Nå har jeg bestemt meg

[Gjest for å flytte]

Jeg har fått nok. Hele det psykiatriske bofellesskapet, problemet med noaboens psykdom (bråk døgnet rundt). Nå er jeg helt mett, for det blir bare for mye psykdom rundt meg rett og slett. Det trekker meg ned, og jeg tror jeg virkelig vil bli psyk om jeg blir der lengre enn strengt nødvendig nå. Jeg har fått den hjelpen jeg trenger fra personalet (som ikke er så omfattende) - men prisen for det blir for høy. Det har vært gjennomgående en del trøbbel der. Først virkelig massive rusproblemer - nå snakker jeg heroin, ikke bare alkohol. Sprøyter i garasjen, hasjlukt i oppgangen, hærverk. Mennesker fra et hardt miljø på besøk, bråk i oppgangen. Overdose. En beboer døde. Folk blir psyke og man får høre at det har vært politi og hentet beboere til legevakt, eller ambulanse... Jeg har hørt spetakkel fra utagering... Denne personen fikk ikke bo der mer til slutt. Mye bra også. Kommunen fikk ryddet opp i rusproblematikken som gikk utover andre. Jeg har jo selv hatt rusproblemer, men seriøst ikke laget uro for andre. Jeg har selv vært dårlig, gjort utrolig teite ting som i hovedsak har gått utover meg selv. Begått teite handlinger som jeg håper jeg lærer av. Handlinger som har fått meg til å tenke at jeg må gjøre noe for å hindre. Jeg har egne svin på skogen. Likevel. Den gjennomtrekken av beboere. Går jeg ned i fellesarealet får jeg nå lyst til å snu i døra fordi jeg tenker det er bedre å være alene, ikke føle at jeg er omgitt av masse psykiatrielendighet (f.eks. folk som snakker høyt med stemmer de har) . Jeg skrev et tragisk innlegg her for en stund siden om at nok er nok. Det er det. Nå sover jeg hos familie, og har ikke noe med de å gjøre utover at jeg bruker gjesterom og bad, pendler til leiligheten min når jeg må. Jeg får sove godt, og jeg føler meg faktisk veldig mye friskere. Selv om boligen min er innen psykiatrien, har jeg den siste tida lagt min sjel i å orientere meg mot aktiviteter som ikke kan linkes til det systemet. Synge i kor, ta spilletimer, øve, gå turer, lese, skrive. Rett og slet dyrke interesser mer aktivt. Når jeg føler meg friskere blir det veldig mye lettere for meg å følge opp disse tingene, og faktisk også glede seg over de i stedet for å oppleve det som stress man ikke klarer å konsentrere seg om. Jeg håper etter hvert ved hjelp av noen som kan seg på synshemming og NAV å få meg en liten jobb etter hvert. En liten jobb i det "friske" markedet har jeg ønsket meg lenge. Bare den er tilrettelagt så jeg kan følge opp med mine forutsetninger, så er jeg fornøyd. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor de ikke kan ha flere VTA tiltak på ordinære arbeidsplasser og ikke bare disse egne bedriftene. Jeg har prøvd meg et par sånne steder, og sluttet etter et par uker fordi oppgavene rett og slett har vært så lite utfordrende at jeg fikk nok. Manglende tilrettelegging tross sterke oppfordringer fra meg til arbeidsgiver om hvor de kunne ta kontakt. De har vært tafatte og ikke klart det. Synstilrettelegging er vanskelig, fordi det finnes hundre og ørten måter å være synshemmet på. Er man blind, så er man blind. Svaksynt, sterkt svaksynt... Det kan bety veldig mye forskjellig. Nå har jeg selv klart å oppdrive en synspedagog som vil hjelpe meg *bank i bordet.* Faktisk ved tilfeldighet, ikke fordi jeg "visste bedre." Dette er faktisk flaks, og NAV har etter laaang tid bestemt seg for å gå med på det tilbudet . Så der er det et håp!

