Nok et patetisk innlegg fra meg...

[Gjest Nerda]

Faen - jeg er vrak nå. Klarer ikke gjøre noe. NEDTUR, trenger nok mer litium om det vedvarer... Dette er vel en helsikes krisemaksimering sikkert. Nå har jeg tatt en lett overdose benzo og venter på å sovne. Vet at jeg vil våkne etter å ha sovet temmelig mange timer uten komplikasjoner. Jeg som ikke pleier å gjøre sånt... Men jeg er totalt ødelagt etter et år med bråk fra min meget syke nabo. Jeg gjorde det jeg gjorde fordi jeg føler meg direkte dårlig nå, og alternativet lett kunne blitt selvskading... Tårene renner og det bråker over hodet mitt. Jeg føler meg så aleine nå, skulle så ønske at jeg hadde folk rundt meg - en hånd å holde i.

Finnes det steder man kan henvende seg fysisk på natta i Bærum? Nå vet jeg riktignok at det bare er denne natta jeg må bite tenna sammen inntil jeg forhåpentligvis havner i benzosoveland. Fra i morgen flytter jeg sovebase til familie, for jeg klarer ikke være hjemme her om nettene mer.

Merker liksom de symptomene som får sensorene mine til å blinke når ting som null glede over å gjøre det jeg egentlig liker, veldig trøtthet, slapphet, forverring av kroniske smerter, svarte tanker, lysten til å pimpe, skade meg selv, legge meg ned og gi opp, dårlig matlyst/kvalme, problemer med å konsentrere meg eller holde fokus særlig når andre snakker, tanker om å legge et par prosjekter på hylla fordi de er litt skumle og mentalt krevende... Men det er flaut å gjøre, jeg liker ikke å fortelle mennesker jeg ikke er blitt så godt kjent med om problemene mine og at jeg må utsette ting. Når jeg ikke orker å styre med musikk fordi det føles mer som masete plikt enn noe jeg gjør for å nyte utvikling... da begynner jeg å bli litt obs.

Jeg vet jeg må ha hjelp, men det er vanskelig å si om dette er min bipolare lidelse som begynner å bråke med meg eller om det rett og slett kommer at alt styret med denne naboen, kommunale etater, samtaler om det, eller om det ene utløser det andre... Jeg er flau over å si at jeg ikke orker mer, at tålmodigheten min er S-L-U-T-T fordi jeg hele veien har fått sånn creds for å klare og stå i det. Jeg har ikke lyst til å falle, men jeg har gjort det nå. Men nå har jeg fått mer overdose på det enn benzo tror jeg. Jeg får fnatt så snart jeg hører noe særlig tics der oppefra, og det har jeg drittsamvittighet for. Jeg burde jo tåle litt mer da, har inntil nå gjort det. En ting er å høre at det bor noen i blokka (musikk, at noen går, kanskje synger litt i dusjen - det er helt greit, bare koselig så lenge man holder seg til å roe ned etter 23. Det er noe annet å høre sykdom, sykdom, sykdom stadig vekk.

Nå lurer jeg bare på om det er noe sted man kan henvende seg fysisk dersom det røyner på natterstid - til seinere om behovet skulle være der? Jeg burde kanskje lagt meg inn for avlastning (gode kontakter, virket som behandleren min kunne være åpen for det da jeg hadde samtale med henne tidligere...), men da får jeg hetta og tenker at jeg ikke får tid.... Nå ser jeg vekk fra legevakta når det gjelder eventuelle steder å henvende seg fysisk. Dit drar jeg bare hvis somatisk sykdom krever det, jeg må ha behandling for selvskading/ulykkesskader, eller om noen finner ut at de vil "dra meg dit" da. På natta er det mye utenlandske leger, og det gjør meg utrygg.

Burde jeg avvente, ta tak i behandleren min eller evt. psykiateren min i morgen tro... Eller er det overilt? Vente over helga kanskje. Jeg er ikke ute etter å virke som en psykiatrihypokonder heller.

Nei, dette ble nok et patetisk tøyseinnlegg fra meg - beklager det.

[Svimern]

Hei Nerda,

Du er ikke patetisk. Jeg liker det jeg leser fra deg og du har mange gode innlegg. Tenk på de positive tingene du alltid kommer med når vi andre kommer med "patetiske" innlegg:) Da er du alltid der og forsøker å lede oss inn på det riktige sporet - Forsøk å gjøre det med deg selv nå.

