Det går bra..men veldig redd..

[Gjest forts. fortvilet nå]

Jeg skriver her igjen om dette forholdet jeg har til en mann. Han er en utrolig herlig og rett frem mann, som jeg kan stole på. Han er varm og tålmodig og rett og slett god. Jeg har blitt så utrolig glad i han. Vi deler søte smser og prater mye i tlf. Han er borte fra byen i noen måneder og vi har et avstandsforhold. Han vil komme hjem i slutten av mars. I går sa han til meg, at om jeg behandlet han bra, så vil ha være sammen med meg for alltid. Han sier at han aldri har vært så glad i en jente som han er i meg.

Og det er gjensidig. Jeg har aldri vært så glad i en mann hele mitt liv. Problemet er bare det at jeg er så fryktelig redd. For det første hater jeg generelt å prate i tlf, men må jo det når vi har et avstandsforhold. Jeg er så redd for å bli avvist, og å miste han. Men forholdet har blitt mer alvorlig nå, og vi sier vi elsker hverandre hver dag. Det er både herlig og skremmende på en gang.

For å være ærlig; jeg er dritredd...dritredd for nærhet, for å være sårbar, for å ha tillit..han er ingen vanskelig mann å stole på, tvert i mot..Men jeg er bare livredd...i tlf så kan jeg noen ganger nesten hive etter pusten, bli varm, bli kvalm av angst..jeg har nevnt det før, men nevner det igjen, jeg sliter med PTSD etter overgrep, eupf og unnvikende pf...men jeg har gått hos psykiater lenge, og er nå bedre. Jeg har feks nå politianmeldt overgriperen..og det kan hende det er også det presset jeg nå kjenner på...kjæresten min vet om alt, og han vet jeg sliter med å stole på..

Hva kan jeg gjøre for å bli mindre redd, mer trygg på meg selv? I natt våknet jeg kl 0415 og fikk ikke sove igjen fordi jeg grublet meg nesten i hjel. Kl halv ti i formiddag var jeg et skjelvende vrak, fordi jeg lurte på om han ville skrive meg en sms eller ikke. Jeg klarte ikke mer og skrudde av lyden på tlf da jeg var med frisøren. Da hadde han ringte meg to ganger og sendt meg ei melding. Da jeg pratet med han igjen så spurte han hvorfor jeg har vært så vanskelig å få tak i, i dag. Jeg sa at jeg hadde vært hos frisøren. Men sannheten er at jeg kunne hatt på tlf på lavt da, men at jeg var så redd han ikke ville ta kontakt at jeg bare skrudde av lyden for å skåne meg selv..

Vet at dette bare er å stikke hodet i sanden, som en struts..jeg vet at jeg må tåle og takle at noen ganger så får jeg ikke tak i han, og da må jeg tåle å stole på..men hvordan? Hvordan kan jeg roe meg ned? hva kan jeg gjøre for å unngå at jeg blir en skjelvende bunt? Som jeg er nå..er rimelig deppa nå fordi jeg ikke klarer å være meg selv alltid, med kjæresten min..hvordan skal det feks gå når han kommer hjem? (Tror kanskje det KAN bli lettere da, siden jeg fungerer best face to face med folk..)

I går sa han at han ikke tror jeg sier hele sannheten til han, om hvordan jeg har det..han gjennomskuer meg..og da måtte jeg bare si at jeg har en del angst..og jeg sa også i en tlf.samtale senere på kvelden at jeg trenger tid til å bygge opp tillit...og han sa seg villig til å vente på at jeg klarer det..

Som sagt, en herlig mann, jeg elsker han over alt, men redselen for å miste han overskygger alt..

Noen som har råd til hva jeg skal gjøre?

[nitty-gritty]

Mitt råd er som alltid: Tenk hva om.

Hva om han ikke hadde sendt en SMS i løpet av en hel dag? Du dør ikke, han dør ikke, dere har ikke dermed slått opp, han elsker deg fremdeles. Hva om du ikke var hans absolutte første prioritet i noen timer? Hva skjer da?

[Gjest Masse gode ønsker]

Høres ut som du har en flott kjæreste. Misunner deg. Stol på han og ta godt vare på han.