Jeg skjønner ikke hvorfor de skal drive å "samle sykdom" i så stor grad. Om folk kan være i tilrettelagt arbeid der det tregs folk, hvorfor ikke utnytte dette? Selvsagt ser jeg jo at disse vekst-bedriftene er nødvendig, for det er alltid noen osm faller i den kategorien disse passer for. Imidlertid er det ganske mange som ikke gjør det. Politikerne vil ha folk friske, gjør det litt letterefor oss som ønsker noe å gjøre blant folk som ikke har masse sykdommer? Jeg øsker i alle fall å bli sett på som den jeg er som menneske med både svake og sterke sider. Kanskje de synes det er for dyrt å tilrettelegge ting, samtidig er det dyrt med mange utgifter ifm sykdom. KIanskje jeg er litt svarthvitt nå, for det er viktig å kjenne likesinnede, vite at man ikke er aleine, gi og få av hverandres erfaringer. Imidlertid har vi mange foreninger som muliggjør det. Selvsagt også ulike tilbud innen psykisk helse (dagtilbud), for det er riktig for noen. Selv er jeg ikke en stor fan av det. I så fall må det være Fontenehuset. Der "jobber" man jo på en måte (jeg har vært der en del). Det er ikke bare strikketøy og kaffe liksom, om jeg skal sette det på spissen.

Nå har det åpnet seg en veldig veldig sannsynlig mulighet for at jeg kan få flytte inn i en helt vanlig leilighet på privatmarkedet - hos noen jeg vet vil være hundre prosent stabile som fjell. Når muligheten er åpen, rømmer jeg det bofellesskapet. Å gå i behandling kommer jeg ikke til å slutte med, heller ikke med å motta litt hjelp fra den psykiatriske hjemmetjenesten. Selvsagt er jeg ikke garantert ikke å bli dårlig igjen, men jeg tror litium har vært svært viktig for meg. Nå må man tenke på livssitasjonene framover og.

Kanskje dette kan virke som dagbokskriving, men jeg fikk lyst til å slenge det ut allikevel fordi jeg ellers bare har spydd ut frustrasjon og sinne. Nå har jeg tatt dette oppgjøret med meg selv, og er ganske sikker på at jeg vil klare meg helt utmerket i en vanlig leilighet med noe hjelp. Jeg vet at det er ting jeg har å jobbe med, for jeg er ikke perfekt på noe som helst vis jeg heller.

Mvh

Nerda

[Gjest bare flytt!]

Jeg er veldig enig med deg!

Jeg har lenge vært skeptisk til å stue folk sammen i bofellesskap og tilrettelagte jobber. Det kan sikkert vært riktig for noen, men for de fleste virker ikke dette særlig rehabiliterende. Er det ikke meningen at man skal leve et så normalt liv som mulig? Hvordan kan det bli normalt når man dyttes inn i grupper med bare sykdom,sykdom, sykdom? Jeg ha sett eksempler på folk som har fått jobb,betalt eller ikke betalt på vanlige arbeidsplasser. Disse vokser og blir friskere!

Det kan sikkert være lurt med tilrettelagte boliger,men må man stue alle sammen på én plass? Det må være mye bedre å spre disse boligene utover der andre bor? Miljøet blir dårlig, og ryktene om at disse stedene er "galehus" blir større.

Så må politikere og ansatte i psykisk helsevern skjønne at det ikke er alle som vil sitte på dagsenter og hekle grytelapper, gå tur med andre "i samme situasjon". Problemet til mange psyke er ikke at de er dumme, men det kan se sånn ut når man ser hvilke "tilpassede jobber" de får tilbud om. Les om Arnhild Lauveng som ble psykotisk av jobben med å trille sov i ro-kuler. Det var rett og slett for kjedelig.

Psykisk syke trenger først og fremst støtte til å ta del i vanlige jobber og hobbyer!

[frosken]

Husker du at jeg foreslo dette for noen uker siden ? Da avviste du ganske kontant mine synspunkter, hva har endret seg for deg de siste ukene?

Jeg tror at du taper like mye som du vinner på å bo i et slikt bofellesskap når du har kommet såpass langt som du ahr nå. Når det gjelder muligheter for tilrettelagt arbeid, så er det et ganske komplisert tema. Jeg tror en del gir seg litt for fort i arbeidsmarkedsbedriftene, at de litt for raskt føler seg degradert og dermed ikke vil ta med seg den lærdommen som er mulig å få med seg. Det ordinære arbeidslivet er ikke alltid villig til å tolerere verken behov for tilrettelegging eller ulike former for annerledeshet, så mange vil oppleve seg selv som for velfungerende for arbeidsmarkedsbedriftene men samtidig for dårlig fungerende for det ordinære arbeidslivet. Høres bra ut at du skal få mer hjelp av en synspedagog.

Lykke til med flytting:-)

[frosken]

Jeg er veldig enig med deg!

Jeg har lenge vært skeptisk til å stue folk sammen i bofellesskap og tilrettelagte jobber. Det kan sikkert vært riktig for noen, men for de fleste virker ikke dette særlig rehabiliterende. Er det ikke meningen at man skal leve et så normalt liv som mulig? Hvordan kan det bli normalt når man dyttes inn i grupper med bare sykdom,sykdom, sykdom? Jeg ha sett eksempler på folk som har fått jobb,betalt eller ikke betalt på vanlige arbeidsplasser. Disse vokser og blir friskere!

