Hva betyr dette?

[Madelenemie]

Hei!

Min mann sier han er sur på meg, men glad i meg, jeg liker ikke at han sier sånt, jeg skjønner ikke hvorfor han er sur på meg?

Nå vil jeg egentlig ikke være gift lenger, ikke med noen mann, jeg vil bo for meg selv og ikke trenge å være redd for raseriutbrudd til mennesker.

Jeg liker det ikke, og jeg tror jeg egner meg best til å være ugift.

Det finnes ikke noen snillere enn min mann, men jeg vil likevel ikke være gift med han, for han bråker.

I går var han sur og bråkte med ting og jeg sa han skulle slutte fordi jeg får vondt i ørene, men han sa "det bryr jeg meg ikke om", jeg blir lei meg da, så nå holder jeg meg for meg selv.

Det var synd jeg ikke viste før jeg giftet meg hvor vanskelig det er. Men mest skulle jeg ønsket at jeg ikke giftet meg sånn at ingen forstyrret meg med slike sinnalyder.

Det er hensynsløst å bråke så jeg får vondt i ørene.

Jeg gruer meg til å si dette til min psykiater for jeg er redd hun er uenig da hun liker min mann- Men det er jo jeg som skal orke å være gift, men det må være lov å ombestemme seg en gang.

Han kan jo bo her med barna og jeg kan bo for meg selv i en liten leilighet, men jeg har en følelse av at det er det bare jeg som syns er lurt.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre da, da må jeg bo på mitt rom helt til min mann slutter å lage bråkelyder og være sur på meg, han har da ingen grunn til å være sur på meg, det er synd han har slikt temperament.

Jeg blir sliten av det. veldig sliten.

[frosken]

Du må snakke med mannen din sånn at du kan forstå hvorfor han ble sur.

Akkurat som han tar hensyn til deg, så må også du kunne ta hensyn til ham. Akkurat som han forsøker å forstå deg, så må du forsøke å forstå ham.

Også må du tenke deg om, svært lenge, før du evt. velger å flytte ut. Selv om det kan være vanskelig å bo sammen med andre av og til, så er det også svært mange gleder forbundet med det.

Kanskje du skal lese det innlegget du skrev for noen uker siden om hvor glad du er i mannen din?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Vet du hva han er sur på deg for da? Hvor ofte bråker han og lager skrikelyder du får vondt i ørene av? Er dette noe som har vært i deres forhold alltid eller er det bare noe som er skjedd akkurat nå?

Når vi lever sammen i et parforhold, vil det bestandig være slik at det vil dukke opp ting underveis på godt og vondt. Forstår at kombinasjonen sur på deg + glad i deg er forvirrende for deg. Du liker jo å ha èn ting å forholde deg til og blir mer usikker kanskje på betydninger som er motstridende.

Hvem du skal være gift med og bo med, må være opp til deg og mannen din. Absolutt ikke noe psykiateren din skal få bestemme! Jeg har stusset ved noen ganger når jeg leser om psykiateren din, for det virker som om hun vil ta viktige avgjørelser for deg. Hun mener det sikkert bare godt, men en behandling skal gjøre pasienten selvstendig og ikke totalt avhengig.

Håper du finner ut av samlivet og familielivet ditt. Om det du før har skrevet om mannen din er riktig, virker han å være en fin person. Eller er det du som rosemaler (begrepet betyr å presentere noe som bedre enn det det er).

[Gjest Hulderen]

Det er fullt mulig å bli sint på noen man er glad i. Man slutter ikke å være glad i dem av den grunn.

Det er ikke godt å si hvorfor mannen min er sur på deg. Kanskje har han en god grunn. Det virker litt forhastet å ville skille seg, bare fordi han bråker. Kanskje du skal prøve å finne ut av hvorfor han blir sint? Kanskje er det bare noen bagateller som du kan forandre på uten at det griper så mye inn i din personlighet eller væremåte.

