Når psykologen gjør deg verre

[Gjest Mannn28]

Når man etter samtaler med sin psykolog føler seg som et enda dårligere menneske, med enda mer skam, selvforakt, mer avmakt, mer lyst til å sykmelde seg og mindre motivasjon til å endre på livet og i hele tatt leve, og man bare ligger i sengen og har ingen å snakke med, når terapien egentlig skulle være redningen og være terapeutisk, men gir meg større grunn til å fortsette i samme negative spor, og når man føler psykologen ikke kan noe om mennesket og psykologi, skal man da bare bytte psykolog?

Jeg føler jeg trenger behandling etter et par traumatiske psykologtimer hvor selvforakten og håpløsheten bare har blitt verre.

[Gjest snøskredet]

Huffda... Dette hørtes ikke no ok ut... Men det kan skje at en først bli verre før en blir bedre når en går i terapi.

Enten får du prøve å holde ut litt til for å se om ting blir bedre, eller så får du finne en ny en. Innerst inne kjenner du kanskje hva du burde gjøre? Jeg vet iallefall ikke, men jeg håper du finner ut av det og at ting blir bedre for deg etterhvert. Lykke til!

[Gjest bipolare klara]

Tenker på det samme nå. Begynte hos en psykiater hvor jeg primært skulle ha kogntivit terapi. så ønsket jeg å bearbeide noen tidligere hendelse, og here I am! Ble immari dårlig psykisk av dette, det var som å sette meg flere år tilbake. Er rimelig fortvilet.

Det er vanskelig å si hva du skal gjøre i ditt tilfelle men det er viktig at du er helt ærlig på dette til psykologen. Hva tenker h*n om din problemstilling? Erfaringer på området?

Jeg vet ikke om jeg tør å forsette på denne måten. Det har nogså noe med at jeg har slitt i såpass langt tid at jeg gjerne vil leve et liv også, ikke bare ha terapi.

[Gjest Nerda]

Det er mange ganger jeg har følt meg helt forferdelig etter psykologtimer, fordi vi har jobbet med saker jeg har det vondt av. Jeg tror ikke det er et uvanlig problem.

Men hvordan det virkelig er for deg, er ikke lett å dømme. Om du føler at det ikke funker med psykologen og dere ikke kommuniserer med godt med hverandre, du ikke føler deg tatt på alvor synes jeg du skal ta det opp. Snakker man om noe vondt og vanskelig i en psykologtime er min erfaring at det å bruke det siste kvarteret på å lande lit ofte gjør det lettere å være meg etterpå. Litt snakk om hvordan man kan forlate kontoret og føle seg trygg resten av dagen.

Håper du finner ut av dette. Om det over hode ikke går, ville jeg anbefale deg å bytte.

[Gjest Mannn28]

Det er mange ganger jeg har følt meg helt forferdelig etter psykologtimer, fordi vi har jobbet med saker jeg har det vondt av. Jeg tror ikke det er et uvanlig problem.

Men hvordan det virkelig er for deg, er ikke lett å dømme. Om du føler at det ikke funker med psykologen og dere ikke kommuniserer med godt med hverandre, du ikke føler deg tatt på alvor synes jeg du skal ta det opp. Snakker man om noe vondt og vanskelig i en psykologtime er min erfaring at det å bruke det siste kvarteret på å lande lit ofte gjør det lettere å være meg etterpå. Litt snakk om hvordan man kan forlate kontoret og føle seg trygg resten av dagen.

Håper du finner ut av dette. Om det over hode ikke går, ville jeg anbefale deg å bytte.

Svarer til dere alle her jeg. Det er ikke det at temaene er vanskelig som gjør det sånn. Eller de jo vanskelige, men det er ikke grunnen. Grunnen er at jeg føler hun ikke tar det på en måte som hjelper meg, og at hun bare er alt for streng, og er mer opptatt av oppgaver enn å behandle all smerten inni meg.

Hun stiller krav til meg som jeg ikke greier, og får prestasjonsangst. Det er mulig at oppgaver og hjemmelekser funker for mange, men for meg funker det ikke sånn som jeg har det nå. Da burde jeg i så fall hatt noen med meg hjem om dagene til å hjelpe til.

Føler hun ikke skjønner personligheten min og at jeg kanskje må behandles på en annen måte. Og hvis jeg sier sånt så blir jeg bare beskyldt for å være umotivert og dermed at de ikke ser at deres tilbud kan hjelpe meg.

[jassy]

Sikker en liten trøst! Psykologen gjør jobben sin :-) Så får du gjøre din.

[Gjest Mannn28]

Sikker en liten trøst! Psykologen gjør jobben sin :-) Så får du gjøre din.

I så fall en dårlig jobb. Føler for å ta med litteratur om menneskets psykologi på neste time. Jeg vil ha en profesjonell en!

[frosken]

Svarer til dere alle her jeg. Det er ikke det at temaene er vanskelig som gjør det sånn. Eller de jo vanskelige, men det er ikke grunnen. Grunnen er at jeg føler hun ikke tar det på en måte som hjelper meg, og at hun bare er alt for streng, og er mer opptatt av oppgaver enn å behandle all smerten inni meg.

Hun stiller krav til meg som jeg ikke greier, og får prestasjonsangst. Det er mulig at oppgaver og hjemmelekser funker for mange, men for meg funker det ikke sånn som jeg har det nå. Da burde jeg i så fall hatt noen med meg hjem om dagene til å hjelpe til.