Take care

[lealaus]

Jeg må tillate meg å være uenig med deg - dette er ikke patetisk! Det er rett og slett ganske kaotisk for deg nå, og det kan du nok tilskrive sykdommen. Hva som er grunnen til hva er vel ikke så lett å si, men i bunn ligger det uansett et faktum: det kan umulig være til fordel for din bipolare lidelse å leve med så mange forstyrrelser som du gjør. Det er heller ingen vanskelig nøtt å knekke når det gjelder å skjønne at disse vedvarende forstyrrelsene tærer på kreftene, og jo mer sliten man blir, blir man også mer ømfintlig for i dette tilfellet lyder.

Det høres ut som du lever under vanskelige forhold, og jeg synes at det er merkelig at ting ikke kan løses på en annen måte. Stemmer det at du har fått tilbud om å innimellom komme på et DPS eller noe som en slags avlastning i blant? (Jeg mener at jeg har lest det en gang) Jeg synes du skal takke ja til det tilbudet. Noen varig løsning er det jo ikke - det blir jo fullstendig bakvendt egentlig. Men enn så lenge, tror jeg det er lurt å ta imot det man kan, slik at man kan gjenopprette krefter til å kjempe videre.

Så vidt jeg kan se, er det et akutteam i Bærum, men det ser ikke ut til at de har døgnåpent. Jeg ville prøvd å nå behandler så tidlig som mulig i morgen. Bruk gjerne det du har skrevet her som et trygghetsmanus når du prøver å nå fram. Her er adressen til akutteamet - men det har du kanskje?

•Psykiatrisk akutteam

Besøksadresse: Gågaten Sandvika

Telefon 67 81 43 40 – Mob.tlf. 99 55 14 50

Beklager at svaret ble så langt - lykke til.

[Gjest Nerda]

Hei Nerda,

Du er ikke patetisk. Jeg liker det jeg leser fra deg og du har mange gode innlegg. Tenk på de positive tingene du alltid kommer med når vi andre kommer med "patetiske" innlegg:) Da er du alltid der og forsøker å lede oss inn på det riktige sporet - Forsøk å gjøre det med deg selv nå.

Take care

Hei begge to!

Lealaus, du skriver veldig mye jeg er enig i - med tanke på at det tar så lang tid å rydde opp, etater som somler... Akutteamet stenger telefonen klokka 21 i ukedagene og 15 i helgene. Man har dette lavterskelstedet hvor man kan ringe døgnet rundt, men man kan ikke møte opp fysisk der på natta. Jeg har vel litt urealistiske drømmer.

Før i tida hadde jeg lettere for å komme inn på en post ved psykehuset... I utgangspunktet var dette en subakutt post for kortere opphold til pasienter som kunne klare seg med et par-tre uker der etter å ha kommet fra lukka. Det funka fjell å ha de oppholdene, jeg trivdes vedlig godt der. Egentlig var det en litt gullkantet avtale, men de skjønte behovet mitt og lot meg få ha det så lenge de kunne tillate det. For noen år siden ble det omorganiseringer som gjorde at de ikke kunne ta planlagte opphold. Imidlertid kjenner de meg ut og inn der, og tør å slippe meg inn uten å ha vært innom lukka først. De på poliklinikken av og til har fått meg inn der akutt når det blir for mye uten at jeg trenger å være innom lukka først (jeg HATER det stedet, og legger meg ikke inn der frivillig...) Nå har jeg ny behandler, og denne har jeg hatt en del å gjøre med på nettopp den posten) Jeg skal tenke på det i helga, sto akkurat opp.

Jeg har vært på en DPS-post og, men der har de aldri skjønt at det er noe som heter avlastning. Tilnermingen deres er så forskjellig fra den posten jeg alltid har vært på. Jeg pleier å komme godt overens med folk, men der har jeg noen problemer... Dessuten ligger det midt i sivilisasjonen, det gjør ikke psykehuset og jeg slapper hundre ganger bedre av der. Kommunen tilbyr å refundere opphold på en trygghetsenhet, som de så fint kaller det. Her er det fem plasser, som hele kommunens lettere psyke mennesker sloss om. Jeg hadde problemer med noen i personalet der, men har fått ryddet opp i det. Skjønner dert er veldig lett å tenke "ta det i mot, jeg skjønner ikke hvorfor du ikke gjør det!" Jeg kan jo spørre meg selv om hvorfor jeg ikke klarer å slappe av der... Jeg sover bedre på et gjesterom hos familien min, så det blir hva jeg gjør. Dit drar jeg i kveld, pakker meg en stor koffert. Jeg skal vel og tilstå at jeg nermest føler kommunen burde få se at det ble så nok at jeg havnet på psykehuset. Imidlertid er det en så forstyrra tankegang for meg personlig at jeg aldri ville presentert den eller lagt meg inn på direkte grunnlag det.

