NHD: kan du gi meg et råd?

[Gjest håper på svar fra deg]

Jeg prøvde søkfunksjonen, men den virket ikke.

Jeg har tidligere skrevet innlegg om langvarige abstinenser og kjemisk ubalanse i systemet mitt i etterkant av langvarig bruk av sobril, og deretter mitt forsøk på å begynne med antidepressiva, zoloft. Nå har jeg gått på 150 mg i seks uker, og jeg tror jeg kan si klart at det ikke er noe særlig virkning å snakke om. Det er fortsatt svært vanskelig å fungere i det daglige, og livet må være mer enn dette her. Jeg holder det snart ikke ut lenger.

Jeg var tidligere mye ulykkelig og deprimert og prøvde ut cipramil, cipralex og efexor til liten nytte. Men så forandret de ytre betingelser seg i livet mitt og jeg var depresjonsfri i tre år. Ja helt til jeg seponerte sobril, og fikk med det utløst en depresjon som har vært hard og svingende i 9 måneder nå. Og nå ser det ikke ut til at zoloft er medisinen for meg heller.

PS. Jeg har tidligere hatt nærkontakt med flere psykiatere over tid , og ingen har noen gang mistenkt meg for å være i det bipolare spekteret.

Hva vil du råde meg til å gjøre nå?

Jeg skal selvsagt snakke med fastlegen, men har en ung vikarlege for tiden..

[Gjest håper du kan gi meg et svar]

Tillegg: I forhold til bivirkninger har jeg tendenser til lett å få hodepine, mareritt og innsovingsproblemer(alt dette gikk greit på zoloften)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I denne situasjonen ville jeg undersøkt veldig presist og konkret hvilke symptomer du mener du har som gir deg denne funksjonsnedsettelsen. Deretter ville jeg forsøkt tilleggsmedisinering direkte mot de alvorligste symptomene.

Har du vært til en nevropsykologisk testing?

[Gjest håper på svar fra deg]

I denne situasjonen ville jeg undersøkt veldig presist og konkret hvilke symptomer du mener du har som gir deg denne funksjonsnedsettelsen. Deretter ville jeg forsøkt tilleggsmedisinering direkte mot de alvorligste symptomene.

Har du vært til en nevropsykologisk testing?

Nei, jeg har ikke vært til nevropsykologisk vurdering.

Denne depresjonen er annerledes enn tidligere episoder jeg har hatt. Da har jeg hatt moderate episoder og vært ganske "vanlig" deprimert. Jeg har tidligere i livet gått i to år hos en psykiater, deretter fem år hos en annen, et halvt år hos en tredje, og nå sist to år hos to psykologspesialister. Ingen av disse har trodd at jeg har lidelse innenfor det bipolare spekteret. Jeg nevner det siden det er nærliggende å tenke på noe bipolart når noen er så svingende som jeg er blitt etter sobrilkutten. Før seponeringen av sobril med påfølgende abstinens var jeg ikke svingende i det hele tatt, tvert i mot. Jeg var mer av en dystymiker. Med generalisert angst, litt ptsd som jeg er ferdig med, og depressive episoder av moderat art. Men egentlig var jeg dønn ulykkelig hele tiden til skilsmissen var et faktum. Så opplevde jeg lykke, vennskap, fantastiske ting,(selvfølgelig tøffe ting også), og jeg sjonglerte med sobrilen, abstinensen og visste det måtte få sin ende.

Jeg er så lei meg, for jeg vil ikke at denne historien skal ende slik! Jeg skal bli frisk, og det har alle mine tidligere behandlere trodd var mulig for meg. I hvert fall så frisk at jeg kan jobbe halvt og ellers ha et godt liv. Jeg er ferdig med terapi, og trenger ikke mer av slikt føler jeg. Jeg har fullført min femårige utdannelse, jeg kom meg i jobb etter nesten femten år ute av arbeidslivet. Jeg var stolt av meg selv, med rette. Jeg bygde meg et nettverk og var en god mor. Jeg kan tenke pene ting om meg selv nå, ikke minst.

