Gå til innhold

NHD: Ønsker diagnoser


Anbefalte innlegg

Skrevet

NHD: Hvorfor er det sånn at jeg ønsker å få en del psykiatriske diagnoser? Vil gjerne ha OCD, agorafobi, et par personlighetsforstyrrelser, kanskje adhd, asperger eller lignende. Jeg har en rekke symptomer på mye av dette, men er livredd for at psykologen min ikke skal oppdage det, og på timene føler jeg meg så oppstemt og prøver og virke smart og oppegående, men når jeg kommer for meg selv så føles alt helt trasig.

Hva kan det skyldes at jeg liker tanken på å få disse diagnosene og kanskje være knyttet til psykiatrien og bli sett på som syk?

Skal jeg si til henne at jeg vil sjekkes for det? Er ønsket om å få psykiatriske diagnoser en forstyrrelse i seg selv? Jeg vil jo ikke være alvorlig syk, men jeg vil så gjerne bli behandlet som det, og få hjelp med det meste i livet. Noen som kunne bli med meg på jobb og få meg til å gjøre oppgavene, nesten som en lekse. Nå sitter jeg bare og ser i veggen på jobb, og vurderer å sykmelde pga konsentrasjonssvikt. Få hjelp til å rydde og vaske hjemme, det ser ikke UT! Få hjelp til økonomien, jeg bare roter det til, og må låne penger fra familien hele tiden. Klarte aldri å utføre vanskelige oppgaver på skolen heller, og avbrøt videregående. Og når psykologen forklarer ting så hender det at jeg drømmer meg bort underveis i setningene, og jeg har allerede glemt hva "leksa" til neste time var.

Det er blanding av å ønske å ha psykiske lidelser, og samtidig være bekymret for ting og ønske hjelp...

Beklager langt og rotetet innlegg.

Skrevet

Blir også forferdelig lei meg når noen sier: du MÅ bare ta deg sammen og gjøre dette! Og er redd for at jeg ikke er mottakelig for leksene til psykologen, fordi jeg glemmer hva jeg skulle gjøre, og jeg er ikke et strukturmenneske som noterer ned og er "flink". Og er redd for å få kjeft fra psykologen og at jeg er en umulig pasient, og at hun skal si: Du MÅ bare rett og slett ta litt tak! Men jeg greier ikke, og føler bare mer avmakt for å ta tak i tingene når folk kjefter, i stedet for å hjelp meg og gjøre det sammen med meg.

Skrevet

Jeg synes du skal snakke med behandleren din nettopp om disse følelsene du beskriver her.

Det er veldig mange som ønsker å bli tatt vare på, så det er ikke noe du trenger å skamme deg over. Du har kommet langt bare ved å sette ord på det.

Skrevet

Jeg synes du skal snakke med behandleren din nettopp om disse følelsene du beskriver her.

Det er veldig mange som ønsker å bli tatt vare på, så det er ikke noe du trenger å skamme deg over. Du har kommet langt bare ved å sette ord på det.

Men er redd at jeg da ikke får noen diagnoser, for da vil hun to at jeg bare finner på symptomer for å få diagnosene!?

Er jo redd hun bare sier at "ønske om å bli tatt vare på", ikke er noen diagnose...også blir det ikke noe mer ut av det liksom...

Jeg kommer på daglig ting fra barndommen, ungdomsårene og livet i dag som jeg synes er avvikende og bekymringsverdig. Men så glemmer jeg det, og husker det ikke på timene, og blir derfor redd at evt. diagnoser aldri blir oppdaget. Er det lurt å notere ned alt jeg kommer på og levere det til psykologen da? Eller virker det veldig sånn "diagnosehypp"?

Skrevet

Blir også forferdelig lei meg når noen sier: du MÅ bare ta deg sammen og gjøre dette! Og er redd for at jeg ikke er mottakelig for leksene til psykologen, fordi jeg glemmer hva jeg skulle gjøre, og jeg er ikke et strukturmenneske som noterer ned og er "flink". Og er redd for å få kjeft fra psykologen og at jeg er en umulig pasient, og at hun skal si: Du MÅ bare rett og slett ta litt tak! Men jeg greier ikke, og føler bare mer avmakt for å ta tak i tingene når folk kjefter, i stedet for å hjelp meg og gjøre det sammen med meg.

De ugjorte oppgavene på jobben blir bare flere og flere, og e-postene strømmer inn, og jeg blir ikke stresset engang. Jeg bare ser de og tenker "klarer ikke". Tar bare helt avstand fra det.

Skrevet

Men er redd at jeg da ikke får noen diagnoser, for da vil hun to at jeg bare finner på symptomer for å få diagnosene!?

