Takler ikke å slutte i behandling

[Giffordsen]

Min tid i terapi nærmer seg slutten og det gjør meg livredd. Det er fordi jeg vistnok skal være så frisk at jeg kan klare meg uten.

Jeg var kanskje naiv men hadde håpet at at jeg skulle være på det stedet hvor jeg selv kjente meg klar for å ta avskjed å gå videre.

Jeg sliter enda og kan synes livet med alle dets utfordringer er vanskelig. Det å gå på date eller utvide nettverket er skummelt. Synes også at det å fikse studier er vanskelig og krevende men håndterer det nå på et vis.

Noen ganger tenker jeg at for meg så handler det om å rett og slett lære seg å leve livet igjen. Har vært fryktelig lenge i psykiatrien og har nå fått et mer "normalt" liv. Men jeg har enda et ganske lavt selvbilde og trenger gode erfaringer og mestringsopplevelser som gjør at jeg også føler meg mer "normal"

Har gjort noen idiotiske ting og vært litt selvdestruktiv i det siste som jeg angrer på. Tror kanskje det har litt med hvor tøft det er for meg bare å tenke på å slutte i behandling.

Jeg er enda lei meg og skuffet at jeg ikke får fortsette å ha terapeuten min som medspiller videre. Men slik er det bare dessverre. Jeg har taklet pauser på flere måneder veldig greit. Men det er noe om å miste det helt som er så utrolig vanskelig.

[nitty-gritty]

Kan du få støttesamtaler med en psykiatrisk sykepleier i en overgangsperiode?

[frosken]

Avslutningsfasen er også en viktig del av en lengre terapi. En del vil oppleve forverring av symptomer i denne perioden fordi angsten for å måtte klare seg alene lager trøbbel av ulikt slag. Dersom du har hatt kontakt med en dyktig terapeut gjennom en lang tid, så kunne du kanskje forsøke å stole på at hun har avsluttet terapier mange ganger før, og at hun vet noe om når hennes pasienter er modne for å gå gjennom den fasen.

Kanskje vil det toppe seg for deg mot avslutningen, men at det så noen uker senere vil kunne oppleves ganske godt å klare seg uten terapi.

[Giffordsen]

Avslutningsfasen er også en viktig del av en lengre terapi. En del vil oppleve forverring av symptomer i denne perioden fordi angsten for å måtte klare seg alene lager trøbbel av ulikt slag. Dersom du har hatt kontakt med en dyktig terapeut gjennom en lang tid, så kunne du kanskje forsøke å stole på at hun har avsluttet terapier mange ganger før, og at hun vet noe om når hennes pasienter er modne for å gå gjennom den fasen.

Kanskje vil det toppe seg for deg mot avslutningen, men at det så noen uker senere vil kunne oppleves ganske godt å klare seg uten terapi.

Jeg har tenkt på å skaffe meg en ny terapeut eventuelt. Men samtidig så har jeg stor tillitt til min nåværende terapeut at jeg burde gjøre dette på den riktige måten. Og har fått råd om at ihvertfall prøve meg uten terapi i 6 mnder og at det ikke ville vært bra for meg å bare hoppe inn i en ny terapirelasjon.

Men jeg er uenig i hvorfor jeg må slutte i terapi. Det er jo mange som går i terapi halve livet. Det er heller ikke slik at jeg terapien er livet mitt. Å ha de timene har vært veldig godt og gjort at jeg har kunnet utforske livet der ute. Men nå er det altså stopp, Har vist om det lenge men klarer enda ikke å like tanken.

[frosken]

Jeg har tenkt på å skaffe meg en ny terapeut eventuelt. Men samtidig så har jeg stor tillitt til min nåværende terapeut at jeg burde gjøre dette på den riktige måten. Og har fått råd om at ihvertfall prøve meg uten terapi i 6 mnder og at det ikke ville vært bra for meg å bare hoppe inn i en ny terapirelasjon.

Men jeg er uenig i hvorfor jeg må slutte i terapi. Det er jo mange som går i terapi halve livet. Det er heller ikke slik at jeg terapien er livet mitt. Å ha de timene har vært veldig godt og gjort at jeg har kunnet utforske livet der ute. Men nå er det altså stopp, Har vist om det lenge men klarer enda ikke å like tanken.

