Kjæresten min skal dø.. hvordan skal jeg takle..

[Gjest føler meg så alene....]

Samboeren min er alvorlig syk og har fått vite at han har begrenset tid igjen å leve, kanskje noen måneder, eller et år? De har ikke sagt noe tid, men at han skal være glad om han får med seg sommeren.

Det har kommet så brått på, og sykdommen har utviklet seg i kanontempo. Han har hatt problemer med å takle at han er syk hele tiden. Og nå som han vet at det bare er snakk om tid, så går det helt rundt for han. Han har bare lyst å stikke av fra alt og glemme hele f.skapet.

Han klarer ikke snakke ordentlig med meg, jeg klarer ikke snakke ordentlig med han. Hva skal en si da, uansett??? Det er bare så utrolig tragisk, han er midt i sin beste alder.... (

Han hater gråting, jeg kveler følelsene mine når vi er sammen. Blir mye taushet eller korte samtaler om det vonde, så går vi over på noe annet. Når jeg er alene gråter jeg så det føles ut som om hjertet skal sprenges. Jeg griner så jeg får hodepine og tett nese. Griner når jeg legger hodet på puta om kvelden, og når jeg våkner om morgenen. Det er helt uutholdelig å tenke på at han snart ikke er mer!! Han er ikke klar for å dø! Jeg er ikke klar for å miste han på en slik måte! Men det er snart ikke så mye de kan gjøre for han annet enn å lindre symptomer.

Det skjærer meg i hjertet å vite hvor mye smerter og plager han har pga sykdommen. Hvor redd han er, hvor vannvittig redd han er. Og jeg kan ikke gjøre noe annet, enn å være her for han hvis han vil ha meg. Han klarer ikke gi meg noe, men jeg er klippen hans.

Jeg savner han så utrolig her hjemme, savner å sove i samme seng, savner følelsen av å ha et forhold. Som det er nå, så er vi aldri hjemme, han er på sykehuset, jeg reiser frem og tilbake, og barnet mitt orker ikke være hjemme alene, så hn er "alle andre steder"... Jeg hater denne situasjonen!!

Jeg klarer ikke jobbe. Jeg er helt tom og matt innvendig. Husarbeidet forfaller. Alt føles meningsløst. Har bare lyst å fylle dagene med gode og hyggelige ting for han/oss, slik at den siste tiden kan bli så god som mulig. Og kanskje han kan få oppfylle noen drømmer? Hvis han klarer å tenke fremover og nyte den tiden som er igjen, i stedet for å grue seg og vente på døden...

Å få en slik beskjed må være helt vannvittig! Panikkfølelse? Han er ikke klar! Men de kan ikke gjøre noe. Jeg kan ikke gjøre noe. Annet enn å være der for han. Men jeg føler jeg er på nippet til å bryte sammen selv...

Det er ikke noe annet valg enn å være der.... Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget men jeg er bare så jævlig fortvila og ulykkelig.....

[100%ull]

.

Ord blir fattige i slike situasjoner...

Jeg kan ikke annet enn å si jeg føler med dere...

Klem til dere alle

[Gjest mallet]

Kanskje du kan ha litt hjelp i å lese denne bloggen: http://www.arachne.no/ - skrevet av en som har opplevd akkurat det samme som du går gjennom nå. Hun har skrevet en bok om det også.

[kjerringskinn]

Både du, samboeren og barnet har havnet i en forferdelig situasjon og du skal ikke en gang vurdere å takle alt dette på egen hånd. Det er viktig at du får dratt i gang støtteapparatet rundt dere!

Har du familie eller venner som kan avlaste deg litt med barnet? Vet ikke hvor gammelt barnet er, men du havner uansett i mammaklemma og har svart samvittighet enten om du er hos barnet eller samboeren. Du trenger noen som kan ta litt av rutineoppgavene og støtte barnet, men barnet må også få grundig forklaring på hva som skjer.

