Gir helsevesenet skylda for 55 selvmord

[Gjest Kirsebær]

Jeg har selv vært innlagt fordi jeg har forsøkt selvmord, og hjelpen har vært liten til null. Opplevde til og med å møte en av de som jobbet der som hatet meg. En Tyrker som så på meg som han avskydde meg.

http://www.dagbladet.no/2011/01/12/nyheter/innenriks/helse/selvmord/pasientskader/14973781/

[Gjest nemlig hemlig]

Dette har ikke bare helsevesenet skyld i, men også de som bruker selvmordsforsøk og trussler manipulativt. De ødelegger for de som egentlig er suicidale. Det er desverre mange som opptrer svært manipulativt i psykiatrien, og de som er ekte, er ikke de som skriker høyest, fordi så mange roper ulv hele tiden.

[Gjest Gåten]

Dette har ikke bare helsevesenet skyld i, men også de som bruker selvmordsforsøk og trussler manipulativt. De ødelegger for de som egentlig er suicidale. Det er desverre mange som opptrer svært manipulativt i psykiatrien, og de som er ekte, er ikke de som skriker høyest, fordi så mange roper ulv hele tiden.

Enig!

[Gjest så en kan skylde på helsevesenet]

Finnes mange sløve folk i psykiatrien som glemmer at det er på jobb. Fleste som tar livet sitt er faktisk allerede inne i systemet. Det er en myte at de som sier de ønsker å dø ikke fullfører ønsket til slutt. Skjønt ingen ønsker egentlig å dø. handler vel mer om at en ikke orker å leve mer og ser null håp. Kjenne til et stygt tilfelle. En familie fikk lagt inn mor i huset etter å ha våket over henne i mange uker. De dro å besøkte henne på avdelingen som også var en åpen post. Der ville hun ta farvel med dem en gang for alle og sa at i kveld skulle hun ta livet av seg. Sa hvordan og hvor. De pårørende varsler personalet. Å hva skjer? Noen timer senere spakulerer hun ut og gjorde alvor av det hun sa. Mannen var så knust at han ikke orket å saksøke sykehuset, men det var i allefall ikke noe vanskelig å finne liket.

Jeg var innlagt med en pasient som sa at hun hadde bedt om frivillig tvangsvedtak. At hun ikke turte tenke på hva som ville skje om hun ble utskrevet. Plutselig var alt fint, hun ville hjem, var klar til å begynne å jobbe igjen og avdelingen jublet. Samme døgnet tok hun livet av seg. Enhver oppegående person som har lest om selvmord vet at dette ofte er forsteget til selvmord. De blir glade igjen fordi de har bestemt seg.

Noen ganger er det umulig å holde folk fra å ta livet av seg. Men etter min mening burde det vært dobbelt så mange ansatte i psykiatrien. Å da må en henvdende seg til regjeringen som ikke har peiling.

[Gjest smil til livet :o)]

Det er mange som tar livet sitt hvert år. Tror statistikken er et sted rundt 500 i året. Mange suicid skjer inne på lukket psykiatrisk avdeling, eller mens pasienten er i permisjon. Hadde noen av mine vært suicidal hadde jeg ikke følt at en psykiatrisk avdeling var trygt, til det vet jeg dessverre litt for mye.

"nemlig hemlig":

manipulasjon og trusler om selvmord forekommer, det skal jeg ikke nekte på. Men jeg tror ikke det gjelder for flertallet.

Manipulering er for meg et veldig negativt ladet ord. Jeg er av den oppfatning at mange av dem som får høre at de er manipulerende er fortvilet og prøver å påvirke situasjonen.

Uansett om det er utagerende atferd, ikke-dødlige selvmordsforsøk, sier ifra om at man tenker på selvmord/selskading, er man innlagt og har noen preferanser til hvem blant miljøpersonalet man ønsker å snakke med kan det lett bli til splitting og manipulering.

