hvordan takle dette med plutselig svigerfamilie?

[laguna1]

Hei til dere,og god romjul Jeg har noen spørsmål til dere angående dette å plutselig skulle forholde seg til en helt ny familie med alt som følger med av koder og dynamikk, gjerne uten at det blir voldsomme konflikter og uten å såre noens følelser, og samtidig få beholde det man trenger av personlig frihet og rett til å beholde, ytre og leve etter egne verdier.

Jeg har verdens absolutt skjønneste forlovede, og forholdet mellom oss to er absolutt upåklagelig og 100 % vidunderlig! Så langt så bra, selvsagt.

Det eneste skjæret i sjøen er at vi pleier et svært forskjellig forhold til våre respektive foreldre og familier, og at jeg finner noen av forskjellene anstrengende å forholde seg til, og endel situasjoner litt vanskelige.

jeg har alltid vært veldig selvstendig (som voksen da) men har et svært godt forhold til min mor, selv om vi ikke nødvendigvis ser hverandre sånn kjempeofte. Jeg er oppdratt til å være kritisk, og ta egne valg, og ha egne meninger, og jeg og muttern kan godt diskutere heftig uten at det blir tatt sårt opp på sikt, og når vi er sammen er det vanlig at vi også kan ta avbrekk i samværet og gå litt for oss selv med ei bok eller noe, om det skulle ønskes. Ting er ganske laid-back og likefrem, liksom.

Min kjæreste er vant til å se sine foreldre langt oftere enn jeg er med mine. Jeg finner det i seg selv litt uvant (og litt anstrengende!) å dra på hele helgebesøk opptil flere ganger i måneden, men det som er virkelig litt plagsomt er at jeg har noen problemer med å innrette meg (og å forstå meg på) familiedynamikken. Noen ting irriterer meg på grensa til åndenød, selvom jeg aldri så mye prøver å legge godvilja til..:S

De er snille og vennlige mennesker, men blandt ting jeg har vondt for å forholde meg til er:

- Ønske (på grensen til krav) om mye og ofte samvær, uten mulighet til å trekke seg tilbake for et lite pusterom, når vi først er der.

- Veldig annerledes verdigrunnlag enn jeg er vant til. Mye fokus på husvask og at ting er tilsynelatende ordentelig og straight, mye snakk om husmoraktiviteter og sånne ting som jeg i utgangspunktet gir litt faen i, men som andre for all del gjerne må drive mye med, men jeg mistenker at det på sikt IKKE egentlig er greit at jeg ikke faller helt i staver over plastbokser,eller ikke synes en person er verdens værste fordi gulvlistene ikke er vasket eller tilsvarende. (Jeg SER ikke sånt. Jeg et ryddig og renslig menneske, men jeg klarer ikke å se at husarbeid er selve meningen med livet, eller at en person er et fordervelig individ fordi det har forekommet at de har flekker på badeservanten..,) Jeg har andre kvaliteter får jeg håpe, men få av de som ser ut til å skattes veldig høyt! Jeg føler at det ikke ville være helt greit å snakke mye og fritt om ting som interesser, eller er viktige for meg, og at det sånn sett blir litt vanskelig å vise et ærlig bilde av meg selv.

- Baksakking. Jeg synes min kommende svigermor kjenner påfallende mange mennesker, som i følge henne er påfallende kjipe, hun har MANGE historier om folk som på en eller annen måte (som jeg ikke alltid forstår heller) har gjort seg fortjent til tittel som jipinger og som er i evig unåde. Jeg blir litt mistenksom når SÅ mange er SÅ kjipe, og aner at hun er person det kan være kjipt å komme selv mildt på kant med. Hun er veldig søt og blid, men det aner meg at hun blir veldig lett sår og fornærma, selv om hun hevder det stikk motsatte. Jeg er litt redd for å komme i unåde, for jeg er vant til åpen diskusjon og fort ferdig, Ikke sårhet, baksnakking og å si ja der man kanskje mener nei. jeg blir forvirra av sånt.

