kjæreste tvangsinlakt på pysiatrisk avd

[Gjest pp11]

Hei jeg har nylig møtt en meget vakker jente hun er 18 år, vi er blitt meget glad i hverandre men. jeg har alltid syntes det var noe som jeg ikke forstod pgr hennes måte og være på følesemessig, hun forteller meg uten oppfordring at hun er missbrukt av sin mor og har vært suicidal med mye stygg selvskading. Hadde akkurat kommet ut av pysiatrisk ungdoms avdeling når jeg traff henne det går bra noen uker så uten noe ”særlig ”forvarsel så blir hun syk eller gjerne deprimert igjen og suicidal Hun er nå tvangsinnlagt på pysiatrisk sykehus. Dette tærer mye på meg og jeg får veldig vondt av henne, i dag når jeg besøkte henne ville hun være med meg hjem når hun var ute og tok en røyk med følge av en ansatt og nektet og gå inn igjen. jeg står Rådløs i en slik situasjon personalet ville at jeg skulle holde henne igjen men det klarte jeg ikke og gjøre mot henne. Hvordan skal jeg forholde meg til en slik jente, ja mange ber meg gå fra henne men det vil jeg ikke. og dessuten så tør jeg rett og slett ikke i frykt for og såre henne og at hun kan finne på noe dumt igjen, Jeg er veldig rådløs på hvordan jeg i det heletatt skal forholde meg til henne trenge virkelig gode råd Gutt 25

[Gjest Nerda]

Jeg skjønner godt at du får vondt av henne, fortvilelsen og rådløsheten. Det blir mye for deg å forholde deg til. Nå blir det litt vanskelig å si så mye mer enn at du får være nær henne og vise at du er glad i henne, gi gode klemmer, skaffe noe hun liker som blader, røyk... Ikke kjøp deg blakk, det holder å vise at du tenker på henne. Utover det foreslår jeg at dere prøver å få en samtale med behandleren hennes sammen om situasjonen. Selvskading og depresjoner kan jo være del av flere bilder, derfor tør jeg ikke si noe spesifikt i forhold til sykdommen hennes.

Håper det beste for veien videre!

[løvinne71]

Hmmm...

Personlig ville jeg vært meget skeptisk til å innlede et forhold til en som har såpass store psykiske problemer.

Jeg forstår at du nå er forelsket, og at du synes synd på henne, og vil gjøre det beste for henne.

Både forholdet deres, og det som skjer med henne, er nytt for deg. Så for øyeblikket er du sikkert full av pågangsmot og motivasjon for å ta utfordringen på strak arm.!

Men problemet er at mennesker med store problemer ofte vil "bruke opp" tålmodigheten til personer rundt seg.

Det er en svært stor påkjenning å være nær pårørende til en person som sliter så alvorlig psykisk.

Det at hun er suicidial i tillegg, gjør jo saken enda verre. Da vil man ofte gå i "evig angst" for at vedkommende en dag skal gjøre alvor av trusselen. Og man vil føle et enormt press og ansvar for å forhindre at det skjer.

Du synes synd på henne nå.

Men hva tror du du vil føle den dagen hun evt. tvangsinnlegges for 10ende gang? Eller når du har levd med hennes depresjoner og ustabilitet i 5-10 år?

Og etter at dere har vært igjennom utallige problemer og "dramatiske" episoder?

Klarer du da å være like positiv og medfølende, tror du?

Eller vil du bli "sliten og lei" og ønske deg ro og stabilitet?

Jeg tror nemlig det krever en engels tålmodighet å leve med dette år etter år.

Og i et slikt forhold er det fort gjort at den ene blir "den svake" som man ikke kan regne med, og du må være den "den sterke" som besytter og tar ansvar. Derfor vil du kanskje etterhvert savne følelsen av å ha "jevnbyrdig" partner.?

På mange måter tror jeg det å leve med en psykriatisk pasient, kan sammenlignes med det å leve med en rus eller alkoholmisbruker.

I begge tilfeller er det ofte slik at det blir den psyke / misbrukeren og hans/hennes problemer som står i hovedfokus. Og det blir uungåelig at de nærmeste pårørende langt på vei må innrette seg deretter.

