Kreve utredning?

[Gjest Libera]

Driver og kommer meg igjennom mini pluss (diagnoseintervju) nå hos psykologen. Men jeg ønsker og utredes for personlighetsforstyrrelser og kanskje ADD. For jeg føler at det er så mye jeg tenker, føler og gjør (og har gjort) som ikke er som folk jeg kjenner. Dersom psykologen ikke selv foreslår å undersøke for dette, kan jeg spørre om det, og evt. kreve det? Eller vil psykologen bli sur og tenke at jeg ikke har tillit til henne da? Vil virkelig ha et godt forhold til henne, er kjemperedd for dårlig kjemi.

[Gjest Nerda]

Du er i din fulle rett til å uttrykke hva du faktisk bekymrer deg for, og spørre om du kan få det utredet! Psykologen skulle virkelig ikke ha grunn til å bli sur av et sånt spørsmål, heller motsatt. Det er jo viktig for en utreder å kjenne pasientens bekymringer. Det er ikke verre å si det til psykologen enn å spørre legen om bekymring for sykdom. Leger kan jo ikke gjøre noe som helst for pasienter som ikke sier hva som er galt eller hva de tenker på. Sånn er det nok med psykologer og

Loven kjenner jeg dessverre ikke, men om du ikke føler deg tatt på alvor har du kanskje ikke kommet til rett behandler.

Psykologen bør reagere nøkternt etter min mening, si hva oppfatningen er etter diagnoseintervjuet og så ta stilling til dine bekymringer/ønsker. Det verste som kan skje er at du kan få høre at psykologen ikke ser et grunnlag for bekymringen etter intervjuet, men sur - nei. Blir hun det, så er du kommet til en serdeles uproff behandler. Man har lov til å ha tanker om diagnoser, og de skal selvsagt bli tatt på alvor ot så tatt stilling til på en profesjonell måte.

Jeg har opplevd psykologen min sur en gang - på 6 år. Men det var forståelig, for jeg uttrykte at jeg syntes det var dårlig at en spesiell attest ikke var kommet istand på lang tid. Imidlertid visste jeg ikke at psykologen hadde vært delvis sykemeldt og hatt vanvittig mye å ta igjen. Da er det helt ok å si ifra, jeg ble dødsflau og ba om unskylding og så var saken ute av verden. Når jeg uttrykker en bekymring blir det tatt seriøst på. Aldri sure miner.

[Gjest Libera]

Du er i din fulle rett til å uttrykke hva du faktisk bekymrer deg for, og spørre om du kan få det utredet! Psykologen skulle virkelig ikke ha grunn til å bli sur av et sånt spørsmål, heller motsatt. Det er jo viktig for en utreder å kjenne pasientens bekymringer. Det er ikke verre å si det til psykologen enn å spørre legen om bekymring for sykdom. Leger kan jo ikke gjøre noe som helst for pasienter som ikke sier hva som er galt eller hva de tenker på. Sånn er det nok med psykologer og

Loven kjenner jeg dessverre ikke, men om du ikke føler deg tatt på alvor har du kanskje ikke kommet til rett behandler.

Psykologen bør reagere nøkternt etter min mening, si hva oppfatningen er etter diagnoseintervjuet og så ta stilling til dine bekymringer/ønsker. Det verste som kan skje er at du kan få høre at psykologen ikke ser et grunnlag for bekymringen etter intervjuet, men sur - nei. Blir hun det, så er du kommet til en serdeles uproff behandler. Man har lov til å ha tanker om diagnoser, og de skal selvsagt bli tatt på alvor ot så tatt stilling til på en profesjonell måte.

Jeg har opplevd psykologen min sur en gang - på 6 år. Men det var forståelig, for jeg uttrykte at jeg syntes det var dårlig at en spesiell attest ikke var kommet istand på lang tid. Imidlertid visste jeg ikke at psykologen hadde vært delvis sykemeldt og hatt vanvittig mye å ta igjen. Da er det helt ok å si ifra, jeg ble dødsflau og ba om unskylding og så var saken ute av verden. Når jeg uttrykker en bekymring blir det tatt seriøst på. Aldri sure miner.

Takk for ditt lange og gode svar

Jeg kjenner meg selv såpass når det gjelder dette, at jeg antakeligvis ikke vil få fred inni meg før jeg har blitt sjekket for dette. Kanskje sier psykologen at hun ikke tror jeg har noe sånt, og ikke synes det trengs å sjekkes. Så vil jeg begynne å tenke "hva om min psykolog ikke er så flink? Hva om jeg har gitt henne feil inntrykk av meg selv fordi jeg vil fremstå ressurssterk og som en smart og interessant pasient? Hva om hun ikke gidder å sjekke fordi hun ikke liker meg, og ikke vil ha meg for lenge?" - masse sånne tanker.