Det som overrasker meg litt, er at du ser for deg at du skal bo helt alene, uten noe ansvar for barna. Ville du ikke savne dem? Og tror du ikke de ville savne deg?

Om du ikke ønsker en mann, så kan du ikke bare velge bort barna dine. Der har du et ansvar. Du må i det minste gå inn på en avtale der du har barna annenhver helg.

[Madelenemie]

Du må snakke med mannen din sånn at du kan forstå hvorfor han ble sur.

Akkurat som han tar hensyn til deg, så må også du kunne ta hensyn til ham. Akkurat som han forsøker å forstå deg, så må du forsøke å forstå ham.

Også må du tenke deg om, svært lenge, før du evt. velger å flytte ut. Selv om det kan være vanskelig å bo sammen med andre av og til, så er det også svært mange gleder forbundet med det.

Kanskje du skal lese det innlegget du skrev for noen uker siden om hvor glad du er i mannen din?

Hei!

Ja det ja:)

Det fikk jeg på mail av min ekte asperger venn nå

Vet dere hun har sittet og lest mine innlegg på doktoronline i 4 1/2 time i natt, det er vel en skikkelig venn bare som kan gjøre sånt, jeg skrev hun er litt gal. Kanskje hun ikke hadde fått helt med seg at jeg skrev her inne før nå?

Jeg trives greit her inne for jeg får gode svar.

Hun syns også jeg skulle vise det du nevner til min mann.

[Madelenemie]

Det er fullt mulig å bli sint på noen man er glad i. Man slutter ikke å være glad i dem av den grunn.

Det er ikke godt å si hvorfor mannen min er sur på deg. Kanskje har han en god grunn. Det virker litt forhastet å ville skille seg, bare fordi han bråker. Kanskje du skal prøve å finne ut av hvorfor han blir sint? Kanskje er det bare noen bagateller som du kan forandre på uten at det griper så mye inn i din personlighet eller væremåte.

Det som overrasker meg litt, er at du ser for deg at du skal bo helt alene, uten noe ansvar for barna. Ville du ikke savne dem? Og tror du ikke de ville savne deg?

Om du ikke ønsker en mann, så kan du ikke bare velge bort barna dine. Der har du et ansvar. Du må i det minste gå inn på en avtale der du har barna annenhver helg.

Hei!

Jo jeg ville savne barna mine, jeg ville komme hjem hit hver dag for å lese for dem og hjelpe dem med lekser.

Men av kjærlighet til dem ville jeg gitt min mann hovedomsorgen fordi jeg ser at han bedre er i stand til å ivareta barnas interesser på alle områder.

Hvis jeg ikke hadde satt mine barn først ville jeg krevd delt omsorg, men jeg vet min mann er flinkere med helheten. Derfor, men det ville vært fryktelig vondt fordi jeg sover hver natt med mitt yngste barn helt inntil meg.

Men jeg blir redd når min mann bråker.

[tonie]

Når man har skaffet seg mann og barn må en greie å ta seg sammen og oppføre seg som en voksen. Akkurat nå synes jeg du høres ut som et bortskjemt barn. Du har da mange ganger skrytt av hvilken fantastisk mann du har? Hva mener du med skriking, forresten? Skriker han eller hever han stemmen et par hakk?

Du kan ikke forvente at alle skal tilpasse seg dine ønsker og behov alltid. Noen ganger må du finne deg i at ting ikke er helt som du ønsker de var. Sånn er det for alle andre, og sånn må det være for aspergere også. Tenk så grusomt ungene må oppleve det dersom du bare flytter fra dem på den måten. Har du ingen anelse om hvorfor han er sint?

[Madelenemie]

Vet du hva han er sur på deg for da? Hvor ofte bråker han og lager skrikelyder du får vondt i ørene av? Er dette noe som har vært i deres forhold alltid eller er det bare noe som er skjedd akkurat nå?

Når vi lever sammen i et parforhold, vil det bestandig være slik at det vil dukke opp ting underveis på godt og vondt. Forstår at kombinasjonen sur på deg + glad i deg er forvirrende for deg. Du liker jo å ha èn ting å forholde deg til og blir mer usikker kanskje på betydninger som er motstridende.