Sier man at man har tanker om å ta livet sitt kan det tolkes som en trussel, mens det for pasienten kanskje er et siste desperat rop om hjelp. Det er absolutt ikke slik at de som snakker om selvmord ikke tar livet sitt. Og det er skremmende hvordan holdningen mange fagpersoner har til dette. Får man høre at man truer med selvmord tror jeg ikke man sier fra en gang til..

Min opplevelse er at "svingdørspasientene" møtes på en dårlig måte, ofte veldig nedlatende. Kanskje har de kommet for ørtende gang etter et suicidforsøk. Kanskje har det vært et reelt ønske om å dø, kanskje i desperasjon "holder ikke ut livet slik det er nå", kanskje er det et ikke-dødelig forsøk og blir derfor tolket som oppmerksomhet, -men det er ikke gitt at pasienten visste at det ikke var potensielt dødelig, man tillegger pasienten kunnskap vedkommende kanskje ikke har. Noen tror faktisk at man kan dø av veldig mye rart som overhodet ikke er skadelig.

Man blir stemplet som manipulerende og oppmerksomhetssøkende, og blir møtt deretter. Men hvorfor denne nedlatende holdningen? Dersom det er reelt at det er oppmerksomhet pasienten er ute etter, så er det en grunn til det. Ingen VIL inn på psykiatrisk, det er alltid en grunn. Hvorfor ikke møte pasienten med omtanke, bry seg, spørre hvorfor alt er så vanskelig? Være der, lytte, prate. Lære pasienten alternative kommunikasjonsmåter, at man ikke må gjøre et suicidforsøk eller skade seg - bruke ord i stedet.

Det skal holde med ord, og man skal bli møtt på en respektfull måte. Det er alltid en grunn. Uansett om det er potensielt dødelige suicidforsøk eller ikke, om det er selvskading - uansett innleggelsesgrunn/grunnen til at man er stemplet som en som bare er ute etter oppmerksomhet og manipulerende skal man bli ivaretatt.

Oppmerksomhetssøkende atferd tolker jeg som symptomer på at personen ikke har det bra, og ikke har ord/klarer/vet hvordan han/hun ellers skal si at han/hun ikke har det bra. Hvorfor skal ikke disse behandles med respekt? Hvorfor skal ikke en som trenger oppmerksomhet bli møtt med respekt? Hvorfor ikke forsøke å komme pasienten i møte? Da kan man komme til årsaken, og pasienten kan kanskje begynne å få jobbet med problemene som ligger til grunn. Får pasienten hjelp og blir tatt på alvor kan det gjøre at behovet for oppmerksomhet endres, og at poliklinisk behandling er nok. Jeg tror det er viktig for alle å bli tatt på alvor. Blir man ikke tatt på alvor, hvordan skal man da åpne seg?

Ofte ender det med at pasienten kommer inn og ut, inn og ut - blir bare mer fortvilet. Må gå stadig mer drastisk til verks for å bli hørt, men blir ikke hørt eller sett. Til slutt blir vedkommendes egen identitet kanskje "pasient"

En selvskader som får høre at "det trengs jo ikke å syes engang" - jeg ville tolket det dithen at jeg måtte kutte meg dypere for å bli tatt på alvor.

"Dette visste du at du ikke døde av" - jeg ville tolket det til at jeg måtte gjøre det mer alvorlig neste gang. Og det tror jeg dessverre skjer for mange. Noe som kan føre til at personer som egentlig ikke ønsker å dø dør. Plutselig dør de av forsøket som var det desperate ropet om hjelp.

[Spenol(1)]

Dette har ikke bare helsevesenet skyld i, men også de som bruker selvmordsforsøk og trussler manipulativt. De ødelegger for de som egentlig er suicidale. Det er desverre mange som opptrer svært manipulativt i psykiatrien, og de som er ekte, er ikke de som skriker høyest, fordi så mange roper ulv hele tiden.