Du trenger støtte, fagkyndig støtte, for å bearbeide alle følelser og sorgreaksjoner som kommer opp. Ikke bare for at du skal klare å være samboerens klippe og mamma for barnet ditt oppi alt dette, men ikke minst for at du ikke skal knekke sammen selv.

Tillat deg å gråte og få ut følelsene. Ta i mot all hjelp du kan få og be om hjelp fra de rundt deg. Det er dessverre sånn at vi blir redde for å bry oss når ting er vanskelige.Derfor er det veldig viktig at du klarer å signalisere at du trenger hjelp. Mange av de rundt deg kan virke passive fordi de ikke vet hvordan de skal reagere. La dem delta, for da har du noen å dele byrdene med.

I den situasjonen du er, så er det fullt forståelig at du er både redd, bekymret og gråter. For noen er det godt å være i jobb for å beholde en følelse av normaltilstand, for andre er det bedre med sykmelding. Uansett så bør du, om du ikke har gjort det, informere sjef og kolleger. Bruk mail om du er redd for å knekke sammen foran dem, men du trenger støtten deres. Klarer du ikke jobbe fullt, så prøv i hvert fall å være på jobben litt, selv om du ikke får gjort stort. Du trenger den livbøyen.

Du bør kontakte fastlegen for å få oppfølging for din egen del og antakelig finnes det hjelp å få på sykehuset der samboeren din ligger. Han trenger hjelp til å takle angsten og du trenger hjelp til å takle sorgen og holde familien på skinnene og den hjelpen må dere få av noen som har erfaring i å veilede gjennom krisesituasjoner.

Liv og død er vanskelig. Håper du får hjelp til å takle utfordringene, for det er ingen mening i at du skal takle dette alene!

[Gjest Tenker på dere]

Så ufattelig trist ..

Det er ikke lett å vite hva man skal si si slike situasjoner, jeg finner ikke ord.

Uansett må du vite at du alltid kan skrive ned det vonde og poste det her. Vi er mange som leser det og tenker på deg. For meg har det hjulpet å skrive litt når det er på det veste, selv om det av og til koster mye å få det ned.

Tenker masse på deg og dere.

[Hønemoren]

Jeg kjenner noen som er i akkurat samme situasjon som dere og det er jo helt forferdelig.

Ord er fattige i denne situajsonen, men jeg sender de varmeste klemmer til både dere og de jeg kjenner. Livet går i oppover og nedoverbakker, men dette her er fryktelig.

Jeg vet ha jeg snakker om, har mistet et barn. Tiden leger ikke alle sår synes jeg, man må lære seg å leve med sorgen og å finne fram de gode minnene.

[Dorthe]

Hvis han er på sykehuset så snakk med sykepleieren hans. Hun er der for deg også, ikke bare for ham. De har sett mange pasienter og mange pårørende. Men ikke vær sinna på henne for det er ikke hennes skyld.

[Elis31]

Dere er vel oppe i det vondeste og tøffeste man kan komme opp i. Forsøk å ta vare på deg selv opp i det hele, man har ikke noe å gi hvis man ikke gjør det.

Tror de fleste blir ganske redde når de får kreft. Forsøk å henvend deg til telefonen under, eller sosionom på sykehuset for å høre om de kan hjelpe.

Om han ikke vil prate, så spør om hva du kan gjøre eller dere for å ha det så bra som mulig.

Kanskje dere burde reise bort og gi f i alt om dere har muligheten

http://www.kreftforeningen.no/raad_og_veiledning/kreftlinjen?forsidebanner=kreftlinjen

http://www.kreftforeningen.no/om_kreft/brosjyrer/til_deg_som_er_p_r_rende_14162

http://www.kreftforeningen.no/om_kreft/brosjyrer/det_kan_v_re_t_ft___v_re_p_r_rende_15623

Oversikt over alle

http://www.kreftforeningen.no/raad_og_veiledning/brosjyrer

Stor klem fra meg

[frosken]

Kanskje dere kunne søkt om opphold på Hospice Lovisenberg. De er i stand til å hjelpe både deg og samboeren din i forhold til den prosessen dere skal gjennom.