hvordan være venner med en person med angst?

[Gjest sliten venn]

jeg har en venn som sliter psykisk. H*n har ikke jobb eller studier, det er lite som skjer i livet, og det er vanskelig å finne noe å snakke om, eller vite hva vi kan gjøre sammen. H*n sier selv at h*n har det veldig bra, og er fornøyd med å ikke gjøre noe, men jeg vet ikke hvor sant det er.

Jeg merker jeg blir sliten av å forholde meg til dette. Vi har vært venner i 5 år, og de siste 2 har vært på dette viset. Jeg prøver å minske kontakten, ikke ta så mye initiativ til å treffes, og la h*n ta litt ansvar selv for vennskapet vårt. Men selvsagt hjelper ikke det.

Jeg blir så frustrert over alt jeg ikke kan si, alle ting vi ikke kan snakke om. Jeg forsøker så hardt å ikke være fordømmende, ikke mene noe om min venns valg av livsstil, og forsøke å være venner, ikke noe sosialstøttekontaktlignende. Jeg blir lei meg når vi treffes, det er så lite igjen av den person jeg ble kjent med. Det virker som om personen er langt der inne et sted, men jeg finner ikke frem. det er annerledes enn å vokse fra hverandre, her er det min venn som er så syk at det visker ut mye av det vi hadde til felles før.

H*n går til behandling, men vet ikke om det hjelper. det er ikke rusmidler involvert.

Jeg vil ikke slutte å ha kontakt, men jeg vet ikke hvordan jeg kan fortsette å ha kontakt uten å bli så sliten, lei og frustrert. Jeg har ikke tatt dette opp med vennen min, vil ikke såre, de gangene jeg har forsøkt å være ærlig merker jeg at vennen min blir veldig lei seg. Hva er igjen av vennskapet om jeg ikke kan være ærlig? samtidig tror jeg det vil ødelegge vennskapet helt om jeg sier hvordan jeg opplever situasjonen.

Vennen min går i behandling, vanskelig å se om det hjelper. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og om det er mulig å fortsette å være venner. Er det noen her som har vært i samme situasjon? Eller noen andre som sliter psykisk og kan si noe om hva som hjelper dere at venner gjør? Er det best å holde seg unna til det går over, eller er det verdifullt å bli invitert med på ting? Jeg er en av de ytterst få personene vennen min fortsatt har kontakt med.

[cathlin]

''Jeg merker jeg blir sliten av å forholde meg til dette. Vi har vært venner i 5 år, og de siste 2 har vært på dette viset. Jeg prøver å minske kontakten, ikke ta så mye initiativ til å treffes, og la h*n ta litt ansvar selv for vennskapet vårt. Men selvsagt hjelper ikke det.''

Hva er det konkret du blir sliten av å forholde deg til? Når du sier at hn ikke tar ansvar, hva er det hn gjør eller ikke, tar ikke kontakt?

''Jeg blir så frustrert over alt jeg ikke kan si, alle ting vi ikke kan snakke om. Jeg forsøker så hardt å ikke være fordømmende, ikke mene noe om min venns valg av livsstil, og forsøke å være venner, ikke noe sosialstøttekontaktlignende. Jeg blir lei meg når vi treffes, det er så lite igjen av den person jeg ble kjent med. Det virker som om personen er langt der inne et sted, men jeg finner ikke frem. det er annerledes enn å vokse fra hverandre, her er det min venn som er så syk at det visker ut mye av det vi hadde til felles før.''

Vet ikke om det er et klart valg av lilvsstil din venn har gjort. Hva er det du ikke kan si og dere ikke kan snakke om?

''Jeg vil ikke slutte å ha kontakt, men jeg vet ikke hvordan jeg kan fortsette å ha kontakt uten å bli så sliten, lei og frustrert. Jeg har ikke tatt dette opp med vennen min, vil ikke såre, de gangene jeg har forsøkt å være ærlig merker jeg at vennen min blir veldig lei seg. Hva er igjen av vennskapet om jeg ikke kan være ærlig? samtidig tror jeg det vil ødelegge vennskapet helt om jeg sier hvordan jeg opplever situasjonen.''