Hvem du skal være gift med og bo med, må være opp til deg og mannen din. Absolutt ikke noe psykiateren din skal få bestemme! Jeg har stusset ved noen ganger når jeg leser om psykiateren din, for det virker som om hun vil ta viktige avgjørelser for deg. Hun mener det sikkert bare godt, men en behandling skal gjøre pasienten selvstendig og ikke totalt avhengig.

Håper du finner ut av samlivet og familielivet ditt. Om det du før har skrevet om mannen din er riktig, virker han å være en fin person. Eller er det du som rosemaler (begrepet betyr å presentere noe som bedre enn det det er).

Hei!

Nei jeg rosemaler ikke min mann:) Han er et av de fineste mennesker i verden, men selv da kan man bli sint.

Jeg takler det bare så dårlig, kan man si.

Han er forresten sint på meg fordi jeg sa i går at han ikke likte at jeg gikk ut med venner. Dette sa jeg fordi det hadde skjedd en ulykke med et av dyrene mine (jeg orker ikke snakke om det nå) men da jeg kom hjem hadde han ikke gjort noe for å ta seg av min fugl, jeg ble VELDIG opprørt og lei meg. Han lovet meg å ta seg av dette, men da jeg kom hjem sa han at han hadde glemt det.

Jeg tenkte at han hadde da vel ikke glemt om hans mor lå død ute i snøen, han kan ikke da skylle på at "å jeg glemte det" jeg ble opprørt over hvor grusomt alt var og jeg sa igjen og igjen og igjen og igjen osv at jeg skjønner ikke hvorfor du gjorde sånn.

Da plutselig begynte han å snakke høyt til meg sånn at jeg fikk vondt i ørene og jeg sa da, "ikke snakk høyt jeg får jo vondt i ørene", men han brydde seg ikke, bare fortsatte å snakke høyt til meg/skrike, bråkte videre med ting på kjøkkenet og noen ski og jeg sa "Jeg får vondt i ørene stopp", da sa han , "det bryr jeg meg ikke om, dine ører".

Da ble jeg skikkelig lei meg og nå er jeg fortsatt lei meg fordi han lager ekle lyder som skjærer i ørene mine, han bryr seg ikke sier han jo. Han lager ikke lydene lenger nå, nå lagde han middag til meg og jeg sa "hvorfor lager du mat til meg" han svarte "fordi jeg er glad i deg", da sa jeg, men du er jo sur på meg, da sa han "ja men jeg er fortsatt glad i deg og jeg vil ikke at du skal sulte".

Jeg spiser ikke maten for jeg liker ikke å spise samtidig som han er sur på meg. Nå snakker han i telefon, jeg skjønner meg ikke helt på han, han er både snill og rar og uforutsigbar.

Jeg kommer til å være glad i han til jeg dør, men jeg vil ikke bo i samme hus som en sånn uforutsigbar mann.

[Dorthe]

Hei!

Nei jeg rosemaler ikke min mann:) Han er et av de fineste mennesker i verden, men selv da kan man bli sint.

Jeg takler det bare så dårlig, kan man si.

Han er forresten sint på meg fordi jeg sa i går at han ikke likte at jeg gikk ut med venner. Dette sa jeg fordi det hadde skjedd en ulykke med et av dyrene mine (jeg orker ikke snakke om det nå) men da jeg kom hjem hadde han ikke gjort noe for å ta seg av min fugl, jeg ble VELDIG opprørt og lei meg. Han lovet meg å ta seg av dette, men da jeg kom hjem sa han at han hadde glemt det.

Jeg tenkte at han hadde da vel ikke glemt om hans mor lå død ute i snøen, han kan ikke da skylle på at "å jeg glemte det" jeg ble opprørt over hvor grusomt alt var og jeg sa igjen og igjen og igjen og igjen osv at jeg skjønner ikke hvorfor du gjorde sånn.

