NHD: Tidligere psykisk syk og jobb

[nitty-gritty]

Kan jeg fungere godt som psykolog selv om jeg tidligere har fått diagnosen k-PTSD? Jeg tenker ikke om jeg i henhold til regelverk eller retningslinjer har lov til å ha en slik rolle, men rett og slett om det er et fornuftig valg.

Jeg hadde ikke fått noen diagnose i dag, tar ingen medisiner og får ikke behandling - men jeg kan fremdeles ha svake symptomer.

[nitty-gritty]

Jeg verdsetter andres betraktninger i forhold til dette også, forresten

[bibben]

Hei )

Hvordan fikk du diagnosen, og av hvem? Min psykolog har opplyst meg om at k-ptsd ikke ennå er inne i diagnosesystemet.

Hvis du er blitt bra, så er det flott, og jeg kan ikke se at en frisk psykolog ikke skal kunne få praktisere. Jeg ville vel tvert imot tenke at dine erfaringer er en ressurs!

[nitty-gritty]

Hei )

Hvordan fikk du diagnosen, og av hvem? Min psykolog har opplyst meg om at k-ptsd ikke ennå er inne i diagnosesystemet.

Hvis du er blitt bra, så er det flott, og jeg kan ikke se at en frisk psykolog ikke skal kunne få praktisere. Jeg ville vel tvert imot tenke at dine erfaringer er en ressurs!

Nei, det er riktig. Jeg fikk diagnosen i utlandet. Før den tid hadde jeg diagnosen PTSD, så det var i grunnen ikke store forskjellen.

Og takk for oppmuntrende ord Jeg håper jo at det kan stemme.

[Gjest Zyprexus]

Det er absolutt håp! Ta f.eks Arnhild Lauveng som hadde diagnosne schizofreni, som vel er en enda værre diagnose enn det du har (hatt?). Hun er utdannet psykolog og jobber som det.

Ikke gi opp håpet!!

Programmet om henne kan du se her: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/440121/

[nitty-gritty]

Det er absolutt håp! Ta f.eks Arnhild Lauveng som hadde diagnosne schizofreni, som vel er en enda værre diagnose enn det du har (hatt?). Hun er utdannet psykolog og jobber som det.

Ikke gi opp håpet!!

Programmet om henne kan du se her: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/440121/

Hehe, takk for det. Jeg har hørt om henne.

Jeg har mange andre potensielle veier med den utdannelsen jeg tar, så det er greit om det ikke er en god ide, men det hadde vært hyggelig å ha muligheten

[Gjest Gåten]

Jeg tror folk med egne erfaringer kan bli utrolig gode psykologer :-)

[PieLill]

Fordelen med egne erfaringer er at det gir mer innsikt og større evne til innlevelse.

Ulempen er at det kan være vanskeligere å distansere seg og man står i fare for å lese for mye av sitt eget inn i andre.

Er du bevisst på både styrkene og svakhetene ved din erfaringsbakgrunn, burde du kunne gjøre en utmerket jobb.

mvh

[nitty-gritty]

Fordelen med egne erfaringer er at det gir mer innsikt og større evne til innlevelse.

Ulempen er at det kan være vanskeligere å distansere seg og man står i fare for å lese for mye av sitt eget inn i andre.

Er du bevisst på både styrkene og svakhetene ved din erfaringsbakgrunn, burde du kunne gjøre en utmerket jobb.

mvh

Takk for dine betraktninger. Jeg bekymrer meg for den ulempen du nevner. Jeg bekymrer meg også for eventuelle tilbakefall om noens opplevelser ligner mine egne. Det er spesielt det siste jeg håpet NHD eventuelt kunne bidra med innsikt i forhold til; hvor sannsynlig er den problemstillingen.