Man må også regne med en hverdag preget av usikkerhet og uforutsigbartet, siden man aldri vet når neste "knekk" eller "sprekk" kan komme.

Mange pårørende ender også i rollen med å skjule, unnskylde og/eller prøve å dekke over problemene vedkommende har og forårsaker.

Og ofte må man kompensere for vedkommendes manglende evne/mulighet både til å ta seg av praktiske ting og omsorgs-oppgaver.

Misforstå meg rett. Jeg har all sympati med henne som har vært igjennom mye vondt og derfor sliter!

Men hun er ennå veldig ung. Og det høres ut som hun vil trenge mye oppfølging og intensiv behandling i lang tid fremover.

Hun trenger også tid både til å modnes, og til å lære seg å takle sine utfordringer - og forhåpentligvis etterhvert takle å leve med dem.

Jeg høres kanskje kynisk ut. Men jeg skriver dette for at du skal tenke litt over hva du antagelig har i vente hvis du involverer deg i henne.

Å gå inn i forholdet av medlidenhet, eller i den tro at du kan hjelpe / redde henne, vil antagelig bare føre til at du blir lei, sliten, skuffet, og deretter fortvilet fordi du plutselig sitter der med ansvar og problemer som kan være vanskelige å takle.

Derfor tror jeg det "smarteste" valget for din egen del, er å være litt tilbakeholden med å innlede et kjæresteforhold til henne, men heller er der for henne som en venn.

[Gjest Svarttrost]

Trolig vil ikke dette roe seg på svært lenge.

IKKE fortsett å være sammen med henne fordi du synes synd på henne. Vil du ut av forholdet er det beste tidspunktet nå, når hun faktisk er innlagt og slikt stt har trygge rammer rundt seg. Men gjør det skikkelig, forklar henne, få evt. bistand fra ansatte på sykehuset. Du kan være en støttepartner uten å være kjæreste om dere vil. Vær ærlig om dine følelser, uansett.

Føler meg fryktelig kynisk her, men jeg har vært på motsatt side av der du er nå, jeg har vært henne, og i ettertid skulle jeg ønske at bruddet kom mye før det det til slutt uungåelig hendte, det ville spart oss begge for mye.

Elsker du henne sterkt nok holder du ut. I så fall ville jeg tatt en prat med legen hennes

[PieLill]

Hvordan ønsker du at et kjæresteforhold skal være? Hvor stor er sjansen for å oppnå dette sammen med en jente som sliter så mye?

Dere har små muligheter til å bygge en sunn og jevnbyrdig relasjon. Du vil fort ende opp som hennes sykepleier, beskytter og personlige assistent. Det er skadelig for dere begge.

Du vill slite deg ut i et selvutslettende mønster. Allerede nå lar du binde og styre av frykt for selvmord. Man får aldri et bra forhold om det bygger på at man synes synd på og frykter selvskading.

Hun vil kunne kaste seg på deg og dermed slippe/hindres i å bli sterk på egne ben. Hun trenger tid alene for å bygge selvtillit, styrke og selvstendighet. Da vil hun få et helt annet utgangspunkt for å bygge en trygg og sterk relasjon til en annen.

For begges del er det best at dere avslutter forholdet.

Nå mens hun er godt tatt vare på, kan være et hensynsfullt tidspunkt.

mvh

[Gjest Zyprexus]

Jeg blir SINT, rett og slett SINT, når jeg leser innleggene her. En person med psykiske problemer har MINST like stor rett til kjæreste som en frisk person! At dere ikke skal være sammen med en person pga. psykiske problemer blir helt feil! Er alt for mange som sliter psykisk som sliter med ensomhet!

[nitty-gritty]

Jeg blir SINT, rett og slett SINT, når jeg leser innleggene her. En person med psykiske problemer har MINST like stor rett til kjæreste som en frisk person! At dere ikke skal være sammen med en person pga. psykiske problemer blir helt feil! Er alt for mange som sliter psykisk som sliter med ensomhet!

Ingen har rett på en kjæreste. Å ha en kjæreste innebærer som oftest at noen må forelske seg i deg og etterhvert elske deg, men det avhenger også av at man faktisk fungerer i et forhold. Om man er en uforholdsmessig stor belastning på partneren.