kan mani/hypomani utløses av stress?

[Gjest nybegynner bip2]

Om man er bipolar, kan en slik episoder bli utløses av stress eller har man i prinsippet ikke noen innvirkning på når og de hvordan de kommer?

Hadde en hypoman, nærmest manisk episode som bygde seg opp over flere dager for noen uker siden. Ble spurt om det skjedde noe spesielt i forkant av dette, men det er veldig vanskelig for meg å svare på. Klarer ikke helt å se hva som skulle ha utløst dette. Jeg har også opplevd før å være veldig stresset uten å blitt hypoman også.

Jeg har hørt om psykoedukasjon men har ikke fått noe tilbud om de. Hva slags opplegg er det?

[Gjest Nerda]

Mye er nok kjemi her, men det er også mye kjemi involvert ved stress.

Personlig har jeg klart hatt de verste sykdomsepisodene i perioder hvor livet har vært turbulent på andre områder. Det bidro faktisk til at jeg ikke fikk riktig diagnose - jeg har type 2 og hadde tre depresjoner før jeg fikk en hypomani. Siden det skjedde mye vanskelig rundt meg tidene jeg var deprimert, ble det sett på som reaksjoner på ytre omstendigheter. Det var det ikke. Selv følte jeg ikke at det var det som gjorde meg dårlig direkte, men heller at det var med på å forverre noe som alt kom - øke sårbarheten min. Dette ble ille for meg, men det er en annen historie. Jeg tror at man har en økt sårbarhet for å tippe både den ene og den andre veien om noe stresser en i høy grad. Psykiateren min sier i alle fall at stress er spesielt usunt for meg.

Psykoedukasjon - psykoutdanning. Man lærer mer om hvordan man lærer seg selv å kjenne, om sykdommen sin og hvordan man ka få bedre innsikt i den. Jeg har ikke selv vært i noe sånt opplegg eller fått tilbud om det, men det er nok svært nyttig. Ellers kan man jobbe målrettet med dette individuelt med terapeuten sin.

[Gjest nybegynner bip2]

Mye er nok kjemi her, men det er også mye kjemi involvert ved stress.

Personlig har jeg klart hatt de verste sykdomsepisodene i perioder hvor livet har vært turbulent på andre områder. Det bidro faktisk til at jeg ikke fikk riktig diagnose - jeg har type 2 og hadde tre depresjoner før jeg fikk en hypomani. Siden det skjedde mye vanskelig rundt meg tidene jeg var deprimert, ble det sett på som reaksjoner på ytre omstendigheter. Det var det ikke. Selv følte jeg ikke at det var det som gjorde meg dårlig direkte, men heller at det var med på å forverre noe som alt kom - øke sårbarheten min. Dette ble ille for meg, men det er en annen historie. Jeg tror at man har en økt sårbarhet for å tippe både den ene og den andre veien om noe stresser en i høy grad. Psykiateren min sier i alle fall at stress er spesielt usunt for meg.

Psykoedukasjon - psykoutdanning. Man lærer mer om hvordan man lærer seg selv å kjenne, om sykdommen sin og hvordan man ka få bedre innsikt i den. Jeg har ikke selv vært i noe sånt opplegg eller fått tilbud om det, men det er nok svært nyttig. Ellers kan man jobbe målrettet med dette individuelt med terapeuten sin.

Jeg synes det er vanskelig å vite når jeg er hypoman og når jeg ikke er det. Denne episoden for noen uker siden hvor jeg ble helt hypoman/manisk og måtte ta beroligende for å ikke slite meg helt ut er jeg ikke i tvil om var en slik periode.

Men andre ganger er jeg usikker. Noen ganger har fastlegen ment at jeg har vært hypoman mens jeg selv ikke kan kjenne igjen tegnene. tankene går kanskje litt fort men jeg kjenner ikke igjen de andre symptomene.

Kan episodene forandre karakter fra gang til gang? Altså at den forrige episoden ikke var lik den forrige?

[Gjest Nerda]

Jeg synes det er vanskelig å vite når jeg er hypoman og når jeg ikke er det. Denne episoden for noen uker siden hvor jeg ble helt hypoman/manisk og måtte ta beroligende for å ikke slite meg helt ut er jeg ikke i tvil om var en slik periode.

Men andre ganger er jeg usikker. Noen ganger har fastlegen ment at jeg har vært hypoman mens jeg selv ikke kan kjenne igjen tegnene. tankene går kanskje litt fort men jeg kjenner ikke igjen de andre symptomene.

Kan episodene forandre karakter fra gang til gang? Altså at den forrige episoden ikke var lik den forrige?

Jeg har opplevd at hypomani-mani (man er litt usikker på om jeg har 1 eller 2, men sannsynligvis 2...), men jeg har ved et par episoder ikke opplevde veldig eufori eller oppstemthet. Derimot ha jeg vært skikkelig irritabel og dirkete uspiselig, veldig målrettet. Husker jeg virkelig fikk unna mye skolearbeid. Hvis noen forstyrret meg, ble jeg et monster fordi ingen skulle forhindre meg mot veien til å bli verdens beste elev.Da arbeidet jeg natt og dag til jeg rett og slett kolapset av søvnmangel. Seinere har jeg blitt vanlig oppstemt, gjort ganske ville ting, euforisk, ment at jeg er på toppen av verden, brukt penger tildels ukritisk, vært overdrevet pratsom, dritforbanna på de som ville gi meg mer medisiner, superkreativ. De klassiske tingene liksom.

Jeg lurer av og til på om jeg kan ha hatt noen "neddopede" hypomanier - slike som ikke har slått skikkelig til pga medisiner. Da får jeg denne veldige innbitte driven i meg, må gjøre ting så de blir sånn jeg ønsker det, blir det ikke sånn blir jeg sinna og grinete. Jeg er plutselig mer uredd, tar telefoner jeg aldri hadde turt til vanlig, kontakter venner rundt om. Men jeg føler meg ikke mani-påvirket da. Jeg har bare tenkt over dette i ettertid. Pårørende har påpekt det, psykiateren og legen min sier "hmmmm...nja...men så lenge det ikke ødelegger hverdagen for deg eller andre blabla, så lenge du får sove." Jeg har vett på å ta litt å sove på i sånne perioder. Jeg tror det er absolutt bud nummer en. NOK søvn.

Det er ikke alltid godt å vite hva legen legger til grunn for å si at man er hypoman og hva en selv heller ville lagt til grunn for det. Det er viktig at man har så god kommunikasjon på dettet punktet som mulig. Jeg tror dere må prøve å oppklare dette sammen.

Du har nok alt gjort det, men hvis du er ny med denne diagnosen anbefaler jeg deg å lese godt om den. Ens egen kunnskap og innsikt er etter min mening det viktigste verktøyet i behandlingen.