Dynamisk eller kognitiv terapi?

[Gjest Mannn28]

Jeg har fått spørsmål om hva slags behandling jeg kunne tenke meg. Regner ikke med at jeg får velge fritt, men de ville i hvert fall ha med i betraktningen hva jeg selv ønsket. Men saken er at jeg vet ikke.

Sliter med tvangstanker, angst, agorafobi, dysmoforfobi, muligens PTSD. Dette er vel ting som kan hjelpes med kognitiv terapi.

Men samtidig har jeg alltid vært "annerledes", usosial som ungdom, føler meg som et barn/ungdom rent følelsesmessig, og umoden i forhold til andre på min alder, noe som gjør at jeg isolerer meg. Slet veldig med konsentrasjon på skolen, og drømte meg bort og laget fantasiverdener i skolebøkene fordi der var jeg "trygg". Er også usikker på andre, og blir fort såret, ofte pga at jeg mistolker ting, og psykologen sier jeg har litt virkelighetsbrist, men at jeg ikke er psykotisk. Greier ikke ta vare på økonomi, helse og orden, og føler at jeg trenger hjelp til dette. Greier ikke vise følelser overfor foreldrene mine, hverken for mye glede, tristhet eller sinne.

Så det er grunnleggende ting som ødelegger mye, men også en del konkrete ting. Så jeg aner ikke hva som er viktigst, og hva som er best for meg

[cathlin]

Så vidt jeg vet er så blander ofte psykologene ulike former for tilnærmingsmåter etter hva som passer. Men de har altså spurt deg om du vil ha dynamisk eller kognitiv terapi? Kognitive terapier er ofte kortvarige, og hvis du sliter med personlighetsmessige vansker, sårbarhet eller hva man skal kalle det, så ville jeg valgt en mer psykodynamisk lengrevarig terapi. Der har man mulighet til å jobbe nærmere med relasjoner.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ønsker du å bli mindre syk? Eller ønsker du mer å finne ut hvorfor du er som du er, men at bedring er viktig?

Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville valgt: Kognitiv terapi. Spesielt ved de vanskene du skisserer.

[Gjest Mannn28]

Ønsker du å bli mindre syk? Eller ønsker du mer å finne ut hvorfor du er som du er, men at bedring er viktig?

Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville valgt: Kognitiv terapi. Spesielt ved de vanskene du skisserer.

Ønsker å bli bedre, og det er egentlig det samme for meg hva metodene heter eller hvordan metodene er, så lenge det passer for meg, og der må jo behandleren ha kunnskapen om det. Jeg bryr meg heller ikke noe særlig om hvorfor jeg ble sånn. Jeg vil i hvert fall mye heller bli frisk, enn å bare vite en årsak og sammenheng!

Spørsmålet jeg fikk var kanskje mer om hva av mine plager som var viktigst for meg. Underliggende ting med umodenhet og relasjonsvansker, eller mer konkrete ting som angst og tvangstanker. Og da forstod jeg det slik at de skulle vurdere en dynamisk terapeut...

Det er sikkert stor forskjell på å jobbe med temaet "umodent følelsesliv" enn "tvangstanker om å skade seg selv". Men alle mine plager er jo en del av meg, så det beste ville vært å se ting i en sammenheng kanskje. Syntes det var vanskelig å velge hva jeg ville :S

[Gjest Mannn28]

Så vidt jeg vet er så blander ofte psykologene ulike former for tilnærmingsmåter etter hva som passer. Men de har altså spurt deg om du vil ha dynamisk eller kognitiv terapi? Kognitive terapier er ofte kortvarige, og hvis du sliter med personlighetsmessige vansker, sårbarhet eller hva man skal kalle det, så ville jeg valgt en mer psykodynamisk lengrevarig terapi. Der har man mulighet til å jobbe nærmere med relasjoner.

Sliter med begge deler, og forstod det slik at de vurderte kognitiv eller dynamisk. Spørsmålet til meg var vel kanskje mer om hvilke plager som var viktigst for meg. Synes det er litt vanskelig å svare på. Angsten og tvangstankene er ganske nytt, mens de underliggende tingene har jo alltid vært der.

Hvorfor er kognitiv raskere behandling? Er det fordi man blir fortere frisk, eller er det en fastsatt frist og hvis jeg ikke blir bra innen den tid så kaster de meg ut sier "det var den sjansen du fikk!?"

[Per Pleks]

En metodologisk grundig utført meta-studie fra 2008, publisert i The Journal of the American medical Association (en tungvekter av en publiseringskanal), konkluderer med at langtids psykodynamisk terapi er bedre enn andre og kortere terapiformer når det gjelder sammensatte mentale lidelser (som du beskriver).

http://jama.ama-assn.org/content/300/13/1551.full

Sitat: "A considerable proportion of patients with chronic mental disorders or personality disorders do not benefit sufficiently from short-term psychotherapy.9,10​ However, long-term psychotherapy is associated with higher direct costs than short-term psychotherapy. For this reason, it is important to know whether the benefits of LTPP exceed those of short-term treatments. In this meta-analysis, LTPP was significantly superior to shorter-term methods of psychotherapy with regard to overall outcome, target problems, and personality functioning. Long-term psychodynamic psychotherapy yielded large and stable effect sizes in the treatment of patients with personality disorders, multiple mental disorders, and chronic mental disorders. The effect sizes for overall outcome increased significantly between end of therapy and follow-up."