Nei, det er ikke så lett. Det må være vanskelig å kjenne på at man må ta spesielt hensyn til noen uten at man helt vet hva man kan si eller ikke. Er det noen mulighet for at du kan prøve å la deg få lov til å være deg likevel?

Skjønner at dette har blitt vanskelig. Bra at du reflekterer over det.

''Vennen min går i behandling, vanskelig å se om det hjelper. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og om det er mulig å fortsette å være venner. Er det noen her som har vært i samme situasjon? Eller noen andre som sliter psykisk og kan si noe om hva som hjelper dere at venner gjør? Er det best å holde seg unna til det går over, eller er det verdifullt å bli invitert med på ting? Jeg er en av de ytterst få personene vennen min fortsatt har kontakt med.

''

Det må være rart å miste vennen sin, nå tenker jeg på deg, til en sykdom, Vet ikke hva slags forhold dere hadde før og hva dere gjorde sammen. Jeg tenker at ofte er det lettere å gjøre noe sammen, et eller annet.

[Gjest sliten venn]

''Jeg merker jeg blir sliten av å forholde meg til dette. Vi har vært venner i 5 år, og de siste 2 har vært på dette viset. Jeg prøver å minske kontakten, ikke ta så mye initiativ til å treffes, og la h*n ta litt ansvar selv for vennskapet vårt. Men selvsagt hjelper ikke det.''

Hva er det konkret du blir sliten av å forholde deg til? Når du sier at hn ikke tar ansvar, hva er det hn gjør eller ikke, tar ikke kontakt?

''Jeg blir så frustrert over alt jeg ikke kan si, alle ting vi ikke kan snakke om. Jeg forsøker så hardt å ikke være fordømmende, ikke mene noe om min venns valg av livsstil, og forsøke å være venner, ikke noe sosialstøttekontaktlignende. Jeg blir lei meg når vi treffes, det er så lite igjen av den person jeg ble kjent med. Det virker som om personen er langt der inne et sted, men jeg finner ikke frem. det er annerledes enn å vokse fra hverandre, her er det min venn som er så syk at det visker ut mye av det vi hadde til felles før.''

Vet ikke om det er et klart valg av lilvsstil din venn har gjort. Hva er det du ikke kan si og dere ikke kan snakke om?

''Jeg vil ikke slutte å ha kontakt, men jeg vet ikke hvordan jeg kan fortsette å ha kontakt uten å bli så sliten, lei og frustrert. Jeg har ikke tatt dette opp med vennen min, vil ikke såre, de gangene jeg har forsøkt å være ærlig merker jeg at vennen min blir veldig lei seg. Hva er igjen av vennskapet om jeg ikke kan være ærlig? samtidig tror jeg det vil ødelegge vennskapet helt om jeg sier hvordan jeg opplever situasjonen.''

Nei, det er ikke så lett. Det må være vanskelig å kjenne på at man må ta spesielt hensyn til noen uten at man helt vet hva man kan si eller ikke. Er det noen mulighet for at du kan prøve å la deg få lov til å være deg likevel?

Skjønner at dette har blitt vanskelig. Bra at du reflekterer over det.

''Vennen min går i behandling, vanskelig å se om det hjelper. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og om det er mulig å fortsette å være venner. Er det noen her som har vært i samme situasjon? Eller noen andre som sliter psykisk og kan si noe om hva som hjelper dere at venner gjør? Er det best å holde seg unna til det går over, eller er det verdifullt å bli invitert med på ting? Jeg er en av de ytterst få personene vennen min fortsatt har kontakt med.

''

Det må være rart å miste vennen sin, nå tenker jeg på deg, til en sykdom, Vet ikke hva slags forhold dere hadde før og hva dere gjorde sammen. Jeg tenker at ofte er det lettere å gjøre noe sammen, et eller annet.

takk for svar. problemet er at jeg føler meg mer som en støtekontakt enn en venn, og at dette sliter. Det er lite gjensidighet i vennskapet igjen. Merker at jeg får lite tilbake, det meste omhandler vennen min.

Det er så mye h*n ikke klarer. lage avtaler, bli med på ting osv. det er så utrolig mange hensyn som må tas. jeg føler meg så utilstrekkelig. jeg kan ikke få vennen min frisk igjen.

