Håp eller gi opp?

[Gjest Zahara]

Ja, jeg er den klassiske personlighetsforstyrrelsen. Grubler på selvmord for tiden, om jeg skal utnytte kulden til å dø... Sagt fra til de jeg har med i behandlingsapparatet at jeg vil ikke i dø, men orker snart ikke leve mer. Ingen reaksjoner på dette. Kan ha lange perioder hvor jeg ikke føler noe behov eller trang til å skade meg, og så kommer det atter tilbake. Sterk uro som fører til disse handlingene. På siste ansvarsgruppemøte som jeg syntes var provoserendes tafatt, mente de at jeg måtte ta kontakt med folk jeg kjenner når det ble slik. Noe akuttilbud er ikkeeksisterendes. Men jeg vil ikke gjøre om venner og familie til vrak. Er det så rart? Da jeg var yngre på videregående opplevde jeg at venninnene mine trakk seg unna til slutt og det var selvfølgelig veldig tøfft å oppleve den gangen, skjønt jeg skjønner det i dag.

Har lest en del om dette på nettet i kveld/natt, og kjenner jeg er lei meg. De negative holdningene lyser gjennom både blant fagartikler og på diskusjonsforumer. I tilegg står det at det er vanskelig og krevendes å behandle... Jeg har slitt så og si hele livet. Bikket 30 nå... Er det ikke håp for å bli bedre egentlig? Begynte med en ny behandler i fjor høst det var mer futt i... Men har ikke vært hos henne siden november. Men skal dit i neste uke. Jeg har aldri truet med selvmord. Når jeg har tatt opp tankene mine to ganger opplevde jeg at psykologen sa at jeg ikke kom til å gjøre det fordi jeg har så stor livsvilje... Og legen svarte med å kjefte om hvor mange det var som var glad i meg...

Det er ikke kjekt å ha en diagnose som betegnes som krevende og vanskelig i behandlingsapparatet. Uten å virke for selvmedlidendes så døde jeg vel kanskje på en måte innvendig da jeg ble utsatt for overgrep i veldig ung alder. Har ikke noe liv å sammenligne med uten disse opplevelsene, for jeg var 2-3 år da det startet.

Vil den desperasjonen som ikke kan beskrives med ord... aldri forsvinne?

[frosken]

Det er leit at du har det så vanskelig og at har opplevd mye vondt i livet ditt.

Jeg tenker allikevel at du er nødt til å finne konstruktive måter å håndtere vanskelige følelser på, og at døgntilgjengelig behandlingsapparat som regel da ikke er noen god løsning.

Har du noen tanker om hva du selv nå kunne gjøre for å komme deg videre i riktig retning?

[Gjest Zahara]

Det er leit at du har det så vanskelig og at har opplevd mye vondt i livet ditt.

Jeg tenker allikevel at du er nødt til å finne konstruktive måter å håndtere vanskelige følelser på, og at døgntilgjengelig behandlingsapparat som regel da ikke er noen god løsning.

Har du noen tanker om hva du selv nå kunne gjøre for å komme deg videre i riktig retning?

Det var en tid folk prentet inn i hodet mitt at jeg skulle ringe legevakten eller ta kontakt hver gang jeg var inne på å skade meg. Men når jeg har prøvd og blitt avvist av enten kjerringa på sentralbordet eller en taftt lege så har jeg virkelig eksplodert og dermed tør jeg ikke dette lenger. Å psykologen jeg hadde en gang og lovte meg grull og grønne skoger, og engasjerte seg veldig trakk seg unna og skyldte på egne personlige problemer. Jeg er drittlei av å tigge om hjelp som ikke finnes.

Så, er jeg all by my self på en måte. Å jeg kan ikke slutte å føle og vet ikke hvordan jeg kan roe meg selv og ikke få panikk i de perioden psyken er tynt som silkepapir.