Mener du at de du beskriver som "egentlige" suicidiale ikke kan være manipulerende ? Og kan pasienter bli manipulerende som et desperat forsøk på å få hjelp?

De manipulerende suicidiale kan også bli "egentlige" suicidiale etter tid.

[Spenol(1)]

[quote name=smil til livet )' timestamp='1295097832' post='4513278]

Det er mange som tar livet sitt hvert år. Tror statistikken er et sted rundt 500 i året. Mange suicid skjer inne på lukket psykiatrisk avdeling, eller mens pasienten er i permisjon. Hadde noen av mine vært suicidal hadde jeg ikke følt at en psykiatrisk avdeling var trygt, til det vet jeg dessverre litt for mye.

"nemlig hemlig":

manipulasjon og trusler om selvmord forekommer, det skal jeg ikke nekte på. Men jeg tror ikke det gjelder for flertallet.

Manipulering er for meg et veldig negativt ladet ord. Jeg er av den oppfatning at mange av dem som får høre at de er manipulerende er fortvilet og prøver å påvirke situasjonen.

Uansett om det er utagerende atferd, ikke-dødlige selvmordsforsøk, sier ifra om at man tenker på selvmord/selskading, er man innlagt og har noen preferanser til hvem blant miljøpersonalet man ønsker å snakke med kan det lett bli til splitting og manipulering.

Sier man at man har tanker om å ta livet sitt kan det tolkes som en trussel, mens det for pasienten kanskje er et siste desperat rop om hjelp. Det er absolutt ikke slik at de som snakker om selvmord ikke tar livet sitt. Og det er skremmende hvordan holdningen mange fagpersoner har til dette. Får man høre at man truer med selvmord tror jeg ikke man sier fra en gang til..

Min opplevelse er at "svingdørspasientene" møtes på en dårlig måte, ofte veldig nedlatende. Kanskje har de kommet for ørtende gang etter et suicidforsøk. Kanskje har det vært et reelt ønske om å dø, kanskje i desperasjon "holder ikke ut livet slik det er nå", kanskje er det et ikke-dødelig forsøk og blir derfor tolket som oppmerksomhet, -men det er ikke gitt at pasienten visste at det ikke var potensielt dødelig, man tillegger pasienten kunnskap vedkommende kanskje ikke har. Noen tror faktisk at man kan dø av veldig mye rart som overhodet ikke er skadelig.

Man blir stemplet som manipulerende og oppmerksomhetssøkende, og blir møtt deretter. Men hvorfor denne nedlatende holdningen? Dersom det er reelt at det er oppmerksomhet pasienten er ute etter, så er det en grunn til det. Ingen VIL inn på psykiatrisk, det er alltid en grunn. Hvorfor ikke møte pasienten med omtanke, bry seg, spørre hvorfor alt er så vanskelig? Være der, lytte, prate. Lære pasienten alternative kommunikasjonsmåter, at man ikke må gjøre et suicidforsøk eller skade seg - bruke ord i stedet.

Det skal holde med ord, og man skal bli møtt på en respektfull måte. Det er alltid en grunn. Uansett om det er potensielt dødelige suicidforsøk eller ikke, om det er selvskading - uansett innleggelsesgrunn/grunnen til at man er stemplet som en som bare er ute etter oppmerksomhet og manipulerende skal man bli ivaretatt.

Oppmerksomhetssøkende atferd tolker jeg som symptomer på at personen ikke har det bra, og ikke har ord/klarer/vet hvordan han/hun ellers skal si at han/hun ikke har det bra. Hvorfor skal ikke disse behandles med respekt? Hvorfor skal ikke en som trenger oppmerksomhet bli møtt med respekt? Hvorfor ikke forsøke å komme pasienten i møte? Da kan man komme til årsaken, og pasienten kan kanskje begynne å få jobbet med problemene som ligger til grunn. Får pasienten hjelp og blir tatt på alvor kan det gjøre at behovet for oppmerksomhet endres, og at poliklinisk behandling er nok. Jeg tror det er viktig for alle å bli tatt på alvor. Blir man ikke tatt på alvor, hvordan skal man da åpne seg?