Jeg er ganske "flink" til å tolke ansiktsuttrykk og tonefall og sånn for å sjekke om noen er sur på meg. Så etter første time var jeg sikker på at psykologen syntes jeg var grusom, fordi jeg ikke følte hun smilte til meg da jeg dro. Men jeg får ta sjansen og spørre om mer utredning!

[Gjest Libera]

Takk for ditt lange og gode svar

Jeg kjenner meg selv såpass når det gjelder dette, at jeg antakeligvis ikke vil få fred inni meg før jeg har blitt sjekket for dette. Kanskje sier psykologen at hun ikke tror jeg har noe sånt, og ikke synes det trengs å sjekkes. Så vil jeg begynne å tenke "hva om min psykolog ikke er så flink? Hva om jeg har gitt henne feil inntrykk av meg selv fordi jeg vil fremstå ressurssterk og som en smart og interessant pasient? Hva om hun ikke gidder å sjekke fordi hun ikke liker meg, og ikke vil ha meg for lenge?" - masse sånne tanker.

Jeg er ganske "flink" til å tolke ansiktsuttrykk og tonefall og sånn for å sjekke om noen er sur på meg. Så etter første time var jeg sikker på at psykologen syntes jeg var grusom, fordi jeg ikke følte hun smilte til meg da jeg dro. Men jeg får ta sjansen og spørre om mer utredning!

Ps. gjett om jeg var letta da hun smilte på timen etter

[Gjest Nerda]

Ps. gjett om jeg var letta da hun smilte på timen etter

Så bra!

Det er naturlig å ha angst og bekymringer for hvordan psykologen reagerer på ditt og tolker datt når man er sårbar på dette området. Alle som går i terapi har nok sånne tanker i løpet av tiden med behandleren. Psykologer skal tåle grusome pasienter. Husker jeg snakket rett ut med en litt "gal" psykiater jeg kom borti under innleggelse. En mann som snakket Veldig rett fra levra, kunne virke litt skummel - men egentlig viste det seg å gjemme seg en fyr med fornuftige tanker og faglig dyktighe bak dettet. Jeg husker etter at han kom med en litt spiss bemerkning til meg at jeg sa at han sikkert syntes jeg var en vrien pasient. Men da smilte fyren fra hjertet og sa "Jeg elsker vriene pasienter! Hva er poenget med å ha denne jobben om man ikke får noen utfordringer!?" Da ble jeg roligere, for jeg var vel... akkurat fylt 22 og ganske fersk i psykiatrisystemet." Det er ikke farlig å si hva man føler. Selvsagt er det ingen regel uten unntak, men erfaringsmessig synes jeg det er mest å vinne på å være dønn ærlig. "Hva om psykologen tror sånn og sånn om meg ... hjeeeelp!" Jeg vil tro at den kommer hos de fleste som begynner i terapi, eller bytter behandler. Etter hvert som jeg ble kjent med psykologen, var det avklart at det var ok å si alt man føler om det å gå i terapi, bekymringer, reell angst, finne ut at det man er redd for ikke skjer. Om du er veldig fokusert på hvordan psykologen tolker deg, synes jeg dere skal fokusere på dette sammen. Bruk tid på å bli kjent med hverandre, bli trygge på hverandre. Jeg har i alle fall inntrykk av at det kan være nyttig for deg å øve litt på det med tolkninger og tanker som spretter opp med en gang. Det har vært nytig for meg i alle fall. Kanskje jeg ikke er så voldsom på ansiktsuttrykk og slikt (ser dårlig), er jeg veldig var på tonefall og artikulasjon. Her kan jeg kanskje risikere å overtolke. Min erfaring er rett og slett at det beste er å spytte ut om hva man tenker på i forhold til det å gå i behandling. Man får ikke avklart noe uten å utforske det.

Håper det fortsetter i positiv retning for deg :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

MINI er det grunnleggende diagnostiske intervju. Deretter kommer mer spesifikke intervju rettet mot spesielle diagnoser.

Jeg ville ikke bare ha tålt, men faktisk forventet av pasienten at en selv hadde gjort seg tanker om hvor skoen trykker og gitt uttrykk for disse meningene.