Alene - ikke bare fælt? Luksus?

[Gjest prust]

Flyttet hjemmefra da jeg var 19 år. Bodde ett år i Frankrike hos en fransk familie, der jeg hadde mitt eget rom, men ikke særlig privatliv. En spennende erfaring.

Flyttet tilbake til Norge som 20 åring, bodde på studentkompleks (små rom, felles kjøkken og bad) - der jeg traff min kjære og ble sammen med ham første året.

Vi fortsatte å bo sammen, giftet oss etterhvert, og da vi var ferdige fikk vi jobb og etterhvert hus.

Barna kom på rekke og rad. Og vi er en typisk A4 familie.

Snart er jeg 40 år. Og det har gått opp for meg at jeg aldri har bodd alene! Aldri! Noen få uker da jeg var 17 bodde jeg på hytta mens jeg gikk på videregående i stedet for hjemme - det er det eneste.

Det å kunne være alene noen timer og dager er for meg noe lukseriøst. Tenk å bestemme helt selv hvor lenge en vil sove, hvor lenge en skal tasse rundt i morgenkåpe, eller når en skal gå ut på tur og hvor lenge en skal være borte....!

Jeg har verdens mest fantastiske barn og mann, og er vanvittig glad i dem. Men jeg lengter faktisk etter litt alenetid.... Det å være _frivillig_ alene en julekveld høres deilig ut. Det å reise på fjellet eller på stranda alene, høres fantastisk ut...

Hva er dette før slags følelser? Midtlivskrise? 40 års krise? Tror jeg ønsker meg en uke alene et sted til 40 års dagen...

Dere andre - kjenner dere det på samme måte? Hvordan løser dere denne lengselen i praksis, når en har full jobb og barn og mann og aktiviteter her og der....?

[meg__123!]

sånn er det vel å være småbarnsforeldre? Alenetiden får man når barna har flyttet hjemmefra, eller er store nok til å klare seg selv...

[Gjest togli]

Den beste løsningen er nok å separeres ;-P

Jeg hadde heller aldri vært alene før jeg ble separert i sommer... Det er veldig rart å plutselig ha annenhver helg alene. Grua meg i starten, men det er faktisk veldig deilig

Men sånn ellers anbefaler jeg ikke skilsmisse med mindre mannen er en dust ;-P

Har du ikke mulighet til å "stikke av" ei helg da? Evt be mannen om å ta med barna på besøk til sine foreldre eller andre ei helg?

[jubalong70]

Jeg kjenner meg VELDIG godt igjen.

Jeg har bodd alene i kortere perioder, og storkost meg.

Mitt største ønske nå er et eget rom, som er bare mitt! Dessverre har vi ikke noe rom til overs...

Jeg setter umåtelig stor pris på de korte øyeblikkene da jeg faktisk er helt alene, og som deg, kunne jeg absolutt ha kost meg godt alene en juleaften.

Når det stormer som værst, så drømmer jeg om en eremittilværelse

Så, jeg tror vi bare er normale jeg, prust

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En sammenheng?

http://www.adressa.no/forbruker/helse/article1567815.ece

[laban]

Jeg tror det er normalt å savne litt det man ikke kan oppnå. Jeg bodde alene _lenge_, og kunne iblant (men absolutt ikke hele tiden) savne å ha kjernefamilie. Hvis jeg f.eks. hadde en helg foran meg uten noe bestemt program, kunne jeg kjenne meg alene. Da tok jeg en tur på senteret fredag etter jobb og så på alle småbarnsfamiliene som kranglet mens de handlet, så gikk det over.

Nå sier jeg til meg selv at om ca. 6 år sitter jeg helt alene med tekoppen om morgenen i helgene og tenker med vemod på den gangen det var litt liv i huset. (Altså - jeg har ikke tenkt å avlive mannen, men vi har nokså ulike morgenrutiner.)