Jeg skal ta et kort kurs som kun varer noen måneder, men som er laget nettopp for at man skal finne ut om en slik rolle er en aktuell arbeidssituasjon for en selv. Jeg håper jeg vil være litt sikrere i min sak innen det kurset er over, da jeg snart må gjøre meg opp en mening,

[nitty-gritty]

Jeg tror folk med egne erfaringer kan bli utrolig gode psykologer :-)

Takk for oppmuntrende ord

[Angustia]

Jeg verdsetter andres betraktninger i forhold til dette også, forresten

''Jeg verdsetter andres betraktninger i forhold til dette også, forresten :)''

OK, her er mine betraktninger:

Her på DOL er du iallfall en svært god psykolog! Jeg har lest en del innlegg du har skrevet, og inntrykket mitt er at du bidrar i vanskelige problemstillinger på en konstruktiv og nyansert måte, du er emaptisk, men du "diller" ikke med folk. Du er tydelig, saklig og kunnskapsrik, og har evne til å se en sak fra ulike vinkler.

Mitt inntrykk er at du har en solid dose livserfaring som du evner å bruke positivt både for deg sjøl og andre. Tror du er en god menneskekjenner.

Kunne skrevet mye meir, men dette var det første som slo meg.

Diagnose og andre forhold rundt en evt psykologutdanning kan jeg ikke uttale meg om, men ønsker deg lykke til uansett hvilken retning du velger :-)

[Gjest Liza i London]

Fordelen med egne erfaringer er at det gir mer innsikt og større evne til innlevelse.

Ulempen er at det kan være vanskeligere å distansere seg og man står i fare for å lese for mye av sitt eget inn i andre.

Er du bevisst på både styrkene og svakhetene ved din erfaringsbakgrunn, burde du kunne gjøre en utmerket jobb.

mvh

Litt uenig med deg i noe her, PieLill.

Nå vet jeg ikke hvordan det er på gruppenivå, men utfra egne observasjoner på ulike arbeidssteder synes empatien faktisk å være noe lavere hos dem som har slitt med tilsvarende problemstilling selv.

Det er som om det ligger et uuttalt " jeg klarte dette, - da må jammen du også...fortest mulig"

-----

Jeg kan heller ikke se at en tidligere sykdomsperiode som beskrevet her skulle innebære at ikke vedkommende kan bli en god psykolog.

Vi har alle våre "svarte flekker", private problemer og mer eller mindre veldreide personlighetsstrukturer.

Egenterapi og lovbestemt veiledning er fornuftige og uunværlige deler av utdannelsen. Der vil man jobbe spesifikt med problemer som relateres til egen bakgrunn nettopp for å forhindre at man skal bli for involver. Eller at man provoseres unødvendig av pasientens problemstillinger.

Selv måtte jeg i en lang periode holde meg borte fra pas som hadde sorg / taps-problematikk

[cathlin]

Litt uenig med deg i noe her, PieLill.

Nå vet jeg ikke hvordan det er på gruppenivå, men utfra egne observasjoner på ulike arbeidssteder synes empatien faktisk å være noe lavere hos dem som har slitt med tilsvarende problemstilling selv.

Det er som om det ligger et uuttalt " jeg klarte dette, - da må jammen du også...fortest mulig"

-----

Jeg kan heller ikke se at en tidligere sykdomsperiode som beskrevet her skulle innebære at ikke vedkommende kan bli en god psykolog.

Vi har alle våre "svarte flekker", private problemer og mer eller mindre veldreide personlighetsstrukturer.

Egenterapi og lovbestemt veiledning er fornuftige og uunværlige deler av utdannelsen. Der vil man jobbe spesifikt med problemer som relateres til egen bakgrunn nettopp for å forhindre at man skal bli for involver. Eller at man provoseres unødvendig av pasientens problemstillinger.

Selv måtte jeg i en lang periode holde meg borte fra pas som hadde sorg / taps-problematikk

Interessant innspill.

[Angustia]

Litt uenig med deg i noe her, PieLill.

Nå vet jeg ikke hvordan det er på gruppenivå, men utfra egne observasjoner på ulike arbeidssteder synes empatien faktisk å være noe lavere hos dem som har slitt med tilsvarende problemstilling selv.