Er jo redd hun bare sier at "ønske om å bli tatt vare på", ikke er noen diagnose...også blir det ikke noe mer ut av det liksom...

Jeg kommer på daglig ting fra barndommen, ungdomsårene og livet i dag som jeg synes er avvikende og bekymringsverdig. Men så glemmer jeg det, og husker det ikke på timene, og blir derfor redd at evt. diagnoser aldri blir oppdaget. Er det lurt å notere ned alt jeg kommer på og levere det til psykologen da? Eller virker det veldig sånn "diagnosehypp"?

Du må stole på behandleren din. Det er ikke ditt ansvar å finne ut av diagnoser. Hun vil stille de spørsmålene hun finner nødvendig for å sette en diagnose.

Om du lurer på hvilke baner hun tenker i, så kan du spørre henne om det.

Forøvrig er det langt viktigere at du fokuserer på de problemene du har i hverdagen og tar dette opp i timene, slik at du får best mulig hjelp. Ditt ønske om å bli tatt vare på er et slikt problem.

Skrevet

Du må stole på behandleren din. Det er ikke ditt ansvar å finne ut av diagnoser. Hun vil stille de spørsmålene hun finner nødvendig for å sette en diagnose.

Om du lurer på hvilke baner hun tenker i, så kan du spørre henne om det.

Forøvrig er det langt viktigere at du fokuserer på de problemene du har i hverdagen og tar dette opp i timene, slik at du får best mulig hjelp. Ditt ønske om å bli tatt vare på er et slikt problem.

Men siden jeg har så dårlig hukommelse at jeg blir redd jeg ikke får fortalt alt som plager meg, og at når jeg kommer på timene så greier jeg ikke å uttrykke hvor mye de tplager meg, jeg blir litt sånn "nesj, det er kanskje ikke så vanskelig og farlig med dette" når jeg kommer dit, så er jeg redd ting ikke blir fanget opp.

Det verste problemet er kanskje at jeg tenker på dette fra morgen til kveld, og nesten ikke fungerer i jobb eller sosialt.

Skrevet

Men siden jeg har så dårlig hukommelse at jeg blir redd jeg ikke får fortalt alt som plager meg, og at når jeg kommer på timene så greier jeg ikke å uttrykke hvor mye de tplager meg, jeg blir litt sånn "nesj, det er kanskje ikke så vanskelig og farlig med dette" når jeg kommer dit, så er jeg redd ting ikke blir fanget opp.

Det verste problemet er kanskje at jeg tenker på dette fra morgen til kveld, og nesten ikke fungerer i jobb eller sosialt.

Da kan du skrive et kort brev som du enten sender i forkant av timen eller gir ved begynnelsen av timen.

Gjest tenker jeg
Skrevet

Jeg tror du har for store tanker om hva det vil innebære å få en diagnose. Det forandrer ikke mye, og er slett ikke ensbetydende med å skulle bli tatt vare på.

Skrevet

Jeg tror du har for store tanker om hva det vil innebære å få en diagnose. Det forandrer ikke mye, og er slett ikke ensbetydende med å skulle bli tatt vare på.

Men jeg føler at psykologen fokuserer mest på angsten og tvangstankene mine, og at det blir lite fokus på mer underliggende ting. Jeg husker på barneskolen at jeg følte meg vel fordi lærerne hjalp til med alt. Så på ungdomskolen begynte de å stille mer krav, og forvente at jeg skulle klare ting selv, og det ble karakterer og alt det der. Husker bare en engelskvikar som jeg ble så glad i fordi hun var så lite dømmende og utrolig nær og hjelpsom. Men det var bare en kort periode. Resten var traumatisk. På vgs. gikk alt dårlig pga "ansvar for egen læring", som ikke passet for meg som helst skulle ønske at jeg gikk på barneskolen enda. Ble til slutt utvist fra vgs pga høyt fravær. Har gjort masse dumme ting.

Er det normalt å skrive ned det man kommer på og ta med til terapeuten? Problemer, bekymringer og hendelser? Føler det er flaut, og at jeg styrer terapien og gjør hennes jobb, hvis jeg plutselig kommer på neste time med et "manus".

Skrevet

Hva tror du du vil oppnå ved å få de diagnosene du "ønsker deg"/mener du har?

Uansett hvilke diagnoser du får vil du fortsatt ha hovedansvaret for livet ditt. Uavhengig av merkelappen du eller noen andre henger på deg, må du gjøre den møysommelige jobben med å skape deg en bedre hverdag.

Det er ting som er så utenfor rekkevidde at det ikke er vits i å prøve. Andre ting er veldig vanskelige, men kan likevel være fornuftige langsiktige mål. Så er det ting som man kan om man bare vil.