Hadde h*n prøvd å bli bedre hadde det vært en ting, men det er så lite vilje og tiltakslyst igjen. Behandlingen ser ikke ut til å bidra noe til å hjelpe vennen min til å stable et liv på bena igjen. Istedenfor blir h*n mer og mer isolert og sett utenfra dårligere og dårligere. Selvom h*n sier h*n har det bra.

De gangene jeg behandler vennen min som en vanlig venn blir h*n lei seg, går hjem og gråter. jeg vil ikke være den som får vennen min til å gråte. vanskelig å forklare. kan ikke gå så mye i detaljer på et åpnet forum. vet ikke hvor mye mer jeg orker.

[PieLill]

Hva er det du opplever som vanskelig i kontakten dere imellom.

At dere har for lite til felles?

At det blir for lite innhold i samværet når dere møtes?

At h*n lemper problem over på deg?

At du hele tiden må være på giversiden?

Hva er kjernen i dine frustrasjoner?

Sjekkpunkt:

Har du for høye ambisjoner om å forbedre din venns tilværelse?

Dømmer du din venn for å ikke takle problemene slik du synes h*n burde?

Er du skuffet over din venn?

Har du avskrevet din venn som en som kan bidre? Lar du f.eks. være å snakke om dine problem av frykt for at h*n ikke takler det?

Hvordan ville du oppfattet disse tingene og forholdt deg til dem om de skyldtes fysisk sykdom?

mvh

[cathlin]

takk for svar. problemet er at jeg føler meg mer som en støtekontakt enn en venn, og at dette sliter. Det er lite gjensidighet i vennskapet igjen. Merker at jeg får lite tilbake, det meste omhandler vennen min.

Det er så mye h*n ikke klarer. lage avtaler, bli med på ting osv. det er så utrolig mange hensyn som må tas. jeg føler meg så utilstrekkelig. jeg kan ikke få vennen min frisk igjen.

Hadde h*n prøvd å bli bedre hadde det vært en ting, men det er så lite vilje og tiltakslyst igjen. Behandlingen ser ikke ut til å bidra noe til å hjelpe vennen min til å stable et liv på bena igjen. Istedenfor blir h*n mer og mer isolert og sett utenfra dårligere og dårligere. Selvom h*n sier h*n har det bra.

De gangene jeg behandler vennen min som en vanlig venn blir h*n lei seg, går hjem og gråter. jeg vil ikke være den som får vennen min til å gråte. vanskelig å forklare. kan ikke gå så mye i detaljer på et åpnet forum. vet ikke hvor mye mer jeg orker.

Neida, du har ikke ansvaret for å få vennen din frisk:-) Skjønner at du føler deg alene om ansvaret.

Merker at jeg syns det er litt synd hvis du kutter kontakten helt. Hm. Jeg må tenke litt.

[Gjest sliten venn]

Hva er det du opplever som vanskelig i kontakten dere imellom.

At dere har for lite til felles?

At det blir for lite innhold i samværet når dere møtes?

At h*n lemper problem over på deg?

At du hele tiden må være på giversiden?

Hva er kjernen i dine frustrasjoner?

Sjekkpunkt:

Har du for høye ambisjoner om å forbedre din venns tilværelse?

Dømmer du din venn for å ikke takle problemene slik du synes h*n burde?

Er du skuffet over din venn?

Har du avskrevet din venn som en som kan bidre? Lar du f.eks. være å snakke om dine problem av frykt for at h*n ikke takler det?

Hvordan ville du oppfattet disse tingene og forholdt deg til dem om de skyldtes fysisk sykdom?

mvh

takk for svar, skal tenke gjennom spørsmålene dine. vet ikke om det er enkle svar her, vil så gjerne klare å fortsette å være venner, men vet ikke om jeg klarer.

noe av kjernen er at jeg ikke klarer å tro på vennen min når h*n sier at h*n aldri har hatt det bedre enn nå. Fra yttersiden ser det ikke slik ut. Når jeg forsøker å ta det opp blir h*n lei seg, går hjem for å gråte og blir verre i en periode.

Jeg vil ikke føle meg som en støttekontakt eller psykolog for vennen min. Jeg vil at h*n skal ha en vilje til å gjøre noe med sitt eget liv, ikke bare sitte hjemme og se på tv. men jeg kan ikke gjøre det for vennen min, h*n må ville det selv, og akkuratt nå vil h*n ikke. jeg føler litt at jeg ikke vil være med på reisen helt ned i gjørma.