- Tendenser til å ville bestemme ting jeg mener de egentlig ikke har noe med å prøve å bestemme over voksne mennesker i det heletatt. Stikkord her er hva penger skal brukes til, hvorvidt man faktisk kan drikke et par øl på lørdagskvelden (Vi er snart 40!) og tilgengelighet på telefon. (Det ringes til det svares, uansett! Å ikke ha telefon tilgjengelig er en dødsynd. Dette gjelder selvsagt mest kjæresten, men svarer ikke han, blir det meg..uvant, uvant, uvant!)

Jeg kunne nevne masse, masse mere også, men innlegget er allerde langt. Jeg prøver IKKE med dette å si at min familie er kulere enn hans, eller at vår måte nødvedigvis er bedre enn deres, men det er fryktelig annerledes, og jeg blir litt sliten.

Jeg prøver å være blid og positiv hver gang, men samtidig ikke forråde egne verdier hvis ting blir helt fremmed og jeg er veldig uenig,(Det blir en del sånne verken-eller svar..Som huffda..Så mye rare folk..Og det må jammen ha vært vanskelig! - dere vet, svar der man verken er enig eller uenig) men det er en litt stram balansegang. Jeg prøver selvsagt også å unngå å sette kjæresten min i midten da jeg skjønner at sånt selvsagt blir dritvanskelig for ham, men samtidig forklare at mange ting er litt vrient fordi mye her er så langt unna hvordan jeg er vant til å ha det, og ligner lite på relasjonene jeg har til mine.

Det som gjør ting virkelig vanskelig er at vi har tenkt til å flytte dit foreldrene hans bor. jeg gleder meg selvsagt avsindig til å flytte sammen med kjæresten min, bo i ny by, og i det hele tatt, få det fint! jeg er bare ørlitte grann skeptisk til dette med beliggenheten, når jeg liksom har fått tygd litt på dette med svigerfamilien og hvor sammenknyttet de er (Min familie er sammenknyttet også..Men som sagt..på en annen måte..!)

Dette er jo bagateller egentlig, jeg er lykkelig og blid, men tar GJERNE i mot innspill og historier om hvordan takle svigerfamiler og hvordan dere forholder dere til deres (gjerne med happy ending! )

P.S Det er jo ikke det at det har vært noen konflikter enda, jeg blir tatt i mot med åpne armer, og er godt likt,og jeg liker dem, det er bare det at noen av disse tingene virker så omen-aktige på å skulle komme til å lage konflikt på senere tidspunkt.

Råd taes i mot med stor takk!

[mariaflyfly]

''- Ønske (på grensen til krav) om mye og ofte samvær, uten mulighet til å trekke seg tilbake for et lite pusterom, når vi først er der.''

Og du skal flytte til samme by...? La meg bare si en ting: Ikke få barn.

[frosken]

Jeg tror det kan være vanskeligere å bli svigerdatter når man er så gammel som du og har etablert egne vaner, enn om man er 20 år gammel og ikke fullt så vant til selvstendighet.

Synes du skal prøve å snakke ordentlig med din svigermor. Fortell at det er litt uvant for deg, og at du nok av og til kommer til å måtte trekke deg litt tilbake. Snakk om at du har levd et svært litt utradisjonelt og selvstendig liv, og at du nok ikke kommer til bli helt A4 noengang.

Hvis du ønsker å oppnå at hun ikke blir unødvendig stresset, så snakk også om at du så avgjort ønsker at din mann fortsatt skal ha et nært og godt forhold til sin familie, og at du ikke på noen måte ønsker å ødelegge det - men at _noen_ forandringer jo er naturlig når dere blir gift.

Jeg ville ikke nødvendigvis ha hatt betenkeligheter med å bosette meg nærme hans familie. Da kan dere kanskje få til en del mer kortvarig omgang i hverdagen, og det trenger så avgjort ikke føre til at du får mer - men kanskje mindre - klaus av svigerfamilien.