Da plutselig begynte han å snakke høyt til meg sånn at jeg fikk vondt i ørene og jeg sa da, "ikke snakk høyt jeg får jo vondt i ørene", men han brydde seg ikke, bare fortsatte å snakke høyt til meg/skrike, bråkte videre med ting på kjøkkenet og noen ski og jeg sa "Jeg får vondt i ørene stopp", da sa han , "det bryr jeg meg ikke om, dine ører".

Da ble jeg skikkelig lei meg og nå er jeg fortsatt lei meg fordi han lager ekle lyder som skjærer i ørene mine, han bryr seg ikke sier han jo. Han lager ikke lydene lenger nå, nå lagde han middag til meg og jeg sa "hvorfor lager du mat til meg" han svarte "fordi jeg er glad i deg", da sa jeg, men du er jo sur på meg, da sa han "ja men jeg er fortsatt glad i deg og jeg vil ikke at du skal sulte".

Jeg spiser ikke maten for jeg liker ikke å spise samtidig som han er sur på meg. Nå snakker han i telefon, jeg skjønner meg ikke helt på han, han er både snill og rar og uforutsigbar.

Jeg kommer til å være glad i han til jeg dør, men jeg vil ikke bo i samme hus som en sånn uforutsigbar mann.

Men alle ektepar krangler mer eller mindre og som han sier er han like glad i deg og omsorgsfull er han også. Jeg synes absolutt at du skal gå å spise sammen med ham når han har laget mat.

[Gjest høstløv]

Hei!

Nei jeg rosemaler ikke min mann:) Han er et av de fineste mennesker i verden, men selv da kan man bli sint.

Jeg takler det bare så dårlig, kan man si.

Han er forresten sint på meg fordi jeg sa i går at han ikke likte at jeg gikk ut med venner. Dette sa jeg fordi det hadde skjedd en ulykke med et av dyrene mine (jeg orker ikke snakke om det nå) men da jeg kom hjem hadde han ikke gjort noe for å ta seg av min fugl, jeg ble VELDIG opprørt og lei meg. Han lovet meg å ta seg av dette, men da jeg kom hjem sa han at han hadde glemt det.

Jeg tenkte at han hadde da vel ikke glemt om hans mor lå død ute i snøen, han kan ikke da skylle på at "å jeg glemte det" jeg ble opprørt over hvor grusomt alt var og jeg sa igjen og igjen og igjen og igjen osv at jeg skjønner ikke hvorfor du gjorde sånn.

Da plutselig begynte han å snakke høyt til meg sånn at jeg fikk vondt i ørene og jeg sa da, "ikke snakk høyt jeg får jo vondt i ørene", men han brydde seg ikke, bare fortsatte å snakke høyt til meg/skrike, bråkte videre med ting på kjøkkenet og noen ski og jeg sa "Jeg får vondt i ørene stopp", da sa han , "det bryr jeg meg ikke om, dine ører".

Da ble jeg skikkelig lei meg og nå er jeg fortsatt lei meg fordi han lager ekle lyder som skjærer i ørene mine, han bryr seg ikke sier han jo. Han lager ikke lydene lenger nå, nå lagde han middag til meg og jeg sa "hvorfor lager du mat til meg" han svarte "fordi jeg er glad i deg", da sa jeg, men du er jo sur på meg, da sa han "ja men jeg er fortsatt glad i deg og jeg vil ikke at du skal sulte".

Jeg spiser ikke maten for jeg liker ikke å spise samtidig som han er sur på meg. Nå snakker han i telefon, jeg skjønner meg ikke helt på han, han er både snill og rar og uforutsigbar.

Jeg kommer til å være glad i han til jeg dør, men jeg vil ikke bo i samme hus som en sånn uforutsigbar mann.

Han er da bare et menneske, du ble sint på ham og sa det mange ganger og så ble han sint på deg.

Dere må si unnskyld til hverandre og bli gode venner igjen.