[Gjest Mannn28]

Takk for interessant innspill! Er det dumt å fortelle om det til behandleren? Vil jo ikke gi inntrykk av at jeg ikke har tillit heller.

Tror det må ha vært noe i ganske tidlig alder som skjedde. Problemet er at jeg nesten ikke husker noen ting fra den tida. Men jeg har fått høre at jeg forandret meg ganske mye i barnehagealderen pga mulig misbruk, og det første minnet jeg har av å ikke ville vise følelser, var da mine foreldre ble skilt mens jeg enda var liten. Da var jeg også vitne til noen få voldelige hendelser hjemme, samt en full pappa som ropte etter meg for å få meg til å åpne døren, etter at mamma kastet han ut. Jeg husker at jeg nesten besvimte da jeg plutselig skulle fortelle om skilsmissen på barneskolen, føltes som et panikkanfall. Jeg tror jeg etter hvert "lærte meg" å håndtere negative følelser ved å seksualisere de, og dermed onanerte. Det startet vel i 6-årsalderen eller noe. Så kunne holde på lenge hver dag. Kanskje det er derfor jeg ikke greier å ha sex i dag, men bare onani. Aner ikke, jeg prøver å sette sammen puslespillet, men dette får jeg kanskje ta opp med psykologen etter hvert.

[Gjest Mannn28]

En metodologisk grundig utført meta-studie fra 2008, publisert i The Journal of the American medical Association (en tungvekter av en publiseringskanal), konkluderer med at langtids psykodynamisk terapi er bedre enn andre og kortere terapiformer når det gjelder sammensatte mentale lidelser (som du beskriver).

http://jama.ama-assn.org/content/300/13/1551.full

Sitat: "A considerable proportion of patients with chronic mental disorders or personality disorders do not benefit sufficiently from short-term psychotherapy.9,10​ However, long-term psychotherapy is associated with higher direct costs than short-term psychotherapy. For this reason, it is important to know whether the benefits of LTPP exceed those of short-term treatments. In this meta-analysis, LTPP was significantly superior to shorter-term methods of psychotherapy with regard to overall outcome, target problems, and personality functioning. Long-term psychodynamic psychotherapy yielded large and stable effect sizes in the treatment of patients with personality disorders, multiple mental disorders, and chronic mental disorders. The effect sizes for overall outcome increased significantly between end of therapy and follow-up."

Det siste svaret skulle egentlig komme under ditt, men kom over av en eller annen grunn...

[marlenexxx27]

Sliter med begge deler, og forstod det slik at de vurderte kognitiv eller dynamisk. Spørsmålet til meg var vel kanskje mer om hvilke plager som var viktigst for meg. Synes det er litt vanskelig å svare på. Angsten og tvangstankene er ganske nytt, mens de underliggende tingene har jo alltid vært der.

Hvorfor er kognitiv raskere behandling? Er det fordi man blir fortere frisk, eller er det en fastsatt frist og hvis jeg ikke blir bra innen den tid så kaster de meg ut sier "det var den sjansen du fikk!?"

Kognitiv terapie er raskere fordi den hovedsaklig går ut på å koble fornuften inn i det hele. Du lærer deg å si ting du trenger å høre, f.eks. "Kvinner er ikke farlige" etter at psykologen har funnet ut at du har litt kvinne-angst. Det tar jo ikke så lang tid. Etter at dere har funnet ut hva slags fornuftige greier du trenger å si til deg selv, så kan du slutte i terapi og drive på på egen hånd.

Psykodynamisk terapi fokuserer mer på at du skal forstå deg selv bedre, bli tydeligere for deg selv, føle deg mer helhetlig. Det er for folk som er motivert for å utvikle seg og for å invistere tid i mer omfattende tearpi, som tåler å gå inn i vonde følelser. Det er for folk som har plager som henger tett sammen med den personen de er og det livet de har levd.

Men psykodynamisk terapi kan være så mangt og meget, det finnes mange retningen innenfor den generelle kategorien.

Men det finnes ikke bare forskjell i terapiretning. Det finnes også gode og dårlige psykologer (Men det kan man kanskje ikke vite noe om på forhånd). Og det kan være at man får dårlig kjemi med en psykolog som i utgangspunktet er svært dyktig. Og man kan være en pasient som føler at det er psykologen sitt ansvar å ordne opp i ens problemer, og da hjelper selv ikke riktig terapiform og god kjemi med dyktig psykolog.

[cathlin]

Sliter med begge deler, og forstod det slik at de vurderte kognitiv eller dynamisk. Spørsmålet til meg var vel kanskje mer om hvilke plager som var viktigst for meg. Synes det er litt vanskelig å svare på. Angsten og tvangstankene er ganske nytt, mens de underliggende tingene har jo alltid vært der.

Hvorfor er kognitiv raskere behandling? Er det fordi man blir fortere frisk, eller er det en fastsatt frist og hvis jeg ikke blir bra innen den tid så kaster de meg ut sier "det var den sjansen du fikk!?"

Jeg vet ikke hva som er viktigst for deg å jobbe med akkurat nå, og hva du ønsker å oppnå ved terapien.

Kanskje du kan be om å prøve kogitiv terapi og se om det hjelper? Nei, vanskelig å komme med gode råd. Vil anbefale deg å snakke mer om dette med de der du går.