Du trenger neppe bli mer opptatt av husarbeide enn du er i dag, bare du gir svigermor trygghet på at du verdsetter henne og hennes familie;-)

[Lillemus]

Du trenger vel ikke være med på dette familiebesøk flere helger i mnd? Du klarer ikke forandre svigermor allikevel, så litt mindre samvær er kanskje løsningen. Og litt tid alene hjemme er kanskje godt - for dere begge to?

[Katt-ja]

Jeg får klaustrofobi av innlegget ditt

De høres fæle ut... Kanskje (som en annen nevnte her) du i alle fall skulle starte med å ikke være med på alle helgebesøkene. Tone flagg litt forsiktig, for dette orker du ikke i lengden, garantert...

[morsan]

Jeg tror at uansett hvordan svigerfamilien er, så vil det ofte være en tilvenning å venne seg til andre måter å forholde seg til ting på. Så selv om familien ikke er "rar", vil det være slik at det blir lettere å forholde seg til svigers etterhvert som man lærer dem å kjenne og venner seg til at "slik er de og slik gjør de det hjemme hos dem".

Så ta tiden litt til hjelp.

Jeg synes absolutt det er naturlig at besøk hos dem begrensen mer nå som dere er to enn da han dro dit alene. Men vær forsiktig mht hvordan dette formidles, slik at du ikke blir den fæle svigerdatra som "tar fra dem" gromguten. Kanskje er det et alternativ å bare overnatte den ene helgenatta de helgene dere er der, samt dra litt sjeldnere til å begynne med, inntil det blir (forhåpentligvis) en ny normaltilstand?

Vedr baksnakking og andre temaer du ikke har lyst til å delta i: Prøv å tenke ut avledningsmanøvre. Kan du f eks begynne å rose den vakre vasen hun har på kommoden midt under hennes tirader om den skrekkelig naboen?

[Elis31]

Tror man kommer langt med å bare være glad i folk. Det som kommer fra hjertet går til hjertet. Ellers får du bare si fra på en pen måte når det er noe. Et godt råd er å ikke kritisere, men si hva du ønsker. Eksempel når du har behov for litt tid så sier du at nå må jeg gå og legge/hvile meg litt(så kan du lese eller noe). Dersom dere flytter nærmere er det sikkert lettere å ha kortere besøk. Avtal eventuelt med kjæresten din at det er dere som bestemmer i deres liv ikke svigers.

[Dorthe]

Jeg garanterer herved at laguna er ryddig og renslig og ikke en slask ;o)

[frosken]

Jeg garanterer herved at laguna er ryddig og renslig og ikke en slask ;o)

Tror du ikke vi stoler på det hun selv sier, eller...?

;-)

[Dorthe]

Tror du ikke vi stoler på det hun selv sier, eller...?

;-)

Nja, sånn får sikkerhets skyld ;o)

[morsan]

Nja, sånn får sikkerhets skyld ;o)

i snakker vel her om en som seriøst vurderte å ha kjøkkengardinene på vranga for å tekkes naboene, så at hun har det rimelig "shaina" hjemme - også når ikke svigermor ventes på besøk - tar jeg i grunnen for gitt ;-)

[lu30]

''- Ønske (på grensen til krav) om mye og ofte samvær, uten mulighet til å trekke seg tilbake for et lite pusterom, når vi først er der.''

Og du skal flytte til samme by...? La meg bare si en ting: Ikke få barn.

Barn......da synes jeg de må skynte seg, de var jo rundt 40 om jeg forsto det riktig

Men klart, idag er jo alt mulig, men jeg syns det er vel sent.

[morsan]

Barn......da synes jeg de må skynte seg, de var jo rundt 40 om jeg forsto det riktig

Men klart, idag er jo alt mulig, men jeg syns det er vel sent.

"vel sent" i hvilken betynding da?

At fruktbarheten reduseres etterhvert som man nærmer seg 40-årsalderen er jo velkjent, men ikke så alarmerende at det anses som noe medisinsk under å føde barn i en slik alder.

Men mener du at det er "vel sent" å få barn i den alderen "uansett"?

[laguna1]

''- Ønske (på grensen til krav) om mye og ofte samvær, uten mulighet til å trekke seg tilbake for et lite pusterom, når vi først er der.''