Det er som om det ligger et uuttalt " jeg klarte dette, - da må jammen du også...fortest mulig"

-----

Jeg kan heller ikke se at en tidligere sykdomsperiode som beskrevet her skulle innebære at ikke vedkommende kan bli en god psykolog.

Vi har alle våre "svarte flekker", private problemer og mer eller mindre veldreide personlighetsstrukturer.

Egenterapi og lovbestemt veiledning er fornuftige og uunværlige deler av utdannelsen. Der vil man jobbe spesifikt med problemer som relateres til egen bakgrunn nettopp for å forhindre at man skal bli for involver. Eller at man provoseres unødvendig av pasientens problemstillinger.

Selv måtte jeg i en lang periode holde meg borte fra pas som hadde sorg / taps-problematikk

Godt innlegg!

Jeg har jobba som attføringskonsulent i Aetat / NAV i en årrekke. Svært mange med psykiske diagnoser ønsker jobb innen psykiatrien, likeledes tidligere rusmisbrukere som ønsker jobb innen rusomsorg. For noen er det ideelt, for andre katastrofalt. Man har masse kompetanse på området, men ikke alle takler å bruke den konstruktivt i jobbsammenheng - det være seg overfor pasienter eller seg sjøl.

Har derfor aldri godkjent den type handlingsplan uten uttalelser fra fagpersonell rundt brukeren, samt møte mellom bruker, fagpersonene og meg. Samtlige i denne "kategorien" får tilbud om utredning fra etatens arbeidspsykolog som også skriver en vurdering (brukeren må godkjenne og signere på denne).

Ved mitt kontor har vi et par ruskonsulenter som er tidligere rusmisbrukere. De innehar en genuin kompetanse på området, og har en egen evne til å se løsninger, hindringer og å "lese" og takle tidligere eller nåværende rusmisbrukere på. En enorm og uvurderlig ressurs!

Skreiv meg litt bort nå, men egenerfaringer mtp (p)sykdom eller vanskelig livssituasjon kan bidra både positivt og negativt i en jobbsituasjon. Vi er alle forskjellige, men alle har noe å bidra med - det være seg i jobb eller andre arenaer.

[Gjest Libera]

Jeg verdsetter andres betraktninger i forhold til dette også, forresten

Psykologer kan ha hatt/eller ha psykiske lidelser, akkurat slik leger kan få influensa, kreft, eller andre ting.

Det eneste du skal være veldig nøye på, er å aldri fortelle om din tidligere diagnose til pasienter. Det vil kunne ødelegge behandlingen.

[nitty-gritty]

''Jeg verdsetter andres betraktninger i forhold til dette også, forresten :)''

OK, her er mine betraktninger:

Her på DOL er du iallfall en svært god psykolog! Jeg har lest en del innlegg du har skrevet, og inntrykket mitt er at du bidrar i vanskelige problemstillinger på en konstruktiv og nyansert måte, du er emaptisk, men du "diller" ikke med folk. Du er tydelig, saklig og kunnskapsrik, og har evne til å se en sak fra ulike vinkler.

Mitt inntrykk er at du har en solid dose livserfaring som du evner å bruke positivt både for deg sjøl og andre. Tror du er en god menneskekjenner.

Kunne skrevet mye meir, men dette var det første som slo meg.

Diagnose og andre forhold rundt en evt psykologutdanning kan jeg ikke uttale meg om, men ønsker deg lykke til uansett hvilken retning du velger :-)

Du er alltid så hyggelig, du, Angustia

Og takk for det. Det er jo slik jeg gjerne VIL det skal være.

[nitty-gritty]

Litt uenig med deg i noe her, PieLill.

Nå vet jeg ikke hvordan det er på gruppenivå, men utfra egne observasjoner på ulike arbeidssteder synes empatien faktisk å være noe lavere hos dem som har slitt med tilsvarende problemstilling selv.

Det er som om det ligger et uuttalt " jeg klarte dette, - da må jammen du også...fortest mulig"

-----

Jeg kan heller ikke se at en tidligere sykdomsperiode som beskrevet her skulle innebære at ikke vedkommende kan bli en god psykolog.