Det kan sikkert være lurt med tilrettelagte boliger,men må man stue alle sammen på én plass? Det må være mye bedre å spre disse boligene utover der andre bor? Miljøet blir dårlig, og ryktene om at disse stedene er "galehus" blir større.

Så må politikere og ansatte i psykisk helsevern skjønne at det ikke er alle som vil sitte på dagsenter og hekle grytelapper, gå tur med andre "i samme situasjon". Problemet til mange psyke er ikke at de er dumme, men det kan se sånn ut når man ser hvilke "tilpassede jobber" de får tilbud om. Les om Arnhild Lauveng som ble psykotisk av jobben med å trille sov i ro-kuler. Det var rett og slett for kjedelig.

Psykisk syke trenger først og fremst støtte til å ta del i vanlige jobber og hobbyer!

''Det kan sikkert være lurt med tilrettelagte boliger,men må man stue alle sammen på én plass? ''

Jeg er også forundret over hvordan man enkelte steder nærmest lager egne psykiatrighettoer. Det burde være mulig å lage mer differensierte boopplegg, samt større mulighet for bistand i egen bolig i et ordinært bomiljø.

[Gjest bare flytt!]

''Det kan sikkert være lurt med tilrettelagte boliger,men må man stue alle sammen på én plass? ''

Jeg er også forundret over hvordan man enkelte steder nærmest lager egne psykiatrighettoer. Det burde være mulig å lage mer differensierte boopplegg, samt større mulighet for bistand i egen bolig i et ordinært bomiljø.

Psykiatrighettoer er riktig ord. Jeg synes jeg ser for meg de lage samme opplegg for somatisk syke... Som om folk med psykiske plager er en ensartet gruppe?

Jeg reagerer ogrså på at rusogpsykiati alltid nevnes i samme åndedrag. Slettes ikke alle med psykiske problemer har en rusproblematikk. Så å slenge "psykiatriske pasienter" og rus i én stor smørje.... Ja, hvor heldig er det???

[frosken]

Psykiatrighettoer er riktig ord. Jeg synes jeg ser for meg de lage samme opplegg for somatisk syke... Som om folk med psykiske plager er en ensartet gruppe?

Jeg reagerer ogrså på at rusogpsykiati alltid nevnes i samme åndedrag. Slettes ikke alle med psykiske problemer har en rusproblematikk. Så å slenge "psykiatriske pasienter" og rus i én stor smørje.... Ja, hvor heldig er det???

'' Jeg synes jeg ser for meg de lage samme opplegg for somatisk syke... Som om folk med psykiske plager er en ensartet gruppe?

''

Det prøver å gjøre det samme med andre funksjonshemmede også. Kommunene mener de kan spare mye penger på om alle som trenger hjelp bor samme sted.

Er også enig i "rus og psykiatri"- synspunktet ditt. Det er viktig med mindre stigmatisering også av de med rusproblemer, men sammenkoblingen fører neppe til mindre stigmatisering av mennesker med psykiske vansker. Jeg har av og til lekt med tanken om sammenkobling av helt andre diagnosegrupper med rus; som f.eks. "rus- og hjertemedisin".

[Gjest bare flytt!]

'' Jeg synes jeg ser for meg de lage samme opplegg for somatisk syke... Som om folk med psykiske plager er en ensartet gruppe?

''

Det prøver å gjøre det samme med andre funksjonshemmede også. Kommunene mener de kan spare mye penger på om alle som trenger hjelp bor samme sted.

Er også enig i "rus og psykiatri"- synspunktet ditt. Det er viktig med mindre stigmatisering også av de med rusproblemer, men sammenkoblingen fører neppe til mindre stigmatisering av mennesker med psykiske vansker. Jeg har av og til lekt med tanken om sammenkobling av helt andre diagnosegrupper med rus; som f.eks. "rus- og hjertemedisin".

Jeg vet om en bonde som var hardt angrepet av revmatisme. Han selvmedisinerte smertene med alkohol for å holde ut. Rus og revmatismeproblematikken? Sikkert flere som sliter med det.

Så det viktigste er altså at kommunen (tror de) sparer penger, ikke at de syke virkelig får hjelp til å bli frisk(ere). Sukk.

[frosken]

Jeg vet om en bonde som var hardt angrepet av revmatisme. Han selvmedisinerte smertene med alkohol for å holde ut. Rus og revmatismeproblematikken? Sikkert flere som sliter med det.