Og du skal flytte til samme by...? La meg bare si en ting: Ikke få barn.

DET har vi ingen øyeblikkelige planer om!

[Mrs. Wallace]

Barn......da synes jeg de må skynte seg, de var jo rundt 40 om jeg forsto det riktig

Men klart, idag er jo alt mulig, men jeg syns det er vel sent.

''Men klart, idag er jo alt mulig, men jeg syns det er vel sent.''

Da er det jammen godt at verken de eller andre på den alderen trenger din tillatelse for å få barn.

[laguna1]

Jeg tror det kan være vanskeligere å bli svigerdatter når man er så gammel som du og har etablert egne vaner, enn om man er 20 år gammel og ikke fullt så vant til selvstendighet.

Synes du skal prøve å snakke ordentlig med din svigermor. Fortell at det er litt uvant for deg, og at du nok av og til kommer til å måtte trekke deg litt tilbake. Snakk om at du har levd et svært litt utradisjonelt og selvstendig liv, og at du nok ikke kommer til bli helt A4 noengang.

Hvis du ønsker å oppnå at hun ikke blir unødvendig stresset, så snakk også om at du så avgjort ønsker at din mann fortsatt skal ha et nært og godt forhold til sin familie, og at du ikke på noen måte ønsker å ødelegge det - men at _noen_ forandringer jo er naturlig når dere blir gift.

Jeg ville ikke nødvendigvis ha hatt betenkeligheter med å bosette meg nærme hans familie. Da kan dere kanskje få til en del mer kortvarig omgang i hverdagen, og det trenger så avgjort ikke føre til at du får mer - men kanskje mindre - klaus av svigerfamilien.

Du trenger neppe bli mer opptatt av husarbeide enn du er i dag, bare du gir svigermor trygghet på at du verdsetter henne og hennes familie;-)

Takk for oppmuntrende innlegg Jeg har snakket litt om temaet - og det så ut til å falle i god jord det..Men noe av problemet her er det med at jeg ikke er sikker på om det som sies menes. jeg har sett min kjærestes mor snakke hyggelig med noen, for å like etter fortelle oss sannheten om hvordan vedkommmende er når det ikke er tilstede lenger.. Jeg er litt uvant med sånt, og synes det er vrient. Jeg har også understreket hvor utrolig hyggelig det er (Og det synes jo virkelig også!) at kjæresten min har snille & imøtekommende foreldre, som også har ønsket meg hjertelig velkommen. Men også sagt at jeg gleder til at jeg og han skal ha våre egne ting sammen, og at jeg er et grunnleggende selvstendig menneske som både liker og trenger å velge mange ting selv & ha alenetid, selvom jeg respekterer innspill, og kan være sosial og tilstede når det trengs og ønskes.

Godt poeng at det kanskje faktisk blir mindre intenst når vi bor nærmere, faktisk. Takk

[laguna1]

Du trenger vel ikke være med på dette familiebesøk flere helger i mnd? Du klarer ikke forandre svigermor allikevel, så litt mindre samvær er kanskje løsningen. Og litt tid alene hjemme er kanskje godt - for dere begge to?

Jeg har forsøkt meg litt forsiktig med at jeg synes det er litt i overkant noen ganger og at jeg blir litt overveldet. Men jeg så redd for å tråkke på tær og knote til ting tidlig her..Jeg bør kanskje bli litt modigere, og sette ned foten om jeg virkelig ikke vil

[laguna1]

Jeg får klaustrofobi av innlegget ditt

De høres fæle ut... Kanskje (som en annen nevnte her) du i alle fall skulle starte med å ikke være med på alle helgebesøkene. Tone flagg litt forsiktig, for dette orker du ikke i lengden, garantert...

Det var ikke meningen å få noen til å høres fæle ut.. De er ikke det altså, de er velmenende og snille, men, det er jo lov å ha to tanker i huet på engang, og ja, jeg får litt klaustrofobi, og ja, det er mange ting jeg ikke skjønner meg på (og som irriterer meg også) men jeg prøver å legge godsida til og så godt det lar seg gjøre overse det jeg ikke liker og vektlegge det jeg liker. men balansegangen er litt slitsom.