Vi har alle våre "svarte flekker", private problemer og mer eller mindre veldreide personlighetsstrukturer.

Egenterapi og lovbestemt veiledning er fornuftige og uunværlige deler av utdannelsen. Der vil man jobbe spesifikt med problemer som relateres til egen bakgrunn nettopp for å forhindre at man skal bli for involver. Eller at man provoseres unødvendig av pasientens problemstillinger.

Selv måtte jeg i en lang periode holde meg borte fra pas som hadde sorg / taps-problematikk

Kloke Liza setter som alltid fingeren på problemet

Jeg snakket nettopp med en god venn om dette. Jeg har ikke all verdens forståelse for at mennesker ikke kan ta seg sammen. Intellektuelt sett forstår jeg forskjellene i forutsetninger og totalsituasjon, men følelsesmessig kan jeg være ganske utålmodig.

Håpet er selvfølgelig at jeg vil ta til meg lærdommen som kommer med utdannelsen og eliminere noen av mine tydelige svakheter gjennom rådgivningen og veiledningen som blir gitt i løpet av opplæringen.

Forøvrig kan det nevnes at jeg IKKE kommer til å søke mot jobber som er fokusert rundt mine spesielle opplevelser, men det er på ingen måte en garanti for at jeg kan unngå problemstillingen. Det sier seg nesten selv at jeg må forholde meg til tematikken ved et eller annet punkt.

[nitty-gritty]

Psykologer kan ha hatt/eller ha psykiske lidelser, akkurat slik leger kan få influensa, kreft, eller andre ting.

Det eneste du skal være veldig nøye på, er å aldri fortelle om din tidligere diagnose til pasienter. Det vil kunne ødelegge behandlingen.

''Det eneste du skal være veldig nøye på, er å aldri fortelle om din tidligere diagnose til pasienter. Det vil kunne ødelegge behandlingen''

Vel, det sier seg jo selv Men det er nok mer enn det som kan bli et problem.

[Giffordsen]

Kloke Liza setter som alltid fingeren på problemet

Jeg snakket nettopp med en god venn om dette. Jeg har ikke all verdens forståelse for at mennesker ikke kan ta seg sammen. Intellektuelt sett forstår jeg forskjellene i forutsetninger og totalsituasjon, men følelsesmessig kan jeg være ganske utålmodig.

Håpet er selvfølgelig at jeg vil ta til meg lærdommen som kommer med utdannelsen og eliminere noen av mine tydelige svakheter gjennom rådgivningen og veiledningen som blir gitt i løpet av opplæringen.

Forøvrig kan det nevnes at jeg IKKE kommer til å søke mot jobber som er fokusert rundt mine spesielle opplevelser, men det er på ingen måte en garanti for at jeg kan unngå problemstillingen. Det sier seg nesten selv at jeg må forholde meg til tematikken ved et eller annet punkt.

Tror at egne erfaringer og at en ekstra påpasselig i forhold til hvordan "egne greier" kan innvirke i jobben kan være en fordel.

Vet om en som har slitt psykisk og arbeidet en stund som psykiatrisk sykepleier. Hun gjorde en strålende jobb og veldig dyktig. Dessverre endte hun opp med å bli helt utbrendt i lengden fordi hun nok tok sine pasienters følelser for mye inn på seg. Så hennes fortid innhentet henne etter at hun hadde arbeidet i flere år kanskje?

Tror uansett at dette er noe en må erfare selv. Lykke til videre. Og med en så solid utdannelse kan du gjøre masse annet også ; ).

[Gjest Libera]

''Det eneste du skal være veldig nøye på, er å aldri fortelle om din tidligere diagnose til pasienter. Det vil kunne ødelegge behandlingen''

Vel, det sier seg jo selv Men det er nok mer enn det som kan bli et problem.

Kan hende at hvis du får veldig mange pasienter med samme diagnose, så kan det rippe opp i dine vonde minner. Men tror ikke det kan utløse nye symptomer?