Kronisk misfornøyd? hva er galt med meg?

[Gjest jente med issues.]

Jeg er ei jente på 23 år som så sårt trenger å få svar på hva som egentlig er problemet med meg..Jeg har aldri turt å åpne meg 100% for noen, men klarer å prate om det aller meste med kjæresten og min mor..med unntak av at jeg ikke kan prate om psykiske problemer/negative tanker med min mor,da dette virker å være tabuemne hjemme hos oss..og kjæresten min forstår ikke hvordan jeg har det, så det nytter ikke å forklare ham heller,da han ikke klarer å sette seg inn i hvordan jeg har det og mener at 'alle jenter føler det jo sånn'..eneste jeg har fått kritikk på fra han sånnsett, er at jeg går å brygger på alle følelsene uten å slippe de løs..Jeg klarer ikke å gråte foran andre,og jeg klarer ikke å vise når jeg er sint på noen..Jeg går stadig å later som alt er helt topp, og prøver å få meg selv fremstilt som en perfekt kjæreste/datter/veninne, med verdens største selvtillitt..mens i realiteten så hater jeg livet mitt (selv om mange mener jeg har alt jeg trenger og burde vært fornøyd - egen leilighet, fantastisk kjæreste, en mor som bryr seg, mange "venner", har bodd i forskjellige storbyer og i utlandet, bare fordi jeg impulsivt bestemte meg for å flytte fordi jeg faktisk ikke var lykkelig noe sted), og hater utseende mitt..Jeg setter meg selv stadig på diett(selv om jeg veier rundt 50 kilo og er ca 170 høy), og trener med jevne mellomrom, og er helt besatt av tanken på at jeg vil ha plastisk kirurgi, som fks brystforstørrelse,fordi jeg hater brystene mine og såvidt tørr å vise meg uten bh foran kjæresten min, og når jeg først lar han få se meg uten bh så blir jeg skikkelig lei meg, og når han komplimenterer at jeg ser bra ut uten bh, så blir jeg sint fordi jeg vet det ikke er sant. Det samme når folk sier jeg er tynn..jeg begynner å le,fordi jeg vet de bare sier det for å være høflige.. Jeg kan ikke akkurat skryte av arbeidslivet mitt..Jeg skifter stadig jobb,fordi jeg føler jeg ikke er god nok til noen jobber, og tørr ikke å gjøre noe før jeg har fått beskjed om å gjøre noe, i tilfelle jeg skulle gjort feil..Jeg får stadig høre fra sjefer at jeg er altfor usikker på meg selv, og må slutte med det fordi jeg har potensiale,mener de. Jeg har alltid jobbet innenfor varehandel/selger-yrket. Jeg smiler alltid, og virker alltid glad og fornøyd på utsiden, og det er vel derfor jeg FÅR jobber ganske enkelt..fordi jeg virker som en utadvendt og sprudlende person, på overflaten.. Men inni meg er jeg langt fra glad. Jeg føler det eneste som gjør meg glad er å få oppmerksomhet og å bli beundret av andre, men så fort ting roer seg, så blir jeg deprimert igjen..Jeg elsker å gå ut på byen, fordi der blir jeg lagt merke til..Og når jeg drikker alkohol på byen, så får jeg den selvtillitten som jeg ellers ikke har..I ukedagene rører jeg ikke alkohol, og da syns jeg til og med det er slitsomt å gå i butikken og handle matvarer med mindre jeg har sminket meg,tatt på pene klær og ordnet håret ordentlig..for ellers blir jeg paranoid og tror at alle ser på meg og syns jeg er dritstygg og de blir kvalm av å være i samme rom som meg..det er latterlig, jeg vet det..Jeg skulle så virkelig ønske jeg kunne lære meg å bli fornøyd med hvordan jeg ser ut, og med livet mitt generelt..Men først må jeg jo vite hva det er som feiler meg? Og hva kan jeg gjøre med dette? Om 3 måneder skal jeg flytte sammen med kjæresten, og jeg vil ikke at dette skal gå utover han..for når jeg og han kommer til å bo sammen, så er det ikke sikkert jeg klarer å holde disse negative følelsene inni meg hver eneste dag..og jeg vil ikke at han skal se meg gråte flere kvelder i uka før jeg sovner, slanke meg for ingen grunn, og mase om at jeg vil spare penger til plastisk kirurgi,tannbleking,frisørtimer osv..Jeg legger jo skjul på alt sånt når jeg og han er med hverandre, og når vi sover sammen, men jeg vet ikke hvorvidt jeg hadde det klart å skjule det over lengre tid som samboere..

[motorPrøysen]

Det høres ut som du sliter med selvfølelse og problemer med kroppsbilde. Det høres også ut som du er noe deprimert.

Hvis jeg hadde vært deg ville jeg forsøkt å få kontakt med en god terapeut (pskolog eller psykiater) for samtaleterapi. Det fins ulike terapiretinger, så det kan være greit å sette seg litt inn i det og tenke på hva du syns passer for deg.

For å få henvisning til samtaleterapi må du gå gjennom fastlegen. Du beskriver problemene dine godt her, så kanskje kan du ta med innlegget og vise til legen.