Ofte ender det med at pasienten kommer inn og ut, inn og ut - blir bare mer fortvilet. Må gå stadig mer drastisk til verks for å bli hørt, men blir ikke hørt eller sett. Til slutt blir vedkommendes egen identitet kanskje "pasient"

En selvskader som får høre at "det trengs jo ikke å syes engang" - jeg ville tolket det dithen at jeg måtte kutte meg dypere for å bli tatt på alvor.

"Dette visste du at du ikke døde av" - jeg ville tolket det til at jeg måtte gjøre det mer alvorlig neste gang. Og det tror jeg dessverre skjer for mange. Noe som kan føre til at personer som egentlig ikke ønsker å dø dør. Plutselig dør de av forsøket som var det desperate ropet om hjelp.

jeg er helt enig i deg det du skrev. Synes du hadde mye klokt å si her:)

Jeg tror at noe av problemet er at fagfolk er veldig kjappe til å danne seg et inntrykk av pasienten , som kverrulerende, manipulerende oppmerksomhetskrevende osv, men ikke hva som ligger bak her. Pasienten kan være dønn fortvilet men kan uttrykke dette på en måte som en kanskje ikke synes er tiltalende. Og når de negative inntrykket fester seg så er det vanskelig å få en god dialog med pasienten.

Har selv opplevd at folk har oppfattet meg som arrogant, i situasjoner hvor jeg har vært kjempefortvilet eller stresset. Sitter man som fagperson igjen med et slikt inntrykk så er en nødt til å spørre eller finne ut hva som ligger bak her. Først da er det enklere å nå inn til pasienten.

Og når en pasient ikke føler seg møtt og forstått så er det jo mulig at pasienten blir manipulerende rett og slett pga dette. Det kan bli en ond sirkel.

[Gjest nemlig hemlig]

Jeg sier ikke att de som er vokale om sine selvmordstanker ikke tar selvmord. Det jeg mener er att ofte de som tar selvmord er de som ikke har så lett for å gripe etter hjelp. Grunnen til att jeg skrev manipulativ, skyldes egne erfaringer, jeg hadde da jeg var på lukket. Det var der flere stykker, som var blitt hindret "i siste liten" mange ganger. Og som var veldig oppmerksomhets hungrige. Jeg sier ikke att de ikke kan komme til å ta sitt liv. Men i skogen av folk som trenger hjelp, så er det vanskelig for psykiatrien å prioritere riktige pasienter. Det jeg mener att folk som er deprimerte som fy, de orker ikke hevde seg, mange av dem.

[Gjest smil til livet :o)]

Jeg sier ikke att de som er vokale om sine selvmordstanker ikke tar selvmord. Det jeg mener er att ofte de som tar selvmord er de som ikke har så lett for å gripe etter hjelp. Grunnen til att jeg skrev manipulativ, skyldes egne erfaringer, jeg hadde da jeg var på lukket. Det var der flere stykker, som var blitt hindret "i siste liten" mange ganger. Og som var veldig oppmerksomhets hungrige. Jeg sier ikke att de ikke kan komme til å ta sitt liv. Men i skogen av folk som trenger hjelp, så er det vanskelig for psykiatrien å prioritere riktige pasienter. Det jeg mener att folk som er deprimerte som fy, de orker ikke hevde seg, mange av dem.

Man ser mye når man er innlagt. Pasienter som "skryter" av hvor nær de var ved å dø, vært klinisk dø, ligget i koma, selskadere i singlet om vinteren. Noen ønsker fotfølging og vil være på tvang. ++++

Pasientene har forskjellige problemstillinger, men felles for alle er at de trenger hjelp.

Hva er riktig prioritering av pasienter for deg?