Så det viktigste er altså at kommunen (tror de) sparer penger, ikke at de syke virkelig får hjelp til å bli frisk(ere). Sukk.

''Så det viktigste er altså at kommunen (tror de) sparer penger, ikke at de syke virkelig får hjelp til å bli frisk(ere). Sukk.

''

Men det er jo også viktig for kommunene å prioritere de ressursene de har, så jeg har forståelse for at de forsøker å finne løsninger som ikke er mer kostbare enn nødvendig. Jeg tror imidlertid at det ville vært en fordel om man fokuserte noe mer på kvalitet - fremfor kvantitet - i de tilbudene som gis.

[Gjest Nerda]

Husker du at jeg foreslo dette for noen uker siden ? Da avviste du ganske kontant mine synspunkter, hva har endret seg for deg de siste ukene?

Jeg tror at du taper like mye som du vinner på å bo i et slikt bofellesskap når du har kommet såpass langt som du ahr nå. Når det gjelder muligheter for tilrettelagt arbeid, så er det et ganske komplisert tema. Jeg tror en del gir seg litt for fort i arbeidsmarkedsbedriftene, at de litt for raskt føler seg degradert og dermed ikke vil ta med seg den lærdommen som er mulig å få med seg. Det ordinære arbeidslivet er ikke alltid villig til å tolerere verken behov for tilrettelegging eller ulike former for annerledeshet, så mange vil oppleve seg selv som for velfungerende for arbeidsmarkedsbedriftene men samtidig for dårlig fungerende for det ordinære arbeidslivet. Høres bra ut at du skal få mer hjelp av en synspedagog.

Lykke til med flytting:-)

Takk for kloke ord, jeg var litt hard med deg og svarte for fort. Dessverre misforsto jeg begrepet "å være i systemt". Da tenkte jeg rett på behandlingsapparatet. Der jeg har bodd nå har jeg vært i ... tre år. Det kan kanskje bli oppimot ett år til, men jeg har gode "tilfluktsfluktmuligheter." før naboens leilighet blir lydisolert. Det som fungerer dårlig (tror jeg) er måten kommunen organiserer bofellesskapene. Jeg føler selv at de stort sett tenker åååå ledig leilighet, den papirbunken kan vi få unna nå hipp hurra. I gleden over å kune tilby en trengende en leilighet, glemmer de å tenke på hvilke andre papirbunker de har feid inn i de andre leilighetene på samme sted. Da blir det krøll. Da jeg flyttet inn der var jeg faktisk forespeilet en blokk for de best fungerende. Men den gikk ikke. Egentlig skulle min blokk ha mulighet til å kontakte personalbasen i naboblokka ved behov, men være adskilt fra fellesarealet deres. Slik ble det ikke. Plutselig ble det omorganiseringer rett etter min innflytting. Jeg fikk meg noen overraskelser. Samtidig har det vært bra ting ved å bo der også - hvis ikke hadde jeg tatt beina på nakken fra start. Jeg vil ikke svartmale stedet. De som jobber der er fantastiske mennesker, noen andre beboere er fantastiske mennesker jeg er glad for å ha møtt. Det har vært år å vokse på.

Men nå peker det mentale kompasset mitt en annen vei, så jeg får håpe den blir fornuftig og at jeg klarer på holde hodet over vannet, tunga mest mulig beint i munnen."

Egentlig synes jeg ikke jeg ar vært lenge i det offentlige behandlingsapparatet. Dit kom jeg inn i 2003. Min bipolaritet begynte i tenårene. (nittitallet), hadde jeg bare ikke vært redd for å være "psykiatrihypokonder" i en sånn grad at jeg aldri la fram bekymringene mine. Nei, det er en svært komplisert historie.

At jeg fortsetter å være i behandlingsapparatet betyr ikke at jeg går i terapi tre ggr. i uka!

Nei, nå håper jeg at jeg virkelig gjør noe fornuftig, og ikke bare rømmer fra egne problemer.

[Gjest Nerda]

''Så det viktigste er altså at kommunen (tror de) sparer penger, ikke at de syke virkelig får hjelp til å bli frisk(ere). Sukk.

''

Men det er jo også viktig for kommunene å prioritere de ressursene de har, så jeg har forståelse for at de forsøker å finne løsninger som ikke er mer kostbare enn nødvendig. Jeg tror imidlertid at det ville vært en fordel om man fokuserte noe mer på kvalitet - fremfor kvantitet - i de tilbudene som gis.

Dere peker begge to på meget viktige problemstillinger.