Jeg er vel igrunn skuffet over at det ikke er noe vilje igjen. skuffet over at h*n lar psykdommen sette alle begrensingene for livet, og ikke prøve å utfordre dem, eller ha selvinnsikt til å forstå at de er der. Blir aller mest lei meg av å se noen forfalle på denne måten, uten å forstå det selv.

[cathlin]

takk for svar, skal tenke gjennom spørsmålene dine. vet ikke om det er enkle svar her, vil så gjerne klare å fortsette å være venner, men vet ikke om jeg klarer.

noe av kjernen er at jeg ikke klarer å tro på vennen min når h*n sier at h*n aldri har hatt det bedre enn nå. Fra yttersiden ser det ikke slik ut. Når jeg forsøker å ta det opp blir h*n lei seg, går hjem for å gråte og blir verre i en periode.

Jeg vil ikke føle meg som en støttekontakt eller psykolog for vennen min. Jeg vil at h*n skal ha en vilje til å gjøre noe med sitt eget liv, ikke bare sitte hjemme og se på tv. men jeg kan ikke gjøre det for vennen min, h*n må ville det selv, og akkuratt nå vil h*n ikke. jeg føler litt at jeg ikke vil være med på reisen helt ned i gjørma.

Jeg er vel igrunn skuffet over at det ikke er noe vilje igjen. skuffet over at h*n lar psykdommen sette alle begrensingene for livet, og ikke prøve å utfordre dem, eller ha selvinnsikt til å forstå at de er der. Blir aller mest lei meg av å se noen forfalle på denne måten, uten å forstå det selv.

Hm. Kjenner at jeg får lyst til å riste tak i hn vennen din altså. Hvordan skal dere forsette å være venner når det er sånn. Nei, jeg vet ikke om du kommer utenom å snakke med hn, selv om hn blir trist. Det er vanskelig å godta at en venn bare synker sammen på den måten.

[Gjest villevi]

http://www.butyoudontlooksick.com/articles/written-by-christine/the-spoon-theory-written-by-christine-miserandino/

Kanskje det å lese denne kan gi deg litt innblikk i hvordan det er å være på den syke/psyke siden av bordet. Hva du best kan bidra med i forhold til din syke venn kan ikke jeg svare på.

[Gjest Seelma]

Jeg har egentlig kuttet kontakten, da jeg følte at min venn var helt forandret. Jeg ble også irritert for at h*n ikke tok mer fatt i situasjonen. Og ellers bare pratet tull.

Men jeg tenker det er ofte våre nærmeste vi blir korrigert av. Fremmede kommer ikke å sier noe. Så egentlig har vi et ansvar. Kanskje hjelper det å skrive et brev. Ikke nødvendigvis si skjerp deg. Men føler at jeg mister deg. Føler at du ikke kjemper eller noe sånt.

Leste om en ung jente som ble syk, og hun sa at en del av det som gjorde henne frisk var at hennes nærmeste behandlet henne som den personen hun var før eller noe sånt.

Mulig det var denne:

http://www.lpp.grimstad.no/?artID=246&navB=1

Et godt tips generelt er at man ikke skal kritisere men be om det man ønsker. Dersom du ikke klarer å være venn kan du kanskje forklare det i et brev. Og fortelle at du er der den dagen vedkommende er tilbake eller noe sånn...

[Dorthe]

Jeg har vært venninne med en i 29 år. Hun har vært innlagt et par ganger og gått til psykiater lenge uten at jeg vet hvor lenge. For meg har det vært helt greit, litt kjipt de periodene hun har gått til psykiater og lært at det er bare hun som er viktig og at hun ikke skal ta hensyn til andre, men ellers har det gått veldig greit.

I grunnen er det en ting jeg aldri tenker på, det er noen år siden hun har vært til behandling nå. Men nå er vi fæle til å le da og kan fortelle hverandre de verste ting og så ler vi oss ihjel mens vi drikker kaffe og koser oss. Så sånn er det.

