høyt opp og langt ned

[Sool1365380740]

Er det noe spesiell diagnose hvor humøret svinger hele tiden,gjerne på samme dag? Fra å føle seg lett og glad til å føle seg nedfor og tom bare noen timer senere? Er ikke like ille hver dag,men det er så slitsomt.Kan ikke stole på mine egne følelser,da de svinger så enormt. I ene øyblikket er jeg i godt humør og sammen med folk,litt etter vil bare dra hjem til meg selv og være i fred,allt blir trist,og jeg får ikke til annet enn å stirre ut i luften. Ikke kommer jeg på noen grunn for å være trist heller. Blir bare tom innvendig. Og klarer ikke bry meg om noe som helst. Vil bare ha fred. Kan jeg få det bedre av noen medisin for dette? Jeg går nå på venlafaxin 225 mg mot angst og depresjon. Orker ikke ha det sånn hær mer! Konstant sliten...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er typisk for emosjonelt ustabil pf. Jeg har dermed ikke sagt at du har det.

[Sool1365380740]

Dette er typisk for emosjonelt ustabil pf. Jeg har dermed ikke sagt at du har det.

det er bare frustrerende å føle seg som en hypokonder hos psykologen min... Men jeg vil jo finne ut hva som feiler meg,for om jeg vet det så har jeg et utgangspunkt for å bli bedre. Legen min er taus,psykologen sier han ikke er opptatt av diagnoser... Så hva gjør jeg da? Hvordan skal jeg få hjelp? Noen råd for hva jeg kan si og til hvem for å få hjelp? Tusentakk for svar!

[Gjest Nerda]

det er bare frustrerende å føle seg som en hypokonder hos psykologen min... Men jeg vil jo finne ut hva som feiler meg,for om jeg vet det så har jeg et utgangspunkt for å bli bedre. Legen min er taus,psykologen sier han ikke er opptatt av diagnoser... Så hva gjør jeg da? Hvordan skal jeg få hjelp? Noen råd for hva jeg kan si og til hvem for å få hjelp? Tusentakk for svar!

Man skal ikke henge seg opp i diagnoser unødvendig, men det er bra å utrede for de ulike for å vite hva man skal jobbe med. Jeg har litt vanskelig for å forstå hvordan en psykolog bare tror det hjelper å snakke i hytt og pine uten noe utgangspunkt. Jeg fikk i alle fall ikke adekvat hjelp før jeg fikk riktig diagnose.

[motorPrøysen]

det er bare frustrerende å føle seg som en hypokonder hos psykologen min... Men jeg vil jo finne ut hva som feiler meg,for om jeg vet det så har jeg et utgangspunkt for å bli bedre. Legen min er taus,psykologen sier han ikke er opptatt av diagnoser... Så hva gjør jeg da? Hvordan skal jeg få hjelp? Noen råd for hva jeg kan si og til hvem for å få hjelp? Tusentakk for svar!

Hvis psykologen hadde gitt deg f.eks. diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse — hva ville vært annerledes?

[Gjest Liten Løve]

det er bare frustrerende å føle seg som en hypokonder hos psykologen min... Men jeg vil jo finne ut hva som feiler meg,for om jeg vet det så har jeg et utgangspunkt for å bli bedre. Legen min er taus,psykologen sier han ikke er opptatt av diagnoser... Så hva gjør jeg da? Hvordan skal jeg få hjelp? Noen råd for hva jeg kan si og til hvem for å få hjelp? Tusentakk for svar!

Jeg tror _kanskje_ at det kan være slik: Dersom de mener at du har eupf og ikke vil si det eller sette den diagnosen på papiret er det fordi den diagnosen er et enormt stigma. Og en diagnose som lukker omentrent alle dører...

Jeg ville ikke stått på for å få denne diagnosen. Hvis de vet at det er det du sliter med så får du nok også behandling som er tilpasset.