Noen er selvhevdende, andre ikke, noen har noen til å tale deres sak slik at de får hjelp. Noen som tar livet sitt har det tilsynelatende bra, og de etterlatte forstår ingenting. Noen går i behandling og behandler fanger opp signaler om at noe er galt, eller venner/familie - dette kan være årsaken til noen av "blitt reddet i siste liten". Det er også dem som bevisst blir reddet i siste liten, men jeg tror ikke det er majoriteten.

Jeg tror mye av det man kan oppfatte som manipulering ikke er ment som manipulering. Pasienten prøver å påvirke situasjonen, si ifra om noe - og så tolkes noe feil på veien. Dersom man hadde tatt problemstillingen opp med pasienten kunne man unngått mange misforståelser.

Og så har man også det faktum at mange setter pasientene i bås etter diagnose. For mange er borderline personlighetsforstyrrelse ensbetydende med manipulering og oppmerksomhetsbehov. Denne pasientgruppen har jeg inntrykk av at blir møtt og behandlet på en svært dårlig og respektløs måte. De får ikke hjelp. Hvis pasienten får respons vil pasienten få oppmerksomheten h#n er ute etter, og atferden oversees. Uavhengig av problemstilling er mitt inntrykk at denne pasientgruppen veldig ofte ikke blir tatt på alvor. De er kun ute etter oppmerksomhet, og da skal de ihvertfall ikke få det.

[Spenol(1)]

Jeg sier ikke att de som er vokale om sine selvmordstanker ikke tar selvmord. Det jeg mener er att ofte de som tar selvmord er de som ikke har så lett for å gripe etter hjelp. Grunnen til att jeg skrev manipulativ, skyldes egne erfaringer, jeg hadde da jeg var på lukket. Det var der flere stykker, som var blitt hindret "i siste liten" mange ganger. Og som var veldig oppmerksomhets hungrige. Jeg sier ikke att de ikke kan komme til å ta sitt liv. Men i skogen av folk som trenger hjelp, så er det vanskelig for psykiatrien å prioritere riktige pasienter. Det jeg mener att folk som er deprimerte som fy, de orker ikke hevde seg, mange av dem.

Hørte en historie en gang som ryster meg ennå.

Det var en som var i militære på førstegangstjeneste. De lå fire på rommet. Mitt på natta ble de vekket av fjerdemann som ropte " Dere må våkne opp, det er noen som har forsøkt å ta livet av seg her". Så trakk han av, og hele rommet ble fyllt av hjernemasse.

Var denne personen manipulerende? Hevngjerrig? Deprimert? Det høres helt absurd ut. Klarer ikke å putte personen eller situsjonen inn i noen meningsfull kontekst. Sannsynligvis er det ikke mange slike helsevesenet har hatt med å gjøre heller.

[Gjest smil til livet :o)]

jeg er helt enig i deg det du skrev. Synes du hadde mye klokt å si her:)

Jeg tror at noe av problemet er at fagfolk er veldig kjappe til å danne seg et inntrykk av pasienten , som kverrulerende, manipulerende oppmerksomhetskrevende osv, men ikke hva som ligger bak her. Pasienten kan være dønn fortvilet men kan uttrykke dette på en måte som en kanskje ikke synes er tiltalende. Og når de negative inntrykket fester seg så er det vanskelig å få en god dialog med pasienten.

Har selv opplevd at folk har oppfattet meg som arrogant, i situasjoner hvor jeg har vært kjempefortvilet eller stresset. Sitter man som fagperson igjen med et slikt inntrykk så er en nødt til å spørre eller finne ut hva som ligger bak her. Først da er det enklere å nå inn til pasienten.

Og når en pasient ikke føler seg møtt og forstått så er det jo mulig at pasienten blir manipulerende rett og slett pga dette. Det kan bli en ond sirkel.

