NHD, Hva kan dette være??

[Gjest livredd og håper på svar]

Nå er jeg helt fortvilet. Det begynte i mai i fjor, disse "anfallene". De er vanskelig å beskrive, men jeg skal prøve. De begynner ofte når jeg er under et eller annet slags press. Det behøver ikke være noe stort press, sånn objektivt sett, men det er noe som er et press for meg. Det begynner med at jeg ikke klarer å fokusere når jeg ser på ting. Jeg klarer ikke se på detaljer eller små gjenstander, det skjærer seg gjennom øynene mine. Så da prøver jeg å se på himmelen, men det blir for overveldende og "stort".

Det er som om alle inntrykk ramler over meg; som en slags paranoia. Plutselig "tror" jeg at bilen bak meg følger etter meg, plutselig får jeg et indre bilde av folk som står meg nær, som står liksom i ring rundt meg og peker på meg og trykker meg ned. Det er som om jeg føler meg gjennomsiktig; at alle kan "gå tvers gjennom meg", fordi jeg er "luft" på en måte. Jeg tåler verken lyder, skarpt lys (eller lys i det hele tatt), farger, bevegelse. Det er som om øynene min er i vidvinkel og jeg tar inn ALT.

Disse anfallene er helt grusomme, og jeg får angst av å ha det sånn..som regel kommer angsten ETTER at disse fysiske symptomene har kommet i gang. Angsten er som følge av at jeg er redd jeg har blitt sprø, men også en slags paranoia, at folk er ute etter meg. Jeg kan ha en overveldende fremmedfølelse; en dag gikk jeg gjennom byen, og jeg kjente meg plutselig ikke igjen.....alle bygninger var ukjente, jeg følte jeg var på en fremmed plass og så alt for første gang. Det var en skremmende opplevelse, som jeg har hatt flere ganger.

Det rare er at på tross av uvirkelighetsfølelsen, så vet jeg at det "bare" er en følelse. Jeg tror ikke seriøst at "alle" er ute etter meg osv..,men det er som om en del av hjerna mi "svikter meg", eller bli overaktivert, eller noe..

Er totalt desperat nå, jeg MÅ finne ut hva dette er! Før så hadde jeg mye angst hele tiden, nå er det som om jeg har "delt opp" angsten i to..den ene delen hvor jeg har "kontroll", men så den andre delen som er de symptomene jeg beskriver her..hvor det blir kastet på meg, og jeg ikke har noen kontroll..svært ekkelt og skremmende, både fysisk (pga inntrykkene) og psykisk.

Snart skal jeg ut å reise og lurer på hvordan jeg skal takle dette om jeg får dette på flyet feks. Eller på bussen. Eller i taxien. Innser nå at jeg har blitt redd for angsten.

For øvrig så er jeg faktisk inne i et sterkt press for tiden. Har anmeldt en som begikk overgrep på meg i mange år, og skal inn til avhør en hel dag snart. Jeg har levd under dette presset i to år nå, før saken kom opp. Og disse anfallene begynte i mai i fjor, omtrent samtidig som jeg seriøst begynte å bli sliten og nervøs av hele greia. Det er forferdelig å tenke på at fortsatt står det verste foran meg.

Håper inderlig å få svar på hvordan jeg kan takle dette. Spesielt nå når jeg skal ut å reise. På forhånd takk.

[Gjest Nerda]

Det er leit å lese hva du er blitt utsatt for!

Sånt kan sette svært vonde spor. Jeg tenker at det kanskje er en form for panikkanfall du sliter med. De kommer utav det blå, er veldig ubehagelige - i en sånn grad at du får skikkelig angst. Igjen er dette så jævlig at du kommer inn i en vnod sirkel med angst for angsten. Det er min teori. Jeg synes avgjort at du bør kontakte fastlegen din, for det er hjelp å få. Terapi, medisiner. Disse følelsene av fremmede omgivelser og fjernhet kan være psykisk det og. Du blir IKKE gal. Søk på depersonalisering og derealisering, kanskje det vil være nyttig for deg? Du blir ikke gal heller. Angst har mange ansikter og vanvittig mange mennesker sliter med det. Legen din har garantert møtt folk i lignende situsjoner før. Du, som mange andre som poster her, skriver godt om hvordan du opplever plagene dine. Derfor anbefaler jeg deg å printe ut innlegget ditt og ta med til legen om du føler det er vanskelig å snakke.

Om du får det på fly eller buss, prøv å fokusere på å puste dypt, rolig og regelmessig. Mange hyperventilerer uten å være bevisst på det, og det bidrar til svimmelhet, prikking i kroppen, synsforstyrrelser. For en og annen flytur kan sikkert legen din gi deg noe beroligende, men du bør ikke flykte fra å ta bussen, da blir det bare enda tøffere å gå på den igjen seinere. Jeg sier etter hvert til meg selv på gata at "hvis den tenker sånn eller slik om meg, så der det ikke mitt problem for de kjenner meg ikke allikevel! Det er deres problem om de synes jeg er rar." Mener ikke å si disse tingene som ken quick fix, men kanskje det er noe å jobbe med for deg? Ta deg en tur til legen, få gjort en fysisk sjekk/tatt blodprøver for sikkerhets skyld - så tar dere det derifra.

Håper du finner ut av det, og at det tross tøffe tider blir bedre for deg etter hvert.