Narsissistisk personlighetsforstyrrelse

[Rythmbluescat]

Hei

Jeg har et stort problem, jeg antar at faren til mitt barn har narsissistisk personlighetsforstyrrelse, jeg var sammen med barnefaren fra jeg var 14 år til 21år, men jeg oppdaget ikke disse tendensene før vi flyttet i lag når jeg var 18 år. Min datter er 12år. Hvordan skal jeg greie å opprettholde et akseptabelt kontaktforhold til denne barnefaren? Han har gjort meg mye vondt gjennom årene vi var i lag og manipulerte meg fullstendig og brøt ned selvtilliten min. Jeg har brukt flere år på å komme over alt det vonde jeg har opplevd pga. psykisk terror, verbal mobbing osv. Det hele tok kaka når barnet ble født og han ble sjalu på barnet, for meg er det det naturligste i hele verden å være oppslukt av sitt nyfødte barn, noe jeg ble! Faren derimot greide ikke å ha kontakt med barnet før hun ble 9 måneder, ikke en trilletur, ikke bleieskift, klaget egentlig bare mest over hvor bråkete barnet kunne være. I dag når jeg spør om de 2 første årene til barnet, husker han ingenting! Han kom nylig og ville ha blider av barnet de 2 første årene fordi han ikke husket noe!!! Det virker som jo mer selvstendig barnet ble, jo mer kontakt fikk han. Jeg syns det var uvanlig rart at en far ikke er opptatt av sitt nyfødte barn?? Videre tok den lang tid før han greide å gi slipp på meg etter at jeg hadde gjort det slutt. Jeg prøvde flere ganger å avslutte forholdet, men flere ganger manipulerte han meg til å bli sammen med han igjen før samtalen var over. Når det var slutt, greide han ikke innrette seg etter det. Han spionerte og snek rundt huset mitt og drapstruet menn jeg hadde kontakt med, selv om det var slutt. Han leste brev, tok mobilen og leste meldinger osv. etter at det var slutt. Gjennom de 7-8 årene vi var sammen var han også sykelig sjalu, flere ganger fikk jeg ørefiker, en knyttneve i låret og mye styr hvis vi var plasser der andre hankjønn befant seg. Ikke en eneste gang var jeg utro! Aldri i nærheten, men jeg ble ofte beskyldt for å være det! I ettertid har jeg fått vite at det var HAN som var utro, han hadde b.l.a sex med to av de nærmeste venninnene mine, noe jeg har funnet ut i ettertid, etter at det var slutt! Jeg skjønte ikke hvorfor jeg mistet kontakten med disse venninnene, men forklaringen er enkel i dag! Hvordan kan en person være så sykelig opptatt av sjalusi når det er han selv som er utro? Ikke vet jeg, det virker sykelig på meg! Han er sykelig opptatt av hva andre mener og kan si om deg, han er perfeksjonist som kun skal ha alt det dyreste og nyeste innen alt, bil, hus, tv, data osv. Han ga med også beskjed om enkelt personer han ikke ville jeg skulle vise meg la med, pga. de var for dårlige folk.. for. eks. min homofile kompis var ikke bra nok! For å si det slik så er ikke vedkommende videre pen å se på, men jeg så forbi utseende fordi han virket kjekk og hyggelig som person, etterhvert oppdaget jeg jo at han ikke var hyggelig, men da var det for sent, jeg var blitt glad i han og som sagt tidligere han manipulerte meg fullstendig, jeg trodde på hvert ord han sa til meg. Jeg var 14 år da vi ble sammen og han var 17, nesten 18 år. Jeg satt mine egne meninger og drømmer til side for å oppfylle hans ønsker. I tiden vi var sammen skjulte hans oppførsel ovenfor meg, fordi jeg var flau! Jeg ville ikke at noen skulle vite hvor dårlig han behandlet meg. Familien merket for at noe var galt og likte han ikke han, det resulterte i at vi sammen begynte å hate min egen familie og jeg mistet kontakt.

Ofte hadde han raserianfall hvor han kunne si de ondeste tingene du kan komme på, kun personlige kommentarer som såret meg langt inni hjerterota. Når jeg prøvde å ta det opp med han så sa han at han ikke husket det han hadde sagt! Helt til den dagen jeg tok det opp på bånd og spilte det for han. Da virket han plutselig sjokket over seg selv og fikk akutt migrene! Den akutte migrenen dukket opp hver gang det ikke var behagelige ting som ble snakket om, for. eks ene gangen måtte jeg avbryte samtalen i det jeg skulle gjøre det slutt, pga. han fikk akutt migrene.

Vi kranglet ofte og hver gang ble vi enig om at JEG skulle skjerpe meg, til slutt viste jeg ikke om jeg hadde gjort noe gale eller ikke fordi, samtalen endte med at jeg skulle skjerpe meg. Han overrumplet meg og gjør forsatt det med sine løsninger! Vi blir aldri enig, med mindre jeg er enig med HAN!

Jeg kunne lagt ut i lange baner om hendelser og ting denne personen har påført meg, men jeg prøver å avslutte nå.

Vi har jo et barn sammen og MÅ holde kontakt, hvordan i huleste skal jeg greie dette når enighet kun betyr at jeg er enig med han?

Han virker sjokkert når jeg sier han imot og klager over at jeg har forandret meg, han ser på forholdet vårt som om det var normalt. Han kan ikke se å ha gjort noe feil mot meg, han ser ikke det!

Derimot er han rask på foten med å kommentere hvis jeg gjør noe feil, virker nesten ut som han overvåker meg og gleder seg for å ta meg på ting, men ser ikke sine egne feil som kan være lik mine.

Jeg forstår ikke hvordan jeg noen gang kan beholde freden når enighet, kun betyr at jeg er enig med han?????????????

Utad virker han som en harmonisk fyr som har ting på stell, han er flink til å manipulere en situasjon eller andres oppfatning.

Hvordan skal man gå frem med personer som kun er enig med seg selv da? Vi kan jo ikke gå til familierådgiveren hver gang vi skal snakke sammen, og det ender som regel bare med at han sitter og forteller hvor feil jeg tar.....

Egentlig lurer jeg også på hvordan dette påvirker min datter, hans være måte og nedlatende snakk om folk! Han skal jo kun omgåes med ekstraordinære folk og har faktisk begynt å velge ut hvem av venninnene det er best ¨å være sammen med. Til den kommentaren sier jeg til min datter at dette velger hun selv!

Oppgitt.....