Jeg har en hobby som er bare min, den medfører en ettermiddag i uka som er "hellig" - og iblant en tur også. Da er jeg ikke alene, men vekk fra alt som har med jobb eller barn å gjøre. Jeg tror det reddet psyken min i de mest hektiske årene.

[Gjest ikke alene jeg heller]

Har tenkt litt sånn jeg og, er 33 år og har omtrent ikke bodd alene.

Da jeg var ca. 19 flyttet jeg hjemmenfra til min daværende samboer,

bodde hos han en god del år, så ble det slutt, jeg bodde hjemme hos mine foreldre i et halvt år til jeg fant noe eget, kjøpte meg en liten leilighet... jeg syntes det var deilig å ha noe for meg selv - som jeg eide!

Men så brøt det ut brann i bokomplekset og jeg måtte atter en gang flytte hjem til mine foreldre, dette etter mindre enn to måneder!

Så bodde jeg der til jeg traff min nåværende mann,

flyttet inn til hans leilighet, kjøpte oss etterhvert hus og her har vi bodd siden, forhåpentligvis i mange mange år fremover.

Nå har vi fullt hus med unger og greier.

[Mammantil3]

Jeg flyttet ut hjemmefra som 16-åring, var samboer i 2 år før jeg møtte min mann da jeg var 27. Så jeg har bodd mye alene, og det er jeg veldig, veldig glad for - bl.a. har jeg feiret jul alene og fått prøvd det også.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har opplevd ensomhet i de årene jeg var alene. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og nyter også nå frihelger hvor min mann tar med ungene bort.

Alle mennesker trenger alenetid, tror jeg. Kjenne på det å ta selvstendige avgjørelser, kjenne på det å "finne på noe", ha den hele og fulle oversikt over eget liv.

Synes ikke det er noe rart at du kjenner litt på det at du aldri har bodd alene. Kall det 40-årskrise eller hva du vil, det handler kanskje mer om at du trenger litt "space". Alenetur i 40-årsgave er helt sikkert en kjempegod idè! :-)

[Elis31]

Send bort mann og barn en helg eller en uke og kos deg

[Gjest verinoca]

Jeg trenger noen dager i året der jeg reiser bort og er alene. Har en mor som bor noen timer fra oss, og da tar jeg en helg hos henne.

Jeg er vokst opp som enebarn og vant til å ha det rolig rundt meg. Så å ha familie og barn rundt meg hele tiden har jeg faktisk brukt veldig lang tid på å venne meg til.

Noen av oss trenger alenetid for å lade opp, og det synes jeg vi fortjener. Ta deg til rette, reis bort noen dager og vær alene. Det lønner seg i lengden! :-)

[tzatziki1365380058]

Man savner det man ikke kan få. En julaften alene høres deilig ut, fordi du ikke kan få det, og fordi du vet at om du fikk det, så ville det vært ditt valg, ikke fordi du ikke hadde noen å feire med.

Det at du tenker at en julaften alene ikke bare er fælt, kan naturligvis ikke overføres til alle som er ufrivillig alene denne dagen.

Jeg er i samme situasjon som deg med mann og barn og sånn. Men jeg har bodd masse elente, mer enn halve voksenlivet. Det betyr ikke at behovet for alenetid er mindre for meg enn om jeg aldri hadde bodd alene, tror jeg, snarere tvert i mot, kanskje, siden jeg virkelig vet hvor deilig det kan være. Men det betyr at jeg ikke finnes redd ved tanken på å skulle være alene, heller ikke bo alene over lengre tid. Og jeg er temmelig sikker på at jeg ville valgt å leve alene resten av livet, dersom mann og jeg av en eller annen grunn skulle flyttet fra hverandre.

Alenetid nå er luksus! Jeg passer på å sende mann og barn ut av og til, også har vi et fantastisk "spabad" som heldigvis kan låses av. Det er virkelig kilde til avslapning og energi for meg.

[meg__123!]