[Gjest Nerda]

Det var en tid folk prentet inn i hodet mitt at jeg skulle ringe legevakten eller ta kontakt hver gang jeg var inne på å skade meg. Men når jeg har prøvd og blitt avvist av enten kjerringa på sentralbordet eller en taftt lege så har jeg virkelig eksplodert og dermed tør jeg ikke dette lenger. Å psykologen jeg hadde en gang og lovte meg grull og grønne skoger, og engasjerte seg veldig trakk seg unna og skyldte på egne personlige problemer. Jeg er drittlei av å tigge om hjelp som ikke finnes.

Så, er jeg all by my self på en måte. Å jeg kan ikke slutte å føle og vet ikke hvordan jeg kan roe meg selv og ikke få panikk i de perioden psyken er tynt som silkepapir.

Jeg tror psykologen din må ha hatt rett, for du er jo ikke død ennå. Du har tanker om det, men det er noe helt annet enn å handle. Det er vel mer en følelse av at situasjonen er stagnert og at du ikke vet hvilken jobb du skal gå. Om du skal ringe noen på natte, tror jeg Mental helse's hjelpetelefon eller Kirkens SOS er bedre å snakke med enn legevakta. Jeg satt selv for en tid siden og ønsket meg noen å være hos midt på natta, men jeg er egetlig kommet til enighet med meg som om at det var uealistiske tanker.

Dette med selvskading er ikke helt lett å komme ut av. Man kan velge om man vil jobbe med det sammen med en terapeut, eller gi det opp og grave seg ned i det. Å slutte med det på egenhånd er så vanskelig for de fleste at de trenger hjelp. Jeg mener det er litt lettvint å si at man bare skal velge seg ut av det på egenhånd om man har slitt med det en stund og sitter i klisteret. Svært mange må ha profesjonell hjelp til å kutte røyken, sånn er det med selvskading og selv om det kanskje er en litt tåpelig sammenligning. Det er bare meningen å si at valget står mer på å be om og ta i mot hjelp en å la det være om man ikke klarer å komme seg ut av det. Jeg er langt i fra perfekt år det kommer til egne problemer selv, men jeg er enig i at det beste er å jobbe mot konstrutktive måter å ta tak i det man sliter med.

Drit i det du leser om at sykdommen din er så vanskelig, da får du feil fokus. Du føler deg ikke bedre av det. Antagelig vil du allikevel kunne jobbe med en del ting du nå har problemer med å forholde deg til.

[frosken]

Det var en tid folk prentet inn i hodet mitt at jeg skulle ringe legevakten eller ta kontakt hver gang jeg var inne på å skade meg. Men når jeg har prøvd og blitt avvist av enten kjerringa på sentralbordet eller en taftt lege så har jeg virkelig eksplodert og dermed tør jeg ikke dette lenger. Å psykologen jeg hadde en gang og lovte meg grull og grønne skoger, og engasjerte seg veldig trakk seg unna og skyldte på egne personlige problemer. Jeg er drittlei av å tigge om hjelp som ikke finnes.

Så, er jeg all by my self på en måte. Å jeg kan ikke slutte å føle og vet ikke hvordan jeg kan roe meg selv og ikke få panikk i de perioden psyken er tynt som silkepapir.

Jeg tror ikke løsningen ligger i å kontakte legevakt og tilsvarende hver gang følelsene bygger seg opp. Jeg har tro på å jobbe med andre mestringsstrategier som du kan utføre selv. Det sikreste man kan si om vanskelige følelser som topper seg, er at de vil roe seg igjen også. Det handler litt om å "holde seg fast" og vente til det går over.

Noe annerledes er det selvfølgelig dersom du skulle få symptomer som tyder på at du er i ferd med å bli psykotisk. Som regel vil du kunne lære deg å gjenkjenne denne typen symptomer, slik at du kan gi beskjed til enten fastlege eller annen behandler på dagtid om at dere må vurdere medisinene dine.

Jeg tror at du går deg vill som følge av opplevelsen av at du ikke får den hjelp fra behandlingsapparatet som du mener du trenger. Du er bedre på å se hva de gjør feil enn å oppdage hvilke muligheter du selv har.

