Hvordan kan jeg slutte å irritere meg?

[marlenexxx27]

Kloster?

I mad eller bad-diskusjonen mener du åpenbart at de som sliter med patologisk irritasjon er BAD.

Skulle likt å se deg anbefale kloster til de emosjonelt ustabile.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I mad eller bad-diskusjonen mener du åpenbart at de som sliter med patologisk irritasjon er BAD.

Skulle likt å se deg anbefale kloster til de emosjonelt ustabile.

Siden det er lite trolig at alle mennesker kan endres til det perfekte i løpet av noen år, må en enten endre sin innstilling til dem og livet eller søke seg bort fra dem.

[Gjest vil gjerne ha fler i livet mitt]

Å fjerne/minske tendensen til å reagere med irritasjon er vanskelig. Det handler jo mye om temperament, og temperament er hovedsaklig medfødt.

I tillegg er det sånn at det å ha lett for å bli irritert gjerne ikke blir tatt på alvor av andre. "Gå i kloster", sier psykiateren. Vedder på at han ikke sier det når folk har andre emosjonelle plager, som depresjon og angst. Også de andre svarene du har fått virker overflatiske og lett moralsk forargede.

Patologisk irritasjon som også dreier seg om lyder tror jeg ofte kan henge sammen med en tvangspreget personlighetstype.

Irritasjon over andre menneskers "feil" tror jeg ofte kan henge sammen med at man også har tendens til å være ganske kritisk mot SEG SELV. Hvis man stadig hakker på seg selv når man gjør noe "galt", føler man vel lett at alle bør hakkes på hvis de gjør noe like "galt". Altså, at irritasjon over andre er en konsekvens av et slags straffende syn på egen uperfekthet. Dette trenger ikke å være bevisst, men kan være en ubevisst mekanisme.

Man kan vel gå i terapi for å finne ut av seg selv og kanskje få en mer tilgivende og generøs holdning ovenfor både seg selv og andre. Men du risikerer jo at psykologen sier "gå i kloster", og ikke synes at problemet ditt er sjarmerende nok.

Pussig svar fra en psykiater, ja :-) Fint det er noen som skjønner hva jeg mener selv om jeg ikke er så flink til å fremføre problemet på en optimal (og sympatisk nok?) måte :-)

Men jeg tror altså dette har flere deler og at jeg blander problemene litt.

1: Irritasjon over lyder som vannkran, uregelmessig, hyppig snufsing (og med hyppig mener jeg 100 ganger i minuttet i en time i strekk), falsk musikk, stygg trance/technomusikk: Fordi jeg er en følsom idiot :-) Forverres når jeg er sliten, stressa, konsentrert, anspent. Kan løses med ørepropper, nok trening/hvile, eller til og med si "huffda, er du forkjølet" og tilby personen en pakke kleenex, og håpe at personen merker at han snufser masse. Check.

2: Irritasjon/sinne over andres manglende ansvarlighet

a) vedr basic hygienegreier som å vaske seg på hendene etter toalettbesøk, holde seg hjemme fra jobb når man har omgangssyken så man ikke smitter andre. Jeg er selv nøye på dette fordi jeg ser nødvendigheten av det og bryr meg nok til å ikke bare tenke at så lenge jeg er syk, så spiller det ingen rolle om andre blir det. - Aner ikke hvordan jeg kan løse det, det gjør meg sur.

vedr manglende samfunnsansvar/dårlige verdier. Med-mobbing, feighet, være selvopptatt, osv. Ikke et resultat av fortrengte sider ved meg selv, har visst alltid vært svært ansvarlig og bevisst på å ta vare på andre. Stiller bevisst strenge krav til meg selv på det området, og det synes jeg ærlig talt alle bør gjøre. Derfor vanskelig å endre. Løsning: En klok lærer jeg hadde var fantastisk dyktig til å komme med små, tankevekkende kommentarer til enkeltelever som hadde en helt fantastisk tankevekkende effekt. Må finne ut hvordan jeg gjør det, uten å bli så provosert at jeg blir oppriktig sint på folk.

Siste punkt: Kan denne irritasjonen ha noe med manglende egostyrke å gjøre?

[Gjest vil gjerne ha fler i livet mitt]

Siden det er lite trolig at alle mennesker kan endres til det perfekte i løpet av noen år, må en enten endre sin innstilling til dem og livet eller søke seg bort fra dem.

HVORDAN?

[Gjest sommersun]

Det enkleste er vel å styre unna slike personer og finne deg andre venner, gjerne fra starten av slik at du ikke involverer deg med slike personer fra begynnelsen av. Det handler om å lese signaler. Det rareste er at menn ofte har veldig dårlige antenner for hvordan kvinner er, tar dem med hud og hår, for så eventuelt å konstantere "enkelte" vanskeligheter etter flere års samboerskap. Velkommen etter.