[Madelenemie]

Når man har skaffet seg mann og barn må en greie å ta seg sammen og oppføre seg som en voksen. Akkurat nå synes jeg du høres ut som et bortskjemt barn. Du har da mange ganger skrytt av hvilken fantastisk mann du har? Hva mener du med skriking, forresten? Skriker han eller hever han stemmen et par hakk?

Du kan ikke forvente at alle skal tilpasse seg dine ønsker og behov alltid. Noen ganger må du finne deg i at ting ikke er helt som du ønsker de var. Sånn er det for alle andre, og sånn må det være for aspergere også. Tenk så grusomt ungene må oppleve det dersom du bare flytter fra dem på den måten. Har du ingen anelse om hvorfor han er sint?

Hei!

Ja jeg skrev det i innlegget før, hvorfor han er sint på meg.

Ja jeg føler at min psykiater syns jeg er barnslig til tider, jeg vet ikke sikkert, men hun syns ikke at jeg hadde noen som helst rett i å flytte fra min mann en annen gang jeg nevnte dette.

Du vet de to er alltid så enige, jeg kan bli sliten av at de er så enige. Jeg tror det er fordi de tenker mere likt.

Jeg skal jo orke med slike følelseutbrudd, han bråker inn i mine ører.

Med skrike vil jeg tro du ville sagt heve stemmen, han hevet stemmen la meg si 50 % av hans normale stemmenivå, muligens 100% det var meget ubehagelig for ørene mine.

Jeg bad han dempe seg, men det ga han blaffen i.

[Gjest sjøstjerna]

Hei!

Nei jeg rosemaler ikke min mann:) Han er et av de fineste mennesker i verden, men selv da kan man bli sint.

Jeg takler det bare så dårlig, kan man si.

Han er forresten sint på meg fordi jeg sa i går at han ikke likte at jeg gikk ut med venner. Dette sa jeg fordi det hadde skjedd en ulykke med et av dyrene mine (jeg orker ikke snakke om det nå) men da jeg kom hjem hadde han ikke gjort noe for å ta seg av min fugl, jeg ble VELDIG opprørt og lei meg. Han lovet meg å ta seg av dette, men da jeg kom hjem sa han at han hadde glemt det.

Jeg tenkte at han hadde da vel ikke glemt om hans mor lå død ute i snøen, han kan ikke da skylle på at "å jeg glemte det" jeg ble opprørt over hvor grusomt alt var og jeg sa igjen og igjen og igjen og igjen osv at jeg skjønner ikke hvorfor du gjorde sånn.

Da plutselig begynte han å snakke høyt til meg sånn at jeg fikk vondt i ørene og jeg sa da, "ikke snakk høyt jeg får jo vondt i ørene", men han brydde seg ikke, bare fortsatte å snakke høyt til meg/skrike, bråkte videre med ting på kjøkkenet og noen ski og jeg sa "Jeg får vondt i ørene stopp", da sa han , "det bryr jeg meg ikke om, dine ører".

Da ble jeg skikkelig lei meg og nå er jeg fortsatt lei meg fordi han lager ekle lyder som skjærer i ørene mine, han bryr seg ikke sier han jo. Han lager ikke lydene lenger nå, nå lagde han middag til meg og jeg sa "hvorfor lager du mat til meg" han svarte "fordi jeg er glad i deg", da sa jeg, men du er jo sur på meg, da sa han "ja men jeg er fortsatt glad i deg og jeg vil ikke at du skal sulte".

Jeg spiser ikke maten for jeg liker ikke å spise samtidig som han er sur på meg. Nå snakker han i telefon, jeg skjønner meg ikke helt på han, han er både snill og rar og uforutsigbar.

Jeg kommer til å være glad i han til jeg dør, men jeg vil ikke bo i samme hus som en sånn uforutsigbar mann.

Det høres ut som du har en utrolig flott mann.

Han ville ta seg av fuglen, men glemte det. Glemme gjør man ikke for å være slem. Det kan faktisk skje selv den beste.

Han lagde mat til deg og forsøker ordne opp. Han sier han er glad i deg.