[frosken]

Takk for oppmuntrende innlegg Jeg har snakket litt om temaet - og det så ut til å falle i god jord det..Men noe av problemet her er det med at jeg ikke er sikker på om det som sies menes. jeg har sett min kjærestes mor snakke hyggelig med noen, for å like etter fortelle oss sannheten om hvordan vedkommmende er når det ikke er tilstede lenger.. Jeg er litt uvant med sånt, og synes det er vrient. Jeg har også understreket hvor utrolig hyggelig det er (Og det synes jo virkelig også!) at kjæresten min har snille & imøtekommende foreldre, som også har ønsket meg hjertelig velkommen. Men også sagt at jeg gleder til at jeg og han skal ha våre egne ting sammen, og at jeg er et grunnleggende selvstendig menneske som både liker og trenger å velge mange ting selv & ha alenetid, selvom jeg respekterer innspill, og kan være sosial og tilstede når det trengs og ønskes.

Godt poeng at det kanskje faktisk blir mindre intenst når vi bor nærmere, faktisk. Takk

Enkelte steder er det litt "baksnakkingskultur" - uten at det ligger så mye vondt i det. En av mine brødre har bosatt seg på min svigerinnes hjemsted i utkantnorge. Jeg får ofte litt bakoversveis over alle de mer eller mindre dårlige skjulte kritiske bemerkninger om naboer og omgangsvenner. Allikevel har jeg ennå til gode å oppleve noe negativt rettet mot meg selv fra hennes familie - de er litt sånn "god som gull" på bunnen til tross for baksnakkingskulturen. Selv er jeg litt allergisk mot denne formen for "sladder", men har lært meg til å lukke ørene for den. De stiller opp mer enn de fleste når det gjelder - for både venner og "fiender" :-)

Å bli vant til sin svigerfamilie, kan sammenlignes litt med å bli vant til en ny kultur. Det går an å utvikle egen toleranse uten at egne verdier går til grunne.

Men du - når skal dere komme i gang med å få barn da?!?

[Gjest segunda]

Jeg var veldig ung da jeg kom først inn i min svigerfamilie, men jeg kjenner beskrivelsene veldig godt;-). Jeg tror ikke likevel at min ekssvigerfamilie og din tilkommende svigerfamilie er noe spesielt like, men at våre opplevelser er like på tross av alder.

Jeg fikk et helt annet forhold til dem etter skilsmissen og har hatt god kontakt i alle år. Dette handler først og fremst om forholdet mellom deg og din kjæreste. Hvorvidt svigermor er opptatt av husmorverdier eller barn i slummen i Brasil har ingenting å si. Du og hun måler hverandre nå og har startet en maktkamp. Du er såpass voksen at du blir mer oppmerksom på den enn jeg var i begynnelsen, og da blir det vanskeligere.

Din tilkommende mann ser sikkert ikke problemene, og har ingen muligheter til å sette seg inn i den maktkampen som skjer i en slik situasjon mellom de to viktigste kvinnene i hans liv. Han er bare en mann;-), og for dem er kvinner og kvinners relasjoner noe komplisert og uforståelig.

Det viktige nå er at du og han finner deres verdigrunnlag sammen og er enige. Da roer maktkampen i familien seg. Når du blir trygg på din egen rolle blir svigermor det også og da er det ikke noe problem å ha forskjellige meninger. Du vil aldri finne en svigermor som matcher deg helt, uten å være robot eller kloning av deg.

Jeg forsikrer deg om at det hadde ikke vært noe annerledes om du hadde hatt enorme husmoridealer -tenk når dere hadde begynt å konkurrere om svoren på juleribba eller hvor mange kakesorter.

Senk skuldrene og nyt livet. Diskuter dette med din forlovede uten å gjøre det for komplisert (ingen mann forstår slikt). Få så mange barn du bare har lyst på og ikke se på dette som et hinder, men som et steg videre i livet.

Lykke til;-)