[Gjest vil gjerne ha fler i livet mitt]

''Men egoisme, selvopptatthet og manglende omsorg for de som er "svakere" enn seg, plager meg stort'' Jeg syns jo at din manglende toleranse for forskjellighet er over kanten selvopptatt/ egoistisk og vitner om lav omsorg overfor andre da ;-)

''Hva kan jeg gjøre for å slutte å irritere meg?'' Du må nok først av alt innse at dette er ditt problem, og noe bare du kan gjøre noe med

Blant folk jeg virkelig liker er det en stor grad av forskjellighet på en rekke punkter. Felles for disse punktene er at de ikke har noe med manglende ansvarsfølelse, egoisme eller selvopptatthet å gjøre, eller det å være helt blåst når det gjelder å se hvordan en innvirker på andre og tilpasse seg deretter (f.eks. ikke bare snakke snakke men også spørre litt og vise interesse). Jeg er ikke strikt (hvis en skal kalle det det) med folk som har store utfordringer eller dårlige forutsetninger. De gjør jeg alt jeg kan for, på en mest mulig bærekraftig måte :-)

Irritasjonen går først og fremst på opplyste folk som greier SEG mer enn bra i livet hvis en skal måle på skalaer som selvtillit, intellektuelt potensiale, utdannelse, økonomi, lykkefølelse, muligheter, osv, osv, men bare ikke ser lengre enn sin egen nese.

Hvorfor skal jeg ha omsorg for noen som bare har omsorg for seg selv?

[Gjest vil gjerne ha fler i livet mitt]

Det enkleste er vel å styre unna slike personer og finne deg andre venner, gjerne fra starten av slik at du ikke involverer deg med slike personer fra begynnelsen av. Det handler om å lese signaler. Det rareste er at menn ofte har veldig dårlige antenner for hvordan kvinner er, tar dem med hud og hår, for så eventuelt å konstantere "enkelte" vanskeligheter etter flere års samboerskap. Velkommen etter.

Det er ikke alle man ser slikt med før man har kjent dem en tid.

[Gjest Kayia]

Blant folk jeg virkelig liker er det en stor grad av forskjellighet på en rekke punkter. Felles for disse punktene er at de ikke har noe med manglende ansvarsfølelse, egoisme eller selvopptatthet å gjøre, eller det å være helt blåst når det gjelder å se hvordan en innvirker på andre og tilpasse seg deretter (f.eks. ikke bare snakke snakke men også spørre litt og vise interesse). Jeg er ikke strikt (hvis en skal kalle det det) med folk som har store utfordringer eller dårlige forutsetninger. De gjør jeg alt jeg kan for, på en mest mulig bærekraftig måte :-)

Irritasjonen går først og fremst på opplyste folk som greier SEG mer enn bra i livet hvis en skal måle på skalaer som selvtillit, intellektuelt potensiale, utdannelse, økonomi, lykkefølelse, muligheter, osv, osv, men bare ikke ser lengre enn sin egen nese.

Hvorfor skal jeg ha omsorg for noen som bare har omsorg for seg selv?

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner helt hva du mener? Dersom du har venner du både liker og trives med, hvorfor bruke tid på disse som irriterer deg?

[PieLill]

Alfa omega er å erkjenne at andre mennesker kan trenge minst like mye overbærenhet for å takle meg som jeg trenger for å takle dem. Bare innrøm det; Du kan være ganske irriterende du også!

:-)

Når man irriterer seg slik du beskriver, har man inntatt en dømmende holdning og bestemt seg for at man er mye bedre enn den man dømmer og irriterer seg over. På den andre siden aner jeg en avmakt av typen "Når fattigman er sint får stuedøra smellen."

Man mener en å berettiget krav på at vedkommende burde oppføre seg annerledes, men mangler midler til å sette makt bak krava. Ergo man blir irritert og etter hvert sint. På sikt kanskje så sint at man ikke orker mer og kutter vedkommende ut.

Dette handler om tanker som skaper følelser og følelser som forsterker tanker. Tankene er lettest å ta tak i. De kan du dressere og velge. Du kan trene deg i å velge bort irritasjon.

F.eks. ustanselig snufsing i stedet for å snyte seg grundig: Irritert tankerekke: Vedkommende gidder ikke snyte seg og gir blaffen i hvor slitsom det er å høre på, egoist!

Forklarende tankerekke: Vedkommende har en så rennende nese at det ikke nytter å snyte seg hele tiden. Slitsomt å høre på, men ennå mer slitsomt å ha det slik.

Hjelpsom tankerekke: H*n trenger papirlommetørkle.