Borderline pasienter blir av fagfolk sett på som psykiatrien avskum. De ser på deg som manipulerende, oppmerksomhetstrengende og en de skal behandle så dårlig at du aldri vil komme igjen (psykiatrisk avd).

Du har menneskelige behandlere når de ikke vil si eller sette denne diagnosen.

Og av og til kan den visst være selvoppfyllende, diagnosen..

[Sool1365380740]

Man skal ikke henge seg opp i diagnoser unødvendig, men det er bra å utrede for de ulike for å vite hva man skal jobbe med. Jeg har litt vanskelig for å forstå hvordan en psykolog bare tror det hjelper å snakke i hytt og pine uten noe utgangspunkt. Jeg fikk i alle fall ikke adekvat hjelp før jeg fikk riktig diagnose.

Ja,nemlig. Føler iallefall ikke det hjelper å sitte å snakke med han psykologen. Han sier ikke så mye uansett. Er ikke som at jeg ønsker en diagnose. Men ønsker å få det bedre med meg selv. Ønsker å ikke være sliten hele tida. Være mer som andre. Komme meg ut i jobb,slippe angst som hemmer meg enormt. Skal det ikke være mulig da? Hvordan få rett hjelp? Blir så frustrert...

[Sool1365380740]

Jeg tror _kanskje_ at det kan være slik: Dersom de mener at du har eupf og ikke vil si det eller sette den diagnosen på papiret er det fordi den diagnosen er et enormt stigma. Og en diagnose som lukker omentrent alle dører...

Jeg ville ikke stått på for å få denne diagnosen. Hvis de vet at det er det du sliter med så får du nok også behandling som er tilpasset.

Borderline pasienter blir av fagfolk sett på som psykiatrien avskum. De ser på deg som manipulerende, oppmerksomhetstrengende og en de skal behandle så dårlig at du aldri vil komme igjen (psykiatrisk avd).

Du har menneskelige behandlere når de ikke vil si eller sette denne diagnosen.

Og av og til kan den visst være selvoppfyllende, diagnosen..

Jeg tror ikke jeg har denne diagnosen. Jeg blir stort sett aldri sint. Har aldri truet med selvmord eller selvskading. Er en stille og rolig person,higer overhodet ikke etter oppmerksomhet,tvert imot. Eneste jeg kan kjenne meg igjenn på er at jeg svinger veldig i følelsene mine. Ellers så sliter jeg endel med angst og depresjon. Føler at jeg ikke orker noe,og at jeg ikke duger. Har lavt selvbilde,lave tanker om meg selv. Føler meg rett og slett dummere enn alle andre. Min største frykt er å dumme meg ut ovenfor andre.Ukjente og kjente. Og dette i dagligdagse situasjoner som å kjøre bil,gå på butikken ol... Setter andre forran meg selv. Har tidligere vært sammen med en som lot seg utnytte av dette,så han kunne styre meg akkurat som han ville. Det er som at jeg strever enormt for at andre skal være fornøyd med meg. Så gjør gjerne ting jeg egentlig ikke vil,bare for å prøve være god nok.

[Gjest Spør han om eupf]

Ja,nemlig. Føler iallefall ikke det hjelper å sitte å snakke med han psykologen. Han sier ikke så mye uansett. Er ikke som at jeg ønsker en diagnose. Men ønsker å få det bedre med meg selv. Ønsker å ikke være sliten hele tida. Være mer som andre. Komme meg ut i jobb,slippe angst som hemmer meg enormt. Skal det ikke være mulig da? Hvordan få rett hjelp? Blir så frustrert...

Hvordan du skal få rett hjelp? Hva tror du selv?

[Sool1365380740]

Hvis psykologen hadde gitt deg f.eks. diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse — hva ville vært annerledes?

jeg tror ikke jeg har denne diagnosen. Men om jeg en gang får en diagnose ville jeg forstått mer hvorfor jeg er som jeg er,og kunne arbeidet med meg selv ut i fra det. Jeg syns det er tungt å føle at jeg er anneledes og ikke vite hvorfor. Om det gir noen mening.