Hvis du selv skulle foreslå noen konkrete og nyttige tiltak som du kunne få hjelp fra behandlingsapparatet til å gjennomføre de nærmeste månedene, hva skulle det i såfall være (bortsett fra ditt ønske om døgnbemannet lavterskeltilbud)?

[Gjest zahara]

Jeg tror psykologen din må ha hatt rett, for du er jo ikke død ennå. Du har tanker om det, men det er noe helt annet enn å handle. Det er vel mer en følelse av at situasjonen er stagnert og at du ikke vet hvilken jobb du skal gå. Om du skal ringe noen på natte, tror jeg Mental helse's hjelpetelefon eller Kirkens SOS er bedre å snakke med enn legevakta. Jeg satt selv for en tid siden og ønsket meg noen å være hos midt på natta, men jeg er egetlig kommet til enighet med meg som om at det var uealistiske tanker.

Dette med selvskading er ikke helt lett å komme ut av. Man kan velge om man vil jobbe med det sammen med en terapeut, eller gi det opp og grave seg ned i det. Å slutte med det på egenhånd er så vanskelig for de fleste at de trenger hjelp. Jeg mener det er litt lettvint å si at man bare skal velge seg ut av det på egenhånd om man har slitt med det en stund og sitter i klisteret. Svært mange må ha profesjonell hjelp til å kutte røyken, sånn er det med selvskading og selv om det kanskje er en litt tåpelig sammenligning. Det er bare meningen å si at valget står mer på å be om og ta i mot hjelp en å la det være om man ikke klarer å komme seg ut av det. Jeg er langt i fra perfekt år det kommer til egne problemer selv, men jeg er enig i at det beste er å jobbe mot konstrutktive måter å ta tak i det man sliter med.

Drit i det du leser om at sykdommen din er så vanskelig, da får du feil fokus. Du føler deg ikke bedre av det. Antagelig vil du allikevel kunne jobbe med en del ting du nå har problemer med å forholde deg til.

Jeg har faktisk hatt seriøse selvmordforsøk. Uten at jeg husker det har jeg tydeligvis ombestemt meg likevel... Men med en pakke sobril og helflaske sprit innebords og langt ute i skauen i minusgrader kunne det gått den veien jeg ønsket den uken...

På en måte er det helt på trynet at jeg skal sitte å tenke på å dø. Jeg prøver å snu mot å leve i stedet og derfor begynte jeg å google diagnoser og behandlingsmetoder. Jeg trenger en mentor jeg bare kan være sammen med når jeg er liten og sårbar. Tryggheten om at når det virkelig krasjer så er det noen der som ser meg og forstår. Har hatt noen slike i perioder av livet og da har ting gått mye bedre. Men det endte med at de gikk over grensen, og jeg ble vrak igjen.

Jeg tror jeg skal kutte ut de menneskene jeg har som ikke hjelper... Som feks. den psykiatriske sykepleieren i kommunen jeg ser på som veldig usikker og nervøs. Andre gneller om at jeg skal bruke henne, men etter to år kan jeg trygt si at hun ikke er til noe hjelp og det finnes bare henne i hjemmetjenesten.

Lurer på om det hjelper å intensivere jakten på andre i systemet. Noen som har nøkkelen for hvordan jeg skal greie å roe mitt urolige sinn... Som du sier er det ikke lett. Når en skal holde ut og holde ut og holde ut, og greier det. Så blir frustrasjonsnivået stort som en tsunami til slutt.

[Gjest Zahara]

Jeg tror ikke løsningen ligger i å kontakte legevakt og tilsvarende hver gang følelsene bygger seg opp. Jeg har tro på å jobbe med andre mestringsstrategier som du kan utføre selv. Det sikreste man kan si om vanskelige følelser som topper seg, er at de vil roe seg igjen også. Det handler litt om å "holde seg fast" og vente til det går over.