Hvordan du velger å tolke situasjonen vil selvsagt påvirke hvordan du opplever den.

Neste punkt er prioritering. Hvor farlig er det egentlig at en person drar på snørra? Jo, det er utrivelig å høre på. Men i den store sammenheng, hvor mye følelsesmessig energi er det verdt? Kanskje enklere å lukke ørene og la være å irritere seg. Det er et valg man tar. Dessuten, hvilke positive sider har vedkommende som gjør henne/ham verdt å vise overbærenhet? Hva har h*n måttet tåle av deg?

Du må velge hva som er viktigst. Valgene du gjør reflekterer dine holdninger og verdier.

Punkt tre er grensesetting. Klarer man ikke sette grenser på de viktige tingene, blir ofte kriser og bagateller sauset sammen i en rasende smørje. Personlig ville jeg hatt problemer med å forholde meg til en som hadde flere partnere på en gang og som forlangte at jeg direkte eller inndirekte skulle bli en del av bedraget. (Om det er det du skisserer.) Jeg måtte enten gjort klart hvor jeg sto og hvordan jeg kom til å forholde meg eller kuttet vedkommende ut.

Klarer man å hevde seg og sette grenser der det er viktig, har man mer overbærenhet å gå på i forhold til trivialitetene.

Punkt fire er bevisste valg. Jeg merker at noe irriterer meg og velger hvilken retning jeg ønsker å bevege følelsene i og en strategi for dette. Har tanker løpt feil vei, henter jeg meg inn og jobber bevisst mot riktig mål.

Man tar kontroll over en ukontrollerbar situasjon ved å velge hvordan man skal forholde seg til den. Hvis du ikke kan gjøre noe med det, ikke gjør det!

Punkt fem er erkjennelse. For det første av at man selv kan trenge en hel del overbærenhet fra omgivelsene og derfor gjør lurt i å yte det samme selv. Gjør dine ord søte, for du kan fort vekk bli nødt til å spise dem.

For det andre at alle mennesker har mindre fordelaktige sider. Tilbringer du nok tid med en person vil du før eller siden skjære deg på det mindre attraktive. Ikke-irriterende og ikke-skuffende venner finnes ikke. Heller ikke dem som alltid gjør det som er moralsk riktig. Skal du ha venner, må du spise kameler og drommedarer.

Du har helt rett i at voksenoppdragelse er en ganske fåfegt gesjeft. En uttakknemlig og lite fruktbar jobb som du bør avstå fra med mindre det er tvingende nødvendig eller du får solid betaling.

Stolthet, selvhevdelse og selvsentrering: Referert etter hukommelse skriver C.S.Lewis i en av sin bøker at stolthet er den unoten som ikke trives sammen med seg selv. Fyll trives sammen med mer fyll. Aggresjon egges og blomstrer med mer aggresjon. Baktalelse elsker utfyllende kommentarer... Men stolthet konkurrerer med stolthet.

Stolthet går ut på å sette en selv i sentrum og vil følgelig ikke tåle at andre setter seg i sentrum. C.S. Lewis går så langt som å hevde at et godt mål på hvor stolt og selvsentrert du selv er, er hvor mye eller lite du irriterer deg over en stolt/selvhevdende person. Han hevder videre at man som regel ikke vil tenke på en ekte ydmyk person som ydmyk, bare en det er behagelig å være sammen med.

Mat for tankene.

Hvor lett man irriterer seg handler selvsagt om temperament, erfaringer, livssituasjon og dagsform. Men vi kan gjøre oss selv en tjeneste ved å håndtere irritasjon som et valg vi _gjør_ og ikke noe vi er hjelpeløse offer for.

Vi kan ergre oss gule og blå, mens den som er gjenstand for ergrelsen og vreden ikke bryr seg katta.

mvh

[Gjest roundabout]

Ha ha. Nei du, jeg er nok ikke like strikt og kjip på alle områder. Men egoisme, selvopptatthet og manglende omsorg for de som er "svakere" enn seg, plager meg stort.

umodenhet er ett stikkord...og mangel på empati

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

HVORDAN?

Hvordan? Det første steg er kanskje å lære seg å skille det uviktige fra det viktige. Så kan en konsentrere seg om å irritere seg over kun det som er viktig.

[marlenexxx27]

Pussig svar fra en psykiater, ja :-) Fint det er noen som skjønner hva jeg mener selv om jeg ikke er så flink til å fremføre problemet på en optimal (og sympatisk nok?) måte :-)

Men jeg tror altså dette har flere deler og at jeg blander problemene litt.