[Sool1365380740]

Hvordan du skal få rett hjelp? Hva tror du selv?

spør ikke om det fordi jeg tror ikke jeg har det. men har tatt opp andre ting med han som unnvikende pf,og adhd

Føler at dette beskriver meg:

Hovedsakelig uoppmerksom type

Fagpersoner med lang erfaring med AD/HD -utredning hos jenter/kvinner mener at ca 25 prosent av kvinnene faller inn i denne kategorien:

* dagdrømmerjenta som sitter på bakerste pult i klassen og ser ut av vinduet

* oppfører seg pent og bryter ikke med de forventede adferdsnormene

* passivitet, sjenerthet

* manglende evne til å konsentrere seg om det som skjer

* sliter derfor med skolearbeid og annet konsentrasjonsarbeid

* oppfattes som late

* glemske og rotete

* sliter med angst og dårlig selvbilde

Psykologen min sier at jeg er traumatisert,og at jeg sliter fordi jeg har opplevd mye vondt i livet. Men føler ikke jeg kan slå meg til ro med det. Er man ikke til en viss grad ansvarlig for egen helse? Jeg vil iallefall prøve å få det bedre med meg selv,selv om veien dit er meget ubehaglig.

[Gjest Avskum]

Jeg tror _kanskje_ at det kan være slik: Dersom de mener at du har eupf og ikke vil si det eller sette den diagnosen på papiret er det fordi den diagnosen er et enormt stigma. Og en diagnose som lukker omentrent alle dører...

Jeg ville ikke stått på for å få denne diagnosen. Hvis de vet at det er det du sliter med så får du nok også behandling som er tilpasset.

Borderline pasienter blir av fagfolk sett på som psykiatrien avskum. De ser på deg som manipulerende, oppmerksomhetstrengende og en de skal behandle så dårlig at du aldri vil komme igjen (psykiatrisk avd).

Du har menneskelige behandlere når de ikke vil si eller sette denne diagnosen.

Og av og til kan den visst være selvoppfyllende, diagnosen..

Får inderlig håpe du ikke har "avskum"-stempelet fra noen som faktisk jobber innen psykiatrien. Takk for at du gir meg en fantastisk dag

[Gjest Avskum]

Jeg tror _kanskje_ at det kan være slik: Dersom de mener at du har eupf og ikke vil si det eller sette den diagnosen på papiret er det fordi den diagnosen er et enormt stigma. Og en diagnose som lukker omentrent alle dører...

Jeg ville ikke stått på for å få denne diagnosen. Hvis de vet at det er det du sliter med så får du nok også behandling som er tilpasset.

Borderline pasienter blir av fagfolk sett på som psykiatrien avskum. De ser på deg som manipulerende, oppmerksomhetstrengende og en de skal behandle så dårlig at du aldri vil komme igjen (psykiatrisk avd).

Du har menneskelige behandlere når de ikke vil si eller sette denne diagnosen.

Og av og til kan den visst være selvoppfyllende, diagnosen..

Jeg har diagnosen, men er verken manipulerende eller oppmerksomhetstrengende. Fint om du ikke skjærer alle over samme kam.

[Gjest Spør han om eupf]

spør ikke om det fordi jeg tror ikke jeg har det. men har tatt opp andre ting med han som unnvikende pf,og adhd

Føler at dette beskriver meg:

Hovedsakelig uoppmerksom type

Fagpersoner med lang erfaring med AD/HD -utredning hos jenter/kvinner mener at ca 25 prosent av kvinnene faller inn i denne kategorien:

* dagdrømmerjenta som sitter på bakerste pult i klassen og ser ut av vinduet

* oppfører seg pent og bryter ikke med de forventede adferdsnormene

* passivitet, sjenerthet

* manglende evne til å konsentrere seg om det som skjer

* sliter derfor med skolearbeid og annet konsentrasjonsarbeid

* oppfattes som late

* glemske og rotete

* sliter med angst og dårlig selvbilde

Psykologen min sier at jeg er traumatisert,og at jeg sliter fordi jeg har opplevd mye vondt i livet. Men føler ikke jeg kan slå meg til ro med det. Er man ikke til en viss grad ansvarlig for egen helse? Jeg vil iallefall prøve å få det bedre med meg selv,selv om veien dit er meget ubehaglig.