Den beste løsningen er nok å separeres ;-P

Jeg hadde heller aldri vært alene før jeg ble separert i sommer... Det er veldig rart å plutselig ha annenhver helg alene. Grua meg i starten, men det er faktisk veldig deilig

Men sånn ellers anbefaler jeg ikke skilsmisse med mindre mannen er en dust ;-P

Har du ikke mulighet til å "stikke av" ei helg da? Evt be mannen om å ta med barna på besøk til sine foreldre eller andre ei helg?

Eksmannen din var en dust med andre ord? neida

[Rhea Silvia]

Jeg elsker å være alene.... gjerne i lengre perioder av gangen. Jeg bodde alene i flere år, og synes det var fantastisk. Og jeg savner å være alene, nyter det når jeg får en kveld eller en dag for meg selv.

Jeg går på fjellet alene, og jeg reiser også bort av og til, helt for meg selv. Rett før jul dro jeg bort en natt, og leide meg inn på et billig hotell. Leste og slappet av, brukte uendelig lang tid på badet osv. Og kom hjem med mye forjulsenergi!

Jeg er en veldig sosial person, med et sosial yrke og en meget sosial familie. Heldigvis er det respektert at jeg trenger tid alene, og jeg ser det samme hos barna. Dei er sosiale, menstorkoser seg i sitt eget selskap..

Jeg drømmer om en uke helt for meg selv, med varme, god mat og maaange bøker.

Nå er ikke forholdet mellom meg og mannen på topp, og det er nok slik at tanken på å få være alene i perioder, er blandt de plussidene jeg ser ved et brudd....

[cathlin]

Det er helt normalt å lengte etter tid alene. Ta deg flere turer alene. Familien din klarer seg sikkert.

[pekkaline]

Jeg forstår godt at du savner det. Du kan ikke begynne å jobbe litt fleksitid da? Kvelder innimellom?

Da får du det jeg har, alenetid på dagtid. Sender ungene og mann avgårde til sine oppgaver og nyter deretter den planløse dagen jeg vil ha. Når det ikke er slik så har jeg lett for å ta nettene til hjelp (alenetid), men da skorter det på søvnen som også er en nødvendighet.....

Jeg synes ikke det er galt å be om en helg/ukes ferie alene innimellom. Da kommer du såå styrket tilbake.

[Gjest togli]

Eksmannen din var en dust med andre ord? neida

Veeel.. til tider kanskje ;-P

[meg__123!]

Veeel.. til tider kanskje ;-P

hehe

[Gjest annlovinda]

Det er vel ofte slik at man ønsker det man ikke har....

Selv er jeg veldig avhengig av å ha litt tid alene - så mannen min og jeg er flinke til å la hverandre ha tid helt alene. Unne seg å reise bort alene, eller at den andre parten tar med barna på tur. Fungerer iallefall fint hos oss.

[Gjest Gåten]

Jeg lurer ofte på om livet mitt hadde blitt lettere alene, tenker hvis jeg bare ikke hadde truffet han...fått barn og hatt alle disse bekymringene. Har vært mye styr, jeg har vært mye syk og familielivet har krevd mye. Drømmer om å være alene..få fred når ungene er voksne. Får dårlig samvittighet av tankene, er jo utrolig glad i både unger og mann.

[Gjest prust]

Jeg forstår godt at du savner det. Du kan ikke begynne å jobbe litt fleksitid da? Kvelder innimellom?

Da får du det jeg har, alenetid på dagtid. Sender ungene og mann avgårde til sine oppgaver og nyter deretter den planløse dagen jeg vil ha. Når det ikke er slik så har jeg lett for å ta nettene til hjelp (alenetid), men da skorter det på søvnen som også er en nødvendighet.....

Jeg synes ikke det er galt å be om en helg/ukes ferie alene innimellom. Da kommer du såå styrket tilbake.

Nei, har ikke mulighet til å jobbe fleksitid. Jeg har noen venninneturer av og til, og mannen min og jeg reiser innimellom avgårde et døgn eller to.

Men helt alene har jeg aldri reist, unntatt i jobbsammenheng da.