Noe annerledes er det selvfølgelig dersom du skulle få symptomer som tyder på at du er i ferd med å bli psykotisk. Som regel vil du kunne lære deg å gjenkjenne denne typen symptomer, slik at du kan gi beskjed til enten fastlege eller annen behandler på dagtid om at dere må vurdere medisinene dine.

Jeg tror at du går deg vill som følge av opplevelsen av at du ikke får den hjelp fra behandlingsapparatet som du mener du trenger. Du er bedre på å se hva de gjør feil enn å oppdage hvilke muligheter du selv har.

Hvis du selv skulle foreslå noen konkrete og nyttige tiltak som du kunne få hjelp fra behandlingsapparatet til å gjennomføre de nærmeste månedene, hva skulle det i såfall være (bortsett fra ditt ønske om døgnbemannet lavterskeltilbud)?

Hyppigere timer enn tre kvarter et par ganger i måneden...

[frosken]

Hyppigere timer enn tre kvarter et par ganger i måneden...

Hos hvem? Og hva slags begrunnelse har du fått for at du ikke får hyppigere timer?

[Gjest Zahara]

Hos hvem? Og hva slags begrunnelse har du fått for at du ikke får hyppigere timer?

Ikke spurt direkte om flere timer. Men en fastlege er en fastlege som alltid har det ravelt. Om jeg ber kontoret ringe meg er det 50 prosent sjanse for at han ringer opp igjen. Tiden hans er fastspikret mange uker framover i tid. På polikliniken sitter nehandleren min der på slutten av timen... "Skal vi se neste uke er jeg borte, neste mandag er jeg på seminar, så da må det bli mandagen etter..."

Når de vet hvordan jeg har det. Når jeg har vært på sykehus og legevakt fire ganger på tre uker... hvorfor tilbyr ikke de meg ikke hyppigere timer? Hvorfor ringer de ikke eller sender en melding for å spørre hvordan det går?

Jeg har en psykolog som sier at jeg gjerne kan komme to ganger i uka. Men når jeg har gått til han i 5 år og jeg vet hva som venter meg når jeg kommer... At han vil fortelle historier jeg har hørt før og et evig gnål om bøker og forfattere. Filmer og musikere... Jeg har sagt det så direkte som "Ikke snakk om bøker!" To minutter senere forteller han meg om en ny bok. Å når jeg har fortalt om psykotiske symptom har han ledd av dem. I tilegg blir jeg aldri helt trygg på hvor jeg har han henn da han kan være veldig nærgående fysisk. Så får jeg høre "Du har nå psykologen din"... Han kan dra fram gitaren og begynne å synge til meg eller lese dikt, og jeg blir pinlig berørt. Er det mer jeg kunne ha gjort her?

Kjenner jeg begynner å koke bare av å skrive om dette...

[Gjest absoluttt]

Ikke spurt direkte om flere timer. Men en fastlege er en fastlege som alltid har det ravelt. Om jeg ber kontoret ringe meg er det 50 prosent sjanse for at han ringer opp igjen. Tiden hans er fastspikret mange uker framover i tid. På polikliniken sitter nehandleren min der på slutten av timen... "Skal vi se neste uke er jeg borte, neste mandag er jeg på seminar, så da må det bli mandagen etter..."

Når de vet hvordan jeg har det. Når jeg har vært på sykehus og legevakt fire ganger på tre uker... hvorfor tilbyr ikke de meg ikke hyppigere timer? Hvorfor ringer de ikke eller sender en melding for å spørre hvordan det går?

Jeg har en psykolog som sier at jeg gjerne kan komme to ganger i uka. Men når jeg har gått til han i 5 år og jeg vet hva som venter meg når jeg kommer... At han vil fortelle historier jeg har hørt før og et evig gnål om bøker og forfattere. Filmer og musikere... Jeg har sagt det så direkte som "Ikke snakk om bøker!" To minutter senere forteller han meg om en ny bok. Å når jeg har fortalt om psykotiske symptom har han ledd av dem. I tilegg blir jeg aldri helt trygg på hvor jeg har han henn da han kan være veldig nærgående fysisk. Så får jeg høre "Du har nå psykologen din"... Han kan dra fram gitaren og begynne å synge til meg eller lese dikt, og jeg blir pinlig berørt. Er det mer jeg kunne ha gjort her?