Dette stedet med trygghetsenheten kommer man inn på for kanskje tre-fire dager. Man behøver ikke noe henvisning fra lege. Sist jeg var der skulle de være snille og sa jeg kunne få ei uke, de måtte be meg gå etter tre dager fordi det var sånn påtrykk. Slikt føles uforutsigbart.

Og ja - det er helt utrolig at det ikke har vært noe mer effektivitet. De vet forbanna godt at det er helsemessig utrolig ugunstig for meg å bo oppi det, psykologen min har skrevet det rett ut. Jeg skal skrive igjen nå - begynne å true med husleieloven bl.a, og jeg har noen som helper meg med telefoner fordi jeg er ei lita pyse på sånt . Så man får bare håpe og be til noen jeg har problemer med å tro på...

Og eller mange takk for støtten begge to, og komplimenter!

[lealaus]

Hei begge to!

Lealaus, du skriver veldig mye jeg er enig i - med tanke på at det tar så lang tid å rydde opp, etater som somler... Akutteamet stenger telefonen klokka 21 i ukedagene og 15 i helgene. Man har dette lavterskelstedet hvor man kan ringe døgnet rundt, men man kan ikke møte opp fysisk der på natta. Jeg har vel litt urealistiske drømmer.

Før i tida hadde jeg lettere for å komme inn på en post ved psykehuset... I utgangspunktet var dette en subakutt post for kortere opphold til pasienter som kunne klare seg med et par-tre uker der etter å ha kommet fra lukka. Det funka fjell å ha de oppholdene, jeg trivdes vedlig godt der. Egentlig var det en litt gullkantet avtale, men de skjønte behovet mitt og lot meg få ha det så lenge de kunne tillate det. For noen år siden ble det omorganiseringer som gjorde at de ikke kunne ta planlagte opphold. Imidlertid kjenner de meg ut og inn der, og tør å slippe meg inn uten å ha vært innom lukka først. De på poliklinikken av og til har fått meg inn der akutt når det blir for mye uten at jeg trenger å være innom lukka først (jeg HATER det stedet, og legger meg ikke inn der frivillig...) Nå har jeg ny behandler, og denne har jeg hatt en del å gjøre med på nettopp den posten) Jeg skal tenke på det i helga, sto akkurat opp.

Jeg har vært på en DPS-post og, men der har de aldri skjønt at det er noe som heter avlastning. Tilnermingen deres er så forskjellig fra den posten jeg alltid har vært på. Jeg pleier å komme godt overens med folk, men der har jeg noen problemer... Dessuten ligger det midt i sivilisasjonen, det gjør ikke psykehuset og jeg slapper hundre ganger bedre av der. Kommunen tilbyr å refundere opphold på en trygghetsenhet, som de så fint kaller det. Her er det fem plasser, som hele kommunens lettere psyke mennesker sloss om. Jeg hadde problemer med noen i personalet der, men har fått ryddet opp i det. Skjønner dert er veldig lett å tenke "ta det i mot, jeg skjønner ikke hvorfor du ikke gjør det!" Jeg kan jo spørre meg selv om hvorfor jeg ikke klarer å slappe av der... Jeg sover bedre på et gjesterom hos familien min, så det blir hva jeg gjør. Dit drar jeg i kveld, pakker meg en stor koffert. Jeg skal vel og tilstå at jeg nermest føler kommunen burde få se at det ble så nok at jeg havnet på psykehuset. Imidlertid er det en så forstyrra tankegang for meg personlig at jeg aldri ville presentert den eller lagt meg inn på direkte grunnlag det.

Dette stedet med trygghetsenheten kommer man inn på for kanskje tre-fire dager. Man behøver ikke noe henvisning fra lege. Sist jeg var der skulle de være snille og sa jeg kunne få ei uke, de måtte be meg gå etter tre dager fordi det var sånn påtrykk. Slikt føles uforutsigbart.

Og ja - det er helt utrolig at det ikke har vært noe mer effektivitet. De vet forbanna godt at det er helsemessig utrolig ugunstig for meg å bo oppi det, psykologen min har skrevet det rett ut. Jeg skal skrive igjen nå - begynne å true med husleieloven bl.a, og jeg har noen som helper meg med telefoner fordi jeg er ei lita pyse på sånt . Så man får bare håpe og be til noen jeg har problemer med å tro på...