[Gjest seelma]

http://www.klikk.no/helse/sykdom/article502006.ece

http://www.helsenett.no/index.php?option=com_content&view=article&id=15769&Itemid=97

[PieLill]

takk for svar, skal tenke gjennom spørsmålene dine. vet ikke om det er enkle svar her, vil så gjerne klare å fortsette å være venner, men vet ikke om jeg klarer.

noe av kjernen er at jeg ikke klarer å tro på vennen min når h*n sier at h*n aldri har hatt det bedre enn nå. Fra yttersiden ser det ikke slik ut. Når jeg forsøker å ta det opp blir h*n lei seg, går hjem for å gråte og blir verre i en periode.

Jeg vil ikke føle meg som en støttekontakt eller psykolog for vennen min. Jeg vil at h*n skal ha en vilje til å gjøre noe med sitt eget liv, ikke bare sitte hjemme og se på tv. men jeg kan ikke gjøre det for vennen min, h*n må ville det selv, og akkuratt nå vil h*n ikke. jeg føler litt at jeg ikke vil være med på reisen helt ned i gjørma.

Jeg er vel igrunn skuffet over at det ikke er noe vilje igjen. skuffet over at h*n lar psykdommen sette alle begrensingene for livet, og ikke prøve å utfordre dem, eller ha selvinnsikt til å forstå at de er der. Blir aller mest lei meg av å se noen forfalle på denne måten, uten å forstå det selv.

''noe av kjernen er at jeg ikke klarer å tro på vennen min når h*n sier at h*n aldri har hatt det bedre enn nå. Fra yttersiden ser det ikke slik ut. Når jeg forsøker å ta det opp blir h*n lei seg, går hjem for å gråte og blir verre i en periode.

Jeg vil ikke føle meg som en støttekontakt eller psykolog for vennen min. Jeg vil at h*n skal ha en vilje til å gjøre noe med sitt eget liv, ikke bare sitte hjemme og se på tv. men jeg kan ikke gjøre det for vennen min, h*n må ville det selv, og akkuratt nå vil h*n ikke. jeg føler litt at jeg ikke vil være med på reisen helt ned i gjørma.''

Ser du at det er en del selvmotsigelser i det du skriver her? Du vil ikke føle deg som støttekontakt eller psykolog, men likevel påtar du deg å fortelle vennen din at h*n ikke har det så bra som h*n sier. Du har en hel del tanker om hva h*n burde gjøre annerledes. Hvilken rolle har du da valgt å gå inn i?

Mulig jeg tar feil. Men det kan hende at noe av det vennen din ønsker seg aller mest akkurat nå er aksept og anerkjennelse. At h*n fortsatt er god nok, selv om h*n ikke er den samme som før. Veldig mye selvrespekt og status kan forsvinne med en psykisk sykdom. Å velge å være fornøyd, kan være en mestringsstrategi.

''Jeg er vel igrunn skuffet over at det ikke er noe vilje igjen. skuffet over at h*n lar psykdommen sette alle begrensingene for livet, og ikke prøve å utfordre dem, eller ha selvinnsikt til å forstå at de er der. Blir aller mest lei meg av å se noen forfalle på denne måten, uten å forstå det selv.''

Melodramatisk sagt: Sørger du over at du har mistet den h*n var? Savner du den h*n var? Blir du sint fordi h*n ikke gir deg tilbake den vennen du mistet. Skrekkelig dårlig uttrykt, forsøk å missforstå med rett.

Din reaksjon høres ganske normal ut.

Du vil kanskje ha nytte av å sortere ut hva du ønsker på vegne av deg selv og hva du ønsker av omsorg for vennen din.

F.eks. Du øsnker at h*n ble med på fisketur fordi husker alle de trivelige turene og savner dem sterkt. Det er altså primært for din del. Du ønsker at h*n kom på fotballtrening fordi h*n det alltid får h*n til å blomstre. Omsorg for ham. Det er selvsagt en flytende overgang mellom disse og begge kan være til stedet på en gang.

Hadde det vært min venn, hadde jeg sikkert klødd i fingrene etter å filleriste vedkommende. Men det er noe med å akseptere folk som de er, der de er, før man er i posisjon til å kritisere eller utforde dem.