Jeg tror det er en svært dårlig plan å skaffe seg en ny terapeut umiddelbart. Siden du ikke har vært helt uten terapeut på lengre tid, så kan du jo ikke vite at du ikke vil fungere greit uten. Snakket med en i forrige uke som nettopp hadde gått gjennom avslutningsfasen etter en langvarig terapi. Hun fortalte om hvordan det kjentes helt umulig ut å slutte - men at det allikevel nå på en måte er frigjørende å kjenne at hun klarer seg greit uten.

Du har gjennom terapien sannsynligvis fått en mengde redskaper som du kan bruke i tiden fremover. Når ting blir vanskelig, så kan du ha indre samtaler med deg selv - du vet jo omtrent hva din tidligere terapeut ville ha sagt i en tilsvarende situasjon.

Det at enkelte blir dårlige mot avslutningen, tenker jeg kan ha sammenheng med nettopp den protesten mot det som skal skje som du også formidler. Det blir nesten sånn at man må _vise_ terapeuten at det ikke kommer til å gå.

[Gjest Libera]

Kan du få støttesamtaler med en psykiatrisk sykepleier i en overgangsperiode?

Jeg har det litt som deg. Jeg har nettopp startet behandling, men gruer meg allerede til den er over, at jeg får nesten ikke utbytte av behandlingen fordi jeg tar sorgene på forskudd.

Nå vet jeg ikke hva dine plager er, men kanskje du kan finne en angstring i ditt nærområde, eller finne en gruppeterapeut eller andre selvhjelpsgrupper?

[Giffordsen]

Jeg har det litt som deg. Jeg har nettopp startet behandling, men gruer meg allerede til den er over, at jeg får nesten ikke utbytte av behandlingen fordi jeg tar sorgene på forskudd.

Nå vet jeg ikke hva dine plager er, men kanskje du kan finne en angstring i ditt nærområde, eller finne en gruppeterapeut eller andre selvhjelpsgrupper?

Jeg har gått lenge i terapi egentlig. Jeg har også grudd meg svært lenge til avslutningen. Håpet jeg skulle føle meg frisk når den tid kom.

Samtidig så vil det bli en vanskelig avslutning uansett.

[nitty-gritty]

Jeg har det litt som deg. Jeg har nettopp startet behandling, men gruer meg allerede til den er over, at jeg får nesten ikke utbytte av behandlingen fordi jeg tar sorgene på forskudd.

Nå vet jeg ikke hva dine plager er, men kanskje du kan finne en angstring i ditt nærområde, eller finne en gruppeterapeut eller andre selvhjelpsgrupper?

Hvis du legger dette svaret under trådstarters, så vil det dukke opp på trådstarters "svar til meg" liste

[cathlin]

Uff. Det må være vanskelig. Jeg gruer meg til den tid kommer for min del, for jeg tror aldri jeg kommer til å føle meg klar til å slutte.

[Spenol(1)]

Jeg tror ikke at en vil oppleve å være hundre prosent frisk etter å ha slitt psykisk. Jeg tror heller ikke det ville være normalt å forvente en revolusjon i psykisk helse.

Jeg ville ikke tenkt på deg som helt frisk men kanskje det er på tide å prøve en annen behandlingsmetode? Eller en annen type terapi? Jeg har selv gått i terapi og går nå til en psykomotoriker. Han driver ikke med terapi men det hjelper å prate med noen og få orden på tankene mine. det blir en slags kogntiv terapi uten at det er ment å være terapi. Jeg føler at det har hjulpet meg mere enn all annen terapi.

Jeg tenker at du fremdeles trenger noen å lufte tankene dine med, men at det er på tide å skifte person og sted. Hva med å oppsøke en privatpraktiserende?

[Giffordsen]

Jeg tror ikke at en vil oppleve å være hundre prosent frisk etter å ha slitt psykisk. Jeg tror heller ikke det ville være normalt å forvente en revolusjon i psykisk helse.

Jeg ville ikke tenkt på deg som helt frisk men kanskje det er på tide å prøve en annen behandlingsmetode? Eller en annen type terapi? Jeg har selv gått i terapi og går nå til en psykomotoriker. Han driver ikke med terapi men det hjelper å prate med noen og få orden på tankene mine. det blir en slags kogntiv terapi uten at det er ment å være terapi. Jeg føler at det har hjulpet meg mere enn all annen terapi.

Jeg tenker at du fremdeles trenger noen å lufte tankene dine med, men at det er på tide å skifte person og sted. Hva med å oppsøke en privatpraktiserende?