Og eller mange takk for støtten begge to, og komplimenter!

Lykke til Nerda. Man kjenner hvor man kan slappe av og trekke seg litt bort fra verden. Selv har jeg bedt veldig tydelig om at jeg får være en knapp uke eller så på akuttenheten hvis det skulle blir for turbulent - DPS'en vil jeg ikke til - der føler jeg meg ikke trygg og slapper dermed ikke av. Så jeg skjønner at det ikke bare er enkelt å takke ja til tilbud som ikke fungerer for deg.

Trygghetsenheten? Det er da et merkelig navn på et tilbud som ikke kan være mer forutsigbart enn det du beskriver her. Denne vinteren skal jeg fokusere varme og energi i din retning (for jeg er liksom så magisk jeg, skjønner du hehe) - i håp om at bosituasjonen din kan løse seg snart.

[Gjest Nerda]

Lykke til Nerda. Man kjenner hvor man kan slappe av og trekke seg litt bort fra verden. Selv har jeg bedt veldig tydelig om at jeg får være en knapp uke eller så på akuttenheten hvis det skulle blir for turbulent - DPS'en vil jeg ikke til - der føler jeg meg ikke trygg og slapper dermed ikke av. Så jeg skjønner at det ikke bare er enkelt å takke ja til tilbud som ikke fungerer for deg.

Trygghetsenheten? Det er da et merkelig navn på et tilbud som ikke kan være mer forutsigbart enn det du beskriver her. Denne vinteren skal jeg fokusere varme og energi i din retning (for jeg er liksom så magisk jeg, skjønner du hehe) - i håp om at bosituasjonen din kan løse seg snart.

Du er søt og empatisk du :-)

Trygghetsenheten, ja det er kanskje et noe merkelig navn - er nok fordi svært mange ber om opphold der nettopp for å føle seg trygge. Jeg skjønner at de er nødt til å prioritere der, fordi det gjerne kommer inn folk som er i MINST like vanskelige problemer som jeg. De på psykehuset har skjønt at en del av opplegget mitt der var å drive god sosialøkonomi - forebygge at noe skjedde før jeg ble moden for lukka. Nå har jeg jo alt innrømmet hvilken kommune jeg bor i, så jeg kan si at Trygghetsenheten er en del av Bjørnegård psykososiale senter. tror adressen deres er bjornegard.no, men jeg ville googlet for sikkerhets skyld. Der kan i alle fall de som lurer på hva dette er lese litt mer utførlig om det. Navnet kommer nok nettopp av at en del som kommer inn der er i perioder med veldig mye angst og usikkerhet og trenger trygge rammer rundt seg, og opplever det som de får det. Selv blir jeg litt stressa av å være der fordi det også er et treffsted hvor mange virkelig dårlige folk fyker fram og tilbake. Merkelig nok opplever jeg faktisk i regelen ikke så uttalt på den åpne akuttposten. Men dit kommer ikke de psykeste pasientene heller. På dette treffstedet dukker det opp folk som f.eks. sitter og snakker høyt med stemmer de har i hodet. Kanskje jeg overdriver, for man får jo et rom å skjerme seg på. Imidlertid er det kinkig at det ikke er noe skrivebord der, enkelte rom er nedslitte. De er på en måte nokså reine soverom en del av de. Ellers er det jo "godt" å høre at andre ikke trives særlig på DPS... De burde praktisert såkalt åpen retur som du selv nevner i langt høyere grad i dette landet. Slik tror jeg man kan unngå svært psyke svingdørspasienter som trenger lange innleggelser hver gang de kommer.

[frosken]

Jeg tenker at du krisemaksimerer. Du trenger neppe noe sted å henvende deg på natta, bortsett fra at du kan bruke vanlig legevakt om det skulle være nødvendig - du som andre. Forøvrig kan du kontakte dine faste behandlere på dagtid dersom du mener at du er i ferd med å bli verre.

Hvor lenge har du tenkt å bli boende i psykiatrien? Kanskje bør du begynne å planlegge utflytting snart. Du har jo vært i systemet lenge nå, og på et eller annet tidspunkt i livet er det kanskje greit å etablere seg utenfor?