Kjenner jeg begynner å koke bare av å skrive om dette...

Du kan ikke gå til en slik psykolog. Sånn er det bare.

[Gjest Nerda]

Jeg har faktisk hatt seriøse selvmordforsøk. Uten at jeg husker det har jeg tydeligvis ombestemt meg likevel... Men med en pakke sobril og helflaske sprit innebords og langt ute i skauen i minusgrader kunne det gått den veien jeg ønsket den uken...

På en måte er det helt på trynet at jeg skal sitte å tenke på å dø. Jeg prøver å snu mot å leve i stedet og derfor begynte jeg å google diagnoser og behandlingsmetoder. Jeg trenger en mentor jeg bare kan være sammen med når jeg er liten og sårbar. Tryggheten om at når det virkelig krasjer så er det noen der som ser meg og forstår. Har hatt noen slike i perioder av livet og da har ting gått mye bedre. Men det endte med at de gikk over grensen, og jeg ble vrak igjen.

Jeg tror jeg skal kutte ut de menneskene jeg har som ikke hjelper... Som feks. den psykiatriske sykepleieren i kommunen jeg ser på som veldig usikker og nervøs. Andre gneller om at jeg skal bruke henne, men etter to år kan jeg trygt si at hun ikke er til noe hjelp og det finnes bare henne i hjemmetjenesten.

Lurer på om det hjelper å intensivere jakten på andre i systemet. Noen som har nøkkelen for hvordan jeg skal greie å roe mitt urolige sinn... Som du sier er det ikke lett. Når en skal holde ut og holde ut og holde ut, og greier det. Så blir frustrasjonsnivået stort som en tsunami til slutt.

Du har rett til å få en annen psykepleier.

Jeg kjenner deg ikke, derfor vil jeg være litt forsiktig. Likevel er det kanskje lurt å se om det som du sier er muligheter for å bytte relasjoner i hjelpeaparatet - eller prøve å se om du f.eks. kan tyne fastlegen din så han gjør jobben sin. Jeg kan forstå at det er fristende å lete etter statistikk over f.eks. behandlingsmetoder og resultater. Ser du noe av interesse, kan jeg ikke se noe galt i at du nevner det for de du har kontakt med.

[frosken]

Ikke spurt direkte om flere timer. Men en fastlege er en fastlege som alltid har det ravelt. Om jeg ber kontoret ringe meg er det 50 prosent sjanse for at han ringer opp igjen. Tiden hans er fastspikret mange uker framover i tid. På polikliniken sitter nehandleren min der på slutten av timen... "Skal vi se neste uke er jeg borte, neste mandag er jeg på seminar, så da må det bli mandagen etter..."

Når de vet hvordan jeg har det. Når jeg har vært på sykehus og legevakt fire ganger på tre uker... hvorfor tilbyr ikke de meg ikke hyppigere timer? Hvorfor ringer de ikke eller sender en melding for å spørre hvordan det går?

Jeg har en psykolog som sier at jeg gjerne kan komme to ganger i uka. Men når jeg har gått til han i 5 år og jeg vet hva som venter meg når jeg kommer... At han vil fortelle historier jeg har hørt før og et evig gnål om bøker og forfattere. Filmer og musikere... Jeg har sagt det så direkte som "Ikke snakk om bøker!" To minutter senere forteller han meg om en ny bok. Å når jeg har fortalt om psykotiske symptom har han ledd av dem. I tilegg blir jeg aldri helt trygg på hvor jeg har han henn da han kan være veldig nærgående fysisk. Så får jeg høre "Du har nå psykologen din"... Han kan dra fram gitaren og begynne å synge til meg eller lese dikt, og jeg blir pinlig berørt. Er det mer jeg kunne ha gjort her?