1: Irritasjon over lyder som vannkran, uregelmessig, hyppig snufsing (og med hyppig mener jeg 100 ganger i minuttet i en time i strekk), falsk musikk, stygg trance/technomusikk: Fordi jeg er en følsom idiot :-) Forverres når jeg er sliten, stressa, konsentrert, anspent. Kan løses med ørepropper, nok trening/hvile, eller til og med si "huffda, er du forkjølet" og tilby personen en pakke kleenex, og håpe at personen merker at han snufser masse. Check.

2: Irritasjon/sinne over andres manglende ansvarlighet

a) vedr basic hygienegreier som å vaske seg på hendene etter toalettbesøk, holde seg hjemme fra jobb når man har omgangssyken så man ikke smitter andre. Jeg er selv nøye på dette fordi jeg ser nødvendigheten av det og bryr meg nok til å ikke bare tenke at så lenge jeg er syk, så spiller det ingen rolle om andre blir det. - Aner ikke hvordan jeg kan løse det, det gjør meg sur.

vedr manglende samfunnsansvar/dårlige verdier. Med-mobbing, feighet, være selvopptatt, osv. Ikke et resultat av fortrengte sider ved meg selv, har visst alltid vært svært ansvarlig og bevisst på å ta vare på andre. Stiller bevisst strenge krav til meg selv på det området, og det synes jeg ærlig talt alle bør gjøre. Derfor vanskelig å endre. Løsning: En klok lærer jeg hadde var fantastisk dyktig til å komme med små, tankevekkende kommentarer til enkeltelever som hadde en helt fantastisk tankevekkende effekt. Må finne ut hvordan jeg gjør det, uten å bli så provosert at jeg blir oppriktig sint på folk.

Siste punkt: Kan denne irritasjonen ha noe med manglende egostyrke å gjøre?

Jeg vet ikke om det handler om manglende egostyrke... Kanskje handler det mer om overutvikla superego?

Jeg synes du forklarer problemet på en forståelig måte. Men jeg tror det er nærmest umulig å forklare et slikt problem på en "sympatisk" måte. Å irritere seg er vel det mest sjarmløse og provoserende personlighetstrekket som finnes - for ikke å snakke om hvor utrendy det er! Folk som irriterer seg tror jeg faktisk er hakket mer provoserende selv enn voldelige personer. Jeg tror det handler om at irriterte personer blir forventet å "skjerpe seg" (som NHD mener), mens voldelige personer blir ansett for å være "offer" for sitt testosteronnivå og sin vonde barndom.

[Gjest vil gjerne ha fler i livet mitt]

Jeg vet ikke om det handler om manglende egostyrke... Kanskje handler det mer om overutvikla superego?

Jeg synes du forklarer problemet på en forståelig måte. Men jeg tror det er nærmest umulig å forklare et slikt problem på en "sympatisk" måte. Å irritere seg er vel det mest sjarmløse og provoserende personlighetstrekket som finnes - for ikke å snakke om hvor utrendy det er! Folk som irriterer seg tror jeg faktisk er hakket mer provoserende selv enn voldelige personer. Jeg tror det handler om at irriterte personer blir forventet å "skjerpe seg" (som NHD mener), mens voldelige personer blir ansett for å være "offer" for sitt testosteronnivå og sin vonde barndom.

Bra jeg er flnk til å skjule det, da ;-)

Eller kanskje ikke. Tiltrekker seg fort folk som tar for mye plass hvis man er for tålmodig og lytter og fokuserer på den andre for mye. Faktisk har jeg hatt gode erfaringer med å vise irritasjonen min ved et par tilfeller når jeg har turt det. Jeg har holdt pusten og vært redd for reaksjonen, men den har stort sett begrenset seg til å bli litt furten et par sekunder før personen faktisk virker som om han stopper opp og tenker seg om. Resultatet nå forrige uke var at den det gjaldt stoppet den evinnelige talestrømmen og begynte å vise litt interesse tilbake :-)

Jeg tenkte det kunne handle om egostyrke fordi manglende egostyrke kan gjøre at man i større grad lar seg påvirke av det andre sier og gjør. De mest solide personene jeg kjenner er iallefall de som minst lar seg affisere av utenforliggende "støy".

[Gjest vil gjerne ha fler i livet mitt]

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner helt hva du mener? Dersom du har venner du både liker og trives med, hvorfor bruke tid på disse som irriterer deg?

Det betyr ikke at jeg ikke må forholde meg til mange andre på fritiden også. Vennegjenger hvor jeg bare liker halvparten, f.eks.

[Gjest Kayia]

Det betyr ikke at jeg ikke må forholde meg til mange andre på fritiden også. Vennegjenger hvor jeg bare liker halvparten, f.eks.

Jeg syns PieLill ga deg mange fine råd, og syns du skal lese hennes innlegg en gang til Dette er ditt problem, ikke de du ikke liker sitt.