I dag...

[Gjest Zahara]

Jeg skrev et innlegg i går om det finnes håp eller om jeg skal gi opp. Nå føler jeg meg nesten euforisk. Har såtte å lest om måter å dø på, dødelige pillecoctailer, utenlandske selvmordsforum... Er sikker på at det beste er å la det se ut som en ulykke... Men da kan jeg heller ikke "rydde opp" etter meg. Usikker på om jeg virkelig tørr når det kommer til stykket. Om jeg skal slette fb-profilen... Hvem som skal arve det jeg har, hvem jeg skal overføre penger til... Om jeg skal gidde å gjøre hele jobben med å selge boligen for så overføre penger til de jeg er glad i...

Samtidig. Herregud. nei, det går ikke. Jeg vet mange vil sørge tungt. Vet at mange er glad i meg...

[Gjest winda]

Jeg kjenner ikke deg og jeg vet ikke hvorfor du vurderer å ta livet ditt. En ting vet jeg og det er at du må prøve alt, absolutt alt av behandling og hjelp som er å oppdrive før du kan få lov til å gi opp.

Ta en telefon til legen i morgen?

[Gjest Zahara]

Jeg kjenner ikke deg og jeg vet ikke hvorfor du vurderer å ta livet ditt. En ting vet jeg og det er at du må prøve alt, absolutt alt av behandling og hjelp som er å oppdrive før du kan få lov til å gi opp.

Ta en telefon til legen i morgen?

Takk for svar :-) Jeg har grublet på andre veier jeg også... Men jeg har hatt et enormt sug, savn og tomhet hele livet. Tatt opp selvmordtanker utallige ganger og sist gang ble jeg møtt med latter... da jeg svarte at jeg ikke vet om jeg lever til neste ansvarsgruppemøte i mars. Jeg vet hva legen har å tilby med sine tid og øonomiske ressurser, hva en kan og ikke kan oppnå på psykiatrisk. Mange fantastiske mennesker. Men de kan ikke leve for meg som Bjørn Eidsvåg synger...

Jeg vet hva som er problemet mitt i det store og hele. Jeg er et lite barn inni meg som aldri fikk oppleve trygghet, omsorg, å bli trøstet, gynget og holdt rundt med sterke armer. Ingen stemmer som fortalte meg "Det skal aldri mer skje deg noe vondt". Jeg tror det er der alt ligger... Bjørn Eidsvåg synger også "Det er tungt å ta tilbake en barndom som er tapt".

Når det offentlige ikke strekker til. Når du ikke takler nærhet fra menn og vet at kjærester ikke kan være støttekontakter. Finnes det noen som greier å finne roen etter 32 år med uro?

[Gjest winda]

Takk for svar :-) Jeg har grublet på andre veier jeg også... Men jeg har hatt et enormt sug, savn og tomhet hele livet. Tatt opp selvmordtanker utallige ganger og sist gang ble jeg møtt med latter... da jeg svarte at jeg ikke vet om jeg lever til neste ansvarsgruppemøte i mars. Jeg vet hva legen har å tilby med sine tid og øonomiske ressurser, hva en kan og ikke kan oppnå på psykiatrisk. Mange fantastiske mennesker. Men de kan ikke leve for meg som Bjørn Eidsvåg synger...

Jeg vet hva som er problemet mitt i det store og hele. Jeg er et lite barn inni meg som aldri fikk oppleve trygghet, omsorg, å bli trøstet, gynget og holdt rundt med sterke armer. Ingen stemmer som fortalte meg "Det skal aldri mer skje deg noe vondt". Jeg tror det er der alt ligger... Bjørn Eidsvåg synger også "Det er tungt å ta tilbake en barndom som er tapt".

Når det offentlige ikke strekker til. Når du ikke takler nærhet fra menn og vet at kjærester ikke kan være støttekontakter. Finnes det noen som greier å finne roen etter 32 år med uro?

En barndom uten omsorg og nærhet kan du aldri ta igjen, uansett hvor mye du prøver kommer den til å se ut sånn. Fortiden har skjedd, ikke noe å gjøre med den.

Det du kan gjøre noe med er hvordan du velger å leve idag, hvordan framtiden skal se ut, hva du skal bruke energien din på. Bestem deg for å ta tak i livet ditt og for å leve. Hva er dine interesser? Er det noe du liker å holde på med?