Mulig du trenger å jobbe med deg selv mhp å akseptere at slik er det nå. Slik er h*n nå. Og la h*n få en opplevelse av at h*n 'får lov til' å være der han er og være fornøyd med det. Det langt lettere å utfordre seg selv ut fra en plattform av trygghet.

Om du synes dette er lite relevant for din situasjon, så er det sikkert det.

Jeg tror du må være en veldig god og redelig venn.

mvh

[Gjest seelma]

takk for svar. problemet er at jeg føler meg mer som en støtekontakt enn en venn, og at dette sliter. Det er lite gjensidighet i vennskapet igjen. Merker at jeg får lite tilbake, det meste omhandler vennen min.

Det er så mye h*n ikke klarer. lage avtaler, bli med på ting osv. det er så utrolig mange hensyn som må tas. jeg føler meg så utilstrekkelig. jeg kan ikke få vennen min frisk igjen.

Hadde h*n prøvd å bli bedre hadde det vært en ting, men det er så lite vilje og tiltakslyst igjen. Behandlingen ser ikke ut til å bidra noe til å hjelpe vennen min til å stable et liv på bena igjen. Istedenfor blir h*n mer og mer isolert og sett utenfra dårligere og dårligere. Selvom h*n sier h*n har det bra.

De gangene jeg behandler vennen min som en vanlig venn blir h*n lei seg, går hjem og gråter. jeg vil ikke være den som får vennen min til å gråte. vanskelig å forklare. kan ikke gå så mye i detaljer på et åpnet forum. vet ikke hvor mye mer jeg orker.

Kan du spørre din venn om du får lov til å ringe psykologen? Bare si at du synes det er vanskelig hvordan du skal stille opp akkurat nå.

[Gjest taushetsplikt]

Kan du spørre din venn om du får lov til å ringe psykologen? Bare si at du synes det er vanskelig hvordan du skal stille opp akkurat nå.

Psykologen kan ikke si noe til venninnen hvis hun ringer.

[Gjest sliten venn]

''noe av kjernen er at jeg ikke klarer å tro på vennen min når h*n sier at h*n aldri har hatt det bedre enn nå. Fra yttersiden ser det ikke slik ut. Når jeg forsøker å ta det opp blir h*n lei seg, går hjem for å gråte og blir verre i en periode.

Jeg vil ikke føle meg som en støttekontakt eller psykolog for vennen min. Jeg vil at h*n skal ha en vilje til å gjøre noe med sitt eget liv, ikke bare sitte hjemme og se på tv. men jeg kan ikke gjøre det for vennen min, h*n må ville det selv, og akkuratt nå vil h*n ikke. jeg føler litt at jeg ikke vil være med på reisen helt ned i gjørma.''

Ser du at det er en del selvmotsigelser i det du skriver her? Du vil ikke føle deg som støttekontakt eller psykolog, men likevel påtar du deg å fortelle vennen din at h*n ikke har det så bra som h*n sier. Du har en hel del tanker om hva h*n burde gjøre annerledes. Hvilken rolle har du da valgt å gå inn i?

Mulig jeg tar feil. Men det kan hende at noe av det vennen din ønsker seg aller mest akkurat nå er aksept og anerkjennelse. At h*n fortsatt er god nok, selv om h*n ikke er den samme som før. Veldig mye selvrespekt og status kan forsvinne med en psykisk sykdom. Å velge å være fornøyd, kan være en mestringsstrategi.

''Jeg er vel igrunn skuffet over at det ikke er noe vilje igjen. skuffet over at h*n lar psykdommen sette alle begrensingene for livet, og ikke prøve å utfordre dem, eller ha selvinnsikt til å forstå at de er der. Blir aller mest lei meg av å se noen forfalle på denne måten, uten å forstå det selv.''

Melodramatisk sagt: Sørger du over at du har mistet den h*n var? Savner du den h*n var? Blir du sint fordi h*n ikke gir deg tilbake den vennen du mistet. Skrekkelig dårlig uttrykt, forsøk å missforstå med rett.

Din reaksjon høres ganske normal ut.

Du vil kanskje ha nytte av å sortere ut hva du ønsker på vegne av deg selv og hva du ønsker av omsorg for vennen din.