Du var svært opprørt. Han godtok det. Han gir ikke uttrykk for å forlate deg fordi du ble opprørt.

Hvorfor skal du ville forlate han bare fordi han blir opprørt?

Det er menneskelig å ha humør. Humør kan være godt- eller dårlig. Uansett så er det menneskelig.

[Madelenemie]

Han er da bare et menneske, du ble sint på ham og sa det mange ganger og så ble han sint på deg.

Dere må si unnskyld til hverandre og bli gode venner igjen.

Hei!

ja men han bråkte inn i ørene mine, og sa han ikke brydde seg om det? Er ikke det veldig rart? Også sier han at han er glad i meg? Men vil lage bråkelyder inn i mine ører, skramle med ski og sette kopper hardt ned på bordet, jeg sa jo "slutt" og holdt meg for ørene.

[Madelenemie]

Det høres ut som du har en utrolig flott mann.

Han ville ta seg av fuglen, men glemte det. Glemme gjør man ikke for å være slem. Det kan faktisk skje selv den beste.

Han lagde mat til deg og forsøker ordne opp. Han sier han er glad i deg.

Du var svært opprørt. Han godtok det. Han gir ikke uttrykk for å forlate deg fordi du ble opprørt.

Hvorfor skal du ville forlate han bare fordi han blir opprørt?

Det er menneskelig å ha humør. Humør kan være godt- eller dårlig. Uansett så er det menneskelig.

Hei!

ja men han bråker så jeg får vondt i ørene, jeg liker ikke at man bråker inn i ørene mine når jeg sier Slutt, stopp, demp deg osv og forklarer at det gjør vondt i ørene. Da sier han at han ikke bryr seg.

Det skjønner jeg ikke? Jeg blir redd av sånne bråkelyder jeg tror ikke dere skjønner at mine ører ikke tåler sånt.

[Mandolaika]

Du skrev et innlegg her for litt siden om hvor fantastisk mannen din var, hvor mye han gjorde og hvor lite du gjorde, hvor mye han engasjerte seg i alt mulig rart. Det kan jo hende han er sliten, ordentlig sliten. Det kan faktisk tære litt på både humør og tålmodighet. Nå er det snart jul og dere har 4 (5?) barn, jeg vil tro det er litt ekstra som skal ordnes i den forbindelse også.

Du kan ikke mene at du vil skilles og bo alene bare fordi han "bråker"? Kan du i så fall utdype litt bedre hva mener med det? Han kan jo faktisk ikke bare være opptatt av dine behov og ta hensyn til deg HELE tiden.

[Mandolaika]

Hei!

Ja jeg skrev det i innlegget før, hvorfor han er sint på meg.

Ja jeg føler at min psykiater syns jeg er barnslig til tider, jeg vet ikke sikkert, men hun syns ikke at jeg hadde noen som helst rett i å flytte fra min mann en annen gang jeg nevnte dette.

Du vet de to er alltid så enige, jeg kan bli sliten av at de er så enige. Jeg tror det er fordi de tenker mere likt.

Jeg skal jo orke med slike følelseutbrudd, han bråker inn i mine ører.

Med skrike vil jeg tro du ville sagt heve stemmen, han hevet stemmen la meg si 50 % av hans normale stemmenivå, muligens 100% det var meget ubehagelig for ørene mine.

Jeg bad han dempe seg, men det ga han blaffen i.

Men hvorfor hevet han stemmen/skrek han til deg? Hva var grunnen til det?

[Gjest høstløv]

Hei!

ja men han bråkte inn i ørene mine, og sa han ikke brydde seg om det? Er ikke det veldig rart? Også sier han at han er glad i meg? Men vil lage bråkelyder inn i mine ører, skramle med ski og sette kopper hardt ned på bordet, jeg sa jo "slutt" og holdt meg for ørene.

''jeg ble opprørt over hvor grusomt alt var og jeg sa igjen og igjen og igjen og igjen osv at jeg skjønner ikke hvorfor du gjorde sånn.''