Kjenner jeg begynner å koke bare av å skrive om dette...

''Når jeg har vært på sykehus og legevakt fire ganger på tre uker... hvorfor tilbyr ikke de meg ikke hyppigere timer? Hvorfor ringer de ikke eller sender en melding for å spørre hvordan det går?

''

Jeg er av den oppfatning at du bør ha et stabilt og forutsigbart tilbud, og at hyppigheten bør gjøres uavhengig av hvorvidt du utagerer eller ikke. Dersom hyppig kontakt skal være betinget av at du har det ekstra ille, at du skader deg osv - hvorfor i all verden skulle du da la dette være?

Kanskje du kunne spørre behandler på dps om dere kan sette opp timer for noen uker fremover, slik at du vet om du får 2, 3 eller 4 timer i måneden.

Fastleger er jo ofte travle, og det å basere seg på noe særlig telefonkontakt tipper jeg er umulig hvis fyren er så travel som det du sier. Dermed er kanskje løsningen å bestille faste timer hos ham også slik at du ikke trenger å ringe så mye.

Når det gjelder psykologen, så mener jeg at du enten bør slutte helt (og det høres det ut som om du bør), eller så bør også dere ha faste avtaler av bestemt varighet og hyppighet.

Hvilke endringer kan du gjøre i ditt eget liv som ikke har med behandlingsapparatet å gjøre?

[frosken]

Du har rett til å få en annen psykepleier.

Jeg kjenner deg ikke, derfor vil jeg være litt forsiktig. Likevel er det kanskje lurt å se om det som du sier er muligheter for å bytte relasjoner i hjelpeaparatet - eller prøve å se om du f.eks. kan tyne fastlegen din så han gjør jobben sin. Jeg kan forstå at det er fristende å lete etter statistikk over f.eks. behandlingsmetoder og resultater. Ser du noe av interesse, kan jeg ikke se noe galt i at du nevner det for de du har kontakt med.

''Du har rett til å få en annen psykepleier.

''

Zahara skriver at det kun er en psykepleier ansatt i hjemmetjenesten. Da har hun selvfølgelig ikke krav på en annen enn den ene. Kommunen plikter ikke ansette en ny person bare fordi en bruker ikke trives med den de har.

[Gjest Zahara]

''Når jeg har vært på sykehus og legevakt fire ganger på tre uker... hvorfor tilbyr ikke de meg ikke hyppigere timer? Hvorfor ringer de ikke eller sender en melding for å spørre hvordan det går?

''

Jeg er av den oppfatning at du bør ha et stabilt og forutsigbart tilbud, og at hyppigheten bør gjøres uavhengig av hvorvidt du utagerer eller ikke. Dersom hyppig kontakt skal være betinget av at du har det ekstra ille, at du skader deg osv - hvorfor i all verden skulle du da la dette være?

Kanskje du kunne spørre behandler på dps om dere kan sette opp timer for noen uker fremover, slik at du vet om du får 2, 3 eller 4 timer i måneden.

Fastleger er jo ofte travle, og det å basere seg på noe særlig telefonkontakt tipper jeg er umulig hvis fyren er så travel som det du sier. Dermed er kanskje løsningen å bestille faste timer hos ham også slik at du ikke trenger å ringe så mye.

Når det gjelder psykologen, så mener jeg at du enten bør slutte helt (og det høres det ut som om du bør), eller så bør også dere ha faste avtaler av bestemt varighet og hyppighet.

Hvilke endringer kan du gjøre i ditt eget liv som ikke har med behandlingsapparatet å gjøre?