Er veldig mye i det du skriver. Tror mange danner seg et bilde av pasienten i fht diagnose før de møter pasienten, men også at de misforstår pasientens atferd. De tolker og tillegger uten å sjekke med pasienten om de har oppfattet riktig. Som fagperson bør man vite at man ikke kan trekke slutninger uten å spørre pasienten.

Mitt fagfelt er innen helse/sosial, og jeg har virkelig lært å ikke tolke/trekke slutninger uten å snakke med pasienten. De gangene vi bevisst er satt i situasjoner hvor vi skal trekke en slutning om en person kun utifra dokumenter, være seg journal, brev, tegninger, epikriser mm. Vi har ALDRI tolket riktig (hatt forskjellige saker), arbeidsgiver har slike kurs for å fokusere på viktigheten av kommunikasjon og samhandling med pasienten.

Man kan, som du sier bli oppfattet på en lite tiltalende måte, og da er det fryktelig vanskelig å endre dette inntrykket. Og hvordan åpne seg for en du føler ikke liker deg eller mener at du ikke fortjener hjelp, man senser dette.

Jeg har også flere ganger opplevd å bli totalt misforstått. Har vært livredd som har blitt tolket til avvisende, sint eller lite samarbeidsvillig. "Pasienten er avvisende og viser liten evne til selvrefleksjon over egen atferd" - dette har vært i sammenhenger når personer jeg ikke er trygge på krever og pusher for å få vite mine innerste tanker. Jeg er da så redd at jeg ikke er i stand til å formidle at jeg ikke kjenner personen godt nok til at jeg ønsker å fortelle alt, og at det er redd jeg er, ikke sint.

Jeg tenker ikke at det er sunt å dele for mye med alle. At man bør ha noen man betror seg mer til, og andre man er sammen med uten å gå inn i noe. Ofte kan man føle et enormt behov for å fortelle, men når det er fortalt kan det ikke trekkes tilbake og man angrer kanskje etterpå.

Mange behandlere er klare på dette, at man skal være obs på at pasienten ikke deler mer en h#n er komfortabel med i ettertid, At man ikke SKAL betro seg til for mange. Endelig får man hjelp og noen å snakke med, ofte kommer da behovet for å snakke og man kan ukritisk fortelle mye til veldig mange. Da er det fagpersonens ansvar å regulerer dette.

Samtidig blir man stemplet som manipulerende om man spør om man kan få snakke med en annen person enn kontaktpersonen. Da er det splitting og manipulering.

[Spenol(1)]

[quote name=smil til livet )' timestamp='1295128018' post='4513597]

Er veldig mye i det du skriver. Tror mange danner seg et bilde av pasienten i fht diagnose før de møter pasienten, men også at de misforstår pasientens atferd. De tolker og tillegger uten å sjekke med pasienten om de har oppfattet riktig. Som fagperson bør man vite at man ikke kan trekke slutninger uten å spørre pasienten.

Mitt fagfelt er innen helse/sosial, og jeg har virkelig lært å ikke tolke/trekke slutninger uten å snakke med pasienten. De gangene vi bevisst er satt i situasjoner hvor vi skal trekke en slutning om en person kun utifra dokumenter, være seg journal, brev, tegninger, epikriser mm. Vi har ALDRI tolket riktig (hatt forskjellige saker), arbeidsgiver har slike kurs for å fokusere på viktigheten av kommunikasjon og samhandling med pasienten.

Man kan, som du sier bli oppfattet på en lite tiltalende måte, og da er det fryktelig vanskelig å endre dette inntrykket. Og hvordan åpne seg for en du føler ikke liker deg eller mener at du ikke fortjener hjelp, man senser dette.

Jeg har også flere ganger opplevd å bli totalt misforstått. Har vært livredd som har blitt tolket til avvisende, sint eller lite samarbeidsvillig. "Pasienten er avvisende og viser liten evne til selvrefleksjon over egen atferd" - dette har vært i sammenhenger når personer jeg ikke er trygge på krever og pusher for å få vite mine innerste tanker. Jeg er da så redd at jeg ikke er i stand til å formidle at jeg ikke kjenner personen godt nok til at jeg ønsker å fortelle alt, og at det er redd jeg er, ikke sint.