Det er det som gjør det hele vanskelig. Jeg har egentlig fått en sterk oppfordring om at jeg bør forsøke en periode uten terapi.

Kan starte hos en privatpraktiserende om jeg vil men tenker jeg bør følge rådet selv om det ikke føles bra ut.At hvis terapeuten min ikke har andre motiver så skal det være noe terapeutisk hensikt med å faktisk slutte.

Og fornuften sier at jeg trenger å frigjøre meg , men følelsene sier noe annet.

[frosken]

Det er det som gjør det hele vanskelig. Jeg har egentlig fått en sterk oppfordring om at jeg bør forsøke en periode uten terapi.

Kan starte hos en privatpraktiserende om jeg vil men tenker jeg bør følge rådet selv om det ikke føles bra ut.At hvis terapeuten min ikke har andre motiver så skal det være noe terapeutisk hensikt med å faktisk slutte.

Og fornuften sier at jeg trenger å frigjøre meg , men følelsene sier noe annet.

''At hvis terapeuten min ikke har andre motiver så skal det være noe terapeutisk hensikt med å faktisk slutte.

''

Enkelte behandlere vil hevde at avslutningsfasen og tiden rett etterpå, er en svært vesentlig del av behandlingen.

Håper du følger rådet du har fått, og ikke gir avkall på denne muligheten.

[Spenol(1)]

Det er det som gjør det hele vanskelig. Jeg har egentlig fått en sterk oppfordring om at jeg bør forsøke en periode uten terapi.

Kan starte hos en privatpraktiserende om jeg vil men tenker jeg bør følge rådet selv om det ikke føles bra ut.At hvis terapeuten min ikke har andre motiver så skal det være noe terapeutisk hensikt med å faktisk slutte.

Og fornuften sier at jeg trenger å frigjøre meg , men følelsene sier noe annet.

Jeg tror du må lytte til deg selv her. Det er ikke alltid slik at terapeuten har rett.

Kanskje bør du ha en pause fra terapien må. Men kanskje du har andre folk du kan snakke med og lufte tanker med, uten at det er terapi?

Du får gjøre det som følest best for deg. Lykke til !

[nitty-gritty]

Jeg tror du må lytte til deg selv her. Det er ikke alltid slik at terapeuten har rett.

Kanskje bør du ha en pause fra terapien må. Men kanskje du har andre folk du kan snakke med og lufte tanker med, uten at det er terapi?

Du får gjøre det som følest best for deg. Lykke til !

''Det er ikke alltid slik at terapeuten har rett.''

Du har helt rett i dette. Allikevel synes jeg trådstarter burde, etter et langt behandlingsforhold, stole såpass på behandleren sin at han/hun tar hva som blir sagt på alvor. Terapeuten har mest sannsynlig avsluttet terapi med hundrevis av pasienter og hadde oppdaget det om trådstarters reaksjon var spesielt alarmerende.

[Spenol(1)]

''Det er ikke alltid slik at terapeuten har rett.''

Du har helt rett i dette. Allikevel synes jeg trådstarter burde, etter et langt behandlingsforhold, stole såpass på behandleren sin at han/hun tar hva som blir sagt på alvor. Terapeuten har mest sannsynlig avsluttet terapi med hundrevis av pasienter og hadde oppdaget det om trådstarters reaksjon var spesielt alarmerende.

jo da det kan være riktig det. Likevel stusser jeg litt over at det ikke er snakk om å "trappe langsomt ned" som det er med medisiner. Med et stort forbehold om at jeg ikke kjenner trådstarter så synes jeg det høres ut som et veldig stort sted å gå fra terapi til ikke terapi. Hvem skal trådstarter henvende seg til om det blir en krise? har h*n andre støttespillere? Det skulle jeg gjerne visst.

[nitty-gritty]

jo da det kan være riktig det. Likevel stusser jeg litt over at det ikke er snakk om å "trappe langsomt ned" som det er med medisiner. Med et stort forbehold om at jeg ikke kjenner trådstarter så synes jeg det høres ut som et veldig stort sted å gå fra terapi til ikke terapi. Hvem skal trådstarter henvende seg til om det blir en krise? har h*n andre støttespillere? Det skulle jeg gjerne visst.

Jeg har ikke fått med meg om det er nevnt hvor ofte trådstarter går terapi. En nedtrapping kan ha skjedd.

Uansett så overgår nok terapeutens erfaring med og kunnskap om avslutning av terapi min og din synsing.