Jeg tør si meg sikker på at rus/smertepasient er en ganske vanlig kombo. Problemet i vår tid er nok at ganske mange av dagens unge havner i psykiatrien som en følge av rusbruk, eller at de alt var dårlige og begynte med stoff for å flykte. Høna og egget dillemmaet dukker nok opp her noen ganger. Det jeg føler jeg ser er "plasser sju stykker med dobbeltdiagnose sammen, la en sprekke - så har plutselig 4-5 stykker sprukket." Derfor tror jeg det er bedre å spre de med slik problematikk litt mer etter at de har kommet igjennom avrusing/behandling. Det blir så fort å tekke hverandre ned i dragsuget med slikt. Kreftene i rus er ekstremt sterke. Jeg mener ikke at man skal skjere alle over en kam, men man bør virkelig tenke før man tildeler folk med dobbeltdiagnoser leiligheter i bofellesskap der andre kanskje ikke takler å bo oppi den typen problematikk. Det er et svært vanskelig puslespill, men jeg tror faktisk på at man kan forsøke på å blande litt brukergrupper der man har med folk som ikke er spesielt hjelpetrengende.

Ja det skulle tatt seg ut med diabetes-bofellesskap . En av de første beskjedene jeg fikk da jeg skulle "læres opp" var at det overordnede var at jeg skulle levet et så normalt liv som over hode mulig. Det finnes faktisk miljøer innen ulike funksjonshemminger, min inkludert. Dette på godt og vondt. En ting er å være med aktivt i forbundet og ha venner med samme funksjonshemming gjennom det. En annen ting er det når man faktsk har et sted noen kaller "blindeghetto". Jeg vil ikke si for mye, men mange ser på akkurat det miljøet som negativt - noe som gir inntrykk av at alle synshemmede mennesker er uselvstendige folk med sære interesser.

Nei, jeg vil faktisk leve et mest mulig privat liv tross fire somatiske sykdommer der jeg inkluderer en som er i sjakk og synshemmingen min. Så er det psykiske med og... Dermed blir det aldri noe som blir helt normalt, men jeg har ikke lyst til å være sykdommene mine. Ha de må jeg, men det for holde. De er ikke personen meg. Det verste jeg gjør er å drukne i bitterhet over en uheldig skjebne og kronglete vei, for det blir i verste fall destruktivt. Jeg vil la meg få lov til å være frustrert, men jeg kjenner for tida veldig på en trang til å føle meg frisk - fordi jeg etter jeg fikk et par uker med god, stabil søvn ble et helt nytt menneske etter at jeg var helt nedkjørt både fysisk og psykisk. Jeg var redd for at jeg var på vei inn i en depressiv periode, men det var ikke berettiget. Jeg ville kanskje fått det utløst om jeg hadde fortsatt i det sporet. Jeg er glad for at jeg sa "nok er nok, nå klarer jeg ikke mer" til de jeg får litt hjelp fra nå. Jeg har en fantastisk familie som støtter meg opp. De vet hva dette dreier seg om, og de hjelper meg nå så jeg kan fungere som bedre folk enn på lenge! Der har jeg vært kjempeheldig i livet mitt, og det er godt å virkelig føle det. At det faktisk har vært noe veldig bra der hele tida, helt siden jeg fant veien inn i denne verdnen. En kjærlig og resurssterk familie er verdt gull og diamanter.

Men nå skal jeg gi meg med denne filosoferingen min.. Jeg er vel kort sagt opptatt av at man skal se et menneske og ikke noe med ørten begrensinger, spesialbehov, sære krav. Jeg er opptatt av nettopp det å være normal så langt det lar seg gjøre. Opptatt av at andre som vil være såkalt normale skal få muligheten til det. Jeg fikk i alle fall alt for mye psykiatri over alt følelsen ved å bo i dette opplegget, samt psykiatri-dedikerte dagtilbud. Som sagt er det eneste stedet jeg virkelig gir god anerkjennelse er Fontenehuset, for der fokuserer man faktisk på å "være normal." Man deler helt konkrete oppgaver og samarbeider om disse. De har ordninger for å hjelpe til med studier og med å komme i arbeid. Sånne steder skulle vært så mye mer utbredt, for jeg tror faktisk det ville få en del mennesker til å komme videre raskere. I alle fall vil det bidra til bedre selvtillit og en følelse av å gjøre noe fornuftig. Når jeg sa at man merker psykdom selv der, så var ikke det ment som discrdit. Det jeg fatisk har sett der er ganske så tydelig dårlige folk som allikevel utfører oppgaver og vokser på det.