Kan virke som du beveger deg i gråsonen mellom kan ikke og vil ikke. Selvsagt kan det være komfortabelt å fraskrive seg ansvar ved å hevde at noe er umulig. Men ikke særlig hensiktsmessig.

Du kan jo begynne med å skrive ned ting du tenker på og ta dem med til behandler. Du kan også ha en liten notatbok og notere ned de viktigste tingene fra behandlingen. Dette kan du be om og få tid til å gjøre i løpet av timen.

mvh

Skrevet

Hva tror du du vil oppnå ved å få de diagnosene du "ønsker deg"/mener du har?

Uansett hvilke diagnoser du får vil du fortsatt ha hovedansvaret for livet ditt. Uavhengig av merkelappen du eller noen andre henger på deg, må du gjøre den møysommelige jobben med å skape deg en bedre hverdag.

Det er ting som er så utenfor rekkevidde at det ikke er vits i å prøve. Andre ting er veldig vanskelige, men kan likevel være fornuftige langsiktige mål. Så er det ting som man kan om man bare vil.

Kan virke som du beveger deg i gråsonen mellom kan ikke og vil ikke. Selvsagt kan det være komfortabelt å fraskrive seg ansvar ved å hevde at noe er umulig. Men ikke særlig hensiktsmessig.

Du kan jo begynne med å skrive ned ting du tenker på og ta dem med til behandler. Du kan også ha en liten notatbok og notere ned de viktigste tingene fra behandlingen. Dette kan du be om og få tid til å gjøre i løpet av timen.

mvh

Hva jeg vil oppnå? Vet ikke helt, men det en uforklarlig lyst til å ha disse diagnosene. Jeg får ikke helt til å forklare det. Kanskje en slags fascinasjon av å bli sett på som annerledes.

Det er godt mulig jeg har kommet ditt at jeg har gitt opp en del av ansvaret, og føler veldig for å ha noen som kan stå side om side, som en "ekstralærer i klasserommet", som jeg hadde noen ganger på videregående.

Jeg taklet aldri det å bli "voksen".

Skal notere ned :) Merker at det hjelper bare å skrive det her og få noen tilbakemeldinger.

Skrevet

Hva jeg vil oppnå? Vet ikke helt, men det en uforklarlig lyst til å ha disse diagnosene. Jeg får ikke helt til å forklare det. Kanskje en slags fascinasjon av å bli sett på som annerledes.

Det er godt mulig jeg har kommet ditt at jeg har gitt opp en del av ansvaret, og føler veldig for å ha noen som kan stå side om side, som en "ekstralærer i klasserommet", som jeg hadde noen ganger på videregående.

Jeg taklet aldri det å bli "voksen".

Skal notere ned :) Merker at det hjelper bare å skrive det her og få noen tilbakemeldinger.

''Jeg taklet aldri det å bli "voksen".''

Vel, da er det jo på høy tid å takle det? Jeg synes du burde fokusere langt mer på framgang i forhold til selvstendighet enn på hvilke diagnoser du kan ha for å være spesiell.

Du blir uansett ikke spesiell innenfor psykiatrien med noen av disse diagnosene. Du blir en av svært, svært mange. Og du vil aldri få den oppfølgingen du her beskriver.

Skrevet

Da kan du skrive et kort brev som du enten sender i forkant av timen eller gir ved begynnelsen av timen.

Du bør absolutt notere ned ting du vil ta opp. Det er ingen konkurranse om å være flinkest pasient, du kan gjøre det på din måte, det som passer deg best :)

Pass bare på at dine notater ikke blir for lange, da vil jo det meste av timen gå med til gjennomlesing.

Og siden du sier du husker dårlig vil det sikkert være lurt å notere mens du er der også, det har i hvert fall jeg gjort ofte.

Lykke til!

Skrevet

Du bør absolutt notere ned ting du vil ta opp. Det er ingen konkurranse om å være flinkest pasient, du kan gjøre det på din måte, det som passer deg best :)

Pass bare på at dine notater ikke blir for lange, da vil jo det meste av timen gå med til gjennomlesing.

Og siden du sier du husker dårlig vil det sikkert være lurt å notere mens du er der også, det har i hvert fall jeg gjort ofte.

Lykke til!

Hvis du legger dette svaret under en av trådstarters innlegg, så vil det komme opp på hennes "svar til meg".

Skrevet

Du bør absolutt notere ned ting du vil ta opp. Det er ingen konkurranse om å være flinkest pasient, du kan gjøre det på din måte, det som passer deg best :)

Pass bare på at dine notater ikke blir for lange, da vil jo det meste av timen gå med til gjennomlesing.

Og siden du sier du husker dårlig vil det sikkert være lurt å notere mens du er der også, det har i hvert fall jeg gjort ofte.

Lykke til!

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...