Synes du er ganske ansvarsfraskrivende i forhold til ditt overforbruk av alkohol eller benzo de gangene du skriver om det. På den ene siden sier du at du ikke vil unskylde deg - men det ser ut som om du glemmer at du kan la være å handle destruktivt. Du kan velge å handle annerledes.

[Gjest Nerda]

Jeg tenker at du krisemaksimerer. Du trenger neppe noe sted å henvende deg på natta, bortsett fra at du kan bruke vanlig legevakt om det skulle være nødvendig - du som andre. Forøvrig kan du kontakte dine faste behandlere på dagtid dersom du mener at du er i ferd med å bli verre.

Hvor lenge har du tenkt å bli boende i psykiatrien? Kanskje bør du begynne å planlegge utflytting snart. Du har jo vært i systemet lenge nå, og på et eller annet tidspunkt i livet er det kanskje greit å etablere seg utenfor?

Synes du er ganske ansvarsfraskrivende i forhold til ditt overforbruk av alkohol eller benzo de gangene du skriver om det. På den ene siden sier du at du ikke vil unskylde deg - men det ser ut som om du glemmer at du kan la være å handle destruktivt. Du kan velge å handle annerledes.

Jeg er i psykiatrien fordi jeg trenger den hjelpen jeg får der. Vurderingene vdr. dette blir gjort av svært kvalifiserte fagfolk i samråd med meg. Hadde jeg ikke følt at jeg trengte å være der, hadde jeg heller ikke vært der. Jeg gjør/har gjort helt idiotiske ting, og forsvarer ikke disse handlingene med en femøring. Som jeg skrev lengre ned - det med noe sted å henvende seg på natta er urealistiske forventninger. Nå sover jeg hos familie - for å få den freden jeg trenger for faktisk å unngå destruktivitet. Jeg mener ikke at jeg kunne klare å holde meg selv hjemme, men litt forebygging er likevel ikke til skade etter mine mening. Jeg kaller det faktisk å kjenne meg selv.

Ansvarfraskrivende ift. benzo... Jeg har 50 Vivali i OVER et halvt år!!! Hadde jeg ikke vært anonym skulle du gjerne fått snakke med min psykiater som kan bevitne dette. Kanskje har jeg virkelig formulert meg knølete, spesielt i fjor sommer - da var jeg på tur og det innrømmer jeg. Jeg vet jeg har kommet med meninger i forhold til visse medikamenter mange ikke deler med meg. Dette bytyr ikke at jeg ligger på dørstøkken hos hver en lege i kommunen etter tur i forsøk på å få det. Psykiateren min sier at det preparatet skriver jeg aldri ut til noen. Jeg har ikke noe problemer med det. Min frustrasjon er at jeg har en høyere tåleranse og får mindre angstdempende effekt fordi jeg fast tar et benzo mot EPILEPISI. Jeg ble faktisk kvitt anfalene mine av det medikamentet. Ta for mye har jeg kanskje gjort to ganger før.

Jeg mener ikke å forsvare idiotiske handlinger jeg helt klart har gjort, men jeg synes virkelig ikke jeg har vært ansvarsfraskrivende her. I fjor hadde jeg to episoder med selvskading, mot det 4-5 dobbelte i forfjor. Kall det ansvarfraskrivelse, men jeg kaller det bedring. Psykologen min og. Det ville vært grov ansvarsfraskrivelse ikk å kontakte nødvendig legehjelp, noe jeg gjorde.

Jeg har og vært i kontakt med behandleren min. Hva vi ble enige om holder jeg faktisk for meg selv, og det handler ikke om at jeg er blitt avvist der. Snarere motsatt.

Hva jeg kan gjøre i forhold til kommunen er ikke ting jeg kan få til i en håndvending. Noen hadde tatt en telefon for meg i går. De får en tidsfrist på seg, før jeg begynner å plage de med husleieloven. Skriver jeg inn mer nå, vil det bare forsinke hele saksgangen .- dete etter råd fra folk som kjenner systemet.

Den som faktisk til slutt ba om hjelp da jeg virkelig satt i klisteret med alkohol var meg selv. ER det vanlig? De fleste fornekter sine problemer med sånt. Den benzogreia der var tåpelig av meg - jeg skulle aldri gjot det, og i hvert fall ikke skrevet det. Jeg gidder ikke gjøre det igjen, for det er bare ikke noe å vinne på det allikevel. Behandleren min vet også om det.

Ellers kan jeg jo ta opp det bråket, brenne det på en CD og sette det på repeat hos de som ikke tror det er slitsomt. Så kan det få stå og gå i et år.