Jeg tenker ikke at det er sunt å dele for mye med alle. At man bør ha noen man betror seg mer til, og andre man er sammen med uten å gå inn i noe. Ofte kan man føle et enormt behov for å fortelle, men når det er fortalt kan det ikke trekkes tilbake og man angrer kanskje etterpå.

Mange behandlere er klare på dette, at man skal være obs på at pasienten ikke deler mer en h#n er komfortabel med i ettertid, At man ikke SKAL betro seg til for mange. Endelig får man hjelp og noen å snakke med, ofte kommer da behovet for å snakke og man kan ukritisk fortelle mye til veldig mange. Da er det fagpersonens ansvar å regulerer dette.

Samtidig blir man stemplet som manipulerende om man spør om man kan få snakke med en annen person enn kontaktpersonen. Da er det splitting og manipulering.

Veldig enig i argumentasjonen. jeg tror det føles enklere for mange fagpersoner å gruppere pasienter i de grupper man selv føler er forståelige. Det blir som kognitive skript som er basert på alt vi tidligere har opplevd, og vi tolker alt der deretter.

Det er også viktig å være klar over som fagperson at pasienten er i en rolle under terapi/behandling. Om jeg er stille og tilbaketrukket i den situasjonen så betyr ikke det nødvendigvis at jeg er sånn til hverdags. Terapi og behandling er en unaturlig situasjon, og for mange blir det naturlig å være litt vanskelig. Og det bør være lov og akseptabelt med mindre man tråkket over en stor grense. Kanskje er det også det som skal til for å oppleve bedring?

[Gjest smil til livet :o)]

Veldig enig i argumentasjonen. jeg tror det føles enklere for mange fagpersoner å gruppere pasienter i de grupper man selv føler er forståelige. Det blir som kognitive skript som er basert på alt vi tidligere har opplevd, og vi tolker alt der deretter.

Det er også viktig å være klar over som fagperson at pasienten er i en rolle under terapi/behandling. Om jeg er stille og tilbaketrukket i den situasjonen så betyr ikke det nødvendigvis at jeg er sånn til hverdags. Terapi og behandling er en unaturlig situasjon, og for mange blir det naturlig å være litt vanskelig. Og det bør være lov og akseptabelt med mindre man tråkket over en stor grense. Kanskje er det også det som skal til for å oppleve bedring?

Terapi/innleggelse er en unaturlig setting og man oppfører seg sikkert annerledes enn hjemme. At man er ulik i ulike settinger gjelder alle. Man er venninne, kollega, profesjonell, mamma, på jobb - vi har alle roller vi går inn og ut av utifra setting og forventninger.

Det bør være lov å være vanskelig, innen rimelighetens grenser. Og det er et utall av årsaker til at man kan oppleves som vanskelig. Blir man møtt på en god måte og føler seg ivaretatt tror jeg man kan komme langt med. Snakke MED pasienten, ikke bare OM.

Det er enkelt og greit for fagpersonene å gruppere pasienter etter diagnoser, uten å se enkeltindividet. Samtidig kan ulike diagnoser åpne opp for ulike rettigheter på hjelp. For meg er ikke diagnoser entydig negativt. Men blir man møtt som en diagnose og et kasus, med forutinntatte meninger er det vanskelig å opprette en god behandlingsallianse.

En behandler kan tenke ut en tilnærmingsmåte med utgangspunkt i diagnosen, og det er greit og bra så lenge man kan justere seg inn på den enkelte pasient.

Man er ikke lik selv om man har samme diagnose. Diagnosen kan si noe om vanlige problemstillinger, og forskning om hvilke tilnærmingsmåter som på gruppenivå har vist seg å være bra.