Du holdt på med at "bråke" med dette om og om igjen overfor ham og så ble han sint og bråkte overfor deg tilbake.

Det er sådan vi gjør når vi krangler, men vi blir gode venner igjen for vi er jo glade i hverandre.

Sådan gjør alle mennesker.

[Madelenemie]

Men alle ektepar krangler mer eller mindre og som han sier er han like glad i deg og omsorgsfull er han også. Jeg synes absolutt at du skal gå å spise sammen med ham når han har laget mat.

Hei!

Ja men han bråker i ørene mine og sier han ikke bryr seg!

Han kan ikke bråke og gi meg smerter i hjernen også si han elsker meg?

Han må jo huske at jeg har asperger syndrom og ikke tåler sånne lyder, min psykiater vet jeg er lydsensitiv, det vet min mann også, derfor blir jeg lei meg. Jeg bad han dempe seg og han gjorde ikke det.

[Mandolaika]

Hei!

Nei jeg rosemaler ikke min mann:) Han er et av de fineste mennesker i verden, men selv da kan man bli sint.

Jeg takler det bare så dårlig, kan man si.

Han er forresten sint på meg fordi jeg sa i går at han ikke likte at jeg gikk ut med venner. Dette sa jeg fordi det hadde skjedd en ulykke med et av dyrene mine (jeg orker ikke snakke om det nå) men da jeg kom hjem hadde han ikke gjort noe for å ta seg av min fugl, jeg ble VELDIG opprørt og lei meg. Han lovet meg å ta seg av dette, men da jeg kom hjem sa han at han hadde glemt det.

Jeg tenkte at han hadde da vel ikke glemt om hans mor lå død ute i snøen, han kan ikke da skylle på at "å jeg glemte det" jeg ble opprørt over hvor grusomt alt var og jeg sa igjen og igjen og igjen og igjen osv at jeg skjønner ikke hvorfor du gjorde sånn.

Da plutselig begynte han å snakke høyt til meg sånn at jeg fikk vondt i ørene og jeg sa da, "ikke snakk høyt jeg får jo vondt i ørene", men han brydde seg ikke, bare fortsatte å snakke høyt til meg/skrike, bråkte videre med ting på kjøkkenet og noen ski og jeg sa "Jeg får vondt i ørene stopp", da sa han , "det bryr jeg meg ikke om, dine ører".

Da ble jeg skikkelig lei meg og nå er jeg fortsatt lei meg fordi han lager ekle lyder som skjærer i ørene mine, han bryr seg ikke sier han jo. Han lager ikke lydene lenger nå, nå lagde han middag til meg og jeg sa "hvorfor lager du mat til meg" han svarte "fordi jeg er glad i deg", da sa jeg, men du er jo sur på meg, da sa han "ja men jeg er fortsatt glad i deg og jeg vil ikke at du skal sulte".

Jeg spiser ikke maten for jeg liker ikke å spise samtidig som han er sur på meg. Nå snakker han i telefon, jeg skjønner meg ikke helt på han, han er både snill og rar og uforutsigbar.

Jeg kommer til å være glad i han til jeg dør, men jeg vil ikke bo i samme hus som en sånn uforutsigbar mann.

Uforutsigbar mann? Kanskje han synes du er litt vel urettferdig når du sammenligner en død fugl med en død mor ute i snøen.

[Gjest sjøstjerna]

Hei!

ja men han bråker så jeg får vondt i ørene, jeg liker ikke at man bråker inn i ørene mine når jeg sier Slutt, stopp, demp deg osv og forklarer at det gjør vondt i ørene. Da sier han at han ikke bryr seg.

Det skjønner jeg ikke? Jeg blir redd av sånne bråkelyder jeg tror ikke dere skjønner at mine ører ikke tåler sånt.

Jeg liker heller ikke bråk, eller høye stemmer. Så jeg liker ikke om min mann er sint- eller om mine barn er det.

Men etterpå er de blide igjen, og bråket opphører. Hvorfor skal jeg da "henge fast i" at de var sint i går?