Denne depresjonen etter benzokutt har vært ekstremt dyp og svingende. Jeg er til tider så syk at jeg ikke klarer å snakke, spise, knapt stå på bena. Da er det et ork å klare de daglige gjøremål som å stå opp, lage mat, hjelpe med lekser osv. Det er selvsagt vanskelig å være sosial, jeg har tålmodige og gode venner, men de fleste vil ikke ha zombier utenfor kinolerretet. Slik deprimert har jeg aldri tidligere vært. Jeg er fornøyd med livet mitt forøvrig, lengter bare etter å bli frisk å få ta fatt på det. Med det mener jeg at innholdet i tankene mine er ikke så destruktivt, bortsett fra redselen for å forbli slik og smerten det er å leve i dette. Men jeg ser lyst nok på livet mitt, er glad jeg har venner, selvfølelsen min er ikke preget. Jeg har interesser jeg gjerne vil gjøre mer av, og i de øyeblikkene jeg har det bra gjør jeg så mye som mulig av sosialt og annet. Jeg lever mest mulig som normalt da, men det er vanskelig når jeg stort sett er nede. Selvfølelsen var alltid nede ved tidligere depresjoner. Ikke nå. Jeg tenkte destruktive tanker om fremtiden. Nå tenker jeg at hvis jeg bare blir frisk fra dette skal jeg fortsette å ha mine gode venner og fortsette veien ut i jobb. Jeg skal drive med interesser og kose meg med familie. Før var allting meningsløst, og jeg tenkte ikke slik. Jeg er ikke anhedonisk i "hodet", noe jeg alltid var før, men kroppen min klarer det ikke.

Jeg kan føle meg ganske bra noen dager, for å dette rett ned. Ytre sett skjer der intet som jeg opplever styrer dette, det kan like gjerne skje når jeg har det kjekt. Jeg opplever selv det kommer "innenfra". Også de rundt meg sier jeg er lite gjenkjennelig. Dette er ikke meg slik de kjenner meg fra før. Jeg svinger mer nå, er mye dypere deprimert. Men jeg er aldri noe som likner på hypoman. Det er mer som om det letter og jeg føler meg nesten normal. Kanskje litt nedsenket, men det er så lite at jeg ikke gidder hefte meg ved det. Er jeg heldig kan jeg ha noen slike dager før det går rett i kjelleren igjen.

I perioder er der også mye angst, men også der er det slik at ytre ting som gav med angst før, gir meg lite angst nå. Det er som om det meste av grunnlidelsen min ikke er der lengre. Jeg har gått i terapi og har eksponert meg voldsomt for det jeg før tok sobril for. Jeg er ikke redd for det jeg før var redd for, rent bortsett fra at jeg fortsatt har noe prestasjonsangst. Men angsten nå er mer av en slik art at jeg ikke klarer rette ut kroppen, jeg velter meg i angst i sengen, klarer ikke stå på bena. Mye mer dramatisk enn angsten min før har vært. Men det er depresjonen som slår meg ut som oftest. Jeg er som en levende død, som en zombie uten mimikk. Jeg savner meg selv og livet mitt.

Jeg er i en slags kjemisk ubalanse som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Jeg _må_ ha hjelp, for denne historien skal ikke ende her!! Jeg vil bli frisk, være sosial, delta i samfunnet og jobbe og være en god mor. Og om alt det ligger på plass og jeg er på plass selv, kanskje til og med begynne å se i retning av menn igjen.

De dagene jeg har det bra nok, er det meste på plass, også energimessig. Men det er altså ikke bare manglende energi de dagene det er som tyngst. Jeg er omgitt av et stort mørke, i meg over meg og rundt meg. Jeg klarer nesten ikke tenke. Jeg klarer ingen ting.

Kan du lese noe mer ut av dette?