Tror du at jeg skader meg med den baktanken å få mer oppfølging og omsorg? Det er en sammenheng mellom hvor lenge jeg må "holde ut", leve som alt er ok og gjøre vanlige ting tror jeg. Dermed vokser frustrasjonen, tusen tanker kverner i hodet og når jeg så har time vet jeg ikke i hvilken ende jeg skal begynne, og det som blir snakket om den tilmålte tiden blir ofte tilfeldig eller etter hvordan temperaturen er akkurat den dagen. Det er ikke alltid slik. I noen perioder er jeg helt normal... Ingen overveldendes frustrasjon... Tror det var juleferien som tok knekken på meg. Ferdig med et halvårig studie... Ingen samtaler på en måned og lite fornuftig å henge fingrene i. I tilegg til at jeg ikke diskuterer mine svarteste tanker og bekymringer med venner eller familie.

Hadde tilbud om aktiviteter og samtaler på et slags dagsenter, men jeg kuttet det ut etter en konflikt.

[frosken]

Tror du at jeg skader meg med den baktanken å få mer oppfølging og omsorg? Det er en sammenheng mellom hvor lenge jeg må "holde ut", leve som alt er ok og gjøre vanlige ting tror jeg. Dermed vokser frustrasjonen, tusen tanker kverner i hodet og når jeg så har time vet jeg ikke i hvilken ende jeg skal begynne, og det som blir snakket om den tilmålte tiden blir ofte tilfeldig eller etter hvordan temperaturen er akkurat den dagen. Det er ikke alltid slik. I noen perioder er jeg helt normal... Ingen overveldendes frustrasjon... Tror det var juleferien som tok knekken på meg. Ferdig med et halvårig studie... Ingen samtaler på en måned og lite fornuftig å henge fingrene i. I tilegg til at jeg ikke diskuterer mine svarteste tanker og bekymringer med venner eller familie.

Hadde tilbud om aktiviteter og samtaler på et slags dagsenter, men jeg kuttet det ut etter en konflikt.

''Tror du at jeg skader meg med den baktanken å få mer oppfølging og omsorg? Det er en sammenheng mellom hvor lenge jeg må "holde ut", leve som alt er ok og gjøre vanlige ting tror jeg.''

Nei, jeg tror ikke det. Men jeg mener at du trenger stabilt og forutsigbart samtaletilbud, ikke et tilbud som er avhengig av hva som har skjedd de siste tre dagene. Jeg tror at forutsigbarhet og stabilitet i behandlingstilbudet kan være ekstra viktig når det indre livet er såpass ustabilt som ditt.

Er det noen mulighet for å gjenoppta kontakten med dagsenteret? Og at du i såfall forsøkte å være tydelig på hva du ønsker fra dem, slik at dere kan inngå en gjensidig forpliktende avtale?

[Gjest Zahara]

''Tror du at jeg skader meg med den baktanken å få mer oppfølging og omsorg? Det er en sammenheng mellom hvor lenge jeg må "holde ut", leve som alt er ok og gjøre vanlige ting tror jeg.''

Nei, jeg tror ikke det. Men jeg mener at du trenger stabilt og forutsigbart samtaletilbud, ikke et tilbud som er avhengig av hva som har skjedd de siste tre dagene. Jeg tror at forutsigbarhet og stabilitet i behandlingstilbudet kan være ekstra viktig når det indre livet er såpass ustabilt som ditt.

Er det noen mulighet for å gjenoppta kontakten med dagsenteret? Og at du i såfall forsøkte å være tydelig på hva du ønsker fra dem, slik at dere kan inngå en gjensidig forpliktende avtale?

En ansatt fikk trusler om oppsigelse fordi vi hadde kontakt privat... Men jeg kjente han før han begynte å jobbe der. Jeg hadde bare brukt senteret fire-fem ganger da det ble bråk. Han var en god støtte, men i frykt for jobben slettet han meg fra FB, sa vi ikke kunne møtes for å trene sammen. Jeg ble knust. Forstår hans redsel, men alt ble bare veldig ubehagelig.

Vet da søren hva jeg skal gjøre eller si lenger.... Grei dag i dag. Håper det fortsetter...