Har du prøvd metakognitiv terapi? Bruker du medisiner? Ring legen din i morgen og fortell at du sliter og trenger hjelp. Uansett om du har prøvd dette 100 ganger før, skal du forsøke igjen. Det er ikke lov til å gi opp:-)

[Gjest Zahara]

En barndom uten omsorg og nærhet kan du aldri ta igjen, uansett hvor mye du prøver kommer den til å se ut sånn. Fortiden har skjedd, ikke noe å gjøre med den.

Det du kan gjøre noe med er hvordan du velger å leve idag, hvordan framtiden skal se ut, hva du skal bruke energien din på. Bestem deg for å ta tak i livet ditt og for å leve. Hva er dine interesser? Er det noe du liker å holde på med?

Har du prøvd metakognitiv terapi? Bruker du medisiner? Ring legen din i morgen og fortell at du sliter og trenger hjelp. Uansett om du har prøvd dette 100 ganger før, skal du forsøke igjen. Det er ikke lov til å gi opp:-)

Hørt om metakognitiv terapi. Men jeg har tre mennesker i behandlingsapparatet som bekrefter at jeg er slik jeg er på grunn av alt jeg har opplevd. Jeg har mast nok om traumeterapi og lest side opp og side ned om de svært delte meningene om det hjelper eller ikke.Jeg tror det hadde hjulpet å kunne tatt barndommen igjen... men når en har bikket 30 blir det umulig både for en selv og alle rundt en. Har lest og sett en dokumentar om svært psykie anorektikere som ble innlagt på en spesiell institusjon en gang. Der ble de behandlet som babyer og småe barn... Bært rundt og matet... For noen var dette redningen, men metoden har ogs blitt sterkt kritisert. Jeg kan faktisk forstå hvorfor det hjelper mot enkelte... Men jeg hadde aldri greeid det. Jeg er voksen nå. Alle forventer at jeg skal ta ansvar for meg selv, holde ut, skjerpe meg, fungere i jobb...

[Gjest winda]

Hørt om metakognitiv terapi. Men jeg har tre mennesker i behandlingsapparatet som bekrefter at jeg er slik jeg er på grunn av alt jeg har opplevd. Jeg har mast nok om traumeterapi og lest side opp og side ned om de svært delte meningene om det hjelper eller ikke.Jeg tror det hadde hjulpet å kunne tatt barndommen igjen... men når en har bikket 30 blir det umulig både for en selv og alle rundt en. Har lest og sett en dokumentar om svært psykie anorektikere som ble innlagt på en spesiell institusjon en gang. Der ble de behandlet som babyer og småe barn... Bært rundt og matet... For noen var dette redningen, men metoden har ogs blitt sterkt kritisert. Jeg kan faktisk forstå hvorfor det hjelper mot enkelte... Men jeg hadde aldri greeid det. Jeg er voksen nå. Alle forventer at jeg skal ta ansvar for meg selv, holde ut, skjerpe meg, fungere i jobb...

''Hørt om metakognitiv terapi. Men jeg har tre mennesker i behandlingsapparatet som bekrefter at jeg er slik jeg er på grunn av alt jeg har opplevd. Jeg har mast nok om traumeterapi og lest side opp og side ned om de svært delte meningene om det hjelper eller ikke.Jeg tror det hadde hjulpet å kunne tatt barndommen igjen.''

Ja, du er sikkert sånn pga det du har opplevd. Så vidt jeg vet skal metakognitiv terapi være noe av det beste på dette.

Hvordan kan man ta tilbake en barndom? Det du har opplevd vil jo ikke endre seg om du så forteller om dette 1000 ganger. Det vil være like trist, grusomt, ille og forferdelig hvordan du enn snur og vender på dette. Det er et kapitell i livet ditt som du ikke kan endre uansett.

Det du kan gjøre noe med er hvilke skader du har fått pga alt dette. Hva plages du med idag som gjør at livet ditt ikke er levelig? Har du angst, depresjoner, mistenksomhet, spiseproblemer, flash-backs, selvmordsplaner eller hva? DETTE kan du gripe tak i og gjøre noe med.

Det verste du kan gjøre er å bli "fanget" av fortiden. Det er her og nå du skal leve. Finn deg en terapeut som er flink på dette. Jeg har veldig dårlig erfaring selv med sånn "grav-deg-ned-i-traumer-terapi", jeg ble veldig syk av dette.