Det virker som du har bestemt deg for diagnose.

[Sool1365380740]

Det virker som du har bestemt deg for diagnose.

man kan ikke bare bestemme seg for diagnose. men du skjønner tydligvis ikke problemet hær.

[Sool1365380740]

Får inderlig håpe du ikke har "avskum"-stempelet fra noen som faktisk jobber innen psykiatrien. Takk for at du gir meg en fantastisk dag

Håper du får en fin dag og ikke tar til deg ting som blir skrevet hær inne. Du er slett ikke avskum,og vil ikke tro at noen innen psykiatrien setter slike merkelapper på noen uansett diagnose.

[Gjest Avskum]

Håper du får en fin dag og ikke tar til deg ting som blir skrevet hær inne. Du er slett ikke avskum,og vil ikke tro at noen innen psykiatrien setter slike merkelapper på noen uansett diagnose.

Jeg vet jo at enkelte har disse trekkene, men å skrive - HER - at personer med denne diagnosen er avskum, det er jo nettopp slike kommentarer som kan få en som meg til å bikke helt.

Men takk for støtten.

[Gjest Spør han om eupf]

man kan ikke bare bestemme seg for diagnose. men du skjønner tydligvis ikke problemet hær.

Poenget var at du må la psykologen ta seg av diagnostiseringen, da alle kan kjenne seg igjen i kriterier for personlighetsforstyrrelser.

[Gjest Avskum_neitakk]

spør ikke om det fordi jeg tror ikke jeg har det. men har tatt opp andre ting med han som unnvikende pf,og adhd

Føler at dette beskriver meg:

Hovedsakelig uoppmerksom type

Fagpersoner med lang erfaring med AD/HD -utredning hos jenter/kvinner mener at ca 25 prosent av kvinnene faller inn i denne kategorien:

* dagdrømmerjenta som sitter på bakerste pult i klassen og ser ut av vinduet

* oppfører seg pent og bryter ikke med de forventede adferdsnormene

* passivitet, sjenerthet

* manglende evne til å konsentrere seg om det som skjer

* sliter derfor med skolearbeid og annet konsentrasjonsarbeid

* oppfattes som late

* glemske og rotete

* sliter med angst og dårlig selvbilde

Psykologen min sier at jeg er traumatisert,og at jeg sliter fordi jeg har opplevd mye vondt i livet. Men føler ikke jeg kan slå meg til ro med det. Er man ikke til en viss grad ansvarlig for egen helse? Jeg vil iallefall prøve å få det bedre med meg selv,selv om veien dit er meget ubehaglig.

Nei, du kan ikke slå deg til ro med det.

Og ja, det er flott å ta ansvar for egen helse.

Har vært borti mange ulike behandlere, fra psykiatere som spådde at "jeg nok aldri ville bli bedre" via tause psykologer til behandlere som har støttet meg i alle mine forsøk på å komme meg videre. Hadde jeg hørt på enkelte behandlere ville jeg sikkert vært 100% uføretrygdet i dag, kanskje i et bofellesskap. I stedet er jeg i jobb, med familie.

Det går an!

[Sool1365380740]

Poenget var at du må la psykologen ta seg av diagnostiseringen, da alle kan kjenne seg igjen i kriterier for personlighetsforstyrrelser.

Har gått en stund til psykolog nå,og når han sier rett ut at han ikke er opptatt av diagnoser,så er jeg redd for at jeg ikke får den hjelpen jeg kanskje trenger hos han. Så du mener man ikke skal lufte tanker man kan ha om forskjellige diagnoser hos psykologen? Det blir jo som å gå til legen uten å si hvilke symptomer man har. Gjør du det,lar du legen finne det ut selv?