Føler hun ikke skjønner personligheten min og at jeg kanskje må behandles på en annen måte. Og hvis jeg sier sånt så blir jeg bare beskyldt for å være umotivert og dermed at de ikke ser at deres tilbud kan hjelpe meg.

Hvor lenge har du gått i behandling hos psykologen? Og hvordan ønsker du selv at behandlingen skal foregå?

Jeg har noen konkrete kommentarer til det du skriver:

'' Grunnen er at jeg føler hun ikke tar det på en måte som hjelper meg, og at hun bare er alt for streng, og er mer opptatt av oppgaver enn å behandle all smerten inni meg.''

Hun er nok opptatt av å behandle din lidelse, men har kanskje en faglig oppfatning av at det ikke er konstruktivt å bruke tiden på å snakke om smerten, men derimot på å ta tak i forhold som på sikt kan gi deg et bedre liv med mindre smerte.

''Hun stiller krav til meg som jeg ikke greier, og får prestasjonsangst. Det er mulig at oppgaver og hjemmelekser funker for mange, men for meg funker det ikke sånn som jeg har det nå. Da burde jeg i så fall hatt noen med meg hjem om dagene til å hjelpe til. ''

Dette kan du overbevise deg selv om at er riktig. Og du kan sikkert også finne andre som vil klappe deg på skulderen og primært være opptatt av å si at de forstår at du har det vondt. Psykologen forsøker kanskje å få deg til å se hvilke muligheter du har til å jobbe med deg selv.

''Føler hun ikke skjønner personligheten min og at jeg kanskje må behandles på en annen måte. Og hvis jeg sier sånt så blir jeg bare beskyldt for å være umotivert og dermed at de ikke ser at deres tilbud kan hjelpe meg.

''

Jeg får tanker om at hun kanskje nettopp forstår personligheten din, og ser ditt ønske om å unnvike smerte og ubehag som et vesentlig problem å jobbe med.

[nitty-gritty]

Hvor lenge har du gått i behandling hos psykologen? Og hvordan ønsker du selv at behandlingen skal foregå?

Jeg har noen konkrete kommentarer til det du skriver:

'' Grunnen er at jeg føler hun ikke tar det på en måte som hjelper meg, og at hun bare er alt for streng, og er mer opptatt av oppgaver enn å behandle all smerten inni meg.''

Hun er nok opptatt av å behandle din lidelse, men har kanskje en faglig oppfatning av at det ikke er konstruktivt å bruke tiden på å snakke om smerten, men derimot på å ta tak i forhold som på sikt kan gi deg et bedre liv med mindre smerte.

''Hun stiller krav til meg som jeg ikke greier, og får prestasjonsangst. Det er mulig at oppgaver og hjemmelekser funker for mange, men for meg funker det ikke sånn som jeg har det nå. Da burde jeg i så fall hatt noen med meg hjem om dagene til å hjelpe til. ''

Dette kan du overbevise deg selv om at er riktig. Og du kan sikkert også finne andre som vil klappe deg på skulderen og primært være opptatt av å si at de forstår at du har det vondt. Psykologen forsøker kanskje å få deg til å se hvilke muligheter du har til å jobbe med deg selv.

''Føler hun ikke skjønner personligheten min og at jeg kanskje må behandles på en annen måte. Og hvis jeg sier sånt så blir jeg bare beskyldt for å være umotivert og dermed at de ikke ser at deres tilbud kan hjelpe meg.

''

Jeg får tanker om at hun kanskje nettopp forstår personligheten din, og ser ditt ønske om å unnvike smerte og ubehag som et vesentlig problem å jobbe med.

Enig med deg, frosken.

I tillegg er det nok viktig for mange i terapi å huske på at et ønske om å bli vist omsorg ikke alltid burde møtes på den måten pasienten vil.

[Gjest luftslott]

Hvor lenge har du gått i behandling hos psykologen? Og hvordan ønsker du selv at behandlingen skal foregå?

Jeg har noen konkrete kommentarer til det du skriver:

'' Grunnen er at jeg føler hun ikke tar det på en måte som hjelper meg, og at hun bare er alt for streng, og er mer opptatt av oppgaver enn å behandle all smerten inni meg.''

Hun er nok opptatt av å behandle din lidelse, men har kanskje en faglig oppfatning av at det ikke er konstruktivt å bruke tiden på å snakke om smerten, men derimot på å ta tak i forhold som på sikt kan gi deg et bedre liv med mindre smerte.

''Hun stiller krav til meg som jeg ikke greier, og får prestasjonsangst. Det er mulig at oppgaver og hjemmelekser funker for mange, men for meg funker det ikke sånn som jeg har det nå. Da burde jeg i så fall hatt noen med meg hjem om dagene til å hjelpe til. ''

Dette kan du overbevise deg selv om at er riktig. Og du kan sikkert også finne andre som vil klappe deg på skulderen og primært være opptatt av å si at de forstår at du har det vondt. Psykologen forsøker kanskje å få deg til å se hvilke muligheter du har til å jobbe med deg selv.

''Føler hun ikke skjønner personligheten min og at jeg kanskje må behandles på en annen måte. Og hvis jeg sier sånt så blir jeg bare beskyldt for å være umotivert og dermed at de ikke ser at deres tilbud kan hjelpe meg.

''

Jeg får tanker om at hun kanskje nettopp forstår personligheten din, og ser ditt ønske om å unnvike smerte og ubehag som et vesentlig problem å jobbe med.

Tiltredes:-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva er problemet ditt/diagnosen? Hva har dere blitt enige om å jobbe med? Hvor mange konsultasjoner har du hatt?