F.eks. Du øsnker at h*n ble med på fisketur fordi husker alle de trivelige turene og savner dem sterkt. Det er altså primært for din del. Du ønsker at h*n kom på fotballtrening fordi h*n det alltid får h*n til å blomstre. Omsorg for ham. Det er selvsagt en flytende overgang mellom disse og begge kan være til stedet på en gang.

Hadde det vært min venn, hadde jeg sikkert klødd i fingrene etter å filleriste vedkommende. Men det er noe med å akseptere folk som de er, der de er, før man er i posisjon til å kritisere eller utforde dem.

Mulig du trenger å jobbe med deg selv mhp å akseptere at slik er det nå. Slik er h*n nå. Og la h*n få en opplevelse av at h*n 'får lov til' å være der han er og være fornøyd med det. Det langt lettere å utfordre seg selv ut fra en plattform av trygghet.

Om du synes dette er lite relevant for din situasjon, så er det sikkert det.

Jeg tror du må være en veldig god og redelig venn.

mvh

Takk for et svar som gav meg en del å tenke på. Jeg skal forsøke å være mer bevisst på hva jeg vil for min egendel og hva jeg vil på vegne av min venn. Dette har foregått over flere år, så veldig mye har skjedd. Har kanskje formulert meg litt uriktig med hensyn til hvordan jeg har tatt opp det med vennen min.

Lot det gå et helt år før jeg sa noe, så oppmuntret jeg til aktiviteter som skaper en viss grad av struktur i hverdagen, jeg har sagt ifra 2 ganger på konkrete saker, men det er over et halvt år siden nå. Prøver å gjøre det minst mulig for å ikke gå ut av venn rollen, selv om det er mye mer uklart inne i hodet mitt, enn det jeg later som i forhold til vennen min.

Ser at det kanskje skapte et uheldig mønster, og at jeg ikke bør ha så mange meninger om hva som vil være positivt for min venn.

Egentlig vil jeg bli glad bare h*n gjorde noe etter eget initiativ. Hva som helst på dette tidspunktet.

Vi er veldig forskjellig. For meg er det meningsfullt å ha en jobb, og være aktivt sosialt, men for vennen min er det en belastning. Det må jeg lære å akseptere om vi skal bevare vennskapet. Så du har helt rett i at jeg må jobbe med å akseptere at slik er situasjonen nå, og være tilfreds med det. Foreløpig er det et stykke dit.

[PieLill]

Takk for et svar som gav meg en del å tenke på. Jeg skal forsøke å være mer bevisst på hva jeg vil for min egendel og hva jeg vil på vegne av min venn. Dette har foregått over flere år, så veldig mye har skjedd. Har kanskje formulert meg litt uriktig med hensyn til hvordan jeg har tatt opp det med vennen min.

Lot det gå et helt år før jeg sa noe, så oppmuntret jeg til aktiviteter som skaper en viss grad av struktur i hverdagen, jeg har sagt ifra 2 ganger på konkrete saker, men det er over et halvt år siden nå. Prøver å gjøre det minst mulig for å ikke gå ut av venn rollen, selv om det er mye mer uklart inne i hodet mitt, enn det jeg later som i forhold til vennen min.

Ser at det kanskje skapte et uheldig mønster, og at jeg ikke bør ha så mange meninger om hva som vil være positivt for min venn.

Egentlig vil jeg bli glad bare h*n gjorde noe etter eget initiativ. Hva som helst på dette tidspunktet.

Vi er veldig forskjellig. For meg er det meningsfullt å ha en jobb, og være aktivt sosialt, men for vennen min er det en belastning. Det må jeg lære å akseptere om vi skal bevare vennskapet. Så du har helt rett i at jeg må jobbe med å akseptere at slik er situasjonen nå, og være tilfreds med det. Foreløpig er det et stykke dit.

Jeg vil bare spesifisere at jeg ikke ser noe galt i å ønske noe for sin egen del ut av et vennskap. Det klarner tankene og dømmekraften og være bevisst på hva som er hva.

Jeg tror du må være en veldig god venn.

Håper at du får oppleve at vennen din blir bedre og får mer vilje og appetitt på livet igjen.

mvh

[Gjest seelma]

Psykologen kan ikke si noe til venninnen hvis hun ringer.

Jo hvis pasienten avtaler det med psykologen.