikke er om man lever under utrygge vilkår.

Mange av "tegnene" på AS er jo forenlig med omsorgssvikt, men likevel er det lett å skille de to tingene.

Programmet gikk på NRK, Dokument 2.

[Gjest harikkenickfortiden]

Ja, jeg sa programmet. Det var rystende. Og når de snakket med barnevernet mot slutten, så håpet jeg at de kunne innrømme at de hadde gjort en feil, men neida, de handlet selvfølgelig i god tro. Hun sa ikke engang at det var feil avgjørelse. Og når en vet i ettertid hvorfor barnet var sånn og slik, så burde barnevernet kunne si: beklager, vi tok feil. Håper virkelig at foreldrene saksøker barnevernet.

Sett i lys den tragiske saken med barnet som ble mishandlet av sin stefar, så mye at barnet døde. Og ikke lærere og andre tok affære, og ikke minst BARNEVERNET, så har bl.a. barnevernet feilet stort.

Helt utrolig, ingen av disse sakene skulle skjedd!

[Madelenemie]

Ja, jeg sa programmet. Det var rystende. Og når de snakket med barnevernet mot slutten, så håpet jeg at de kunne innrømme at de hadde gjort en feil, men neida, de handlet selvfølgelig i god tro. Hun sa ikke engang at det var feil avgjørelse. Og når en vet i ettertid hvorfor barnet var sånn og slik, så burde barnevernet kunne si: beklager, vi tok feil. Håper virkelig at foreldrene saksøker barnevernet.

Sett i lys den tragiske saken med barnet som ble mishandlet av sin stefar, så mye at barnet døde. Og ikke lærere og andre tok affære, og ikke minst BARNEVERNET, så har bl.a. barnevernet feilet stort.

Helt utrolig, ingen av disse sakene skulle skjedd!

Hei!

Ja jeg ble også oppgitt da barnevernet ikke kunne innrømme feil.

Flere spesialister uttalte seg jo, men nei ingen innrømmelser kom.

Jeg tenkte på en mor jeg kjente en gang, Jeg oppdaget at hun ikke hadde noen omsorgsevne, det skal mye til for å si det, men hun hadde nok en psykisk sykdom, levde kun for seg selv, lot barna gå klesløse og alt var bare helt forferdelig. Der var egentlig fra barndommen jeg kjente henne litt, men da jeg etter flere "hjemmebesøk" kontroller av meg oppdaget omfanget av omsorgssvikten og en masse masse vitner som sa hva de hadde sett, så gikk jeg til barnevernet. Resultat: Ingen ting skjedde.

I dag er barna ganske preget av barndommen, jentene satt feks og dunket hodet i veggen da de var på besøk hos meg en gang, det var så grusomt, og jeg ble så så så sjokkert over at det ikke ble satt inn hjelp i hjemmet. Jeg kunne ikke gjøre mer enn å varsle barnevernet, de kom på noen hjemmebesøk, men ikke noe mer skjedde. Å se barna i dag er forferdelig, de er så preget, så engstelige, så urolige, flakkende i blikket, redd for sin mor, unaturlig lydige osv osv...

Jeg husker jeg fratok mor barnet da hun rett foran øynene mine begynte å tvangsfore sitt barn, jeg ble sint og sa sånn gjør du ikke. Barnet skalv, men virket først redd for meg, jeg strøk og strøk og barnet roet seg og jeg fikk en rar følelse inni meg av at for barnet var en trøstende, kjærlig voksen noe nytt.

Siden barnevernet sa det var jeg som hadde varslet la hun meg for hat. Jeg hadde tenkt å være der litt, for barna, være en "tante" de kunne komme til inni mellom.

Her burde jo barnevernet grepet inn!! Og i mange andre tilfeller!

[Dorthe]

Det var et skremmende program om hvor lite barnevernet skjønte her. Annerledeshet blir lite godtatt her.

[PieLill]

Tankevekkende program.

Egentlig finner jeg det ikke så overraskende. Kvaliteten på det barnevernet gjør varierer mye.

Slike saker gjør folk generelt skeptiske til å kontakte barnevernet. Man er ikke trygg på om man vil bli møtt med innsikt og forståelse eller vettløst prinsipprytteri.

For meg var det faktisk enda mer betenkelig at barnevernet kan ta et barn fra forsterforeldre det har vokst opp hos fordi fosterforeldrene er uenige i enkelte ting omkring barnet og dermed "ikke vil samarbeide".

Skal man få flere gode fosterhjem må fosterforeldre få større innflytelse og større rettigheter enn de har nå.

mvh

[Gjest en revolusjon må til]

De skrives så mye om at tallet på barnevernssaker er økende... Men i alle de utallige sakene jeghar innsikt i som pårørende blir jeg bare sjokkert og matt. Med unntak, så er flertallet noen bitcher med piggene ute før de har sagt hei. Jeg har jobbet som journalist i mange år, men har aldri opplvd noen så frekke og nesevise kvinnfolk som de i barnevernet. Og da kan jeg også sammenligne med dem som er fly forbannet på meg....

Siste tilfelle som provoserte meg var en damee fra barnevernet som er innvolvert i en stor familie. Moren orker ikke tryne på henne fordi hun ser på henne som falsk, høy på pæra og nesevis. Det oppstår konflikter og plutselig tropper denne barnevernsdamen opp på skolen til to jenter på 9 opg 10 år og sier at de skal finne en ny familie til dem. Hallo???? Det skal en rettsak til, før de kan si noe slikt. Den ynsget fikk panikanfall på skolen, ble livredd, hylskrek og skalv. Lurte på om hun aldri fikk se moren sin igjen. Den andre ble rasende og svarte at hun tok livet av seg visst hun ikke fikk bo hjemme. Moren måtte hente dem begge, og da var hun plutselig langt mer ydmyk.... Jeg har ikke ord,,,,

[PieLill]

De skrives så mye om at tallet på barnevernssaker er økende... Men i alle de utallige sakene jeghar innsikt i som pårørende blir jeg bare sjokkert og matt. Med unntak, så er flertallet noen bitcher med piggene ute før de har sagt hei. Jeg har jobbet som journalist i mange år, men har aldri opplvd noen så frekke og nesevise kvinnfolk som de i barnevernet. Og da kan jeg også sammenligne med dem som er fly forbannet på meg....

Siste tilfelle som provoserte meg var en damee fra barnevernet som er innvolvert i en stor familie. Moren orker ikke tryne på henne fordi hun ser på henne som falsk, høy på pæra og nesevis. Det oppstår konflikter og plutselig tropper denne barnevernsdamen opp på skolen til to jenter på 9 opg 10 år og sier at de skal finne en ny familie til dem. Hallo???? Det skal en rettsak til, før de kan si noe slikt. Den ynsget fikk panikanfall på skolen, ble livredd, hylskrek og skalv. Lurte på om hun aldri fikk se moren sin igjen. Den andre ble rasende og svarte at hun tok livet av seg visst hun ikke fikk bo hjemme. Moren måtte hente dem begge, og da var hun plutselig langt mer ydmyk.... Jeg har ikke ord,,,,

Det finnes mange dyktige og oppriktige mennesker i barnevernet. Men som 'institusjon' bærer det preg av alt for mye innavel og et alt for sterkt monopol på å definere både virkelighet og sannhet.

Dermed kan ugresset tidvis blomstre hemningsløst.

Enkelte ting må man være ekspert for å ikke forstå.

mvh